Tusen takk, dere!
Dette innlegget blir superlangt, da jeg først kom i gang ble det en beskrivelse av hele sykehusopplevelsen. Mest for min egen del kanskje.
Hele veien, fra jeg ble lagt inn til igangsetting og til vi reiste fra barsel, opplevde vi oss sett og ivaretatt på sykehuset. Overraskelsen og gleden var stor da det viste seg at vi ville få samme jordmor nå som under fødselen til storebror. Med henne var det også en veldig hyggelig jordmorstudent. Vi brukte litt tid på å snakke om noen punkter jeg hadde skrevet i fødebrevet mitt, våre erfaringer fra forrige fødsel og hvilke tanker jeg hadde om kommende fødsel. Vi fikk avklart hva jeg tenkte om epidural, og jeg fikk sagt at jeg gjerne ville være mye på beina om jeg klarte det.
Etter middag og avslapning ble vi hentet og fulgt til fødestue, jeg fikk på meg sykehusskjorta og beholdt ullsokkene på. Og så ble vannet tatt med skalpelektrode. Og så var det bare å vente. Jeg fikk rier ganske raskt, men jeg oppfattet dem ikke som spesielt sterke, selv om de tok seg opp etterhvert. Ctg-en som skulle holde oversikt over riestyrkene satt dårlig på, så det så ut som jeg hadde svært svake rier. Etter en times tid fikk jeg 15 ml riedrypp, som ble satt opp til 30 ml etter 30-45 minutter. Da begynte riene å ta seg opp, og jeg måtte fokusere for å komme gjennom. Jeg holdt meg fremdeles på beina, men brukte prekestol mer for å ha noe støtt å orientere meg mot, framfor å holde meg fast. Jeg fokuserte på å forsøke å være avslappet i kroppen, hender og ansikt, selv om det etterhvert ble veldig vanskelig. Jeg husker jeg ble veldig kald på føttene av å stå rett på gulvet, og spurte om de hadde noe jeg kunne stå på. Jeg fikk en treningsmatte, og det var veldig fint. Mykere og isolerende mot gulvet.
Etter et par timers tid ville de gjerne sjekke meg. Jeg la meg på fødesengen og fikk raskt bekreftet at jeg overhode ikke ville ligge der annet enn om det var nødvendig. Riene var tettere og vondere, og sengen hjalp meg ingen ting. Den motarbeidet heller, og jeg måtte jobbe hardere for å komme gjennom riene. Jordmorstudenten sjekket meg og konstaterte 5-6 cm åpning, og jeg var i aktiv fødsel. Vel nede fra senga ba jeg om yogaball å sitte på, og etter litt baksing med ledninger og slanger endte jeg opp sittende mot fødesengen. Jeg satt på ballen gjennom én ri, og fant ut at det ikke var noe særlig, men det var deilig å sitte mellom. På neste ri reiste jeg med opp og la albuene i fødesengen. Og da slo fødselen om, jeg ulte og klarte ikke holde igjen. Jordmor spurte om jeg kjente at babyen var på vei, og jeg svarte at jeg aner ikke. «På neste ri vil jeg gjerne kjenne hvor babyen er» sa hun. Det neste jeg husker er «Vi kjører nå. Nå kommer hun!».
Det kan hende hodet mitt har kokt dette sammen, men jeg husker jordmors toneleie som glad og entusiastisk, og ikke stresset. Litt sånn «endelig, nå får vi fødsel her, dere!». Og i ettertid har jeg tenkt at det satte jeg så utrolig stor pris på. Jeg husker ikke mye fra de siste minuttene av fødselen, men jeg husker noen små, støttende stikkord fra jordmor, en fast hånd som på et tidspunkt strøk meg over ryggen og hånden til mannen min som var der da jeg jeg trengte den.
For kroppen min, den var opptatt med å føde. Jeg hadde fått lystgassen, og pustet i den som om det sto om livet. På utpust skrek jeg som et dyr. Jeg hadde ikke sjans til å ta kontroll over kroppen min, den handlet på instinkt. Jeg tror ikke riene var langvarige, men jeg husker at tiden gikk sakte og fort på samme tid. I min verden skrek jeg inn i lystgassen i flere minutter uten å puste mellom, med oppsperrede øyne uten å blunke. Jeg husker jeg syns litt synd på mannen min, for jeg måtte jo klemme fingrene hans flate.
Etter to rier opplevde jeg at alt var helt stille, ingen rier og ikke noe jobbing. «Er vi ferdige nå?» rakk jeg å tenke, før det kom en ny ri. Og da kjente jeg at babyen kom. Jeg kan ikke huske noen «ring of fire», bare følelsen av at barnet kom ut av meg. Kroppen var full av adrenalin, jeg lo hysterisk og hadde fremdeles oppsperrede øyne. Mannen min har i ettertid sagt jeg så nesten gal ut. Jeg brukte noen sekunder før jeg skjønte hva som hadde skjedd. «Det er noen her som vil møte deg!» sa jordmor, før jeg fikk løftet jenta vår opp fra mellom beina mine.
Hun var så liten og fullkommen. Mindre enn broren sin, men likevel akkurat stor nok. Vi var begge helt innsmurte av blod og slim og alt som hører en fødsel med, men jeg la ikke merke til det i det hele tatt.
I ettertid har jeg skjønt at det så ut som reine splatter-filmen der inne. Tyngdekraften hjalp sikkert tid, men plutselig hadde det bare rent masse blod ut av meg. Og jeg husker følelsen av at noe rant ned mellom beina på meg, men jeg reflekterte jo ikke da over hva det kunne være. Gulvet var fullt, jordmødrene var fulle av blod og jeg var godt innsmurt. Men likevel hadde jeg ikke mistet mer enn normale mengder blod. Mens mannen og jeg fikk hilse på jenta vår var det tydelig hektisk tørke-aktivitet rundt oss. Jeg enset det ikke.
Pga diabetesen min var det viktig at hun fikk spise så fort som mulig. Det var vanskelig for henne å ta tak, så barnepleier som var tilstede lurte på om vi ville prøve skjold. Og det viktigste vi lærte med storebror var å prøve det som prøves kunne. Jeg takket ja, og lillesøster fikk i seg litt melk.
Morkaka kom hel ut, og en entusiastisk jordmorstudent viste oss alle deler av den. Mannen min tok bilde også, noe vi er glade for i ettertid. Jordmor sjekket med nedentil, og jeg fikk en liten rift mellom urinrør og klitoris, som ble sydd sammen med et lite sting. Adrenalinet gjorde slik at jeg lå og ristet i senga, og etterhvert begynte jeg å bli veldig kald. Det viste seg at jeg fremdeles hadde ullsokkene, som nå var helt fulle av blod, på føttene. Jeg fikk av meg sokkene og fikk ei dyne over beina, og det hjalp betraktelig. Etterhvert fikk jeg kommet meg opp for å tisse og jeg fikk tatt en kjapp dusj før vi ble loset over til barsel. I stor kontrast til etter storebrors fødsel, hvor jeg brukte timesvis på å i det hele tatt klarte å stå på beina, og hvor de måtte kateterisere meg for å tømme blæra - og fikk ut 700 ml urin.
Første natta på barsel var slitsomt. Adrenalinet var på vei ut av kroppen og jeg var trøtt, men klarte ikke sove. Tenk om noe skjedde med henne mens vi sov? I tillegg måtte hun mates hver tredje time, så jeg sov med alarm på. I 7-tiden kom det en ansatt inn som skulle ta blodsukkeret hennes. Det var litt lavt, så vi ble enige om at hun skulle koppmates med morsmelkerstatning. Der og da var det en nedtur for meg, men i ettertid er det greit. Etter 15 ml mme var blodsukkeret tipp topp. Resten av dagen kombinerte vi amming og mme, først diet hun det hun klarte, og så gav vi mme til hun ble mett. Det ble raskt mer og mer morsmelk og mindre og mindre mme. På kvelden kuttet vi mme helt. I løpet av dagen hadde vi lært å koppmate og verdien av å svøpe, hjemme har vi satt pris på begge deler.
Den neste natta var enklere. Vi har fått en sovebaby, og vi fikk alle tre sove mellom slagene. I tillegg ble mannen og jeg raskt enige om å sove mens vi kan, så vi vekslet på å sove på dagen.
Hjemreisedagen besto mest av venting etter kontroll hos barnelege klokken 10. Det var travelt på barsel denne dagen, men vi slo oss raskt til ro med at vi ikke hadde det travelt. I løpet av dagen var de innom et par ganger for å ta hørselstest, da de ikke fikk gjennomført på det ene øret. Det fikk de ikke til, så vi fikk time på barselpoliklinikken uken etter. I 1430-tiden var det noen innom som beklaget at vi måtte vente, men at de trodde ikke de rakk å gi oss utreisepapirene før kveldsvakta kom på. Rett før klokken 15 kom en ansatt innom med papirene, og vi kunne endelig dra hjem!
Vi sitter igjen med en veldig god opplevelse av hele forløpet. Dyktige, tålmodige og tilgjengelig ansatte som ville oss kun det beste. Vi dro i snora mye, spurte flere ulike om hjelp til og kontroll av dietak, om de kunne sjekke tungebånd (som ser bra ut!) og vi takket ja til all hjelp vi kunne få. Vi oppdaget raskt at vi så de samme ansiktene flere ganger, og det var godt å slippe å ha stadig nye å forholde seg til. Ikke minst var vi glade for å møte et kjent ansikt da vi var innom barselpoliklinikken, da jeg på tidspunktet var utrolig sliten etter en lang natt med vanskelig amming og brystspreng. Det er lettere å være sårbar når man kjenner de ansatte litt fra før.
Jeg har ikke turt å si det til mannen min enda, men jeg kjenner allerede litt vemod over at denne fødselsopplevelsen sannsynligvis er den siste. Akkurat nå kunne jeg gjort det igjen og igjen. Hadde alle opplevelser vært som denne hadde vi måttet kjøpe minibuss.
Nå skal jeg sitte her litt og beundre vårt siste mirakel, som på fødselstidspunktet var 3195 gram fordelt på 46 cm. Helt perfekt.
Den hørtes eventyrlig herlig ut. Vi feiret her i huset også 23 feb. 2 år siden EM ble født. Hvor ble tida av
Bare besteforeldre i selskap her, men sykdom hadde vi og
Du er god som står i det og gjør det du må. Det går fint an å leve med, men et svangerskap er jo ikke nok tid til å bli skikkelig vandt med tanken og snu om på hele livsstilen. Det er vel sånn at det forsvinner etter fødsel stortsett, stemmer ikke det?
men han kom til verden frisk og fin ved hjelp av keisersnitt. (Keisersnitt fordi han lå litt skjevt og ikke kom seg ned i fødselskanalen.) Spennende er det uansett nå som det ikke er mange ukene igjen til du får møte henne. Oioioi
Selv om livet tar mye tid og jeg ikke bruker like mye tid på forumet lenger.
Blir spennende å høre når du har vert på neste time.
Deilig at det går fort og gæli da 