Symptomtråden

Jeg trenger litt hjelp da jeg helt oppriktig tror dette er et symptom. Jeg blir et udyr av hormonelle forandringer, det er jeg helt klar over, men denne er slitsom… i fjor fikk jeg ei venninne, og det har vært veldig koselig. I sommer har ting begynt å komme litt frem i lys, og nå de siste ukene irriterer jeg meg altså helt grusomt over denne personen. Føles som at alt skal gå på hennes premisser, finnes ikke forståelsesfull på en flekk når det gjelder noen ting, og alt skal kveruleres på.. og dette her har skjedd i sommer. Jeg har ingenting å snakke med henne om lenger, fordi det blir bare syting av det liksom. Jeg vil kutte ut hele greia, men jeg er oppriktig redd for å såre henne, fordi jeg liker jo ikke å såre folk.. på fredag skal vi møtes for en kaffe, og jeg har ikke lyst på noen plan. Hva kan jeg gjøre her for å roe ned situasjonen?? Synes det er leit å kutte et vennskap, men det spiser meg opp på ekte.!
Jeg har en nær venninne fra barndommen som jeg har hatt det litt likt med. Hun er ekstremt slitsom å forholde seg til, og det er mye kjefting og konstant klaging, og ALDRI er noe hennes feil. Og var det hennes feil så var det noen annens skyld. For meg toppa det seg da hun var skikkelig stygg mot meg like etter at jeg fikk nr 1, og etter det har jeg begrenset kontakten veldig. Kjenner det er veldig godt. I tillegg tar jeg meg mye mindre nær av hennes væremåte lenger, men dette har vært et stort arbeid å få til.

Hvis ting begynte å komme frem i sommer er jo det fra før du var gravid- så kanskje bare «nyforelskelsen» i vennskapet er over? Og er det da noe der du ønsker å redde?
 
Jeg trenger litt hjelp da jeg helt oppriktig tror dette er et symptom. Jeg blir et udyr av hormonelle forandringer, det er jeg helt klar over, men denne er slitsom… i fjor fikk jeg ei venninne, og det har vært veldig koselig. I sommer har ting begynt å komme litt frem i lys, og nå de siste ukene irriterer jeg meg altså helt grusomt over denne personen. Føles som at alt skal gå på hennes premisser, finnes ikke forståelsesfull på en flekk når det gjelder noen ting, og alt skal kveruleres på.. og dette her har skjedd i sommer. Jeg har ingenting å snakke med henne om lenger, fordi det blir bare syting av det liksom. Jeg vil kutte ut hele greia, men jeg er oppriktig redd for å såre henne, fordi jeg liker jo ikke å såre folk.. på fredag skal vi møtes for en kaffe, og jeg har ikke lyst på noen plan. Hva kan jeg gjøre her for å roe ned situasjonen?? Synes det er leit å kutte et vennskap, men det spiser meg opp på ekte.!

Jeg ville enten avlyst avtalen, og bare la vennskapet «død ut» eller tatt det opp med henne når dere møtes, hvis du ønsker å fortsette vennskapet. Hvis det ikke «dør ut» og du ikke vil ta samtalen face-to-face, send en sms og avslutt det på den måten. Det er leit å avslutte vennskap, men av og til er det nødvendig, og det går an å gjøre det på en ok måte. Husk at du ikke er ansvarlig for hennes følelser.
 
Gikk tur i går, og i dag har jeg veldig vondt i symfysen. Er ikke det ulovlig tidlig?? :nailbiting: Hadde det med de to første også, men da mye senere i svangerskapet.
Jeg får også migrene med aura når jeg er gravid, så her er det jo mye å glede seg til:hilarious:
Ulovlig tidlig - ja! Umulig - Nei :sad010
Har sjølv hatt smerter bak i bekkenet siden 4+5, heldigvis ikkje konstant, men av og på og litt kvar dag. Håper det tar mange veker før det blir verre, evt så setter eg pris på om det kan forsvinne raskt og heller komme tilbake mot slutten av tredje trimester :happy:
 
Foreløpig det eneste symptomet jeg har/har hatt.. Blir jo litt stressa når flere kjenner på så mange andre symptomer :nailbiting:
Jeg kjenner heller ikke så mye :nailbiting: Og det jeg kjenner hadde jeg nok ikke engang lagt merke til om jeg ikke visste jeg var gravid. Men det er jo fremdeles tidlig, og noen kjenner jo ikke noe hele svangerskapet. Heldiggrisene:hilarious:
 
Jeg kjenner heller ikke så mye :nailbiting: Og det jeg kjenner hadde jeg nok ikke engang lagt merke til om jeg ikke visste jeg var gravid. Men det er jo fremdeles tidlig, og noen kjenner jo ikke noe hele svangerskapet. Heldiggrisene:hilarious:
Fint å slippe kvalmen og bekkenløsninger og gud vet hva en kan få av symptomer, men litt betryggende og få noen iallefall:nailbiting: Håper det dukker opp noe snart:hilarious:
 
Foreløpig det eneste symptomet jeg har/har hatt.. Blir jo litt stressa når flere kjenner på så mange andre symptomer :nailbiting:
Skjønner det, men det trenger ikke bety noe. Forrige gang jeg var gravid kjente jeg ingenting før en uke etter mensen skulle kommet, og det eneste jeg kjente da var stikking nederst i magen som gjorde meg helt sykt redd og jeg ble sendt på ultralyd (da ca 6 uker) for å sjekke om det var svangerskap utenfor livmoren. Det var det ikke. Kvalmen kom etterhvert den også, men det var ikke før et stykke inn i første trimester :happy: Prøv å slapp av og hold ut:Heartred
 
Skjønner det, men det trenger ikke bety noe. Forrige gang jeg var gravid kjente jeg ingenting før en uke etter mensen skulle kommet, og det eneste jeg kjente da var stikking nederst i magen som gjorde meg helt sykt redd og jeg ble sendt på ultralyd (da ca 6 uker) for å sjekke om det var svangerskap utenfor livmoren. Det var det ikke. Kvalmen kom etterhvert den også, men det var ikke før et stykke inn i første trimester :happy: Prøv å slapp av og hold ut:Heartred
Takk! Det var godt å høre:happy: Legetime i morgen, blitt lovet tidlig UL i uke 7-8, så håper tiden frem til det går fort:Heartred
 
mye trøtt og sliten. Sover ofte på sofaen når jeg kommer hjem fra jobb. Merker at det er ekstra slitsomt når man jobber turnus. Merker og at kvalmen har begynt å komme de siste dagene. Og merker at fordøyelsesystemet påvirkes også. Sliter mye med vond og treg mage. Men så lenge man kjenner symtomer så betyr der at det utvikler seg, så sånn sett litt glad for det også.
 
Har de siste par dagene blitt skikkelig støl i bena, uten at jeg har gjort noe spesielt. Er det vanlig? Har det noen sammenheng?
 
Jeg har en nær venninne fra barndommen som jeg har hatt det litt likt med. Hun er ekstremt slitsom å forholde seg til, og det er mye kjefting og konstant klaging, og ALDRI er noe hennes feil. Og var det hennes feil så var det noen annens skyld. For meg toppa det seg da hun var skikkelig stygg mot meg like etter at jeg fikk nr 1, og etter det har jeg begrenset kontakten veldig. Kjenner det er veldig godt. I tillegg tar jeg meg mye mindre nær av hennes væremåte lenger, men dette har vært et stort arbeid å få til.

Hvis ting begynte å komme frem i sommer er jo det fra før du var gravid- så kanskje bare «nyforelskelsen» i vennskapet er over? Og er det da noe der du ønsker å redde?
Jeg ville enten avlyst avtalen, og bare la vennskapet «død ut» eller tatt det opp med henne når dere møtes, hvis du ønsker å fortsette vennskapet. Hvis det ikke «dør ut» og du ikke vil ta samtalen face-to-face, send en sms og avslutt det på den måten. Det er leit å avslutte vennskap, men av og til er det nødvendig, og det går an å gjøre det på en ok måte. Husk at du ikke er ansvarlig for hennes følelser.


Nei jeg orker egentlig ikke legge særlig stor innsats i dette her lenger, jeg blir helt motløs liksom.. det bare biter sånn på samvittigheten. Har heldigvis noen dager til på å bestemme meg for hva jeg skal gjøre..
 
4+5 i skrivende stund og ikke kjent noen tegn enda. Så nyter det så lenge det varer og hadde en god treningsøkt i går (tirsdag), og egentlig hadde en veldig god dag. Så prøver jeg å ikke tenke på om ikke symptomer er dårlig tegn, selv om det sniker seg inn. Skal prøve å nyte det heller
 
De siste dagene har jeg begynt å merke kvalmen mye mer... :arghh:Jeg håpet at jeg på mirakuløst vis skulle slippe det denne gangen. Jeg kjenner jeg begynner å uroe meg for å bli så dårlig jeg ble sist. Jeg ble kvalm fra uke 5-6 og det ble uholdbart rundt uke 12/13 og jeg ble sykemeldt fra da til kvalmen ble bedre i uke 27 men bekkene slo seg vrang da :nailbiting: Jeg ble kvalm av alt mulig sist, hvis jeg rørte på meg, eller reiste meg for å gå på toalettet eller for å hente meg litt drikke. Brødskuffen luktet ille, kjøleskapet luktet fysh, butikken og bussen var helt forferdelig. Jeg vil ikke bli sporhund igjen! :facepalm: Jeg bodde på sofaen de ukene og levde på knekkebrød, vann og tomatsuppe i 2 måneder! FYSJ, jeg har ikke spist det siden :depressed:Nå har jeg ei lita prinsesse som jeg vil følge med og vil ikke være dårlig og ha dårlig samvittighet ovenfor henne :confused::Heartred
 
Okei, løy vel litt da jeg skrøyt av å ha symptomfrie svangerskap tidligere. I går ble jeg påmint hvor innmari trøtt man kan være i starten. Sovna nesten i kontorstolen! Men som småbarnsmor så trenger det ikke å være kun svangerskapet, guttakrutt våkna hver si gang natt til i går og kom inn til oss.

Og så drømmer jeg mer merkelige ting, i alle fall så husker jeg drømmene bedre.

Ikke vært kvalm eller kasta opp i noen av svangerskapene tidligere, satser på jeg slipper der. Og at bekkenløsninga fortsetter å holde seg unna. Kjenner litt antydning, men ikke mer enn jeg gjør i perioder til vanlig.
 
Sovet i to timer og har våknet opp ufattelig kvalm
 
Back
Topp