Hei.
Håper på en liten mini i 2021. Vært prøver siden august 2019, hadde kjemisk i januar og SA nå 6. Mars, da var jeg 6+1.
Så nå er vi prøvere igjen.
Litt om meg. Jeg er 27, snart 28 år og bosatt et sted på østlandet. Er ikke gift, men kaller samboeren for mannen likevel. Vi har vært sammen i 8 år og har det veldig fint sammen. Vi er flinke til å samarbeide og krangler så og si aldri. Nå er vi veldig klare for en familieforøkelse!
Det blir ikke noe prøving denne syklusen da jeg har blitt rådet av gynekolog å vente til etter en mens før vi prøver igjen nå. Ventetiden er lang, så jeg håper kroppen kommer i rute veldig fort så ikke ventetiden blir enda lenger.
Nå prøver jeg først og fremst å få tiden til å gå med å gjøre husarbeid, kose, leke og trene med hundene våre, gå lange turer i skogen og holde på ute i hagen. Vanligvis ville jeg vært mye med venner også, men det blir lite av det i disse tider, og da går tiden saktere. Jeg er heldigvis ikke permittert fra jobben, så jeg gleder meg til påsken er over og jeg kan jobbe igjen (i dag er første fridagen min
).
Så siden det blir ventetid frem til prøvingen begynner for fult igjen så tenker jeg å lufte litt tanker her i mellomtiden. Vi har ikke fortalt noen at vi prøver, så da er det godt å ha et sted å lufte tanker.
Akkurat nå føler jeg meg fortsatt tom etter SA, vi rakk å glede oss veldig over graviditeten før den brått ble avsluttet. Jeg har grått og skreket og slått i veggen i frustrasjon, jeg har vært høyt oppe og langt nede om hverandre, det har vært en følelsesmessig berg og dalbane. Når jeg har
følt meg glad etter SA så har det ikke føltes som genuin og ekte glede, mer som en slags forsvarsmekanisme på en måte. Veldig rart egentlig. I dag har jeg vært mest apatisk, litt tiltaksløs egentlig. Men det går bedre for hver dag som går. Jeg kommer meg gjennom dette og holder motet oppe. Det er ikke så mye annet en kan gjøre enn å se fremover.
Men jeg er opptatt av å ikke undertrykke følelser heller, så jeg lar meg selv føle det jeg føler, så fordøyes det lettere og raskere.
Det er heldigvis fint vær ute, det gjør en litt lettere til sinns Og så hjelper det veldig med en god mann og herlige hunder. 
Håper på en liten mini i 2021. Vært prøver siden august 2019, hadde kjemisk i januar og SA nå 6. Mars, da var jeg 6+1.
Så nå er vi prøvere igjen.
Litt om meg. Jeg er 27, snart 28 år og bosatt et sted på østlandet. Er ikke gift, men kaller samboeren for mannen likevel. Vi har vært sammen i 8 år og har det veldig fint sammen. Vi er flinke til å samarbeide og krangler så og si aldri. Nå er vi veldig klare for en familieforøkelse!
Det blir ikke noe prøving denne syklusen da jeg har blitt rådet av gynekolog å vente til etter en mens før vi prøver igjen nå. Ventetiden er lang, så jeg håper kroppen kommer i rute veldig fort så ikke ventetiden blir enda lenger.
Nå prøver jeg først og fremst å få tiden til å gå med å gjøre husarbeid, kose, leke og trene med hundene våre, gå lange turer i skogen og holde på ute i hagen. Vanligvis ville jeg vært mye med venner også, men det blir lite av det i disse tider, og da går tiden saktere. Jeg er heldigvis ikke permittert fra jobben, så jeg gleder meg til påsken er over og jeg kan jobbe igjen (i dag er første fridagen min
). Så siden det blir ventetid frem til prøvingen begynner for fult igjen så tenker jeg å lufte litt tanker her i mellomtiden. Vi har ikke fortalt noen at vi prøver, så da er det godt å ha et sted å lufte tanker.
Akkurat nå føler jeg meg fortsatt tom etter SA, vi rakk å glede oss veldig over graviditeten før den brått ble avsluttet. Jeg har grått og skreket og slått i veggen i frustrasjon, jeg har vært høyt oppe og langt nede om hverandre, det har vært en følelsesmessig berg og dalbane. Når jeg har
følt meg glad etter SA så har det ikke føltes som genuin og ekte glede, mer som en slags forsvarsmekanisme på en måte. Veldig rart egentlig. I dag har jeg vært mest apatisk, litt tiltaksløs egentlig. Men det går bedre for hver dag som går. Jeg kommer meg gjennom dette og holder motet oppe. Det er ikke så mye annet en kan gjøre enn å se fremover.
Men jeg er opptatt av å ikke undertrykke følelser heller, så jeg lar meg selv føle det jeg føler, så fordøyes det lettere og raskere.
Det er heldigvis fint vær ute, det gjør en litt lettere til sinns
Og så hjelper det veldig med en god mann og herlige hunder. 
Vil gjerne følge deg på veien videre, og håper du får en liten terminspire snart!
Jeg følger veldig gjerne med videre og ønsker dere begge all mulig lykke fremover! Ps. Jeg har lest at det er ofte par som har mistet blir gravide raskt etterpå - det tror jeg er casen for dere også! 
Det er helt krise hvis jeg må gå hjemme 
