Lille har bikket 8 uker. Tenk at for 16 uker siden virket 8 uker som en liten evighet. Tiden går så fort!
Siden sist har vi sjekka hoftene hans, og de er fin-fine. Ingen pute på oss, og hurra for det!
Han strever veldig med magen på nattestid, og har kunnet ligge absolutt HELE natten og oie seg og trykke. Jeg har på en eller annen måte kommet meg gjennom det, men det har vært netter med elendig og svært oppstykket søvn for min del. Mannen har flyttet ut på gjesterommet og det er helt greit, jeg tror både han og jeg får bedre søvn av det. Men jeg gleder meg til han kan flytte inn igjen!
Tilbake til lille og magen, det må være utrolig slitsomt å være han. Nå går vi til kiropraktor for å løse opp en del stivheter. Fordi han lå og kom ut i seteleie har han ikke fått samme «juling» som de som kommer i hodeleie. Bekkenet er stivt og han har noen stivheter i nakken. Hodet er fint og rundt på toppen, men ganske langt og smalt. Det gjør det utfordrende for ham å snu hodet når han ligger på ryggen (og det gikk opp for meg hvorfor kysene jeg har strikka stopper langt oppe på pannen hans.

). Vi har vært to ganger hos kiropraktoren til nå, og allerede nå er han mye mykere i bekkenet og strekker beina mer ut. Han elsker å ligge på benken hos behandleren, ser ut til st å ligge i bleia og skravle mens kiropraktoren trykker og drar her og der er bare gull.
Kiropraktoren lurte på om han hadde litt kort tungebånd, så i går var vi på sykehuset igjen for å få en vurdering der om det måtte klippes eller ei. Lille har en tålmodighet ut av en annen verden. Vi måtte vente 30 minutter på å komme inn, og da vi var inne hos legen var det null pes at legen dyttet fingre inn i munnen hans. Lille satt der helt rolig og ventet på at legen skulle bli ferdig. Vi slapp å klippe heldigvis, tror ikke mamman hadde klart å være med på det der.
Nå forsøker jeg melkefri diett for å se om lille reagerer på det. I første omgang tar jeg bort alle «rene» melkeprodukter, som smør, ost, melk, rømme osv. I natt drev han med oiing «bare» mellom 04 og 07. Det KAN jo være tilfeldig, men jeg fortsetter å prøve. Vi nærmer oss den tiden hvor det i teorien bare skal bli bedre, men jeg klarer ikke bare se på og vente på bedre tider. Om han kan få det litt lettere på natten nå gjør jeg det jeg kan!
Ellers kan jeg ikke helt forstå at vi har vært så heldige å få tildelt et så harmonisk og tålmodig barn. Han virker til å ha en innstilling om at ting ordner seg, selv om han kan si fra når han syns ting tar for lang tid. Kan virke som om han slekter på foreldrene sine.