Dag 17. 23 dager til gynekologtimen.
Tror jeg begynner å grue meg. Ikke til undersøkelsene, men for hva han kan finne... for hva det kan betyr. For hva dette betyr for vår fremtid og vårt liv, hva vi kanskje må gjennom. Det er en alvorlig prosess. Potensielt smertefull, ydmykende, fysisk og psykisk stressende og vond. Når man først begynner på en utredning, så "pushes man gjennom en berg og dalbane", der det er lett å bare "bli med i dragsuget" uten å ta seg tid til å stoppe opp, tenke etter, kjenne etter, hva vil vi?
Vi har jo snakket om dette for en stund siden, hva vi vil, hvor langt vi er villige til å gå for å få biologiske barn. Men jeg tror dette delvis er noe man ikke helt vet før man står midt oppi det, og enten kjenner at "nok er nok", eller at man kjenner at man er villig til å strekke seg lenger enn man trodde... Jeg tror det er viktig å ta seg tid underveis, til å kjenne på disse følelsene, snakke om dem, og være sikker på at man vet hva man vil.
Slik jeg føler det pr i dag, så er ikke det viktigste et biologisk barn for enhver pris, men det å få bli mamma. Derfor er det viktig å kjenne etter og bestemme seg for når nok er nok, når vi undersøker andre veier mot målet. Pr i dag er vi enige om at vi i utgangspunktet tar imot assistert befruktning om det er et som er aktuelt, men at vi ikke ønsker å gå lenger enn det det offentlige tilbyr. Han er teoretisk sett åpen for donasjon, jeg er i utgangspunktet skptisk til det. Mitt ønske om å gå gravid er ikke så sterkt, jeg tror jeg heller vil adoptere. (Det er jo også et spørsmål om loven, pr. i dag skiller jo loven på dette avhengig av hvem av oss det evt er noe galt med. Sæddonasjon er lovlig i norge, eggdonasjon er det ikke. Da må man i så fall utenlands) Derfor har vi sånnsett blitt enige om at han vil ikke noe jeg ikke vil, han er åpen for muligehten av å vurdere donor, men bare dersom jeg vil det, så siden jeg i utgangspunktet ikke vil det, så er det ikke aktuelt.
Men hvem vet? Kanskje ombestemmer vi oss? Kanskje oppelver jeg i løpet av denne tiden at jeg VIRKELIG vil bli gravid, og er villig til å ta private forsøk dersom de 3 offentlige ikke nytter? Eller kanskje opplever jeg derimot at forsøkene er en så stor påkjenning at jeg ikke orker 3 forsøk (pluss eventuelle fryseforsøk) men ønsker å hoppe av før? Kanskje oppdager han underveis at han ikke ønsker å bruke sæddonor, eller kanskje oppdager jeg at jeg ikke bryr meg, eggdonor er greit?
Jeg tror det er viktig å stoppe opp av og til, og kjenne på disse følelsene, og vurdere hva en vil, og hvilken vei en vil følge videre. Det er ikke slik at man MÅ forsøke ivf/isci dersom utredningen viser at vi ikke kan blir gravid på egenhånd. Man KAN faktsik si at "Greit, vi kan ikke lage barn hjemme. Da søker vi adopsjon. Eller blir fosterforeldre." Man KAN også faktisk velge å leve barnløst, men det er noe jeg pr. dags dato ikke kan tenke meg, og det kan heller ikke min mann. Man KAN stoppe etter et ivf, eller to. Man trenger ikke gjennomføre tre, og de eventuelle fryseforsøk en får som bonus. Men man KAN velge å fortsette etter de 3 også. Det er rett og slett viktig å kjenne etter på hva som føles rett, hva man vil. Snakke litt sammen.
Jaja, det var litt av mine tanker på en mandags ettermiddag.
Og nå... nå skal jeg snart spise "lissommiddag" (rett-i-koppen pasta) og gå på stadion...
