Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hei alle flinke sterke flotte damer

Jeg var gravid og lykkelig med mannen i mitt liv. Vi har vært kjærester i over 4 år, og fortsatt like forkelsket som to tenåringer. Graviditeten kom som en overraskelse, men skatten i magen var hjertelig velkommen.
Vi hadde akkurat kjøpt oss et flott nytt hus og stor fin bil, begge elsker barn og har alltid snakket om å få i hvertfall 3.

Jeg begynte å blø litt i uke 9, så vi var på 3 ultralyder: uke 9, 12 og 16.
Fikk beskjed om at alt var i sin skjønneste orden på alle utralydene.
Vi pusset opp Baby rom, kjøpte klær, som vi gledet oss, mannens kjærlighet til meg og skatten i magen var så vakkert. .

På OUL i uke 19 skulle vi endelig finne ut om det var en gutt eller jente. For vi hadde jo vært på så mange ultralyder, vi visste jo at det var en frisk baby. Men Legen ble stille, og i løpet av minutter så var rommet fylt med Leger. Legene fant feil, alt for mye feil.
Etter en lang uke hjemme med spark fra skatten og tårer fra hele familien, så fikk vi innkalling til Riksen.
Der fikk vi alt bekreftet
Skatte vår hadde det veldig fint i magen, men ville ikke overlevd utenfor magen min.
Hadde en forferdelig dødfødsel i uke 21/22.

Svaret på fostervannsprøven kom, det var Triploidy 69 http://www.rarechromo.org/information/other/triploidy ftnw.pdf (svært uvanelig).
Slet lenge med deprisjoner. Etter en god stund prøvde vi igjen. Jeg ble fort gravid, men mistet i uke 8.
Da kom alle de vonde tankene og føelsene tilbake igjen. Det skulle jo gå bra denne gangen? Vi var jo bare uheldige første gang? Tankene og smertene var uutholdelige, mistet masse blod, men det vondeste var å miste en stor del av meg. positiviteten min.

Det er nå over 1 år siden, hjertet mitt og tankene mine begynner å bli klar for å prøve igjen.
Livredd. Livredd for å ikke kunne få Barn.
 
Nekinna91 skrev:
91-modell. Ventet vårt første barn 6. februar 2015 <3

Jeg hadde endelig fått time til OUL 11.09.14, og vi gledet oss sånn til å endelig få se den lille skatten som skjulte seg inne i magen. Selvfølgelig som de fleste andre, så regnet vi med at alt stod bra til med den lille, etter at vi både hadde sett den på tidlig UL i uke 10+4 og hørt hjertelyden hos jordmor bare to uker tidligere. Jeg var på selve OUL dagen akkurat 19 uker på vei. Det vi så aller mest frem til på OUL var selvfølgelig å finne ut om det skjulte seg en liten prins eller prinsesse inne i magehuset<3

Vi ble møtt av en veldig hyggelig jordmor som forklarte oss hvordan UL timen ville foregå og hva hun kom til å se etter. Så var det tid for å legge seg på benken. Endelig skulle vi få se gullet vårt sprelle aktivt rundt inne i magen. Men så fort jordmoren slo på skjermen og begynte å se etter barnet, skjønte jeg med en gang at noe ikke stemte. Det var ikke noen aktiv liten prins eller prinsesse der inne. Den lå helt livløs, og så heller ikke helt ut som hva vi hadde sett for oss. Etter noen sekunder (som føltes som år) brøt jordmoren stillheten og sa "her må det ha skjedd noe"...

Samboeren min brøt ut i gråt. Han hadde med en gang trodd at den lille babyen vår bare lå og sov, men innså nå at ting ikke var som de skulle. Jeg lå der akkurat som en zombie, uten å trekke en mine. Jeg var i sjokk! Det her kunne ikke være sant. Det kunne ikke være meg som lå der og fikk denne beskjeden. Jeg som i så mange år har ønsket å bli mamma...

Hverken jordmor eller lege kunne finne noe bankende hjerte hos den lille, og det ble konstatert MA. De mente at babyen hadde sluttet å vokse i uke 15. Men vi hadde jo i uke 17 vært hos jordmor og hørt hjertelyden.. Lille babyen vår var rett og slett ikke frisk</3.

Fikk med meg en pille hjem som jeg skulle ta for å sette i gang prosessen før jeg skulle inn igjen nå sist lørdag. Selve aborten gikk overraskende fort, og allerede 3 timer etter at jeg hadde fått tablettene, kom gullet vårt i superfart, og jeg rakk ikke å reagere før jeg stod midt på gulvet med babyen i buksene! Jeg er glad det gikk såpass fort, da jeg hadde forberedt meg på å bli liggende på sykehuset hele dagen. Smertene var heller ikke i nærheten av så vonde som jeg hadde forestilt meg. Jeg valgte også å se den lille skatten som jeg hadde vært så heldig å få være mamma for og bære inni meg i 19 uker<3 De ville ikke si med sikkerhet hva slags kjønn den lille hadde, men det så ut til å være en liten prinsesse<3. Vi prøver nå og se fremover, og håper at vi innen 2015 er blitt foreldre for andre gang, for vi vil alltid være mamma og pappa for den lille engleprinsessen vår som dessverre ble hentet til himmelen så altfor tidlig!<3

Dette ble en lang tekst, men var godt å endelig få skrive det ned<3
Klikk for å utvide …

Ganske lik min opplevelse med min første MA. Tungt å få en slik beskjed når man har sett/hørt liv tidligere <3
 
Jeg er 19 år, og samboer med verdens beste mann. Ble planlagt gravid, pos. Test i september. Begyntr smått å blø 24.09(6+5) som tok seg kraftig opp 25.09, og UL viste ingen tegn til liv :( i dag(1.10) kom det som skulle blitt en baby ut, så satser på dette er over nå snart, slik vi kan prøve på ny ❤️❤️
 
To timer siden ul som viste foster som har stoppet i uke 6. Er 8+6 i dag. Fremdeles i sjokk. Har blitt henvist til sykehuset i morgen og gruer meg.. vet ikke helt hva som venter meg. Godt å lese om andre.. blir ikke så alene da..
 
Jeg har to barn, en gutt født april 2010 og en jente født mars 2011. Så er kun 11mnder mellom de. De blir jo nå 4 og 5år. I vår starta vi prøvinga på en tredje skatt. I pp4 klaffa det og det lyste "gravid" på testen. Lykken varte dessverre ikke så lenge. Hadde en ma i uke 6 den 15.september
Uke 5 fikk jeg magesmerter, legene trodde dette var ufarlig men de tok hcg prøver tirsdag og torsdag. Fredagen kom de to dråper med friskt blod, legen henviste meg da til ul på mandagen. Men hun trodde alt ville være i orden og dette var kun for å roe meg ned for hun skjønte jo at jeg var bekymra. Mandag på ul kunne ikke legen finne noe hjerteslag, men siden det var så tidlig tok de ny hcg prøve. Hcg fra tirsdag til torsdag var steget masse, men fra torsdag til mandag var den dessverre ikke gått opp. Fikk da med meg cytotec som jeg valgte å ta hjemme tirsdags morgen.
Prøver igjen, med blandede følelser!
 
40 år gammel fra Østlandet. Mistet lillesøster i uke 33 for to år siden. Vi prøver igjen, men har dessverre mistet i tre SA etter dødfødselen (henholdsvis uke 6, 7 og 12). Blir jeg gravid mens jeg er aktiv på forumet vet jeg ikke om jeg tør å være her mer. Tenker "bad carma" osv og vil helst fortrenge en ny graviditet :smiley-ashamed008
 
Troillmor skrev:




sånn da er desverre dere også inne på lista... trist på deres veine, men håper gruppa hvertfall kan være litt støtte!!!
Klikk for å utvide …
Livet er dessverre ikke bare en dans på roser.. Av og til kan alt føles urettferdig, og meningsløst. Men d går som regel over, og ting ordner seg.
Syntes gruppa har vært til stor hjelp for meg :)
 
Siljean skrev:
Livet er dessverre ikke bare en dans på roser.. Av og til kan alt føles urettferdig, og meningsløst. Men d går som regel over, og ting ordner seg.
Syntes gruppa har vært til stor hjelp for meg :)
Klikk for å utvide …
Den har vore ein kjempestøtte synes eg! :)
 
Hei. Har vært aktiv inne på dette forumet noen dager nå, men tenkte jeg skulle presentere min historie på "ordentlig" her.
Mange av dere har kanskje lest historien jeg postet, men om ikke kommer den her:


Da var det vi som skulle få oppleve alle foreldres mareritt..
Det man hører om andre, men som ikke skjer en selv..
Det du tror du forstår, men egentlig går det ikke virkelig opp for deg før du står midt oppe i situasjonen selv.

Jepp, vi har nå tatt et vanskelig valg, et valg som kommer til å forfølge oss resten av livet, et valg som vi skulle ønske vi slapp og ta, men som vi igjen håper og tror er det rette.

På oul i uke 19 oppdaget vi alvorlige og mange feil hos den lille jenta vår. Så ille at hun faktisk ikke vil kunne få noe verdig liv utenfor magen, og ingen vet hvor lenge hun kommer til å leve.
Det eneste vi vet, er at hun kommer til å måtte oppleve veldig mye smerter.
Til og med legen på sykehuset sa at dette er så alvorlig tilfelle, at det er ikke liv laget :-(

Alvorlig ryggmargsbrokk fikk vi beskjed om, faktisk den alvorligste graden. Hvor det har gått utover begge føttene, hjernen, hjertet og hodet..
Mest sannsynlig lam fra livet og ned, og hva som fungerer og ikke i hjernen, er usikkert. - Kanskje vi aldri vil klare å få kontakt med henne..?

Valget var egentlig enkelt, men likevell så vanskelig. - vi vil ikke gi jenta vår et liv fylt av smerter, da vil vi heller gi henne fred. I englehimmelen, sammen med alle de andre fine englebarna. Der hvor hun ikke opplever smerte, men kan leke med de andre. Men i hjertet vårt vil hun alltid være <3
Vi vil alltid ha ei jente for lite...

På Onsdag ble lille englejenta født.
Bare 225g. Verdens nydeligste engledukke <3 vi kunne se tydelige skader på den lille kroppen, men likevell så veldig perfekt <3

Vi har fått tatt masse bilder og føler på en måte at vi har fått tatt ordentlig farvel. Nå venter vi på svar på obduksjon, og at jenta vår ska få hvile, på en gravlund <3

Dagene er tomme, tankene er mange, og hjertet mitt er knust, men minnene er sterke og fylt av kjærlighet. <3

<3 Englejenta vår <3
 
Da må jeg desverre melde meg inn her :( har lest her en stund, og er nå klar for å presentere meg.

Jeg er 30 år. Vi har to barn fra før av. Ei jente født januar 2006 og en gutt født november 2008. Vi fikk en stor overraskelse nå i begynnelsen av juli hvor vi ventet nr 3 <3 terminen var da 5. mars 2015. På OUL 6. oktober på sykehuset i Stavanger (SUS) fikk vi vite at den lille mest sannsynlig var alvorlig syk. Vi tok fostervannsprøve og fikk grønt lys til å reise til familie på østlandet siden det var høstferie her den uken.

Lillegull døde i magen iløpet av denne turen og ble født på ahus lørdag 11. oktober :( :( jeg var da i uke 19+5 og den mest perfekte lille gutt kom til verden! Så liten og altfor syk for denne verden :(

Kommer til å skrive hele historien i en egen tråd imorgen!
 
Jeg er 28 år og giftet meg med mannen min i sommer. Vi bestemte oss for å prøve å få barn og ble gravid i pp1. Det endte med sa i uke 8 i september.
 
Hei. Jeg er 73 mod. Har 3 unger fra tidligere forhold. Ei jente på 19 gutt på 11 og jente på 10 år. I 1999 mistet jeg i uke 11. Er nå gift med en fantastisk mann og vi har nå hatt et IVF forsøk i September 14. Fikk positiv test og reiste forhåpningsfulle på UL i uke 6+4. Der var det ikke noe foster. En Blighted Ovum. :( Vi har et egg på frys som vi skal sette inn på nyåret. Er så redd for å miste om jeg skulle bli gravid igjen.
 
Har visst ikke presentert meg her.
Vi brukte vel rundt 16 PPer på å bli gravide. Gleden var stor da testen var positiv, men magefølelsen fortalte at det ikke ville gå bra. 6 uker på vei begynte jeg å blø brunt, og snart var SA et faktum. Så gikk det et par sykluser, og så var testen positiv igjen. 14-15 uker på vei ble jeg med i et gravidstudie, og da fikk jeg ultralyd. Min mann var med og, og da vi så babyen vinke til oss ble han utrolig rørt og glad. Men jordmor fikk oss brutalt ned på jorda igjen. Hun sa med en gang at dette ikke så bra ut, dette ville nok ikke gå. Hun hentet en overlege, som også raskt konkluderte med at dette ikke ville gå veien. Vi fikk tatt en prøve (fostervann eller morkake, har fortrengt det) og kom tilbake uken etter og fikk det svaret vi forventet. Jenta vår ble født (det vil alltid føles som en fødsel selv om legejournalen sier abort) og hun var så nydelig <3
Nå har hun en lillesøster på 2,5 år, men hun vil alltid være savnet. Hun skulle nettopp ha blitt 3 år nå <3
 
75-modell her xsmile2Samboer med min kjære, han har to tenåringsbarn fra før og jeg en gutt på 6 år. Ble overraskende gravid i 1 pp i oktober nå i år. Skulle vært 12 uker nå på fredag 12.12, og var på første ul. Der fantes dessverre ingen hjerteaktivitet, hadde stoppet i uke 9+2 :( Var inne til kirurgisk inngrep på mandag 15.12. Er bare utrolig sårt og trist nå...blir overveldet av å lese om alle dere som står på og prøver og prøver... Masse lykke til videre alle sammen :Heartpink
 
Tror jeg har skrevet her før, men må vel oppdatere litt siden sist. Første saen hadde jeg i august, da var jeg akkurat kommet til 5+0 (eller det startet 4+6 da) ble så gravid igjen nå i november, men det gikk galt igjen. Denne gangen tidligere, allerede i uke 4+3. Det var mye tristere første gangen, helt klart, men det var også tungt denne gangen. Mest fordi jeg håpte at jeg ikke ville miste to ganger på rad... men det skjedde visst!

Så nå har vi prøvd i snart 6 mnd, to graviditeter som har endt i sa. Håper det er vår tur snart! Er fortsatt på pp1 etter sa i november og 7 dpo i dag. :)

Klem til alle dere andre! <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp