Hei...
Da jeg først laget meg profil her inne, for 3 mnd siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli den som måtte skrive inne på denne kategorien "vi som har mistet" jeg så den og tenkte, huff så trist for disse damene som har måtte opplevd dette. Hvor finner de styrken til å leve videre etter å miste et barn. Enten det var en liten spire, eller en større baby.
Nå er jeg den som skriver her.. Så uvirkelig.
Jeg er 31 år, fra nord Norge. Har en datter på 12, og en samboer gjennom 6 år.
Vi bestemte oss for å få et til familiemedlem jula 13. Det klaffet ganske fort, og i januar 14 ble jeg gravid. Lykken var stor og vi gledet oss fryktelig til å bli foreldre i oktober. Endelig skulle jeg få en til liten skatt, som var så ønsket, og mannen min skulle få sitt første biologiske barn.
Etter uke 12 fortalte vi det til venner og familie, og pustet lettet ut over at vi hadde klart 1 trimester.
Da jeg var 15 uker og 3 dager begynte jeg å blø litt. Jeg ble selfølgelig engstelig. Kontaktet lege. Dro dit med urinprøve, og tok en blodprøve. Begge disse var fine, men hun klarte ikke å finne hjertelyden. Ble enige om å komme tilbake neste dag for å lete mer, da hun mente at det var tidlig ennå.
Dagen etter sto jeg opp, og gikk på toalettet. Da blødde jeg igjen, denne gang ennå mer. I full panikk ringer jeg legen og får komme med en gang, selvom jeg hadde time sent på dagen. Hun klarte igjen ikke å finne noe hjertelyd og ringte deretter gyn.avd på sykehuset. Jeg får time litt utpå dagen. Timene hjemme gikk sakte. Jeg turte ikke å gå på do igjen, da jeg var redd for at jeg skulle blø mer, og hva jeg event ville se i doskåla..
Så kom timen da jeg skulle få ul. På skjermen så du et lite foster , men ingen bankende hjerte. Verden min raste sammen. Jordmor mente at fostret hadde dødd i magen min for 2 eller 3 uker siden.
Jeg gråt og gråt og gråt. Min samboer gråt også..
Jeg fikk tilbud om utskraping der og da. Valget var lett. Jeg ville ikke dra hjem, for å blø mer, for så å komme tilbake dagen etter for utskraping. Jeg sa ja til det..
Så ble jeg lagt i narkose, inngrepet var fort gjort. Jeg følte meg tom innvendig da jeg våknet.. Tårene ville ikke slutte å renne . De renner fremdeles.. Idag, 30 april skulle jeg vært 15+5, men aborten skjedde 15+4.. Den dagen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Eller, aldri vil jeg glemme den..
Jeg var bekymret hele svangerskapet, og slet med en følelse av at dette var for godt til å være sant, noe fælt kom til å skje.. Å det gjorde også.. Jeg er sint, men hvem skal jeg være sint på ? Hvem sin feil er dette ? Hvem kan jeg skylde på ? Å hvem kan jeg kjefte på ?
Jeg fikk ikke vite om det var en prins eller en prinsesse. Men det var kanskje vanskelig , eller umulig å se.. Var fostret et foster i det hele tatt ? Eller var det en rar deformert klump, siden det gikk så galt ? Hvorfor undrer jeg så mye.. Når vil det føles bedre ?
Min lille spire var vist ment for å kle englevinger best..
Til alle dere flotte damer og englemammaer det ute. Gud gir bare denne byrden til de han vet kommer til å klare å bære den med seg, resten av livet <3
