Jada, jeg vet at mamma mener det godt, men det føltes rett og slett bare sårt. Og så er det ekkelt å lyve. Men jeg har ikke noe annet valg. Jeg kan ikke svare mamma ærlig, fordi jeg og min mann er enige om å ikke snakke om det enda.
Det er ikke aktuelt for meg å si noe til noen som helst før vi er enige om at vi begge er klar for det.
Og det blir nok før eller siden, etterhvert som utredningen skrider frem får vi ta det opp til diskusjon.
Vi har snakket om det, og er enige om at det skal ikke være hemmelig "for alltid". Bare at vi ikke vet hvor lenge det skal være sånn.
For å sette det på spissen: Det skal være sagt slik at jeg unngår denne samtalen med mamma.
Meg: Mamma, vi vi har bestemt oss for å søke om adopsjon! Vi er så glade, vi kan ikke helt skjønne hvorfor vi ikke har gjort det før!
Mamma: Adopsjon?
Meg: Ja, du skjønner, vi hadde det tredje mislykkede prøverrørsforsøket forrike måned, så nå har vi endelig tatt til fornuft og søkt adopsjon. Dere får nok et barnebarn føs i Kina om 2-3-4 år!
Mamma: Adopsjon? Mislykket prøverør? Jammen, jenta mi... fra Kina?
DERSOM vi skal ha denne samtalen skal det være slik:
Meg: Mamma, i dag er jeg kjempeglad igjen! Ja, du vet, det gikk ikke på siste forsøket heller, men vi har jo snakket om dette. Vi har bestemt oss, vi er så glade. Vi har søkt om adopsjon!
Mamma: Jammen, så flott jenta mi. Det var jo synd at det ikke gikk, jeg vet, men det har vi snakket om, men nå kan dere se fremover.
Meg: Ja, så om 2-3-4 år får dere nok et barnebarn fra Kina.
Mamma: Så dere har bestemt land allerede? Kina? Det er der xxx har adoptert fra det. Så spennende. Det tar jo lang tid da.
Meg: Ja, det er lenge. Men det er verd det, jeg skal bli mamma!
(xxx: Mamma har et søskenbarn som har adoptert fra Kina)
Ja, altså: Nå er det slett ikke sikkert at det blir kina da, dersom vi bestemmer oss for å adoptere, det får vi ta opp til vurdering dersom det blir aktuelt.
Og det er jo slett ikke sikkert vi "feiler" 3 prøverørsforsøk.
Det er ikke sikkert det blir noen prøverørsforsøk i det hele tatt.
Kanskje kan jeg få pergo-baby, f.eks?
Det aner jeg ikke.
Men poenget er altså at vi har snakket om dette, jeg og min mann. Vi skal se nå hva legen vil gjøre. Og kan vi ikke lage baby selv, med eller uten hormonhjelp, så søker vi om prøverør, dersom vi kvalifiserer for det, så prøver vi det.
Jeg er ikke komfortabel med donorsæd eller donoregg, så om IVF/ISCI med "våre deler" ikke er aktuelt, eller ikke lykkes, så søker vi adopsjon. Og jeg er i utgangspunktet innstil på å ikke forsøke mer enn de tre forsøkene, pluss eventuelle fryseforsøk, som det offentlige støtter. Rett og slett fordi jeg føler at "en plass må grensen gå" og dette er for meg en naturlig plass å la grensen gå.
Og altså: Det skal ikke være en hemmelighet at vi sliter, helt til vi sjokkerer med denne opplysningen.
Men jeg er ikke helt klar for å spre det enda.
For jeg vet at det spres, og jeg vet at det snakkes om.
Ja, for jeg vet jo at jeg har ei kusine som må "snurpes igjen" når hun blir gravid, ellers aborterer hun. (Har altså abortert mange ganger før de fant ut dette) Jeg vet jo at mamma har et søskenbarn som var ufrivillig barnløs i 10 år eller noe sånn, men nå har de fått to unger, til alles store glede.
Og jeg vet at mammas kusine som har adoptert en datter fra Kina har slitt i mange, mange år med ufrivillig barnløshet.
Og jeg vet at mamma og pappa prøvde i over 3 år før de fikk meg.
Ja, og når jeg vet dette om andre, så betyr det at andre også vil vite dette om meg. (dog, litt av linken til disse søskenbarna til mamma er borte nå som mormor og morfar er død, for da snakker jo ikke mormor med tanta til mamma, osv) De sladrer ikke, de snakker. Og det er omtanke og ektefølt glede på den andres vegne når noe skjer. Og medfølese når det ikke skjer.
Men på det nåværende tidspunkt er jeg rett og slett ikke klar for å bli "en av disse".
Ikke enda.
Men jeg vet at mamma og pappa lurer på om det ikke kommer barnebarn snart. Forventer at de kommer snart.
Jeg vet at svigermor forventer at det kommer barnebarn snart.
Jeg vet at svigerfar forventer at det kommer barnebarn snart (og om hans sønn slekter på sin far burde det jo ikke være så vanskelig...)
Jeg vet at mine svigerinner synes de burde få bli tanter snart.
Og jeg vil bli mamma
Og min mann vil bli pappa.
Men slik er det nå engang, at slik har det ikke blitt.
Og da får vi glede oss over det barnet som er kommet, hans lillebror som vi skal hilse på å helga.
Men nåde den som sier at jeg burde gi min mann en slik, at det vel er på tide vi får en slik snart, om jeg ikke vil ha en slik selv?
Kan dessverre ikke love at jeg kan holde tårene tilbake da...
