Og i dag kom de ja, snikened inn på meg på morgenkvisten. Tankene. Drømmene. Håpet.
Jeg våkna et kvarter før vekkerklokka. Jeg tempa. Fin og høy temp (chart updated). Så snudde jeg meg over for å sove videre, slik jeg alltid gjør.
Jeg sover lett videre jeg. Jeg våkner normalt før vekkerklokka, temper, snur meg og sover. Våkner av vekkerklokka, stopper den, snur meg og sover, Våkner av min manns vekkerklokke 20-30 minutter senere, han stopper den, og jeg snur meg og sover videre. Han går på toalettet, og jeg sovner igjen mens jeg venter på at det skal bli min tur. Jeg er god på å sovne.
Men... jeg sovna ikke. I stedet ble jeg liggende å kjenne på tankene. Følelsene. Telle dager til testing. Lure på når jeg skal teste, om jeg klarer å vente til 1. des, siden jeg jo helst liker å tempe i helger. Lure på om det da blir noe vits til å teste, for jeg spotter vel før den tid.
Lå våken frem til vekkerklokka, slå den av, og sovna ikke til igjen da heller. Bare lå inntil min mann og tenkte. Var sulten når jeg sto opp da, for da hadde jeg jo vært våken i over en halvtime uten å få mat.
Åhh... så kjekt det hadde vært om vi fikk til en liten spire i magen!