Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

[mamma-til-C]

Hei! Har en liten gutt på vel 1 1/2 år, og vi begynte å prøve på nr to nå i høst. Gleden var stor når vi oppdaget at jeg var gravid etter bare noen få måneder, tok jo langt over 3 år med første Må bare beklage om det blir for detaljert her.
Når jeg var kommet til rundt uke 8 begynte jeg å få litt brun utflod, snakket med legen og han sa at dette var normalt. Men jeg følte at dette er ikke normalt for meg ( vet jo at ingen graviditet er lik), hadde bare på følelsen at jeg burde vært mer kvalm og dårlig......
Etter et par dager begynte det å bli lys rosa utflod, og det ble bare mørkere og "renere" blod for hver dag. Da visste jeg at dette ikke var normalt, var veldig bekymret og tok kontakt med legen igjen. Fikk time dagen etter for å måle hcg, men 2 1/2 time før legetimen torsdag morgen 18.des så måtte jeg hoste ( var forkjølet). Og det føltes ut som noe skjedde, akkurat som når vannet gikk med første.
Ble veldig redd, og sprang ut på toalettet. I uke 8+5 endte det med SA....
Så der satt jeg med både morkake og fostersekk med foster lagt i papir. Satt og holdt det lenge mens tårene trillet og jeg var knust i det øyeblikket. Min bekymring var blitt virkelighet :-(
Ringte legen, og fikk komme inn med en gang. Da fikk vi bekreftet at det var fullstendig abort og at det mest sannsynlig ikke ville være levedyktig.
Har godtatt at dette har skjedd og at det var for det beste at kroppen "ordnet" opp selv. Men for et savn <3

Takk for at dere tok dere tid å lese dette, godt å få dele min erfaring.

Nå prøver jeg å se frem til å prøve på ny, men tankene er der hele tiden om lille som aldri fikk være her med oss.

 

[kattungen]

Vi mistet tvillingene våre i MA uke 13

 

[anngeley]

89-modell som ventet sitt første barn sammen med samboeren sin 12 April gikk hele tiden med en ekkel følelse og hadde spotting fra tidlig i svangerskapet. Jeg var på tre UL og fikk på nummer to se hjerte slå, en uke senere ble det konstantert MA i uke 10, lillespiren hadde gitt opp kort tid etter Ul'n hvor vi fikk se hjertet.

Jeg var knust, ble lagt inn for å ta medesinsk abort, ble fwm tabelettkurer og over ett døgn på sykehuset ente så med utskrapning. Dette var i september 2014.

Den 22 Desember testet jeg positivt igjen men klarte ikke å glede meg over det, testene ble ikke sterkere så jeg drog til legen 29 desember, negativ test og hcg blodprøve ble tatt.
30 Desember begynte blødningene 5 uker på vei venter enda på at blødningene skal stoppe, og nå er jeg livredd for å bli gravid igjen, og at noe er galt med meg...

 

[Orkidee]

Mistet i MA oppdaget i uke 10, døde i uke 6. Vår første. Satt på 2 PP. Nå ser vi frem til å begynne på nytt.

 

[BeibiBeibi]

Jeg er så heldig å ha en herlig 2åring i hus. Men likevel var det tungt å miste lillesøster/bror i en MA i uke 16. Hele familien sitter igjen med en uendelig tom følelse. Håper vi noen gang blir klar til å gi det et nytt forsøk

 

[Troillmor]

.

Du er på lista ja, men trist at du måtte oppdatere

 

[Troillmor]

.

.

.

.

Trist å måtte legge til dere også; men velkommen til oss!

 

[Tutta_86]

.

 

[Minime2411]

I 2014 ble jeg gravid. Første eggløsning etter jeg tok ut p-stav. 6+2 på vei begynte jeg få litt lys rosa utflod. dagen etter, 30.11.14 begynte jeg å blø og første engelen min kom ut. Dagen etter fikk jeg bekreftet gjennom ultralyd at alt var kommet ut. Så ble jeg gravid igjen før jeg rakk å få mens etter SA. Lykken var stor, men var selvfølgelig redd etter hva som skjedde sist. Var på ultralyd 19.01.15 og fikk se et bankende hjerte. Alt var bra. 02.02.15 begynte jeg å få mørkebrun utflod. Ble kjempe redd for at det utenkelige hadde skjedd igjen. Dagen etter fikk jeg ultralyd på sykehuset. Så ingen hjerteslag og fosteret hadde ikke vokst siden forrige ultralyd for to uker siden. De tok hcg prøve. Jeg skulle tilbake etter to dager for ny hcg og ultralyd. I går når jeg kom tilbake på kontroll hadde hcg gått ned fra 18500 til 17200. På ultralyd var fostret like lite og uten noen tegn til liv. Jeg ble lagt inn på intensiv avdeling. Fikk tre modningstabletter for å utvide livmorhalsen, så i narkose for å operere ut andre engelen min. I dag sitter jeg her hjemme i sofaen med en tom følelse. To englebarn på to mnd. Det gjør så vondt.

 

[L.S]

Hei. Jeg har 2 flotte gutter på 6 og 7 år Jeg og mannen min ville ett barn til, ble fort gravid, termin juni 2015. Gleden var stor va på ul uke 11 alt så fint ut, ordinær ul fikk vi vite at vi ventet ei jente,vi ble glade, men hun hadde alvorlig hjertefeil, etter 2 uker måtte vi avslutter uke 21.det har vært tungt og tøff tid for oss alle. Men vi har mye støtte fra familie og venner, det betyr mye i den tunge tiden

 

[MabyBaby2019]

Hei. Jeg har to jenter på 10 og 12 år og min samboer har en datter på 12. Vi hadde ingen planer om å få barn sammen. Men få dager etter at jeg fylte 40, viste en graviditetstest at jeg skulle bli mamma igjen. Dette kom som en veldig overraskelse siden jeg et halvt år tidligere hadde fått satt inn kobberspiral.

Først da kjente jeg på det sterke ønsket om å bli mor igjen. Så da sjokket hadde lagt seg, følte jeg en uendelig stor glede over det lille mirakelet vårt. Men for to dager siden begynte jeg å blø. Jeg var da i uke 10. Fikk time til UL dagen etter og så til mine store sorg at fostersekken var tom. Uken før hadde jeg blitt sykemeldt pga tidlig bekkenløsning. Føler meg så lurt, og det av min egen kropp.

Føler meg uendelig trist og tom. Nå håper jeg bare vi kan få oppleve et nytt lite mirakel. Denne gangen uten spiral og dårlige nyheter

 

[Fru Hubro]

Jeg er 32 år og jeg har en autoimunn sykdom. Graviditet må derfor planlegges med sykehus pga medisiner. Jeg har høyere sjanse for spontanaborter og dødfødthet, men alt kan jo gå helt fint også. Jeg sluttet med medisiner i august 2013 og fant ut at jeg var gravid i oktober 2014. Jeg blir fulgt opp nøye pga sykdommen og fikk tidlig ultralyd. Jeg følte meg fin i kroppen, lite vondt i ledd og veldig våken. Begge deler er helt motsatt enn hva hverdagen min ellers er. Jeg var heller ikke kvalm. Kom på UL da jeg var 9+1. Skulle på toalettet før timen og da var det såvidt antydning til blod da jeg tørket meg...Fortalte jo dette da jeg kom inn og da hun undersøkte meg kunne hun bekrefte at hun så blod, men at det ikke trengte å bety dårlige nyheter. Hun startet UL og brukte lang tid og så mye på skjermen....Til tross for den lille blødningen var jeg (og mannen min) så innstilt på å se hjerte slå. Jeg spurte til slutt om det var noe galt og hun svarte at hun bare måtte se litt til...Hun snudde så skjermen mot meg for å vise oss fosteret og sa at dette var ikke det hun hadde forventet å se i og med at jeg var 9+1...Det viste seg at fosteret hadde sluttet å utvikle seg i uke 6 og hjertet slo ikke. Hun trodde dette var begynnelsen på en SA. Jeg ble utrolig lei meg og hikstet mens hun fortsatt brukte UL. Mannen min holdt maska helt til vi kom ut døra og da knakk han helt sammen.
Dagen etter blødde jeg mye...og selv om den ikke var stor klarte jeg å se at det var den lille som kom ut da jeg skulle vært 9+2.
Jeg kom jo ikke så langt som mange her har gjort, men sorgen var og er fortsatt stor...Heldigvis er jeg nå gravid igjen.
Er 12+3 i dag. Men klarer ikke slappe av enda. Mye kan skje, men venter fortsatt et par uker til før vi forteller det til familie og venner.
Det som irriterer meg litt er når folk sier at spontanabort er så vanlig...uansett så gjør det vondt. Det er jo et sterkt ønske å sette barn til verden. Varme tanker til alle medsøstre her inne <3

 

[Bentleif]

26 år (89 modell) fra Oslo
Forlovet med den beste støtten jeg noen gang har hatt i 2 år, vært sammen i snart 4 år til sommeren<3
Vi har en datter på 2,5 år <3

Vi skulle ha nr 2 i Juni 2015. Var på UL 28.01.15 og fikk vite at det ble en gutt, alt var helt normalt og vi var glade for at vi skulle få en sønn. 2 uker etter gikk vannet mitt, var i uke 21 alt virket bra med han og jeg hadde ingen infeksjoner eller tegn til infeksjon. Brukte ca 1 uke på å ta det tøffeste valget i våres liv og en uke senere i uke 22 ble skatten våres født. :'( Vi hadde han hos oss en stund så vi fikk sagt farvel og han fikk på seg sokkene jeg hadde strikket til han <3 Nå venter vi bare på å få komme på 6 ukers kontroll for å høre når vi kan prøve på nytt

 

[Anonym89]

24 år, Vert sammen med mannen i mitt liv i 9 år og gift de 3 siste årene. Har en nydlig gutt på 4 år. Brukte 9 pp på han, og er nå klar for nr 2.

Er nå i pp7. Var gravid i Januar, og mistet 5 februar 5+4 uker. Blødde i 2 dager, og spottet i 3. Negativ graviditetstest 5 dager etterpå. Har hatt menslignende smerter hver dag siden.

Er nå på dag 38 i syklussen, og tror ( basert på el slim, livmortappen) så er jeg kansje 3dpo i dag. Tok el test de første 3 ukene etter blødning, men fikk allder positiv test, og så var jeg tom for tester.. Så nå håper jeg at jeg enter er gravid, eller at tr kan dukke opp, så jeg kan prøve i gjenn! Så er så veldig spendt på å teste om en uke!! Men er så redd for å bli skuffen Håper dere alle får 3 streker på testene og at spira sitter til dere har en nydlig liten baby i armene

 

[Troillmor]

.

Du må nok skrive en liten presentasjon om jeg skal legge deg inn på lista.
Vet historiene til oss her inne kan være både personlige og såre, men føler likevel det bør være likt for alle!!!
Så veldig fint om du hvertfall skriver non korte setninger om deg og tapet.

 

[Troillmor]

.

.

.

.

.

.

Da var dere inne på lista, kjedelig å bli fler... men velkommen til oss!

 

[Tutta_86]

Du må nok skrive en liten presentasjon om jeg skal legge deg inn på lista.
Vet historiene til oss her inne kan være både personlige og såre, men føler likevel det bør være likt for alle!!!
Så veldig fint om du hvertfall skriver non korte setninger om deg og tapet.

Den er grei 28 år, samboer og prøver på vår første. Vi har vært sammen i snart 3 år. Begynte å blø litt den 18.01.15 og merket angsten, redselen og ikke minst smertene kom mer og mer. Fysj de smertene. Forsatte den 19 og da var det et faktum. Jeg hadde mistet. 1 1/2 uke etter positiv test. Jeg kom bare til 5+4. Værste følelsen jeg noensinne har hatt.
Tenker forsatt på hvor langt jeg kunne være på vei. Men føler det blir litt lettere for hver dag men. Håper på positiv test en gang snart

 

[IrisM]

Jeg er 29 år og er gift. Har to gutter født i 2002 og 2012. Vi prøver nå på tredje.

Jeg var på tidlig ultralyd ved et privat legesenter og fikk konstatert MA for 2,5 uker siden. Skulle vært 9+5, men embryoet ble målt til 5+5. Dagen etter begynte jeg å blø kraftig. Fikk ordentlig rier og følte det som en minifødsel. Jeg var også usikker på om det var noe poeng å dra til sykehuset når kroppen så ut til å ordne opp selv. Jeg ringte sykehuset og de oppfordret meg til å komme inn for en sjekk.

På sykehuset foreslo legen tabletter. Jeg ville imidlertid gi kroppen tid, og se om den greide å ordne opp selv. Jeg blødde jo tross alt mye og hadde sterke riesmerter, så følte kroppen jobbet bra. Det ble avtalt ny kontroll en uke senere. Innen den tid var blødningen og smertene begynt å avta, og jeg forventet at aborten var over.

På kontrollen var imidlertid fostersekken fremdeles der, og legen mente aborten ikke hadde startet enda. Jeg fikk en tablett som skulle tas på sykehuset og cytotec med meg hjem - disse skulle tas to dager senere. Jeg fikk ingen reaksjon etter tablettene og dro derfor til kontroll på sykehuset dagen etter. Legen dro ut blodklumper som sperret for, plutselig kom en foss av blod. Det hele endte med innleggelse.

Jeg fikk nye cytotec-tabletter og ble på sykehuset natten over. Til tross for blødninger, viste ultralyd dagen etter at det fremdeles var mye rester igjen. Det ble bestemt utskrapning. Dette var fredagen. De fikk hverken utført det denne dagen eller dagen etter. Først søndagen ble det utskrapning.

Mandagen skulle jeg egentlig begynt i ny jobb, men våknet med 39.5 i feber. Ny tur til sykehuset og ble satt på antibiotika. Feberfri kvelden etter.

Håper virkelig at jeg kommer meg nå, og kan se fremover. Det har vært fullstendig utmattende fysisk og psykisk å gå igjennom dette. Skulle nå vært 12 uker på vei, men embryoet døde for 6 uker siden. En rekker å håpe, drømme, forvente så utrolig mye på 6 uker. Jeg så for meg å holde et lite spedbarn i mine armer om et halvt års tid, men plutselig snudde det hele. Det er så brutalt.

 

[Spirenr2]

har en liten en på 20 mnd fra før <3
Mistet 2 ganger i år.. uke 4+6 og uke 5+6.. håper at spiren sitter snart!

 

[Malvinka]

Jeg er ny på forumet her og er litt usikker på hvor my det gir meg, men etter å ha lest noen av historiene her så ønsker jeg å presentere meg slik at jeg har mulighet til å bruke forumet for støtte om jeg føler behovet.

Jeg hadde en medisinsk abort på tirsdag pga misdannelse hos foster som gjorde at det ikke var levedyktig. Uken før hadde vi vært på privat UL i uke 9+5 for å sjekke om det var liv siden mine symptomer hadde i utgangspunktet vært svake og nå avtok de. Da fikk vi se en liten mini som lå og vinket til oss og vi fikk høre hjerteslag. Vi fikk tilbud om å komme på en kort oppølging neste uke gratis siden den var så liten at jordmot ikke klarte å se alt ordentlig. Vi syns det bare var gøy med flere kontroller og regnet overhode ikke med at uken etter skulle alt bli snudd på hode. Jormoren sa at ting så litt rart ut og henviste oss til Ullevål på kontroll. Dagen etter fikk vi time og fikk sjokkbeskjed om at det var store misdannelser og at vi måtte ta et valg. samtidig fikk vi beksjed om at det trolig ikke ville overleve svangerskapet og ihvertfall ikke alle operasjonene som krevdes så vi hadde egentlig ikke et reelt valg følte vi. På mandag var vi på ny kontroll som bekreftet at ting var enda verre enn legen på fredag trodde så vi fikk time dagen etter for medisinks abort. Så mini ble bare 11+3 Etter 28 timer på sykehuset og en abort som gikk så galt som den kunne gå (mye smerter, ekstremt lang tid, livmorhals som ikke ville åpne seg uten at legen var inne og "poket" på ting to ganger og fikk vannet til å gå og til slutt utskraping). Kom hjem igår og sitter nå og lurer på hvordan man skal takle slikt videre så da registrert jeg meg her. Jeg kommer nok til å legge historien min som et eget innlegg, om ikke for andre så ihvertfall for meg selv.