*Stella* sine tanker, håp og frustrasjoner

Absolutt
 
Men atter en gang så ga det seg. Ikke mer blod, ikke mer vondt i magen, og ingen mens.
 
Og neppe noe EL heller, men jeg gidder ikke sjekke sekret, for jge lurte med meg min mann til sengs i går, så det er "uklare tegn" der likevel.
 
Jaja, vi får nå bare prøve videre... og se hva som skjer. Og denne gangen skal jeg ikke bli så lei meg om mensen kommer, for da får jeg begynne på pergo!
 
Men hva gjør jeg om dag 5 faller på en helgedag?
 
Jeg skulle ta blodprøve ca dag 5 sa gynekologen. Noe sier meg at det er lurt å ha tatt prøvene FØR jeg begynner å knaske pergo, siden det er hormonprøver han skal ta. Og om da dag 5 er på en søndag, skal jeg ta dem dag 3 da, på fredagen? (skulle skrive på dag for siste mens-start på skjema selv da, sa han) for å ta dem dag 6, når jeg knasker to piller pergo på søndagen, er sikkert ikke så lurt?
 
Alt jeg bekymrer meg for, for tiden...
 
Første pilledag dag 5, den er jeg klar på.
 
Og blodprøve så nært som mulig dag 5, men før om det må pga helge-problematikk. Om dag 5 faller på en ukedag, så tar jeg likegodt alt på en gang. (går til fastlegen og tar blodprøve, på apoteket og heter piller, og begynner kuren) slik gynekologen sa. Også blir det ikke noe mer blodprøver, med mindre han sender meg flere slike blodpørveskjema i posten da. Han sa ikke noe om det, han sa at vi kunne droppe den "dag 21-prøven".
 
Tenker jeg tar det sånn.
 
DA gjenstår bare å få denne fordømte mensen da, så jeg kan komme igang.
 
Men, det ser ikke ut som om den er rett rundt hjørnet akkurat, så jeg får nå bare vente.
 
Begynt å bli god på å vente.
 
Men lurer nå på hvor lang tid det tar å få svar på blodpøver. Jeg tok jo noen i august, de har jeg aldri fått svaret på. Men jeg tok nye nå på onsdag, og skal få svar i posten, slik jeg fordi min gynekolog. Svar fra ham altså. Der vil det stå at alt er ok sa han. eller, om det ikke er det, stå hva jeg da evt må gjøre med det. (sikkert enten da flere blodprøveskjema, eller om jeg må oppsøke fastlegen eller ham?) Men kan jeg vente på det brevet neste uke, tro?
 
Aldri fått blodprøvesvar i posten før jeg.
 
Og gynekologen skulle ringe fastlegen og få svaret på mannens sædprøve. (Legen vår sa jo at han ville innkalle oss til ny time etter at han hadde fått svarene fra våre spesialsitundersøkelser, men gynekologen ikke bare undersøkte meg, han satte igang en behandling også. Naturlig nok. Aldri hørt om en gynekolog so undersøker og sender et svarbrev til fastlegen for videre oppførlging, det er gynekologen som "styrer showet" nå, slik det vel er mer vanlig at det gjøres.) OM denne ikke er ok, så får vi vel høre det fra gynekologen? Skal vi bare anta at den er ok dersom vi ikke hører noe fra ham da?
 
Så mye rart å lure på...
 
Ja, jeg får vurdere det.
 
Først gi vi det hele litt tid (han må jo få en SJANGS i alle fall) og så får jeg helelr ringe og spørre om ingenting dukker opp. Da kan jeg gjerne få spurt om hvor lenge jeg evt skal vente etter tredje kur før jeg kommer tilbake også... Lurt.
 
Skulle ønske jeg klarte å være mer optimistsik...
 
Men nå vil jeg bare ha denne fordømte mensen, så jeg kan komme i gang med de pillene. De pillene som jeg gruuuuuer meg til å ta, tenk på bivirkningene da...
 
