Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Jeg er 37 år og har en datter på 9 år. Jeg og mannen min har prøvd siden høsten 2013. Hadde SA uke 12 nov.2014, MA uke 12 okt.2015 og nå en BO uke 8+3 feb.2016. Håper jeg blir fort gravid igjen og at det denne gangen blir et friskt lite barn etter ni mnd. ♥
 
Jeg er 24 år, samboer med en flott mann og sammen har vi en sønn på 18 mnd.
Vi ønsker å gi sønnen vår søsken, og vil gjerne de skal være tette, derfor begynte jeg ikke med prevensjon etter fødselen. Ble gravid mai 2015, og lykken var stor da sommerferien vår starta med tidlig ul 9 uker på vei! Det viste seg å være to inni der. Et hjerte som slutta å slå i uke 7/8 og et lite bankende hjerte. Oul i uke 17+6 viste at det var en liten gutt på vei igjen :) Bare 6 dager etterpå kjenner jeg at jeg har smerter i magen. Det hadde jeg mye av i første sv.skap også, så bestemte meg for å vente litt og se det an. Tidlig om natten begynner jeg å blø, og ringer med en gang til føden og forteller at jeg er 18+6 og blør og har smerter. Fikk ikke komme inn. Om morgenen fikk jeg pressrier og dro på sykehuset. Etter mye fram og tilbake og alt for få undersøkelser ble lille Lucas født den dagen. Vi får aldri vite om han døde pga jordmor sine feil eller om det hadde gått den veien uansett. De tror pressriene kom av at vannblæra(?) til den første tvillingen var på tur ut. Kunne skrevet mye lengre og mer detaljert, men det bli alt for langt!
I januar ble jeg gravid igjen, men hadde en SA igår natt, uke 9+1.
 
Jeg er 25 år, har en datter på ett år som skulle bli storesøster i september, sånn gikk det ikke etter at det ble oppdaget en MA når jeg var 11 uker på vei..
 
Jeg er 23 år, og i januar var første prøveperiode for meg og samboeren. Spiren satt på første forsøk, men i går fikk jeg dessverre påvist en SA... Var 6+2 når jeg begynte å blø.
 
Jeg er 26 år gift med en fantastisk mann. Sammen har vi 2 barn og ønsker nr 3. Og nr 3 lar virkelig vente på seg. Des 2013 hadde jeg en sa, vi ville ikke prøve igjen etter den runden. November 2015 bestemte vi oss for å virkelig prøve.

12 januar satt jeg med positiv test, gleden var stor men varte i 3 dager. 15 januar endte det i en sa.

20 februar sitter jeg nok en gang med positiv test i hånda, gleden er enda større denne gangen. Gleden ble igjen kortvarig da jeg 24 februar har nok en sa :(

Føler litt nå det ikke er meningen vi skal ha fler. Men vi skal da prøver hvert fall en gang til før pause.
Det er slitsomt og tungt å gå gjennom sa. :/ selv om jeg ikke ønsker det for noen så er jeg glad det er noen å dele erfaringer sorger og tanker med her inne :/
 
Jeg er 28 år og fra Østfold. Ingen barn. 3 MA. En gikk til grunne fra start og ble oppdaget uke 6, andre sluttet å vokse i uke 7, siste konstatert i dag 6+6.
 
Jeg er 32 år og gift med verdens beste mann, sammen har vi 3 fantastiske barn og har prøvd snart ett år på å gi de en liten søster eller bror. Hadde ikke tenkt å skrive inne her men da vi har mistet 3 ganger de siste 6 mnd og jeg føler jeg trenger noen å snakke med i forhold til dette, så kommer jeg inn her på dette underforumet likevel. De to siste gangene vi mistet var i desember og nå i januar. Har hatt en pause mnd i februar for at kroppen skal få komme seg igjen.
 
Jeg er 31 år og trodde jeg var 9 uker på vei, plutselig begynte jeg å små blø for 5 dager siden, det bare økte på med smerter og blødninger og igår fikk jeg vite på ultralyd at lille gullet sitt hjertet hadde sluttet å slå i uke 6:( så under sa nå
 
Jeg er 27 år og vi har prøvd i ca ett år på å få oss noen småtroll:) er midt i min tredje SA nå, mistet ca i uke 7 alle gangene. Denne gangen er jeg offshore og har funnet utrolig mye trøst i å snakke med de andre på forumet, da jeg kun har min mannlige sjef her ute. Gleder meg veldig til å komme hjem, og ønsker å være med i denne gruppen så jeg har noen flere "rundt" meg som forstår hva jeg går i gjennom:)
 
Hei :)
89 modell fra Nordland her, ingen egne barn men en bonussønn på 8 år :happy:
Fant for en stund siden ut at jeg var gravid, hadde da gått 10 dager over ikm. Noe jeg synes var rart siden jeg bestandig fikk mensen på klokka 21 dager etter forrige. En uke etter dette begynte det med brun utflod som gikk over i blødning, varte i ca en uke.. Fikk målt hcg å den sank.. Nå prøver vi igjen og er litt usikker på om den faktisk sitter allerede :flower
 
Hei!

Fredag 1 April var jeg på tidlig ultralyd for å sjekke om det var liv i magen. Jeg var da ca 8 uker. Til min store glede var det et sterkt hjerte jeg fikk se med 169 slag i minuttet. Jeg var så stolt! Jeg og min samboer hadde prød i nesten 9 mnd.

Jeg var på ultralyd igjen den 30 April. Jeg skulle da være ca 12 uker. Ønsket å se om fosteret hadde evt noen misdannelser.

Dagene før denne ultralyden følte jeg meg tom.. Og det med god grunn! På ultralyden viste det seg at den lille i magen hadde sluttet å vokse i uke 9+3. Ingen hjerte som slo, og fosteret bare lå der. Noe så sårt og trist å ligge der å se på skjermen at den lille var død. Det må være noe av det værste jeg har opplevd.

I morgen den 2 mai skal jeg inn for videre undersøkelse på sykehuset, og jeg håper på kirurgisk isteden for medisinsk. Jeg skulle komme fastende, så det er vel håp for det!

Utrolig fin og støttende side. Takk for at dere har laget denne. Man føler seg så innmari trist og alene i en slik situasjon, så det er godt å kunne lese andre sine erfaringer og historier her.
 
Jeg er 94-modell fra Oslo. Fant ut at jeg var gravid for første gang i slutten av februar/starten av mars. Siste mens 12.februar og beregnet termin 21.november 2016. Jeg fikk noe brun utflod i 6. graviditetsuke og ble henvist til gynekolog noen dager senere. Den 6.april fikk jeg se et lite sprellende vesen med hjerteaktivitet på 116 slag i minuttet. Dette roet en førstegrvids sinn etter blødninger i svangerskapet!

Den 30.april (på min bursdag) var jeg 11+1, og jeg hadde mine ti nærmeste venninner på bursdagsmiddag, hvor jeg røpet den store hemmeligheten. Jeg visste det var litt tidlig, men jeg hadde alt hørt hjerteaktivitet og var liksom bare et par dager unna uke 12, så jeg turte det allikevel.. Torsdagen etter (11+6) hadde jeg planlagt en privat ultralyd for å se til at alt var okay og evt se etter misdannelser. Denne og de etterfølgende dagene viste seg å skulle være noen av de tristeste i mitt liv.. Jordmor så ingen bevegelse og ingen hjerteaktivitet. Hun henviste meg til gynekolog og grundigere innvendig sjekk dagen etter. Gynekologen dagen etter konstaterte hva jordmor sa, så da jeg skulle vært i uke 12+0 lå fosteret dødt, og dette hadde den gjort fra ca. uke 8+4.. Det hadde skjedd en MA.. Jeg fikk med meg Cytotec hjem, og gikk gjennom denne fæle "utpress"-prosessen da jeg skulle vært 12+1. Så nære "den gylne 12-ukers passasjen"... Dette var i går.. Nå sitter jeg og sambo litt forfjamset enda, og skal slappe av og komme oss litt tilbake og kanskje på no' kjæresteturer før vi prøver igjen etter hvert.. Nå har vi iallefall funnet ut at dette var noe vi virkelig ville! Vi krysser fingre og tær for neste gang<3
 
Siden jeg aldri hadde lyst til å skrive på..

Fikk en datter i 2013 med icsi <3 oktober 2015 satte vi inn ett tinegg som ikke festet seg. april 2016 satte vi inn de to siste og jeg fikk positiv test og masse lignende symptomer som med førstemann. Fikk blødninger i startet av mai, men hcg viste fin stigning og symptomene fortsatte å bli kraftigere. UL 26.5 viste ett foster som hadde sluttet å vokse for bare noen få dager siden.

Medisinsk abort ble gjort for fem dager siden. Jeg var full av sorg og pågangsmot da dette skjedde. Dette er jo noe så mange opplever, men man må jo gå videre. Nå gråter jeg mer og mer og syns at dette ble altfor trist. Vet ikke helt hvordan jeg skal få opp humøret igjen.
 
Hei, så trist å skrive her.
30 år, gift i 2011 har prøv siden 12/2014. Vi vår igang med assistent befruktning og jeg ble gravid for første gang mens jeg brukte synarela.
Begynte med litt blødning fredag 7+4 på vei, så gikk til lege og HCG var være 247. Sluttet å blød. Fikk ultralyd tirsdag 8+1 og de kunne ikke finne noe. Mistenke om exu. Endelig begynte jeg å blør 2/06, den 6/06 var HCG på 74 og nå er det ferdig.

Føller meg så trist :(
 
Hei.
39 år, har prøvd siden mars i år. Ble gravid i mai og skulle registrere meg her men rakk ikke det før jeg mistet. Hadde SA i uke 10+4/5, UL dagen før viste at det ikke hadde vært liv der på noen uker. Håper på å kunne prøve igjen.
Ingen barn fra før.
 
Hei.

Blir 30 i oktober. Har en jente på tre år fra før (satt på første).
Ble gravid igjen i mai (satt på første) og mistet i MA uke 11+1. Fosteret hadde vært død siden uke 9.

Alt føles tomt og trist... Men vil prøve igjen
 
Hei!
Jente på 25 år med to små barn å et bonus barn.. Mista mensen i april å tok blodprøve i Mai for å sjekke om status var gravid eller ikke. Blodprøven viste ikke gravid! Starten av Juni kom kvalme å brekninger rundt mat.. Tok g-test som lyste 2 rosa streker mot meg! Positiv test uten tvil! Kontaktet lege å gyn for tidlig ul for å vite hvor langt på vei vi var.. Ingen liv å dødt embryo på 6 uker ish :( er nå 4 uker siden å alt føles grusomt til tider..
 
Hei. Jeg har visst ikke presentert meg her før. For en mnd siden mistet vi vår etterlengtede datter. Jeg var i uke 20+ 1 da hun forlot. Savnet er stort.
 
På farsdagen 2015 fant vi ut at jeg var gravid. Det var kjempestort og vi var veldig lykkelige, og delte nyheten med nærmeste familie. 12 dager senere begynte jeg å blø, hadde SA. Det er noe av det tristeste og verste som har skjedd meg noen gang.. Har vert ekstra vanskelig at det ikke er forståelse for at sånt er vondt! Var jo "bare" nesten 6 uker.. Fikk høre "det er sånt som skjer", "det skjedde for en grunn", osv... Det er kanskje ment som en trøst, men føltes virkelig ikke som trøst.. :(

På dagen 8 mnd etter SA viste testen positivt svar igjen. :) er veldig lykkelig og glad, men aliter med en angst som sitter dypt.. Tenk om.. Sliter med dårlig samvittighet og, for å tenke sånn, vil jo bare være glad..

Føler med dere alle sammen, det er virkelig en jævlig ting å oppleve.. :(
 
Hei!
Jeg er 32 år.
Vi har prøvd å bli gravide siden april -15.
Mistet i SA i juni -15. Var ca 5/6 uker på vei.
Mistet i MA i okt -15. Var da 12 uker på vei, men fosteret hadde sluttet å utvikle seg i uke 7.
Mistet igjen i MA nå i juli. Var 8 uker, fosteret hadde igjen sluttet å utvikle seg i uke 7.

Dette har vært det verste året i mitt liv..

Men jeg har bare lyst til å prøve igjen!

Håper det beste for alle her inne!!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp