I dag er min sønn 15 mnd.
Hvilket vil si at jeg sånnsett altså har 15 mnd uten prevensjon bak meg. Meeeen, de første ukene blødde jeg jo, og så fullammet jeg i 6 mnd, og fikk altså ikke mensen tilbake før for en uke siden...
Så 15 prøvemåneder har vi nok ikke bak oss nei, selv om vi har håpet det skulle klaffe, så er det vel først nå vi EGENTLIG begynner... Lurer på hvor lenge det vil vare...
Ingen vits i å gå til legen, all den tid jeg fortsatt ammer. Så vi prøver bare på hjemmebane så lenge. Hvilket sånnsett er helt greit det. Om bare denne mensen snart slutter...
Hvilket vil si at jeg sånnsett altså har 15 mnd uten prevensjon bak meg. Meeeen, de første ukene blødde jeg jo, og så fullammet jeg i 6 mnd, og fikk altså ikke mensen tilbake før for en uke siden...
Så 15 prøvemåneder har vi nok ikke bak oss nei, selv om vi har håpet det skulle klaffe, så er det vel først nå vi EGENTLIG begynner... Lurer på hvor lenge det vil vare...
Ingen vits i å gå til legen, all den tid jeg fortsatt ammer. Så vi prøver bare på hjemmebane så lenge. Hvilket sånnsett er helt greit det. Om bare denne mensen snart slutter...
*Maria*
Elsker forumet
Hei stella!
Vet ikke om du husker meg, men jeg var sammen med deg inne på prøvd lenge før vi fikk Noah! Men het maria_theresa da! [;)]
Så koselig at dere er prøvere igjen, fulgte med deg forrige graviditet også. Er så koselig når noen som har vært prøvere lenge blir gravide. Håper du blir gravid fort denne gangen, lykke til med prøvingen!
Vet ikke om du husker meg, men jeg var sammen med deg inne på prøvd lenge før vi fikk Noah! Men het maria_theresa da! [;)]
Så koselig at dere er prøvere igjen, fulgte med deg forrige graviditet også. Er så koselig når noen som har vært prøvere lenge blir gravide. Håper du blir gravid fort denne gangen, lykke til med prøvingen!
Wow, lest hele? Lykke til, du også, Alverose.
*Maria* Mener nok jeg husker det med det nicket ja. (Bare kobla deg ikke til dette.) Kjekt å se deg igjen :)
Har ikke skrevet så mye i denne i det siste.
Men i alle fall, for ei uke siden fikk jeg mensen, på et merkelig og rotete vis, med spotting i to uker før den kom skikkelig igang. Rotesuklus i januar, men nå går vi på med friskt mot i februar. Jeg prøver meg på temping igjen også, ettersom vi til en viss grad beynner å få litt forutsigbarhet i sovetidene på morgenen, og spesielt interesserte kan følge tempingen her: http://www.tcoyf.com/forum/chart.asp?id=alamandine
*Maria* Mener nok jeg husker det med det nicket ja. (Bare kobla deg ikke til dette.) Kjekt å se deg igjen :)
Har ikke skrevet så mye i denne i det siste.
Men i alle fall, for ei uke siden fikk jeg mensen, på et merkelig og rotete vis, med spotting i to uker før den kom skikkelig igang. Rotesuklus i januar, men nå går vi på med friskt mot i februar. Jeg prøver meg på temping igjen også, ettersom vi til en viss grad beynner å få litt forutsigbarhet i sovetidene på morgenen, og spesielt interesserte kan følge tempingen her: http://www.tcoyf.com/forum/chart.asp?id=alamandine
Vi kan jo ikke kontakte klinikk, ettersom Knerten er kommet til på naturlig vis er vi ikke i noe register hos ivf-klinikk, så vi må gå veien om lege/gynekolog. Det skal vi gjøre om månedene går, og regner med at vi henvises til ivf/icsi da etter en uviss mengde videre utredning. Vi har jo allerede påvist årsak både hos ham og meg, men det må vel sikker "retestes" litt, for å se om det har blitt noen endring, de testene er jo ikke helt ferske lenger.
Vi venter vel i hovedsak på å oppfylle kravet om at jeg ikke kan amme, for å kunne gå til legen og komme igang med videre prosesser. Jeg ammer ikke mye, men 1-3 ganger i døgnet er det fortsatt. Vet ikke helt hvor lenge det varer...
Vi venter vel i hovedsak på å oppfylle kravet om at jeg ikke kan amme, for å kunne gå til legen og komme igang med videre prosesser. Jeg ammer ikke mye, men 1-3 ganger i døgnet er det fortsatt. Vet ikke helt hvor lenge det varer...
Åhh, jeg vil, jeg vil, jeg vil så gjerne bli mamma igjen... jeg kjenner det, det vokser i meg, en lengsel, en sorg over måneder som går...
Jeg vet, han er bare 19 mnd, det er ikke sååå lenge vi har prøvd på søsken. Det er greit det. Det er ikke egentlig sorgen over de (relativt få) månedene vi har prøvd, men mer den uoversiktelige, antakelig svært lange, veien som gjenstår...
"Hvordan er det med syklusen din nå?" spurte min mann i går, og jeg så sikkert ut som et sprøsmålstegn... "Ja, altså, når er det på tide å prøve igjen?" Mensen er jo akkurat over, så.. ikke helt enda, om en uke eller tre, ble vi enige om. Ikke det altså, glade i hverandre er vi jo jevnt og trutt uansett... Men sånn i forhold til hyppighet og ikke minst håp og spenning...
Så sitter jeg her da, roter meg inn på ulike nettsider. Tenker. Funderer. Teller måneder og beregner tid, om ting jeg ikke vet om noen gang skjer. Tenker på eventuelle forsøk. På den karusellen der. Leser (enda mer) om adopsjon. Tenker. Teller. Regner. Vet ikke.
Vet bare at det å få lov til å bli, og være, mamma til den sønnen jeg har er STORT. Og jeg ønsker å oppleve det igjen. Jeg ønsker at han skal få vokse opp med søsken, vi ønsker oss flere barn. Jeg lengter. Jeg vil så gjerne.
Det føles lenge til "evt kanskje forsøk til nyttår", men samtidig vet jeg at det er ikke lenge i det hele tatt det, i det store bildet. Vi er jo langt uti mars allerede. Tida flyr. Strak er det påske. Rett over påske får vi vite om/hvor vår sønn får barnehageplass til høsten. Snart er det sommer, kanskje klarer jeg å få til at vi reiser bort den ene uka vi begge har fri, kanskje? Ellers har vi ferie på skift i år, men det er greit nok det. Etter ferien er det barnehagestart. Og vi voksne skal begynne å jobbe 100% igjen. Det gir større inntekt. (og slutt på kontantstøtten, men den er ikke til å bli fet av uansett. Og utgifter til barnehage kommer også da, men vi skal nok gå i pluss likevel) Også blir jo guttugnen to år rund den tida. Stor dag! Innen den tid må jo vel ammingen, som nå er redusert til bare en gang i døgnet, og planlegges, om enn litt vemodig, avsluttet i løpet av våren, være vel over, så vi må jo kunne kontakte legen etterhvert. Tiden flyr den. Den gjør jo det.
Og seriøst, jeg har en sønn som er nitten mnd. Ikke mer. Bare nitten mnd. Så jeg burde vel sånnsett ikke egentlig "stresse" sånn med dette. Han er jo liten enda. Egentlig.
Jeg vet, han er bare 19 mnd, det er ikke sååå lenge vi har prøvd på søsken. Det er greit det. Det er ikke egentlig sorgen over de (relativt få) månedene vi har prøvd, men mer den uoversiktelige, antakelig svært lange, veien som gjenstår...
"Hvordan er det med syklusen din nå?" spurte min mann i går, og jeg så sikkert ut som et sprøsmålstegn... "Ja, altså, når er det på tide å prøve igjen?" Mensen er jo akkurat over, så.. ikke helt enda, om en uke eller tre, ble vi enige om. Ikke det altså, glade i hverandre er vi jo jevnt og trutt uansett... Men sånn i forhold til hyppighet og ikke minst håp og spenning...
Så sitter jeg her da, roter meg inn på ulike nettsider. Tenker. Funderer. Teller måneder og beregner tid, om ting jeg ikke vet om noen gang skjer. Tenker på eventuelle forsøk. På den karusellen der. Leser (enda mer) om adopsjon. Tenker. Teller. Regner. Vet ikke.
Vet bare at det å få lov til å bli, og være, mamma til den sønnen jeg har er STORT. Og jeg ønsker å oppleve det igjen. Jeg ønsker at han skal få vokse opp med søsken, vi ønsker oss flere barn. Jeg lengter. Jeg vil så gjerne.
Det føles lenge til "evt kanskje forsøk til nyttår", men samtidig vet jeg at det er ikke lenge i det hele tatt det, i det store bildet. Vi er jo langt uti mars allerede. Tida flyr. Strak er det påske. Rett over påske får vi vite om/hvor vår sønn får barnehageplass til høsten. Snart er det sommer, kanskje klarer jeg å få til at vi reiser bort den ene uka vi begge har fri, kanskje? Ellers har vi ferie på skift i år, men det er greit nok det. Etter ferien er det barnehagestart. Og vi voksne skal begynne å jobbe 100% igjen. Det gir større inntekt. (og slutt på kontantstøtten, men den er ikke til å bli fet av uansett. Og utgifter til barnehage kommer også da, men vi skal nok gå i pluss likevel) Også blir jo guttugnen to år rund den tida. Stor dag! Innen den tid må jo vel ammingen, som nå er redusert til bare en gang i døgnet, og planlegges, om enn litt vemodig, avsluttet i løpet av våren, være vel over, så vi må jo kunne kontakte legen etterhvert. Tiden flyr den. Den gjør jo det.
Og seriøst, jeg har en sønn som er nitten mnd. Ikke mer. Bare nitten mnd. Så jeg burde vel sånnsett ikke egentlig "stresse" sånn med dette. Han er jo liten enda. Egentlig.
Cathreen
Andre møte med forumet
kjære deg jeg har holdt på slik i 1,5 år....laaaaange sykluser....helt til jeg dro og ble utredet og etter 2 pp blei jeg gravid og er nå 17,4 dager på vei. så for å gjøre alt mye lettere for deg selv kanskje du slipper å slite i et enda lengere løp. og i blandt er ikke el- monitoren for alle dersom det evt skulle være ublalanse i hormoner.
bare et tips :) alt blir så mye bedre med spesial hjelp fra gyn :)
Ønsker deg all værdens lykke til og selv om jupet ser mørkt ut (vet det selv) kan det hende ikke lyset er landt unnav! :)
bare et tips :) alt blir så mye bedre med spesial hjelp fra gyn :)
Ønsker deg all værdens lykke til og selv om jupet ser mørkt ut (vet det selv) kan det hende ikke lyset er landt unnav! :)
ORIGINAL: Cathreen
kjære deg jeg har holdt på slik i 1,5 år....laaaaange sykluser....helt til jeg dro og ble utredet og etter 2 pp blei jeg gravid og er nå 17,4 dager på vei. så for å gjøre alt mye lettere for deg selv kanskje du slipper å slite i et enda lengere løp. og i blandt er ikke el- monitoren for alle dersom det evt skulle være ublalanse i hormoner.
bare et tips :) alt blir så mye bedre med spesial hjelp fra gyn :)
Ønsker deg all værdens lykke til og selv om jupet ser mørkt ut (vet det selv) kan det hende ikke lyset er landt unnav! :)
Jeg har jo vært igang med utredning av syklusproblematikken min, før jeg altså ble spontant gravid med det som altså er min sønn. Etter fødsel er syklusen faktisk mye bedre. Men spørsmålet er hvordan det står til med mannen... hans test viste jo ikke akkurat oppløftende tendens, før jeg da altså ble gravid...
Temping funker for oss som har krøll i hormonene også, for den viser ikke hva hormonene antyder "skal skje", men hva som faktisk har skjedd. Pga potensielle hormonelle komplikasjoner benytter jeg meg ikke av el-tester og denslags, for det kan lett gi helt feil "svar", det vet jeg.
Forøvrig lenge siden jeg har oppdatert her. Min sønn har passert 21 mnd, lengselen etter søsken vokser i meg og mannen. Guttungen er positivt opptatt av babyer, men aner jo ikke at det finnes en mulighet for at vi kan få en slik i hus etterhvert, han bare liker å se på bilder av babyer, kose på babyer (han har jo nylig fått en fetter som vi har besøk nå i forbindelse med dåpen) og tidvis late som om han er en baby (da skal mamma kose/trøste/holde babyen... altså ham)
Mensen kom atter en gang for ei uke siden, og vi går igang med atter en prøvesyklus. Håpene mine er egentlig ikke så store, jeg forholder meg litt avventende inntil vi har fått tatt en ny test av mannen svømmere for å se om det er noe vits i å holde på denne måten... Men vi prøver jo. Vi gjør jo det, og nå går vi snart inn i den aktive prøvetiden...
Denne boka sluttet litt brått...
Men ja det gikk bra den gangen.
Og det har gått veldig bra.
Tidligere Stella heter nå Sara.
Og er lykkelig trebarnsmor.
Med en kropp som ikke er så god på El. Og en mann med ikke de beste svømmerne. Har vi likevel (med litt hjelp av letrozol nå siste gangen) fått de tre beste barna
Men ja det gikk bra den gangen.
Og det har gått veldig bra.
Tidligere Stella heter nå Sara.
Og er lykkelig trebarnsmor.
Med en kropp som ikke er så god på El. Og en mann med ikke de beste svømmerne. Har vi likevel (med litt hjelp av letrozol nå siste gangen) fått de tre beste barna