Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hei..
Hadde termin mars 2019.
Begynte å spotte brunt i uke 7, som gikk over til blødninger.
Dro på UL og alt sto fint til med lillingen, fikk se et bankende hjerte og var da 8+1.
Men noen dager etter fikk jeg feber, så sterke magesmerter at jeg ble sengeliggende, og mørkere og mer klumpete blødning.

Ny UL, og da legen så det mørke blodet sa han at svart blod ofte er tegn på avsluttet svangerskap.. og denne gangen var det rett
Sluttet å utvikle seg da jeg var 8+4.
Det her er det verste jeg har opplevd i livet så langt =(
Det gjør så vondt, selv om jeg bare ble 8 + 4 uker på vei
 
Hei. Har hørt til her en stund, men har ikke fått skrevet i presentasjonstråden før nå.

Er ei dame på 34 år som kommer fra østlandet. Er gift, og har 2 flotte barn på 10 og 8 år.
Vi mistet første spiren da yngstemann var 2 år gammel. Var 5-6 uker på vei. Trodde det bare var å prøve igjen, vi var sikkert bare uheldige, men den gang ei.
Har etter den gang hatt x-antall kjemiske, og 2 SA'er til. Den siste var forrige uke, skulle hatt termin i mai. Begynte å kjenne symptomene på sa 7+3, men den kom ikke ut før jeg var 7+6. Var en vond prosess.. "lyspunktet" er at vi nå får utredning, så er spent på det kjenner jeg.
Håper jeg slipper å skrive opp flere SA'er på lista mi..

"ingen føtter er så små, at de ikke kan sette spor".
 
Hei,

Hatt en SA i julen 2015, ca 5 uker på vei.
Fått et friskt barn jan 17 <3
Fikk påvist MA forrige uke (jeg kom til 8 uker, embryoet 4+2).

Vet jeg snek en del her ved forrige SA, men nå var det vel heller på tide å sette seg på listen for meg og.
Denne siste opplevelsen har jeg tatt veldig mye tyngre enn forrige SA, og har heldigvis møtt mye forståelse for det hos både venner og i helsevesenet.

Gift og har en datter, håper det ikke blir for lenge til et nytt svangerskap som er vellykket. :)
 
Var på TUL i går og det var ikke noe liv..skulle vært 11+2, men fosteret var bare 8+1. Hadde en veldig tøff dag i går, men pga sterkt støtteapparat rundt meg pluss min fantastiske mann går det bedre i dag. Første svangerskap og det endte i MA. Usikker på om jeg tør å prøve igjen, selv hvor «normalt» jordmor sier at dette er.
 
Er 31 år. Har hatt to ma i år, ingen barn fra før. Første oppdaget i uke 11 hvor all utvikling stoppet i uke 9. Andre oppdaget uke 12 hvor utviklingen stoppet i uke 7. Cycotek behandling begge ganger.
 
36 år.
Gift med en flott mann.
Sammen har vi en sønn født september 2017. Han ble unnfanget naturlig på PP 26
Prøvde igjen da kroppen var klar. Gravid PP3.
Begynte å blø 6+0 og har mistet nå. Ingen smerter, men en del blod.
 
41 år, trodde vi ikke kunne få barn. Var likevel så heldige at vi ble foreldre til verdens beste jente høsten 2017. Gleden og overraskelsen var stor da jeg testet positivt igjen 1. oktober. Gleden ble derimot relativt kortvarig. På TUL i forbindelse med fosterdiagnostikk ble min mistanke om MA bekreftet. Hadde da hatt småblødninger i 5 dager. Oppdaget i 13+1 i følge ukesbestemmelse 8+2, 14+0 i følge siste mens. Foster ble målt til 8+5. Utviklingen hadde altså stoppet opp bare 3 dager etter at jeg så hjerteaktivitet på UL.

Skal sette piller i morgen, mange tanker som kverner i hodet nå. Spesielt dette med alderen min stresser meg veldig. Vil så gjerne klare å gi vår lille et søsken, men tiden er absolutt ikke på vår side.
 
Jeg kommer inn til dere har jeg funnet ut [emoji14]
Er 23 og bor i en av storbyene i det flotte nord-norge. Vi skulle vente med å planlegge barn, men vi ville heller ikke forhindre det siden det hadde vist seg at det å slutte på prevensjon og bli gravid ikke var like lett som vi hadde blitt fortalt. Det er en historie for seg selv.
Et par mnd etterpå, januar 2016 satt jeg med testen i hånda og gråt, hva skulle jeg si til kjæresten? At jeg hadde blitt gravid og var livredd for hva vi hadde rotet oss opp i, kanskje han ville at jeg skulle ta det bort? Jeg ville ikke ta abort.
Han tok det på strak arm, det kom bare tidligere enn forventet, og var ikke uønsket.
Uke 5 tror jeg jeg begynte å ane ugler i mosen; hadde hørt at det var vanlig med spotting rundt da man ventet mens, Så det var jo greit, men jeg hadde voldsomme magesmerter og veldig lite symptomer i forhold til det jeg hadde hørt om. De digitale testene viste fortsatt 1-2.
Fikk da målt hcg hos legen, Det var dårlig stigning, men ikke uforenelig med liv, så hun bestilte ul for å berolige oss og for at vi skulle få se det lille livet i magen.
Ultralyd uke 6 sa gyn at her kunne det ikke være noe liv, slimhinnen var bare 13mm tykk og det var ingenting der. Hcg skulle måles på nytt og jeg skulle inn på ny ul "om noen uker".
Hcg steg enda dårligere enn sist, og jeg havnet to ganger på legevakten med ekstreme smerter i magen og det jeg trodde var forstoppelse. Avføringsmidler og smertestillende, sånn skulle man ikke ha det når man var gravid.
Ny ul hos en annen gyn som rett og slett fikk noia, hun husjet meg avgårde til sykehuset på nytt fordi "dette kan man dø av, du er ikke gravid i livmoren".
Lå fem dager på sykehuset mens gynekologene ikke fant foster og var uenig med hverandre. Cellegift skulle de gi meg, 21 år gammel, siden jeg ikke ville ta cellegift siden det hørtes så skummelt ut gjorde de niks og nada. Først samme dag som det gikk galt så de noe i den ene egglederen.
Jeg ble hasteoperert for sprukket eggleder og blod i buken bare timer før jeg skulle inn på den samme operasjonen, da planlagt.
Fikk aldri noe svar på hvorfor det satte seg i egglederen, men skal nå utredes for endometriose, som kan være årsak. Det hadde de da sett om det ikke var hasteoperasjon [emoji17]
Gubben ville også vente, men jeg presset på at jeg ville ikke vente. Så når vi først ble enige om å prøve var det en skikkelig vond cyste på samme side som der jeg fikk opperert ut egglederen som laget trøbbel.
Et og et halvt år senere, med prøvenekt fra sykehuset store deler av denne tiden pga operasjonen og cyster(her var jo løsningen prevensjon, selvfølgelig) så sitter vi her da. På vei inn i pp8 for 2017


Jeg feiget egentlig ut med dette innlegget da jeg av en eller annen teit grunn følte at det ikke passet inn, og det føltes litt som å rive opp sårene.. [emoji53]
Tilbake her da, to runder ivf, et katastrofalt forsøk som heller burde vært avbrutt, samme dag som tr kom og jeg fikk mens hadde vi dødsfall i familien til mannen. Eksamensuke også.
Så nytt ivf-forsøk i august, totalfrys og senere fryseforsøk førte til første positive test, pp22 var vi kommet til. Alt fint på ultralyd 6+4, og en liten blødning på jobb så var magefølelsen på plass igjen. Diskutere meg til ultralyd pga medisinene jeg gikk på i forbindelse med prøverørsforsøket gjorde at blødningene ikke begynte av seg selv. Ultralyd 9+1 viste dødt foster målt til 8+5. Henvisning videre for å få hjelp til abort. 9+2 var jeg på sykehuset og de ville ikke gi meg utskrapning pga barneønsket, så jeg fikk piller som ble satt 9+4 som fikk alt ut. Blødde som en gris og hadde ekstremt mye smerter.
Straks tre år siden vi mistet første gangen, og på denne tiden har mange rundt oss fått smått.
Ordentlig vonde følelser jeg sitter med. Endte i både gruppa som hadde exu og ikke kunne få barn naturlig etterpå, og gruppa som mistet etter å ha sett liv, og etter uke 8. :sorry:
 
Hei! For 2 uker siden hadde jeg en spontanabort (første graviditet)..

jeg er 24 år og samboer, vi hadde ikke planlagt graviditeten. Han har alltid sagt at han ville vente litt. Jeg har alltid hatt lyst på barn, men ville vente til han også var klar for det.

Men da jeg kom inn til han og sa jeg var gravid ble han kjempe glad og gledet seg masse! Men lykken varte ikke så lenge, lørdag for to uker siden begynte jeg og blø og hadde smerter (7 uker på vei).. fikk avklart med privat jordmor at det ikke var noe igjen mandagen etter.

Jeg ble helt tom og fjern i noen dager. Visste ikke helt hva jeg skulle tenke eller føle. Vi har nå snakket mye om dette, og vi føler oss klare for å prøve på nytt. Samtidig som jeg er redd for at det samme skal skje igjen.
 
Fikk en nydelig sønn i 2014. Mitt største ønske var å gi ham søsken. Var overlykkelig da jeg ble gravid igjen, med perfekt aldersforskjell og alt. Terminen ville ha vært i august 2017.

St. Lucia blir aldri det samme. Dagen før ble det bekreftet at det var en spontanabort og jeg var rundt 7 uker på vei. Jeg blir mer og mer nervevrak jo nærmere St. Lucia vi kommer! Jeg følte meg helt knust og det var forferdelig å oppleve.

Var så heldig å få bli gravid igjen raskt. Dette betyr at jeg gikk gravid mens jeg skulle hatt termin, og termindagen var tung å oppleve.

Jeg var over meg av lykke da jeg fikk gi eldste en søster i februar i år. Er så takknemlig for mine to små.
 
35 år, gift med verdens beste mann og har vært prøvere siden 2011.
Kunne egentlig kommet inn her for lenge siden, har hatt tre SA i uke 6-7 i 2014, 2015 og 2016 (alle etter ivf). Etter SA i 2016 ble vi gravide ganske fort igjen, og graviditeten resulterte i en gutt som kom i juli 17:Heartblue
Vi ønsket å gi lillegutt søsken, og satte igang søskenforsøk (IVF) med en gang jeg var ferdig å amme. Lykken var stor da vi ble gravid på første forsøk, i uke 7 fikk vi se et bankende hjerte. Fikk blødning i uke 11, var til privat jordmor og fikk se en krabat som vinket. Fortsatte å blø, og fastlegen sente meg til KK for sjekk. 12+1 fikk vi igjen sett en levende baby, og fikk beskjed om at blødningene kom fra forliggende morkake. Med beskjed om å ikke løfte tungt og ta livet med ro så lenge jeg blødde ble jeg sykemeldt til oul av fastlegen.
Natt til søndag (12+4) våkner jeg av smerter i magen, rundt en time etter at jeg våknet hadde jeg pittelille i hånda - fjerde SA vår var et faktum
 
35 år, gift med verdens beste mann og har vært prøvere siden 2011.
Kunne egentlig kommet inn her for lenge siden, har hatt tre SA i uke 6-7 i 2014, 2015 og 2016 (alle etter ivf). Etter SA i 2016 ble vi gravide ganske fort igjen, og graviditeten resulterte i en gutt som kom i juli 17:Heartblue
Vi ønsket å gi lillegutt søsken, og satte igang søskenforsøk (IVF) med en gang jeg var ferdig å amme. Lykken var stor da vi ble gravid på første forsøk, i uke 7 fikk vi se et bankende hjerte. Fikk blødning i uke 11, var til privat jordmor og fikk se en krabat som vinket. Fortsatte å blø, og fastlegen sente meg til KK for sjekk. 12+1 fikk vi igjen sett en levende baby, og fikk beskjed om at blødningene kom fra forliggende morkake. Med beskjed om å ikke løfte tungt og ta livet med ro så lenge jeg blødde ble jeg sykemeldt til oul av fastlegen.
Natt til søndag (12+4) våkner jeg av smerter i magen, rundt en time etter at jeg våknet hadde jeg pittelille i hånda - fjerde SA vår var et faktum
Så vondt å lese :( Hadde håpet og trodd resten av dere i junigruppa ville komme i mål:( Må ha vært helt grusomt etter å ha sett liv så nylig og så langt på vei. Kondolerer.
 
Så vondt å lese :( Hadde håpet og trodd resten av dere i junigruppa ville komme i mål:( Må ha vært helt grusomt etter å ha sett liv så nylig og så langt på vei. Kondolerer.

Tusen takk, håper ikke det forsvinner flere fra gruppa nå.
 
Hei,

Hatt en SA i julen 2015, ca 5 uker på vei.
Fått et friskt barn jan 17 <3
Fikk påvist MA forrige uke (jeg kom til 8 uker, embryoet 4+2).

Vet jeg snek en del her ved forrige SA, men nå var det vel heller på tide å sette seg på listen for meg og.
Denne siste opplevelsen har jeg tatt veldig mye tyngre enn forrige SA, og har heldigvis møtt mye forståelse for det hos både venner og i helsevesenet.

Gift og har en datter, håper det ikke blir for lenge til et nytt svangerskap som er vellykket. :)
Tilbake her med ny MA påvist torsdag denne uken, embryo hadde stanset utvikling ved 8+2/3, jeg skulle vært 9+2 :( Etter å ha sett hjertet slå i uke 6 hadde jeg begynt å få opp håpet etter sist MA i september, men mistet symptomer i romjulen og viste seg at magefølelsen hadde rett også denne gang...
Nå blir det nok noen uker/mndr i tenkeboksen på om dette holder for oss, vi er uansett verdens heldigste foreldre til ei lita tutte <3
 
Har en nydelig gutt på 2 år,som kom på andre icsi, etter en MA første gangen. Hadde fryseforsøk med blastocyst før jul, og ble lykkelig da testen ble knall positiv i romjula. Tenkte at denne gangen skal jeg slappe av og nyte graviditeten siden jeg var helt nervevrak med lillegutt, redd for å miste hele tiden så var et forferdelig svangerskap med mye tristhet og engstelse. Dessverre begynte jeg å blø dagen før nyåttårsaften, kom litt først og mye mer utover dagen, men ingen smerter. Det stoppet utpå kvelden. Tenkte at det kanskje kunne være håp siden det stoppet, og tok hcg måling onsdag og fredag forrige uke. Da resultatet kom på fredag raste verden sammen, for vet at nå blir det neste gang ny runde med sprøyter og spray. Føles så urettferdig, for jeg er den eneste av mine venner som har mistet, ingen av mine har opplevd sånt. Har egentlig lyst til å prøve igjen så snart kroppen er klar, men er samtidig livredd for å miste enda en gang. Sitter også med dårlig samvittighet for måtte løfte på lilegutt dagen før jeg mistet, og er redd det kan ha påvirket, selv om det sies at det ikke skal ha noe å si. Et lyspunkt er at jeg har fått ny jobb og skal begynne der snart, gleder meg masse, men vet ikke helt hvor lurt der er å starte ny runde med ivf før prøvetiden er over, da blir det i så fall 6 mnd å vente til ny runde. Beklager at dette ble så langt, men det var hvertfall litt om meg.
 
Last edited:
Får vel presentere meg jeg også..
Vi bestemte oss for å begynne prøvingen og kastet pillene i april 14. Det skulle ta 15 lange mnd og en runde pergo før jeg ble gravid, men vi fikk verdens godeste gutt i april 16 ❤️

I frykt for at det skulle ta like lang tid med nr 2 turte vi ikke å begynne på prevensjon igjen, og valgte å ta risken med to tette. Tiden gikk og ingenting skjedde. Prøvde utallige kurer med både pergo og letrozol uten at det hjalp.
I mars 18 tok jeg lap og høyre eggleder viste seg å være tett. Oppstart sprøyter i april og 17 egg ut i mai 18. Det endte i totalfrys av 6 blastoer og vi måtte vente helt til august for innsett pga sommerstengt.
Negativt forsøk da, og syklustull etter det. Nytt innsett i oktober, ble endelig gravid og jubelen stod i taket, men mista allerede 4+4.
Nytt innsett nå i januar og ble gravid igjen, men mista igjen 5+3 (trodde vi). Blødde i to uker, med en uke opphold, så begnyte det igjen med smerter, og det viste seg da at jeg hadde en exu. Ble hasteoperert på selveste morsdagen, venstre (og eneste fungerende) eggleder ble fjerner i åpen operasjon.. Så livet suger. Enkelt og greit..
 
Veslejinta kaller jeg meg her, holdt på å skrive Vesla89, som jeg kaller meg overalt ellers nesten...
Men 89 modell. Kasta p-pillene 18 år gammel, i 2007 og drømte om å bli ung mor og få barn tidlig og følge dem langt i livet...

Stod med noen svake tester i hånda en gang i 2012, men mensen kom. Gikk i gang med ICSI med daværende samboer, brøt både IVF og samboerskapet.

Ny kjæreste i 2015, starta prøvinga i desember 2015. En kjemisk i mars 2016, og nok en i januar 2017 etter Clomid og Pregnyl sprøyte. Så starta IVF i september 2018, ny tidlig abort, 4+4, og fikk inn to fryseegg i januar 2019... 5+3 var nok en SA et faktum...

Så nå venter jeg på mensen... For å bli satt i kø for nytt ferskforsøk.
 
Skal føde dattera mi i morgen, 21 uker på vei, etter det ble avdekket alvorlige feil på OUL. Etter over ett år med prøving og et enormt stort ønske om barn nr to har vi hatt to grusomme uker fylt med alle slags følelser. Gruer meg til morgendagen, men får vel mulighet til å gå videre først når det er helt over. Har en frisk sønn som blir tre år til sommeren.
 
Vel jeg er 17 år da. Snart 18. Har ingen barn fra før men hadde sa i starten av januar. Jeg var 4+6. Starta med små blødninger Når jeg var 4+5, men jeg brydde meg ikke så mye om det. Dagen etter var det styrtblødninger og jeg hadde ekstreme smerter. Dro til fastlege en uke etter og HCG verdi lå på 11 så da var det ikke lenger noe håp.
 
Back
Topp