Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hei,

Jeg er 36, mannen 39. Vi har to barn på 10 og 13 år.

Ble gravid på pp1, men hadde en rar følelse hele tiden, og på Ultralyd i uke 7+3, ble det konstantert en MA.

Etter noen dager på sykehus og til sammen 20 cytotec tbl, ser det ut til at jeg slipper utskraping.

Prøver å være ved godt mot i og med at jeg ikke har opplevd dette før og det i følge legen ikke er noe grunn til å tro at det skal skje igjen.

Satser på å prøve igjen i juni og "fri" i mai:-)
 
89 modell fra Bergen
Samboer og vært sammen i 6 år.

13 april ble eg innlagt i hu og hast på KK pga sterke smerter og blødning og en puls på 115. Hadde da blødd i 2 dager og hatt rielignende smerter, men de ble tilslutt konstante og helt uutholdelige. Var på legevakten dagen før men de kunne ikkje gjøre noe.Tok innvendig ultralyd og det ble ikkje funnet noe hjerteslag:( Det var en MA, der hjertet hadde sluttet å slå ca i uke 7. Var akkurat 12 uker på vei og skulle egentlig på min første kontroll 3 dager seinare. Fikk 10 cytotec tab men restene kom ikkje ut. Dagen etter ble det en utskraping der restene lå i åpningen, så slapp unna narkose. Smertene var helt forferdelig der ikkje morfin hjalp. Fikk intravenøst væske, smertestillende, kvalmenedsettende pga mye oppkast og voltaren. Værste døgnet i mitt liv!
Hadde også en SA i november14. Men 5 dager etter positiv test begynte eg å blø.

Nå er det bare å vente til kroppen er klar igjen så vi kan prøve på nytt! Så håper at spiren vil holde fast neste gang, for det er så sårt ønsket<3
 
chaland skrev:
89 modell fra Bergen
Samboer og vært sammen i 6 år.

13 april ble eg innlagt i hu og hast på KK pga sterke smerter og blødning og en puls på 115. Hadde da blødd i 2 dager og hatt rielignende smerter, men de ble tilslutt konstante og helt uutholdelige. Var på legevakten dagen før men de kunne ikkje gjøre noe.Tok innvendig ultralyd og det ble ikkje funnet noe hjerteslag:( Det var en MA, der hjertet hadde sluttet å slå ca i uke 7. Var akkurat 12 uker på vei og skulle egentlig på min første kontroll 3 dager seinare. Fikk 10 cytotec tab men restene kom ikkje ut. Dagen etter ble det en utskraping der restene lå i åpningen, så slapp unna narkose. Smertene var helt forferdelig der ikkje morfin hjalp. Fikk intravenøst væske, smertestillende, kvalmenedsettende pga mye oppkast og voltaren. Værste døgnet i mitt liv!
Hadde også en SA i november14. Men 5 dager etter positiv test begynte eg å blø.

Nå er det bare å vente til kroppen er klar igjen så vi kan prøve på nytt! Så håper at spiren vil holde fast neste gang, for det er så sårt ønsket<3
Klikk for å utvide …

Kondolerer så mye :( Stor klem til deg <3 Er selv 89- modell og jeg føler med deg... Mistet selv i uke 22, en og en halv uke etter vi hadde vært på ultralyd og fått konstantert at alt var bra.. Kjenner igjen følelsen ved at man vil det skal sitte neste gang! Krysser fingrene for deg til neste gang :)
 
Bentleif skrev:
Kondolerer så mye :( Stor klem til deg <3 Er selv 89- modell og jeg føler med deg... Mistet selv i uke 22, en og en halv uke etter vi hadde vært på ultralyd og fått konstantert at alt var bra.. Kjenner igjen følelsen ved at man vil det skal sitte neste gang! Krysser fingrene for deg til neste gang :)
Klikk for å utvide …
Takk skal du ha:) Kondolerer til deg og :( Uff må være helt grusomt å se at alt er bra også ender det helt forferdelig! Eg fikk aldri sett noe på ul. Skulle ha det noen dager etter MAen. Skal dere prøve igjen? Klem<3
 
Bentleif og Chaland... Vær så snill å lage en egen pratetråd, da dette er en presentasjonstråd! Vanskeligere å holde oversikt her om denne tråden blir brukt som pratetråd!!! Takk!

J+H=♡29.mai04 - ♡30.09.04 - ♡24.10.05 -
- Tordentroillet☆des'07 - Ulvesessa☆aug'10-
- Munin, ørlille englebror☆ventet 15.okt'13,kom som himmelskatt 24.april og satte dype spor-
- give me babydust ☆ drømmer og håper forsiktig om ☆♡lillePilten♡min♡☆ -
 
Hei :) Er vel på tide å melde seg inn her...

Er 89-modell og bor i Bergen. Har vært sammen med samboeren i 5 år, snart gift.

Vi har prøvd siden august 2013. Ble gravid i mai 2014, hadde en dårlig følelse hele veien, men hadde aldri vært gravid før så hadde jo ikke peiling, og mistet plutselig i SA i uke 12. Var ganske langt nede en stunde etter det, men vi fortsatte å prøve og ble gravid igjen i november, men mistet igjen i SA i uke 5.

Deretter ble jeg gravid igjen i februar 2015, denne gangen ble veldig annerledes, hadde plutselig masse symptomer som jeg aldri hadde hatt tidligere, var kjempekvalm, og alt så bra ut. Var på tidlig UL i uke 12, der så alt perfekt ut, og denne gangen skulle det gå. I uke 15 forsvant plutselig symptomene, men tenkte ikke så mye over det, for det var jo normalt for denne tiden. I slutten av uken skulle jeg bare høre litt på den lille med doppleren vi hadde, var rundt ei uke siden sist, men denne gangen fant vi den ikke!! Hadde lovet meg selv å ikke bli hysterisk hvis dette skjedde, er jo derfor det ikke er anbefalt å ha egen doppler. Vi bestemte oss for å se det litt an og prøve senere, vi skulle jo også snart på OUL. Vi fant aldri lyden igjen. Da vi kom på OUL 17+6 begynte jeg bare å hylgrine idet vi kom inn til jordmoren, hun var veldig snill og sa vi kunne ta undersøkelsene først og snakke etterpå. På UL ble det bekreftet det vi trodde, der var det ikke liv lengre... Fosteret ble målt til 15+5, men skulle vært 17+6. Dagen etter fikk vi ny time hos en lege hvor det ble bekreftet en gang til med UL, og jeg fikk modningspille og beskjed om å komme tilbake om to dager for å sette i gang abort. Var en helt forferdelig følelse å ta de første abortpillene, og hadde gruet meg noe helt forferdelig til denne dagen. Jeg klarte meg heldigvis mye bedre enn forventet, ble tatt godt vare på på sykehuset, og selve aborten gikk veldig fort og greit, og ingen komplikasjoner oppstod og jeg fikk dra hjem samme kvelden. Reaksjonen kom ikke før neste dag, kroppen trodde tydeligvis den hadde født, eller, hadde jo det da, og hormonene var på bærtur. Følte plutselig en sinnsykt tilknytning til og savn etter den lille babyen min, har aldri kjent på sånne følelser tidligere, bare grein og grein og kunne ikke stoppe å tenke på at jeg ikke hadde den hos meg lengre. Fikk også melkespreng ut av en annen verden, gjorde ikke situasjonen noe bedre... Vi takket ja til obduksjon, men tviler egentlig på at det gir noe svar, er nok hos meg problemet ligger.

Er nå to dager siden aborten, går litt bedre enn i går, men griner for alt :( Har enda verre melkespreng i dag, men blør heldigvis nesten ingenting. Vi skulle egentlig gifte oss nå i juni, men vi har valgt å utsette det til senere på sommeren/høsten, det blir litt for tidlig for min del. Har også fått diagnosen habituell abort og venter på utredning, de på sykehuset var snille og ga oss time uten at vi trengte henvisning fra fastlegen først. De sa det var ganske lang ventetid, så blir en prøvepause fram til det. Er ganske sikker på at vi får en baby til slutt med litt hjelp :)
 
Sniker meg inn her. 25 år, samboer er 28 år.

Startet prøvingen september 2013, ble gravid allerede i november 2013. Blødde litt 9 des, men fikk målt hcg som hadde fin stigning. Slo meg til ro og gledet meg til ultralyd i januar. Dro på ultralyd skulle være 11 uker da, men hadde en BO. Altså gravid uten foster. Ble utskapning dagen etter. Tok over et år for syklusen ble normal!

Fant ut at jeg var gravid 1 mai 2015! Gleden var stor!! Ultralyd 29 mai som viste et hjerte som slo, var på ny ultralyd mandagen som var (15 juni), vår kjære spire hadde nettopp død :(
Så har nettopp vært gjennom hjemmeabort :(

Vi har ingen barn fra før, og ønsker oss veldig dette! Håper vi fort blir gravid igjen og at det går bra! Er heldigvis inne til utredning og hjelp på sykehuset!
 
Dame på 31 år. Våknet i går morrest av at baby ikke fikk hikke når vekkeklokka til mannen ringte.
1 boks cola og 1 og en halv time senere ringte jeg føden. Som tok meg inn jordmor trudde først hun fant hjertelyden , men det var bare en stresset meg. 3 leger har sett et hjerte som ikke slår.
Fostervannet så ut som gjørmevann tusen blodprøver er tatt og modningspiller er satt. Hadde termin 23 juli så babyen er 35+4. Føles så rart at den er død når den ikke er født.

Gift, har en gutt på nesten 4 og hadde en MA i 2010
 
33 år, gift og ett barn født februar 2014. Gravid i uke 11 +2 og fikk da påvist MA (nå på onsdag). Fikk da cytotec på onsdagskveld, og resten foreløp uten noen komplikasjoner eller smerter - heldigvis. Ille nok å måtte gå gjennom dette om en ikke i tillegg skulle hatt mye smerter og ubehag. Så da var jeg plutselig her i stedet for februarforumet som jeg har fulgt siden begynnelsen av juni da jeg fant ut at jeg var gravid...
 
Jeg er 23 år, har samboer på 25 år og ønsker sterkt begge to å bli foreldre. Har egentlig hørt hjemme i denne gruppen en stund, men velger å presentere meg nå, da jeg mistet for tredje gang 4. august. Trøster meg med at jeg endelig vil få hjelp, og vil bli innkalt til Ahus om ett par måneder. SA uke 6+4, SA uke 8+0 og MA uke 8+0.
 
Hadde to SA før vi fikk vår første gutt i 2012. En gutt til i januar 2015, gravid 3 mnd etter fødsel, vannavgang 16+3, fødte en nydelig engel uke 19+0, 28.august 2015 <3 er 22 år, sambo er 30, vi har hus, gode jobber og alt vi trenger. Det er bare fryktelig sårt når man mister et av sine barn..! ImageUploadedByBV Forum1440924427.552111.jpg
 
Jeg er 32 år fra Akershus. Mista første i MA da jeg var veldig ung. Fikk så tre friske barn. Fant endelig han jeg vil dele resten av livet med og vi ble gravide i okt 14. Mista 11+4. Hadde en kjemisk nå i august.
 
Jeg er 25. Har engelprinsesse født januar 2013 i uke 19. Fødte lille N også i 2013, halloweenskatt ❤️ etter vi fikk lille N ble jeg gravid 9 mnd etter fødsel men ble kjemisk og en til kjemisk i desember 2014. Mars 2015 hadde jeg min første MA. Embryo var 7 uker men skulle vært 4 uker mer og en til MA som var drastisk hvor jeg skulle vært 10 uker, men embryo var 6 uker. Her måtte det skrapes ut rester osv så mer drastisk
 
Jeg er 27 år og sambo 26.

Jeg fant ut at jeg var gravid nå i august, og vi gledet oss masse har ingen barn fra før.

Dagene gikk og jeg hadde masse symptomer, men lørdag kveld for en uke siden kjente jeg at noe var feil.
Begynte å småblø og symptomene ble veldig svake, våknet i går morges med store magesmerter og lillegull kom ut.
Var da 8+3
Det var helt forferdelig, jeg var ikke forberedt på at jeg kom til å se fosteret.:'( var så liten

Håper at den sitter bedre neste gang
 
Er vel på tide at jeg også melder meg inn her. Jeg er 22 og akkurat nyutdannet ingeniør. Første graviditeten vår var ikke planlagt, men veldig velkommen. Vi fortalte den store nyheten til familie i uke 7 og alle gledet seg. Plutselig en dag begynte jeg å spotte og fikk konstantert MA dagen etter på legevakten. Vi var knust, men bestemte oss for å prøve igjen. Etter én normal mens var jeg gravid igjen, men mistet bare en uke etterpå. Jeg rakk ikke å få mensen før jeg ble gravid igjen. Denne gangen hadde jeg flere symptomer (foruten kvalme, det har jeg ikke opplevd enda) og følte meg smått optimistisk. Vi nådde uke 9 da jeg plutselig bare "visste" at noe var galt. Fikk privat UL allerede dagen etter, der så de ei lita spire som mest sannsynlig hadde dødd uka før.

Blør fortsatt etter medisinsk abort og er usikker på når vi vil prøve igjen. Vi ønsker jo barn mer enn noe annet, men nå har jeg mistet troen litt. Håper vi får god oppfølging i neste svangerskap.
 
Last edited:
Hei
86 modell fra nordland. Mor til Mia og bonusmor til en stedatter på 12. Vært samboer i 5 år med min bedre halvdel for snart to år siden mistet vi lille Luna Hedvig. Gleden var stor for alle. Nervene kom tidlig.... Mia ble født i uke 36 med hastesnitt etter eklampsi og kramper. Rundt uke 20 kom fikk jeg forhøyede prøver og ble lagt inn på ulevåll i uke 24 med tidelig preklampsi.
Uke 25 tilbrakte vi på intensiven med dic og eklampsi. Tirsdag morgen uke 26 var hun sprell levende på ultralyd undersøkelsen. Onsdag morgen ble hun født med hastesnitt. Morkaken hadde nok løsnet i løpet av kvelden/natten. Hun var livløs, de forsøkte gjennopplivning i 18 min. Hadde de bare tatt ul/ctg så hadde vi vist at hun var død. Man hadde ikke levd i håpet og sett for seg at det kunne ha gått bra.
Ser på bilder av henne innimellom, og avtrykkene av de små hendene og føttene. Sorgen er ikke lengre altoppslukende, men kommer i bølger. Jeg er veldig redd for å prøve igjen, samboer er også veldig redd. Han kunne ha mistet meg også som han sier.
Men samtidig synes jeg det er hjerteskjærende å ikke få et barn til.
 
78-modell fra Bærum. Vi prøvde i to år før lille spira satt. Jeg var kvalm fra uke 7, og la ikke på meg noe. På UL i uke 19 fant jordmor noe hun ikke var helt sikker på, så vi fikk ordnet hastetime på Riksen to dager senere. Lillegutt var i live, men hadde så mange ting galt (hjerte, hjerne, lunger mm) at det ikke var forenelig med liv om han overlevde til termin, det var egentlig overraskende at han i det hele tatt var i live... For en uke siden var vi på sykehuset og jeg ble satt igang. Med rier som kom og gikk fikk jeg all den smertestillende jeg ville ha. Utpå ettermiddagen ble Balder født etter knappe 20 uker i mors mage. Selv så pitteliten han var så etterlot han seg et stort hull i mors og fars hjerter. Idag sa vi vårt siste farvel ved kisten, minnestunden bestemmer vi senere. Akkurat nå er det nok å gi plass til sorgen som slår til når som helst og hvor som helst. Heldigvis har vi mange som støtter og tar vare på oss.

Du er dypt savnet, Balder. :sad010
 
Hei
78 modell fra Buskerud. Vi har prøvd i to år. Først en spontanabort i uke 12 i november 2014, så en ma nå i september 12+3. Nå får vi oppfølging og skal sjekkes ut om habituell abort. I dag er det en uke siden jeg så det lille ubevegelige fosteret på ul. Det hadde sluttet å vokse uke 9. Etter cytotek kur viste det seg at ikke alt var borte, så var til utskrapning i går.
Livet går videre, men det blir skummelt å bli gravid igjen.
Hilsen en godt strukket laban.
 
Hei :)
Jeg er 25år, fra Hedmark
Jeg å samboeren min har enn liten gutt på 2 år og 9 måneder :)

Har nå opplevd 3 spontan aborter, å føler håpet for familie forøkelse minker fort.
Hjelper heller ikke at alle vennene våre og familien masser på at det er virkelig på tide med flere unger :(
 
Hei!
Jeg er 31 år, og har to jenter fra før.
Tok ut spiralen i august, og begynte prøvingen etter første mens. Ble gravid med en gang, men mistet i sa i uke 5 :(

Nå håper vi det klaffer igjen ganske fort, og at vi får beholde spira. Har heldigvis ikke problemer med å bli gravid, da de to andre satt med en gang :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp