Fødselen 
Vi dro ut en tur med hundene på lørdag ettermiddag. Jeg hadde vondt i bekkenet og orket ikke å gå langt, så vi gikk til et jorde og kastet litt ball med hundene.
Så kom vi hjem, og jeg begynte å kjenne på litt murringer. Rundt kl 17 begynte jeg å kjenne på det jeg var sikker på at var rier. Da kom riene med 10-15 minutter mellom.
Rundt kl 21 ringte vi føden, da var det 8-9 minutter mellom riene, og vi fikk beskjed om å ringe igjen når det var 5-6 minutter mellom. Midnatt ringte vi igjen og fikk beskjed om å reise hjemmefra da vi har ca en time reisevei.
Det var meldt opphold, hvertfall sist jeg sjekket, men vi kjørte i skikkelig snøvær. Mannen var sånn passe frustrert da det snødde så tett at vi måtte ligge langt under fartsgrensen pga dårlig sikt og slapseføre.
Kl 01 var vi fremme på føden. Jeg hadde da 4-5 minutter mellom riene, og ble raskt undersøkt av jordmor.
Jeg hadde bare 1-2 cm åpning, men fikk likevel tildelt fødestue og mannen kunne komme inn med én gang.
Jeg satt meg i badekaret, og sammen med lystgass så lindret det godt til å begynne med, men etterhvert som riene kom tettere og de ble kraftigere så måtte jeg bare opp og gå.
Like etter kl 03 var jeg ute av badekaret, og jeg hadde 5 cm åpning og kraftige rier med 2-3 minutter mellom.
Jeg klarte å puste og bevege meg gjennom riene en god stund, men etterhvert ble jeg så sliten og riene så kraftige at lystgassen og senga ble mine beste venner.
Videre utover i fødselen er en tåke for meg. Jeg husker bare enkelte glimt herfra. Har ikke peiling på tid, men det føles som at det har gått en evighet og at han aldri vil komme ut.
Jeg tror klokken var rundt 0630 når trykketrangen meldte seg. Jeg trykket i ca en time, og klarte å presse på meg både blodutredelse og blåmerker. Jeg fikk aldri helt full åpning, han hadde ikke tid til det, så jordmor gjorde en fantastisk jobb med å massere der nede. Kl 0735 var han ute, og det var mange følelser i sving når han ble lagt på brystet mitt. Jeg var overveldet, lykkelig, utslitt, og det hele føltes så surrealistisk. Alt jeg ville var å ta vare på det lille nurket som lå på brystet mitt, og sove.
Jeg slapp unna med en liten innvendig rift og en liten rift i en kjønnsleppe som de betegnet mer som et skrubbsår.
Alt i alt så fikk jeg den fødselen jeg hadde ønsket meg. Den var sånn passe lang, og uten komplikasjoner. Jeg brukte badekar og lystgass som smertelindring.
Det jeg skulle gjort annerledes er at jeg skulle fått i meg mye mere mat før og under fødselen, og jeg skulle hatt mer og annen mat i fødebagen. Da hadde jeg hatt mer energi til å jobbe med gjennom riene. Og så skulle jeg drukket mere saft, fremfor å helle i meg masse vann.
Hvis det var én ting jeg skulle ønske jeg visste før fødselen, så er det hvor forbanna dritt det er å puste seg gjennom en ri med sjokolade i munnen. Neste gang skal jeg ha med masse smoothies og energidrikker i fødebagen, og bananer. Altså ting som gir rask energi og som er lett å svelge unna.
Jeg sitter igjen i ettertid med en positiv opplevelse av fødselen etter å ha fått fordøyd det litt. Det er det sykeste og råeste jeg har opplevd noen sinne! Det kan ikke sammenlignes med noen ting, det er bare helt rått!
Jeg er også veldig fornøyd med både føden og barsel på sykehuset. Vi spurte tidlig om muligheten til å få bli på barsel en dag ekstra, og det fikk vi. Den ene dagen ekstra var helt gull verdt i forhold til amming og mestringsfølelse rundt det. I tillegg har hjemmebesøk av jordmor vært med på å løse det siste av utfordringer vi hadde med ammingen, og nå går ammingen fint!
Iver er nå en uke gammel! 
Han spiser godt, og vi har jobbet en del med å få et godt sugetak så jeg ikke blir så alt for sår. Foreløpig har vi hatt aller mest nytte av tilbakelent ammestilling, det er en drøm for nakke, skuldre, rygg og for brystknoppene.
Det virker også som at han får litt mindre luft i magen av denne stillingen, så det er jo bare et pluss i så fall!
Søvn har det blitt litt lite av, jeg sliter veldig med å sove på dagtid, og Iver er aller mest aktiv på natten. Liggende amming og samsoving har vært redningen, da roer han seg nok til at jeg får noen timer på øyet iløpet av natten.
Selv om utålmodighet herjer verre nå, så husker man det alldeles ikke når man har mini i armene! Var vanvittig utålmodig da jeg gikk overtid i desember. Prøvde alt for å få henne til å komme seg ut! Er dårlig gjort at de lar oss vente disse små
Det kommer til å bli sååååå spennende for oss alle å følge med de neste dagene!! Masse, masse lykke til hvis vi ikke snakkes før det 
Endelig er han her 
Endelig er han her 