Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hei.
Jeg har en gutt født i 2018z hadde termin med tvillinger nå i juli. Fødte i uke 30+0, mistet ene gutten etter 16 timer ❤️
Skjønner ikke hvordan hverdagen skal gå fremover selv om jeg sitter igjen med en
 
Hei.
Er 32 år, har en jente på 4 og en gutt på 7.
Vi mistet bittelillebror i uke 20 for ett år siden. Det ble oppdaget økt væskeansamling rundt foster på OUL. Hjertet og andre organer såg helt fint ut, så jeg var helt ærlig ikke så bekymret på dette tidspunktet. Hadde vært på TUL i uke 7 og 12 da alt såg helt fint ut. Ble på OUL henvist videre til riksen og fikk time der to dager etterpå. Når jeg var på riksen altså to dager etterpå hadde hjertet sluttet å slå... De kalte det hydrops foetalis. Ble sendt «hjem» til mitt lokale sykehus for å sette igang fødselen. Det ble en fryktelig affære, tok 5 døgn før fødselen var over.
Alle prøver, obduksjon, morkakeprøve, fostervannsprøve osv etterpå avdekket ingenting, så det er ikke mulig å si noe om hva som forårsaket det. Altså, skjer det igjen er det virkelig maks uflaks.
Er nå gravid igjen, er livredd og krysser fingre og tær for at det er meningen denne gangen❤️
 
Hei! 95 modell fra Nordland. Har en gutt som fyller 7 år til høsten. Jeg og samboer skulle endelig prøve på første sammen, å spiren traff under en måned etter jeg fjernet spiralen. På dagen 6+0 opplevde jeg en SA, noe som ble konstantert med hcg målinger tatt ila denne uken. Begynte å spotte litt 5+0, noe som kom og gikk. Dagen før SA begynte dette å utvikle seg til blødninger. Kjente at noe var galt, å når det var overstått følte jeg at magen var «tom» :shy:
 
Hei!

Dette var vanskelig. Ikke lett å vite hvordan man skal presentere seg i en slik gruppe. Jeg er jo mer enn bare mammaen til en engel. Samtidig er det jo det som er kanskje er viktig. Jeg bar min engel i omtrent 20 uker. Han fikk vinger før jeg fant ut at jeg bar han. Når fødselen var i gang trodde jeg at jeg presset ut tarmene mine, men til min store overraskelse og nesten velsignelse så var det en engel med vinger. Han hadde gått bort etter lengre tid med for lite næring, og var skikkelig underernært som førte til bortgangen hans. Hadde ikke kunnet gjort så mye selv om jeg hadde vist om han, noe som er trøst for min del. Så jeg kom inn dit ufrivillig barnløs og kom ut som englemamma. Og evig takknemlig for at jeg fikk bære han i 20 uker. Valgte å få han begravet der vi bor (hans oldeforeldre og besteforeldre på fars side ligger også her). På hans gravstein står navnet vi gav ham. Var veldig heldig å få oppleve å bli mamma til en engel til tross for at det er noe av det tøffeste en må oppleve. Det at jeg ikke viste om han og at jeg aldri rakk å planlegge hans liv, er nok eneste grunnen til at jeg kan være takknemlig for opplevelsen. Det gjorde selvfølgelig også veldig vondt å ha mistet det lille mirakelet. Men tror det ville vært verre om vi hadde sittet å drømt om livet hans sammen med oss.

Er nå omtrent 2 år siden han ble til faktisk. Og livet har jo gått videre. Har fått en sunn og frisk gutt i ettertid. De vonde tingene er heldigvis ikke så vonde lengre. Kan tilogmed nå kjenne på frykten for å glemme han. Vet jo at han ikke bare blir glemt i år, men kjenner på redselen om hvordan livet er om 10 år, 20 år osv. Så ja det er meg. Og vil derfor være endel av denne delen av forumet.
 
Hei fine dere

Jeg er 30 år, vi har prøvd å bli gravid i to år og fikk endelig vår første graviditet ved hjelp av IVF. Lykken var stor og sorgen enda større når vi fikk vite på fredag (9+2) at vår spire som vi jo hadde sett hjertet banke på for halvannen uke siden, ikke lenger levde. I dag har vi fått det bekreftet av 2 leger til, og fikk mifegyne. I morgen skal eg starte på cytotec. Ønsker å få det overstått, gruer meg fælt til selve aborten. Når det først endte på dette viset er det godt å ha ett forum med omsorgsfulle jenter å kunne komme til :Heartred
 
Hei fine dere

Jeg er 30 år, vi har prøvd å bli gravid i to år og fikk endelig vår første graviditet ved hjelp av IVF. Lykken var stor og sorgen enda større når vi fikk vite på fredag (9+2) at vår spire som vi jo hadde sett hjertet banke på for halvannen uke siden, ikke lenger levde. I dag har vi fått det bekreftet av 2 leger til, og fikk mifegyne. I morgen skal eg starte på cytotec. Ønsker å få det overstått, gruer meg fælt til selve aborten. Når det først endte på dette viset er det godt å ha ett forum med omsorgsfulle jenter å kunne komme til :Heartred

Sender deg varme tanker ❤️ Har vært igjennom abort så sent som uke 12, å så tidlig som uke 8. Det verste er det psykiske, syntes jeg. Får du være på sykehuset, eller må du gjøre det hjemme? Uansett, så tenker jeg på deg og ønsker deg lykke til ❤️ Sender masse babystøv, å håper spiren sitter fort igjen! Det sies jo at det skal være enklere å bli gravid rett etter.. Om det er en trøst :shy:
 
Sender deg varme tanker ❤️ Har vært igjennom abort så sent som uke 12, å så tidlig som uke 8. Det verste er det psykiske, syntes jeg. Får du være på sykehuset, eller må du gjøre det hjemme? Uansett, så tenker jeg på deg og ønsker deg lykke til ❤️ Sender masse babystøv, å håper spiren sitter fort igjen! Det sies jo at det skal være enklere å bli gravid rett etter.. Om det er en trøst :shy:

Tusen takk for omtanken :Heartred kommer godt med her jeg ikke får sove fordi jeg bare venter på morgendagen. Jeg må gjøre det hjemme, men kunne få komme inn på sykehuset om smertene ble for mye eller blødningene for store sa de. Ønsker i utgangspunktet sterkere saker enn Paracet, da det aldri har hjulpet mot menssmerter på meg. Men frister jo ikke akkurat å karre seg ut i bilen mens man aborterer heller:confused005 tusen takk for lykkeønskninger og babystøv, sender masse av det i din retning også. :Heartred
 
Tusen takk for omtanken :Heartred kommer godt med her jeg ikke får sove fordi jeg bare venter på morgendagen. Jeg må gjøre det hjemme, men kunne få komme inn på sykehuset om smertene ble for mye eller blødningene for store sa de. Ønsker i utgangspunktet sterkere saker enn Paracet, da det aldri har hjulpet mot menssmerter på meg. Men frister jo ikke akkurat å karre seg ut i bilen mens man aborterer heller:confused005 tusen takk for lykkeønskninger og babystøv, sender masse av det i din retning også. :Heartred

Skjønner deg godt.. Jeg fikk også bare paracet, flere 1 grams.. Tror iallefall det er greit å helgardere seg med det, en 500mg paracet tar ikke mye smerte. Har du prøvd Naproxen før? Det er jo et preparat for menssmerter. Nei, det forstår jeg ❤️ Tusen hjertelig takk
 
Etter mange år som ufruktbar, måtte jeg til slutt ta en operasjon og fjernet over 20 muskelknuter fra livmoren. Ventet et år før vi begynte å prøve, ble gravid etter første mensen.

Fikk medium blødninger i uke 7, men ingen nevneverdig smerte... Tok flere dager med usikre tårer før jeg sjekket hos fastlegen, som tok GU og så at livmorhalsen fortsatt var lukket, og så at det var håp. Ble sendt til sykehuset som raskt bekreftet en ufullstendig spontan abort ☹️

ble sendt hjem med stikkpiller og smertestillende. Samboer dro på heimevernsøvelse den kvelden, så jeg ringte en venninne som sendte både mann og barn ut neste dag, så jeg kunne komme dit ❤️ blødde mye den kvelden, og opplevde lite effekt av pillene dagen etter. Fikk letta på det psykiske trykket da

dagen derpå igjen, på selveste kvinnedagen2020, fullførte jeg aborten mens jeg gikk tur med bikkja...

Nå er vi gravide igjen. Uke7
Så langt ingen blødninger i det hele tatt

Ikke fortalt så mange om aborten, dette var litt terapi
 
Etter mange år som ufruktbar, måtte jeg til slutt ta en operasjon og fjernet over 20 muskelknuter fra livmoren. Ventet et år før vi begynte å prøve, ble gravid etter første mensen.

Fikk medium blødninger i uke 7, men ingen nevneverdig smerte... Tok flere dager med usikre tårer før jeg sjekket hos fastlegen, som tok GU og så at livmorhalsen fortsatt var lukket, og så at det var håp. Ble sendt til sykehuset som raskt bekreftet en ufullstendig spontan abort ☹️

ble sendt hjem med stikkpiller og smertestillende. Samboer dro på heimevernsøvelse den kvelden, så jeg ringte en venninne som sendte både mann og barn ut neste dag, så jeg kunne komme dit ❤️ blødde mye den kvelden, og opplevde lite effekt av pillene dagen etter. Fikk letta på det psykiske trykket da

dagen derpå igjen, på selveste kvinnedagen2020, fullførte jeg aborten mens jeg gikk tur med bikkja...

Nå er vi gravide igjen. Uke7
Så langt ingen blødninger i det hele tatt

Ikke fortalt så mange om aborten, dette var litt terapi

Sterke opplevelser ❤️ Men, så fantastisk at spiren satt fort igjen! Sender deg varme tanker, å håper den sitter helt til mål denne gangen.. Heldigvis er det ikke så ofte man opplever SA gjentagende ganger, selvom det kan virke sånn her inne..
 
Skjønner deg godt.. Jeg fikk også bare paracet, flere 1 grams.. Tror iallefall det er greit å helgardere seg med det, en 500mg paracet tar ikke mye smerte. Har du prøvd Naproxen før? Det er jo et preparat for menssmerter. Nei, det forstår jeg ❤️ Tusen hjertelig takk

Ja kjørte på med 1 grams paracet og voltaren, hjalp ikke nevneverdig men jeg overlevde :Heartred Har prøvd naproxen før uten at det har hjulpet, men takk for tips uansett.
 
Ja kjørte på med 1 grams paracet og voltaren, hjalp ikke nevneverdig men jeg overlevde :Heartred Har prøvd naproxen før uten at det har hjulpet, men takk for tips uansett.

Godt å høre at det foregikk uten store vondter ❤️ Nå må bare spiren sitte fort igjen!
 
Hei dere!

Jeg er 35, og mamma til en jente på 3 år. Vi ønsket så inderlig et lite søsken, og var heldige å fikk klaff på første IUI forsøk. Følte oss som verdens heldigste i ca 11 uker. I uke 7 fikk vi se et perfekt hjerte, med tydelig :Heartred-aksjon. Fikk konstantert en MA i går, hvor den bittelille ikke lengre levde. Den hadde stoppet å vokse ca i uke 9+2. Fikk i går mifegyne på sykehuset, og i morgen venter kur med cytotec. Det hele føles surrealistisk, og som en real berg-og-dalbane. Akkurat nå lurer jeg mest på hvordan man skal kunne gå tilbake til normal hverdag igjen :Heartred Vi har relativt tidlig valgt å være ganske åpen om at vi har vært gravide til venner og familie, og selvom det er vanskelig å dele den vonde historien er jeg veldig for åpenhet om også de vonde tingene. Likevel føler jeg at det er litt ensomt å stå i det, og finner det derfor veldig nyttig å lese om andres historier her inne :Heartred
 
Så trist å se alle historiene her, spesielt når vi vet hvor mye sorg og smerte som ligger bak hvert enkelt tilfelle.

Vi mistet vår lille i mars 2020 i slutten av uke 21.

Det eneste livet handler om nå er å bli gravid igjen og få et friskt barn. Det føles ut som den eneste trøsten som finnes. Jeg håper forumet kan være godt å ha for å snakke med andre med lignende erfaringer.

Ting blir vel bedre med tiden håper jeg... :confused1
 
Last edited:
Så trist å se alle historiene her, spesielt når vi vet hvor mye sorg og smerte som ligger bak hvert enkelt tilfelle.

Vi mistet vår lille i mars 2020, akkurat da Norge stengte ned. Jeg var i slutten av uke 21 på vei da alt ble oppdaget på det som skulle være en uskyldig vekstkontroll, og jeg tok første pille etter to dager.

Hele prosessen og fødselen var svært preget av koronasituasjonen, noe som har plaget meg veldig i ettertid.

Det ble ingen obduksjon grunnet koronasituasjonen, men heldigvis utførte de prøver av navlestrengen som ga oss et svar likevel: det var Trisomi 18.

Det eneste livet handler om nå er å bli gravid igjen og få et friskt barn. Det føles ut som den eneste trøsten som finnes. Jeg håper forumet kan være godt å ha for å snakke med andre med lignende erfaringer.

Ting blir vel bedre med tiden håper jeg... :confused1

Så forferdelig.. Sender deg varme klemmer, å håper terminspiren sitter fort som fy ❤️
 
Hei! Jeg er i begynnelsen av 30årene, har verdens beste mann og sammen er vi så heldige at vi har en nydelig datter på 1,5år. Nå har vi en stund kjent at vi har vært klare for å begynne å prøve på et søsken til frøkna vår. Vi var heldige og jeg ble gravid i pp1, men det endte dessverre i en MA. Nå føles det tomt, tanken på å ikke lenger være gravid er så trist - en ser jo alt så for seg og planlegger nesten fremtiden ut i fra hvor gammel barnet ville ha vært. Håper vi kan starte prøving igjen snart.
 
Jeg er i begynnelsen av trettiårene, gift og har en toåring. Første barnet klaffet på pp1, det samme gjorde det som skulle bli lillesøster eller lillebror. Dessverre fikk vi beskjed i uke 11 om at utviklingen hadde stanset rundt uke 9. Jeg trodde helt ærlig aldri at dette skulle skje med meg, og selv om jeg er veldig takknemlig for at denne gruppen finnes skulle jeg virkelig ønske jeg ikke hørte til her.

Vi prøver å se fremover og jeg håper jeg raskt blir gravid igjen, og at resten av gruppen får oppleve babydrømmen sin❤️
 
Hei. Jeg hører visst til her, og tror det kan være godt for meg å dele litt med mennesker som har opplevd mye av det samme. Å miste i SA og MA er en veldig ensom sorg..

Jeg er først og fremst utrolig heldig som er mamma til to flotte barn på 12 og 10 år. Mannen og jeg har vært gift i 13 år, og har i mange år prøvd på nr 3.
Denne drømmen har blitt knust gang på gang. Har mistet 5 små før jeg har nådd uke 7. For halvannen uke siden var jeg på ultralyd på dagen jeg skulle vært uke 10. Her så vi en bitteliten kropp, som ikke lenger hadde noe hjerte som slo.. Ble estimert til 9+2. 2 uker tidligere var alt bra, og vi så flotte hjerteslag.. Det er utrolig rart å tenke på at jeg har gått i flere dager og trodd at alt var i skjønneste orden, mens livet vi gledet oss slik til å bli kjent med og hadde begynt å bli glad i, allerede hadde gitt opp.. Selv om vi har mistet tidlig alle gangene, så har de alle satt spor, og de har en spesiell plass i hjertet.
 
Vi prøvde i 2,5 år før vi fikk positiv test i begynnelsen av august. Fikk gleden av å være gravid i tre ukers tid før det endte i SA. Det er så trist det! Huff, håper det kommer en ny liten spire så fort som mulig.
 
Back
Topp