Jeg tror jeg må pålegges et krav om å ikke bevege meg inn på "generell", på "før svangerskapet" eller andre forum enn de her hvor jeg finner forståelse fra andre i samme situasjon når det der pågår jeg...
 
Jeg er jo normalt sett ikke skapt for å være på "potensielt kontroversielle forum" når jeg har helt vanlg pms jeg, for da irriterer/provoserer/misforstår/provoseres/irriteres jeg så det blir krangel-tråder og jeg ender opp med å slamre med skapdører og banne til pc'n, før jeg komme på at jeg for pokker venter mens om et par dager, og da ER jeg sånn, og må snart lære å slutte å utsette meg for dette.
 
Hvordan kommer jeg til å bli, som pergo-hormontroll da? Jeg sluttet jo i sin tid på p-piller fordi jeg ikke like bivirkningene av hormonene. (som det faktum at jeg gråt av ett eller annet min elskede sa til meg, en gang i uka... HAN har ikke forandret seg, men etter at jeg slutta med p-piller er mine slike gråtetider stort sett redusert til å være nettopp i pms-dagene mine, dersom han er litt "stressa" da, og glemmer av at det er "de dagene". Han sier ikke noe stygt altså, men jeg overreagerer litt lett, og når han da er stressa, og jeg overreagerer, og ingen av oss kommer på at det er jo "derfor" før jeg har begynt å grine.... Det erjo ikke det at jeg har pms så veldig ofte, så derfor glemmer vi det litt.) P-pillene gjorde meg alså til en tåre-maskin. Gruer meg til pergo-hormonene skal rase i kroppen... Og det med tre doble kurer på rad (om vi ikke lykkes underveis da) uten noen oppfølging/kontroll av legen...
 
Men, jeg vil så gjerne ha en baby. Denne dumme kroppen min klarer ikke ordne gode egg selv, som kan befruktes og bli babyer, derfor trenger jeg disse pillene. Og derfor er jeg utolmodig etter å få begynne på dem. Men denne usamarbeidsvillige kroppen min har ikke klart å slippe et egg enda, dag 43 og ingen EL, så dette tar jo sin tid...
 
Jeg vil gjerne være en tolmodog optimist. Men akkurat i dag er jeg ikke i humør til det.
 
Føler jeg burde besøkt ei venninne. Men finner allverdens unnskyldninger for å la være. Jeg har faktsik kjøpt bursdagsgave til hennes 1-åring, men den kan jo alltids bli en julegave... Jeg må jo ha med min mann om vi drar for å levere bursdagagave, ikke sant? Det er jo opprinnelig hans kamerat... Og dessuten har de fakisk besøk denne helga, så det kan bli neste uke eller noe sånn? Ikke sant?
 
Fakta er rett og slett at selv om jeg elsker den vesle ettåringen, så vet jeg ikke om jeg orker dra dit, alene i alle fall, når jeg enda ikke helt er ferdig med å takle informasjonen om at hun er 3 måneder på vei med nestemann... Som jeg skrev tidligere, selvsagt unner jeg dem denne babyen, absolutt. Jeg vil bare så gjene ha en selv...
 
Så jeg tror jeg sløver alene hjemme, uten å besøke noen, uten å gjøre så veldig mye fornuftig i det hele tatt. For akkurat i dag er det det jeg føler for å gjøre. Så da så!
 
Jeg skjønner dine tanker, og forstår du er redd...
 
Hadde samme opplevelse som Nesing, jeg reagerte ganske så kraftig på p-piller og måtte også slutte på dem til slutt pga det. men reagerte ikke noe spes på pergoen før jeg hadde gått på det annahver mnd i 1 år!!!
 
Veldi spennende å følge med deg videre, håper pergoen fungerer og du snart har en spire i magen!!!
 
Og det at du føler du ikke orker å besøke din venninde, skjønner jeg godt, hadde det sånn selv når jeg ikke fikk det til og spes rundt pms-perioden. Vent til uka og føl deg frem!!!
 
Kos fra pastella og krisander
 
Jeg skal prøve å ikke at sorgene på forskudd, men jeg har erfart at det fungerer for meg best om jeg forbereder meg på "det verste", og tenker gjennom mulighetene, heller enn å håpe på det beste, og bli overrumplet av det som skjer.
 
For meg fungerer det derfor best å forberede meg selv og min mann på mulige bivirkninger av pillene, men selvsagt at det er MULIGE bivirkninger.
 
På samme måte som jeg har "angrepet" resten av denne prosessen. Tenkt at vi måtte nok bare prøve lenge, og tilslutt gå til legen. Vi prøvde, og vi prøvde, og jeg fikk rett, vi gikk til legen.
Slik jeg forberedte meg på at gynekologen kom til å si pco(s), at jegtrenger pergo. Han sa ikke det, han sa "dårlig eggløsning", men uansett trenger pergo. Slik jeg er forberedt på at min manns sædprøve kan være så dårlig at det ikke er vits i pergokurene. Slik jeg i hodet har sett for meg 3 mislykkede ivf, med eller uten fryseforsøk i tillegg, avhengig om mine dårlige egg (Ja, lenge før gynekologturen tenkte jeg det) klarer å modnes mange nok, og overleve frysing. Det er helt mulig at sædprøven er fin, mest sannsynlig er den det, og at vi kan prøve videre. Kanskje trenger vi aldri IVF, eller kanskje lykkes vi med det. Men for meg er det rett og slett en "overlevelsesteknikk" å forberede meg.
 
Men jeg har ikke klart se for meg det verste. Jeg har ikke klart å se for meg livet uten barn. Jeg ser for meg 2-3-4 år i adopsjonskø, men jeg ser ikke for meg å leve barnløs. DEN sorgen klarer jeg ikke ta på forskudd.
 
Min mann er rett motsatt. "Vi tar det som det kommer" sier han, og tenker stort sett aldri lenger enn frem til middag. (Men selv han har moderert det til "vi tar det som det kommer. Vi skal bli foreldre, på ene eller andre måten. Klarer vi det ikke selv, eller med legen, så adopterer vi")
 
Så jeg har en mann som sier "ikke ta sorgene på forskudd", derfor trenger jeg denne dagboka for å få utløp for de tankene jeg uansett har. For meg FUNKER det ikke å "ikke bekymre meg for det før det oppstår". Mitt hode er ikke sånn.
 
Det er slik jeg ser det mye bedre å bli letta over at det jeg frykta, ikke skjedde, enn å bli overraska av at det gjør det.
 
"De aller fleste bekymringer, blir det aldri noe av" sier min far.  Og jeg er klar over det, at jeg bekymrer meg unødvenig mye. Men det er som forsikring det. De aller fleste forsikringer brukes heller ikke, men det er ikke mange som sier at man ikke bør forsikre seg/bilen/huset likevel. For meg er disse tankene forsikringer. De gjør meg i stand til å takle det, om det kommer. Og så kan  jeg heller glede meg over det, om det ikke skjer.
 
Håper det ja.
 
Men... da må jo denne mensen komme, slik at jeg kan komme igang da.
 
Og da må vel EL komme først.
 
Nå må dere ikke tro jeg er helt gal, men jeg trenger en liten "nedtellingsliste", så jeg legger den her jeg. Har jo i så mange dager talt ned til gynekologtimen nå, og går litt på veggene av å ikke ha noe å "telle ned til" lenger.
 
Here we go, med hva som skal skje fremover, og antatt når.
 
Få EL  - når som helst
Få svar på blodprøvene  - Neste uke?
Få svar på sædprøven  - Sammen med blodprøven? Siden gynekologen skulle sjekke opp i det, sa han.
Få mens. Eller aller helst positiv test da, men...   - 14-15 dager etter EL
Ta blodprøve - dag 5 av neste syklus, eller fredagen før dersom dag 5 er i helga
Begynne på pergo - dag 5 av neste syklus
Siste pergo pille denne omgang - dag 9 av neste syklus
EL - ja, si det... iflølge gynekologen sånn ca en plass rundt dag 13 -14-15-16
Testettid! - ifølge gynekologen 4-5 uker etter neste mens begynner. Tenker vi sier 12-14 dager etter EL jeg...
 
 
Siden jeg ikke skal ta alle sorger på forskudd, så skal jeg ikke planlegge lenger enn dette i denne omgang. Men de er greit å ha satt ned litt sånne ting å se frem mot, i alle fall...
For her er jeg kommet til dag 44, og fortsatt ingen EL.
 
hei stella det er lov å forberede seg på ting , men ta ikke alle bekymringer på forhånd, det kan jo hende du slipper unna bivirkninger[;)]
håper mensen kommer snart så du får begynt  på pergo  og at en spire fester seg .masse lykke til
 
                        
      
 
Her har vi sånn ca hva jeg burde gjort på i dag. Masse husarbeide, pluss litt scrapping (eller i alle fall julekortproduksjon)
 
Men hva har jeg gjort da? Vært våken siden halv sju, og hittil prestert å kle på meg, spise en halp pakke potetgull og noen pops som lå fra i går. Jadda... på tide å få i meg frokost, og komme igang med litt husarbeide?
 
 
        
 
Litt nærmere i alle fall.
 
Jeg gikk ned på do, og putta i toalettrens før jeg gikk opp og spiste "frokost". Etter at "frokosten" var over gikk jeg ned og tok av sengetøyet, og putta det i vaskemaskina. Så skulle jeg vaske toalettet, men da trengte jeg en klut, og nårjeg nå først hadde en ren klut (jeg har egne kluter til badet, ikke egne til toalettet, men kokvasker dem etter bruk, så de er da rene) begynte jeg med speilet og vasken, før jeg avsluttet med toalettet (Jada, børste nedi, men klut til å tørke av støv og sånn) Så la jeg rent sengtøy på senga, og nå er jeg litt sliten, for sengtøy synes jeg er en tung jobb. Så da har jeg ei lita pause før jeg fortsetter.
 
På tide å løsrive meg fra pc'n og fortsette!
 
Skal vi se... skal jeg prøve meg på  eller  (om enn med mye mindre vann, jeg mopper, jeg bader ikke gulvet mitt...) eller noe annet, tro...
 
ORIGINAL: Majavennen

Oi, oi her skjer det ting! Så flott at du har fått hjelp på veien mot en liten baby, dette lover bra[:)]
Bare mensen komer nå så kan du sette datoer inn i oversikten din. Eller blir gravid og at ikke mensen komer selvfølgelig!
Lykke til *Stella*!!!

 
Absolutt planen å få inn datoer ja. Eller en termin, men tror nok det blir datoer
 
Få EL  - når som helst
Få svar på blodprøvene  - Neste uke?
Få svar på sædprøven  - Sammen med blodprøven? Siden gynekologen skulle sjekke opp i det, sa han.
Få mens. Eller aller helst positiv test da, men...   - 14-15 dager etter EL
Ta blodprøve - dag 5 av neste syklus, eller fredagen før dersom dag 5 er i helga
Begynne på pergo - dag 5 av neste syklus
Siste pergo pille denne omgang - dag 9 av neste syklus
EL - ja, si det... iflølge gynekologen sånn ca en plass rundt dag 13 -14-15-16
Testettid! - ifølge gynekologen 4-5 uker etter neste mens begynner. Tenker vi sier 12-14 dager etter EL jeg...

 
Fortsatt ingen datoer i dette, for fortsatt absolutt ingen tegn på EL.
 
Jeg har ikke EL-slim. Jeg har slett ingen tempstigning.
 
Derimot spotter jeg. Fortsatt.
 
Dumme kropp!
 
Få EL  - når som helst
Få svar på blodprøvene  - Denne uka? 
Få svar på sædprøven  - Sammen med blodprøven? Siden gynekologen skulle sjekke opp i det, sa han.
Få mens. Eller aller helst positiv test da, men...   - 14-15 dager etter EL
Ta blodprøve - dag 5 av neste syklus, eller fredagen før dersom dag 5 er i helga
Begynne på pergo - dag 5 av neste syklus
Siste pergo pille denne omgang - dag 9 av neste syklus
EL - ja, si det... iflølge gynekologen sånn ca en plass rundt dag 13 -14-15-16
Testettid! - ifølge gynekologen 4-5 uker etter neste mens begynner. Tenker vi sier 12-14 dager etter EL jeg...

 
Sånn, jeg vil jo ha prøvesvarene DENNE uka, ikke NESTE uke. Det tar da vel ikke sååå lang tid? Tok blodprøvene på onsdag. Da bør han vel klare å ha svarene til meg denne uka? Men spørs om vi får vite noe om den sædprøven, dersom det ikke er noe galt med den, i alle fall?
 
Jaja, dagene snirkler seg avgårde. Jeg spotter, slett ikke tegn til EL-slim eller tempstigning, men vi kan ikke annet gjøre enn å vente. Og vente.
 
Noen som snakket om at de 14 dagene fra EL til mens er så innmari lange? Jaja, disse hittil 46 dagene, and still counting, fra mens til EL føles også litt lange... Men for hver dag som går, så er jeg en dag nærmere den dagen da jeg får holde mitt barn i armene for første gang. Den tanken må jeg bare holde fast på.
 
Uff, det må være utrolig slitsomt og irriterende å ha så lange og ustabile sykluser. Håper EL, eller TR dukker opp ganske raskt nå. Slik at du enten kan få en etterlengtet positiv test, eller komme igang med pergo. Pergo vil nok hvertfall gi deg kortere sykluser, og bedre eggløsning.
 
Tusen takk for oppmuntring og støtte i dagboka mi. Er så utrolig glad jeg har funnet dette forumet. Er så godt å vite at jeg har dere jenter her inne.
 
Ifølge min mor, så spørr "alle" om jeg er gravid, om det skjer noe, omd et  kommer smått. etc... Og hun svarer dem at hun spørr ikke. (så spørr de meg, er det uten hennes tillatelse, visstnok)
 
Stålsetter meg, da kommer de sikkert til å spørre i jula...
 
JA, jeg er relativt nygift. JA, vi er etablerte, har kjøpt hus, er altså gift, stabilt samlig og grei økonomi. JADA alt ligger tilrette for babyer. Rent bortsett fra en ting: Kroppen min er ikke helt innstilt på å la meg få lov til det...
 
Luer på om vi må kanskje fortelle det etterhvert jeg... for jeg vet ikke helt om jeg klarer å stå imot. Jeg tror mamma har luktet lunta, for hun har sluttet å spørre meg, og jeg blir liksom litt stille når hun nevner det, vet ikke helt hva jeg skal si...
Samtidig er jeg ikke helt innstilt på å være "hun som ikke kan få barn" i familien heller. For som jeg har snakket om før.. det øyeblikk vi forteller dette til noen, så får rett og slett "alle" vite det.
 
For jeg VET jo at søskenbarnet til mamma slet i mange år, før de nå faktisk har fått to. Jeg har visst i mange år at de slet. Jeg vet at min eget søskenbarn har innfunnet seg med å være barnløs, for de får ikke barn (Men nå har de visst funnet ganske nylig ut av en sykdom hun har, som er mye av årsaken til barnløsheten, og hun er jo ikke 40 enda, ikke stort over 35 tror jeg, så hvem vet?) Jeg har lenge visst at et annet søskenbarn av mamma slet... og de har adoptert ei jente fra Kina. (Lurer på om de står i den eviglange ventekøen der nå jeg, i håp om å få søsken til henne, det vet jeg faktsik ikke. Litt av informasjonsstrølmmen i de videre deler av slekta forsvant da mormor døde... hadde mormor levd, hadde jeg visst det. For de hadde jo fortalt det til sine foreldre. Hennes mor hadde da fortalt det til mormor i en av sine samtaler, og mormor hadde fortalt det til sine døtre. Selvsagt. Slik vi fikk vite om den første.) Vet at jeg har et søskenbarn som aborterer også. Utredet for habituell abort, og de fant en løsning de "snurper sammen livmora" som mamma forklarte meg (jeg har funnet en bedre medisinsk forklaring da, men husker ikke navnet) når hun er et par måender på vei, elelrs mister hun dem) Dette er bare sånt som jeg vet. Det faktum at jeg vet, og har visst dette i mange år, så lenge jeg har vært gammel nok til å vite egentlig, gir meg et klart bilde på hvordan det blir, om vi forteller dette.
 
Da blir jeg "en av dem". Da blir jeg "hun som ikke kan få barn". "Hun med den dårlige eggløsninga". Greit nok det, men trenger folk jeg ikke snakker med hvert 4. år engang vite det? Ettersom mormor er død, er det litt mindre informasjonsutveksling mellom de fjernere deler av familien, men de treffes og snakkes jo fortsatt. Ja, og mamma snakker av og til med sine gamle tanter på telefonen. Jada. Og vips, folk jeg knapt kan huske å ha truffet noen gang i mitt liv, skal vite at min kropp ikke evner å lage babyer?
 
Vet ikke om jeg ønsker det.
 
Samtidig vet jeg ikke hvor mange juleselskaper jeg orker å sitte i, med spørsmål om det kommer små barneføtter snart? (Faren er relativt stor for at jeg sitter i disse juleselskapene under pergo-påvirkning også...)
 
Tror jeg må ha en alvorsprat med min kjære mann, om hva vi skal gjøre med det her. Bestemme oss for hva vi vil.
 
Jeg vet ikke helt hva jeg vil...
 
Uff, mange tanker her...
 
Ta deg en prat med mannen din du, og prøv å finne ut hva som er riktig for dere. Men med såpass mange i slekta som selv sliter med å bli gravid, så er det jo stor sjanse for at du vil kunne finne støtte der. Tror ikke noen vil se negativt på deg om du står fram. Selv har jeg bare positive erfaringer med å være åpen rundt barnløsheten.
 
Sender deg en stor klem, jeg. Og håper dere finner ut av hva som er best for dere å gjøre.
 
Dette er faktsik ikke mange i slekta... det er snakk om fire kvinner.... av sikkert et par hundre. (stor slekt...) Og ikke en eneste en av dem er kvinner jeg egentlig kjenner eller har kontakt med. De so som er mammas søskenbarn har jeg vel tuffet noen få ganger, og de to som er mine søskenbarn har jeg ikke nær kontakt med akkurat, de var invitert i bryllupet vårt men ingen av dem var der. Jeg har vel ikke snakket med dem på... 5-6 år? Det er rett og slett altså "fjerne folk" i forhold til meg.
 
poenget mitt er altså at folk jeg har NULL KONTAKT MED vet jeg likevel dette om, så det er ingen grunn til å tro at ikke folk jeg har null kontakt med vil vite det om meg også.
 
Derimot de søskenbarna og slektningene vi HAR mye kontakt med.... de er fruktbare som bare det. Jrg vet ikke om noen av dem som sliter, og de som er ie en slik "alder og livssituasjon" at man forventer at de vil ha barn, de har både to og tre, enten de bor sammen med faren lenger eller ei.
 
Jeg tror ikke at noen vil se negativt på meg for at jeg ikke kan få barn nei, bare at de vil snakke om det.
 
Litt lei.
 
Men hva kan man gjøre, annet enn å vente? Og vente litt til.
 
Spotter på 12. dagen i strekk nå. Kan jo bli lei av mindre.
 
Men dette er min "trøst". Mine sykluser passerer så godt som aldri 70 dager. Det vil si at jeg bør få mens innen vi begynner på desember. Det er 24 dager til desember, og det går jo fort. Så litt mer tolmodighet, så ordner det seg nok. Håper jeg.
 
Ville bare innom og gi deg en stor klem, og takke for den utrolige støtten du er for oss her inne på forumet[:)][:)][:)]
 
Back
Topp