Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

[Svartsol]

Først må jeg si at jeg føler så inderlig med alle her. Skulle ønske det ikke var behov for slike forum, men det er der.

Jeg er 36 år gammel og ble gravid i 2022 etter 9 måneders prøving. Fødte en frisk gutt som er 18 måneder nå. Gleden var stor da vi igjen ble gravide med det som skulle bli et lillesøsken i slutten av desember 23. Hun eller han skulle komme i slutten av august. Alt så bra ut på TUL. Nipt-test var negativ. En liten blødning på kvelden 17.mars førte til ultralyd på 18.mars. Da skulle jeg ha vært 17+0. Der så man et dødt foster som døde i uke 14. Hjertet mitt brast. Så fulgte masse greier på sykehuset. Nå sitter jeg her og prøver å bearbeide sorgen. Skulle ønske jeg slapp, men sorgen kan man nok ikke gjemme seg for. Stor klem til alle.

 

[Katta]

38 år, har tre barn. Positiv test i slutten av januar, 9+6 kom det litt rosa på papiret, 10+1 mista jeg. Hadde endelig turt å tro på at det kunne gå bra, så det var vondt. Viste seg at det var en inkomplett abort, så en uke senere ble jeg sendt med ambulanse pga ekstremt store blødningen, lagt på intensiven for overvåking og til slutt operert. Mista mye blod, så har vært veldig dårlig i ettertid. To uker siden i dag, og nå er det fysiske blitt bedre, men det er vanskelig. Mannen vet ikke om han vil prøve igjen , jeg får klump i magen av å se gravide.

 

[Svartsol]

Først må jeg si at jeg føler så inderlig med alle her. Skulle ønske det ikke var behov for slike forum, men det er der.

Jeg er 37 år gammel og ble gravid i 2022 etter 9 måneders prøving. Fødte en frisk gutt som er 18 måneder nå. Gleden var stor da vi igjen ble gravide med det som skulle bli et lillesøsken i slutten av februar. Hun eller han skulle komme i slutten av august. Alt så bra ut på TUL. Nipt-test var negativ. En liten blødning på kvelden 17.mars førte til ultralyd på 18.mars. Der så man et dødt foster som døde i uke 14. Hjertet mitt brast. Så fulgte masse greier på sykehuset. Nå sitter jeg her og prøver å bearbeide sorgen. Skulle ønske jeg slapp, men sorgen kan man nok ikke gjemme seg for. Stor klem til alle.

Rettelse: barnet skulle komme i slutten av august, ikke februar...

 

[Poullain]

Må dessverre, inn hit. Etter jeg fikk sønnen min i 2015, og var alenemor. Fant jeg kjærligheten i 2020. Midt i lockdown ironisk nok. Falt for hverandre totalt, og giftet oss rimelig kjapt etter vi ble par. 2022, skulle vi ha ei litta tulla ( han har barn fra før, og jeg har og barn fra før. Stor gjeng med andre ord). Så lille jenta vår var absolutt velkommen og ville bli appåklatt. Men den indre uroen fra første ultralyden, selv om alt var good ville ikke slå seg til ro.. fra uke 11 til uke 40 følte jeg denne uroen bare var til å spise meg innvendig selv om siste trivsel kontroll rett før termin var kjempe bra. Navlesnor, hjertet og alt. Hun var bare slækk og trøtt som alltid. Bevegelser kjente jeg. Men syns på en måte de var annerledes, litt svakere kanskje. Noe som ikke burde være mulig mtp morkaka lå bakre veggen.. hadde skjønt det hvis den lå fremsiden. Men hun hadde ikke festet seg så mulig det var derfor. Hadde opplevd lignende med de andre barna, og hver gang tidligere m de andre jeg hadde vært på sjekk var alt fin fint. Så tenkte at bra her og. For fra starten av var hun vill i magen og hadde mønster og rutine i egentlig ikke noe mønster . Veldig aktiv i lange perioder før hun sløva i kortere perioder. Hennes mønster. Så d tenker jeg heller ikke over før den aller siste kvelden, hvor jeg virkelig kjente noe i magen fra henne ( før det så jeg noe på kjøkkenet, en hvit skygge forsvinne ut faktisk, mannen så det og ), før jeg kjente noen ubeskrivelig merkelige bevegelser fra henne. Trodde hun lå med ryggen mot magen min, så derfor. Siden d var slik hun lå sist. De bevegelsene, som om det var hjertet som dunket inntil magen og meg, tre ganger før det ble totalt stille. Av en merkelig grunn forsto kroppen noe var galt for jeg reagerte, men gikk å la meg... Aldri hadde jeg trodd hun skulle dø den kvelden/natten. Dagen etter var jeg annerledes, på et vis. Jeg bekkenet var ikke så ille som vanlig, følte meg piggere. Tok 300 kvadrat med nedvask i ett. Syklet til butikken, osv. Tok en time på øyet, trøtt var jeg. Drømte at hun døde merkelig nok.. drømmen var absurd. Og at hun døde i magen. Brå våknet av den drømmen hylgrinende. Roet meg fort. Var alene for mann var på jobb. Spiste en skive, men den smakte annerledes. Begynte å lage middag til mannen, og snakket med han da om drømmen, og vi ble enige om at det var litt dramatisk, og at det var bare et mareritt. Den kvelden fikk jeg en nøkkel ring med en hest på. Han satt seg foran pc og gamet litt på kvelden etter maten. Så jeg satt meg i sofaen, under pledd og jenta vår og min kvelds rutine. Da pleide hun bli veldig aktiv. Men ingen respons. Da følte jeg det gikk kaldt nedover ryggen. Hun pleide ALLTID respondere på meg. Alltid. Om så ey litet dult. Prøvde alt. Ringte sykehuset. De forsto før meg alvoret. At hun var død. Fordi merkelig nok var de meg pakke med fødebagen. Automatisk gikk den i bilen uansett. Vi prøvde lenge i bilen å fortelle hverandre at alt var good. Men d var det absolutt ikke.. vi prøvde å smile og tenke at vi drar rett hjem snsry etter vanlig sjekk på 20 min med ctg. Og dopler. Så feil man kan ta. 12.10 ble hun født. Var inne på sjekk 10.10..
Terminen var 07.10. stol alltid på magefølelsen. Å begrave sitt eget barn man har bært frem i 40 uker, er faen så jævlig. Det er en prøvelse på livet ditt ass. Say no more.

Sender deg uendelig mange klemmer

 

[Komlemor]

31 år, har et barn på snart 1,5 år. Andre svangerskapet nå, begynte dessverre med lett blødning 8+4. Sterke magesmerter neste morgen, og mistet 8+6. På ene siden "glad" det skjedde såpass tidlig, men tenker likevel på hvem den lille kunne blitt

 

[Ziggi]

31 år, første graviditet. Hadde alle symptomer på graviditet, ingen blødninger. Ikke engang rosa eller brunt. Ingenting. Bestilte privat ul fordi jeg skulle reise hjem og ville ha bilder jeg kunne vise mine foreldre da jeg fortalte nyhetene. På ul vistes ingenting. Etter litt leting fant hun tilslutt en plummesekk og et bittelite foster. Jeg skulle ha vært 8+5 den dagen. Ble henvist til sykehuset samme dag, fikk time en liten uke etterpå (helligdager og langhelg, og jeg var jo bortreist). På sykehuset hadde de også problemer med å finne noe. Til slutt fant hun en liten flekk som de ble enige om måtte være foster som hadde begynt å gå i oppløsning. Ikke så gøy å få høre. Så jeg fikk tablettene og aborterte hjemme dagen etter. Det er litt over en uke siden i dag.

 

[Førstegangsmamma2020]

39 år og 3. graviditet. Har to små ramper på 3,5 og snart 1,5 år.
Vi trodde vi var fornøyd med to, men fant begge ut at vi ønsket å prøve på et siste lite nurk for å gjøre søskenflokken komplett.
Gleden var stor da vi fikk se to streker lyse mot oss i begynnelsen av mai.
Vi begynte å glede oss og så for oss livet med tre i alderen 0-4 år, men da vi var på privat UL for å se hjertet slå i graviduke 9 (8+3 ifølge menstermin) fikk vi den knusende beskjeden at det dessverre ikke var liv.
Vi fikk i dag bekreftet at lille i magen hadde sluttet å vokse allerede 5+x, sannsynligvis da hjertet skulle begynne å slå.
Jeg fikk den første tabletten på sykehuset og avtalte å komme tilbake onsdag for å fullføre aborten. Nå virker det faktisk som kroppen allerede har ordnet opp etter litt drahjelp fra den ene tabletten), men må dra til sykehuset for å få sjekket at alt er ute.

Vi jobber fremdeles med å bearbeide sorgen, og det går litt opp og ned. Vi har bestemt oss for å prøve igjen og håper terminspiren sitter snart

 

[Løven93]

Hei.
Vi er ett samboerpar på 31 og 33 år som har 2 MAer og en SA bak oss. Vi startet IVF prosess for 1 år siden og fikk før helgen første positiv test. Ser nå at testen blir svakere så blir nok en ny SA.

 

[Tritto]

Hei. 34 år og 2. svangerskap, har en nydelig gutt på 3,5 år som lengter etter et lillesøsken. Stor glede da vi i slutten av mai fant ut at vi var gravide, og gledet meg så inderlig til å dele nyheten med alle rundt meg. Planen var å fortelle slekten det idag, søndag, etter en familiefest i går. Det ble dessverre ikke slik, jeg begynte å blø forrige lørdag. Var inne på UL på mandag og så et bankende hjerte og et sprellende foster, gleden var stor da alt så bra ut. Tirsdag kveld skjedde dessverre det som ikke skulle skje, og vi mistet spiren, 11 uker på vei. Vet ikke hvordan jeg skal komme over synet av den lille kroppen...

 

[Lakselusa]

Hei. Jeg er 34 år (blir 35 om et par uker). Og mannen er 41. Vi har forsøkt å bli gravide av og på i 8 år. Jeg har vært igjennom både kreftbehandling og overvektskirurgi. Mistet menstruasjonen i 2 år etter sistnevnte. Da syklusen endelig var kommet tilbake og regelmessig, prøvde vi på nytt og endelig ble vi gravid for første gang. Var på privat TUL i uke 6+3 og fikk se og høre hjertet slå. Det var da vi begynte å få trua og begynte å glede oss. Startet på barnerom, kjøpte litt klær osv. Kun de nærmeste vennene visste om det. Ikke foreldre. Hadde planer om å fortelle det til familien på bursdagen min i august, da hadde jeg vært ca 12 uker på vei.
Jeg hadde hatt litt brunaktig utflod fra ca uke 7+5 litt av og på, men gyno sa det var normalt å blø litt uten at det betød noe. Men tirsdag forrige uke, ble blodet mer rødlig i fargen og litt slimete. Blødningene var fortsatt av og på men økte litt i mengde utover uka. Fredag var jeg hos fastlegen og tok hcg, men fikk ikke svaret med en gang. Lørdag begynte smertene og krampene. Da skjønte jeg at det var over. Søndag hadde vi planlagt båttur med foreldre og jeg burde nok ikke blitt med, men trodde det verste var over. Der tok jeg feil. På båten fikk jeg kraftige kramper og fossblødde. På doen kjente jeg klumpene komme ut. Vi dro rett på legevakten og jeg fikk smertelindring. Mandag ble vi henvist til Ahus og gynekologisk undersøkelse som bekreftet spontanaborten og at det ikke var noe igjen i livmoren. Utrolig vondt og trist. En enorm sorg som kjennes bunnløs akkurat nå. Det positive er at vi nå vet at jeg kan bli gravid naturlig. Vi har klart det én gang, så vi skal prøve igjen så fort vi kan! Venter nå bare på at blødningene skal gi seg og så må vi vente på ny eggløsning. Vi gir ikke opp! Selv om mars-babyen 2025 ikke blir noe av, så håper vi det blir en baby i 2025 uansett. Fingers crossed!

 

[Lakselusa]

Hei. Jeg er 34 år (blir 35 om et par uker). Og mannen er 41. Vi har forsøkt å bli gravide av og på i 8 år. Jeg har vært igjennom både kreftbehandling og overvektskirurgi. Mistet menstruasjonen i 2 år etter sistnevnte. Da syklusen endelig var kommet tilbake og regelmessig, prøvde vi på nytt og endelig ble vi gravid for første gang. Var på privat TUL i uke 6+3 og fikk se og høre hjertet slå. Det var da vi begynte å få trua og begynte å glede oss. Startet på barnerom, kjøpte litt klær osv. Kun de nærmeste vennene visste om det. Ikke foreldre. Hadde planer om å fortelle det til familien på bursdagen min i august, da hadde jeg vært ca 12 uker på vei.
Jeg hadde hatt litt brunaktig utflod fra ca uke 7+5 litt av og på, men gyno sa det var normalt å blø litt uten at det betød noe. Men tirsdag forrige uke, ble blodet mer rødlig i fargen og litt slimete. Blødningene var fortsatt av og på men økte litt i mengde utover uka. Fredag var jeg hos fastlegen og tok hcg, men fikk ikke svaret med en gang. Lørdag begynte smertene og krampene. Da skjønte jeg at det var over. Søndag hadde vi planlagt båttur med foreldre og jeg burde nok ikke blitt med, men trodde det verste var over. Der tok jeg feil. På båten fikk jeg kraftige kramper og fossblødde. På doen kjente jeg klumpene komme ut. Vi dro rett på legevakten og jeg fikk smertelindring. Mandag ble vi henvist til Ahus og gynekologisk undersøkelse som bekreftet spontanaborten og at det ikke var noe igjen i livmoren. Utrolig vondt og trist. En enorm sorg som kjennes bunnløs akkurat nå. Det positive er at vi nå vet at jeg kan bli gravid naturlig. Vi har klart det én gang, så vi skal prøve igjen så fort vi kan! Venter nå bare på at blødningene skal gi seg og så må vi vente på ny eggløsning. Vi gir ikke opp! Selv om mars-babyen 2025 ikke blir noe av, så håper vi det blir en baby i 2025 uansett. Fingers crossed!

Mistet i uke 9+2 altså.

 

[Ellyy]

Hei, 35 år fra Oslo her. Jeg og samboer (39) prøver på vår første. Etter seks måneders prøving fikk vi vår etterlengtede positive test i ferien. Men allerede på 5+6 var det over. Har de siste dagene blødd mye og hatt endel smerter. Endelig begynner smertene å gi seg, så håper blødningene roer seg snart. Vært slitsomme dager på slektstreff, med å late som om alt er bra. Reiser heldigvis hjem i dag, så vi kan få slappet av og fordøye det som har skjedd. Vi rakk jo å glede oss veldig… Men, vi gir heller ikke opp. Starter å tracke EL når blødningen har gitt seg, og håper det ikke tar lang tid før det sitter

 

[F96]

Hei, jeg er 28 og bor i Oslo med samboer på 29. Ble gravid med første graviditet på første forsøk i april. Oppdaget alvorlig fosteravvik i slutten av juni, og det ble medisinsk abort i starten av juli. Jeg var i uke 13. Har hatt rester lenge, og etter mange møter på Ullevål og hos legen fikk jeg ny abort kirurgisk 27 august. Er tilbake til start, og venter nok en gang på at syklus skal komme tilbake, og vi endelig kan prøve igjen. Håper inderlig at det skal gå like fort som sist, men føler alt har gått dårlig i både svangerskap og abortprosessen, så kjenner jeg ikke er så positiv lenger. Men gir ikke opp Bestilte fertilitetsmonitor i dag faktisk