*Stella* sine tanker, håp og frustrasjoner

Ja, jeg vet de vil ta vel imot meg om/når jeg kommer inn der, men jeg tror jeg venter litt. I alle fall til det er helt endelig klart at jeg ikke er gravid denne syklusen. Er jeg ikke det, så er jeg så godt som garantert å passere 12 månedersgrensa i løpet av neste pp, så da er det mulig jeg våger meg inn der ja. Et og annet innlegg har jeg jo allerede skrevet, men hører ikke hjemme der, har ikke flyttet inn.
 
Bryllupet blir tradisjonelt ja, med hvit kjole, pappa fører meg opp kirkegulvet, middag med 100 gjester (vel, ca, avhengig av hvor mange flere som sier de ikke kommer)
 
Gleder meg!
 
Men ja, det blir færre forsøk med lange sykluser. 11 måneder har gitt meg 7-8 prøveperioder (vi avbrøt midt i en, så egentlig altså bare reelt 7 pp, ettersom vi tok pausen før el) og en av disse uten eggløsning.
 
Altså prøvd i 11 måneder, 7 pp, 6 EL.
 
På en måte tilsvarer det bare et halvt år da, med gjennomsnittelige sykluser, og sånnsett er vi helt på snittet (det tar jo i snitt 6 måneder å bli gravid, men jeg nekter å prøve 6 eggløsninger til før jeg går til legen, DET er jo ikke antatt å være før tidligst rundt juletider...)
 
Om jeg returnerer fra bryllupsreise uten å være gravid, så får vi se om jeg klarer å skrape sammen nok mot til å kontakte legen, da er vi i så fall på ca 13 måneder. Ikke sånn kjempelenge det da, men det er jo den ustabile syklusen som får meg til å tro at der kanskje kan være litt problemer...
 
Spottingen fortsetter i dag, og jeg haringen tro på å være gravid.
Litt sorgfull.
 
Og min LadyComp, DEN er ikke enig med meg. DEN antok EL noen dager tidligere enn hva jeg leser ut av grafen min (og ga meg grønt lys den dagen jeg hadde el ifølge tcoyf...) og synes nå det har gått så lang tid siden el, uten mens (den har "spurt meg om mens" i ei ukes tid nå) at den blinket med alle sine tre lys i morges. Hvilket betyr at den tror at jeg er gravid. 2-3 dager til uten at jeg merker av for mens, så "VET" den at jeg er gravid.
 
Og jeg tror IKKE at jeg er gravid.
 
Jeg har jo ikke fått mens, men jeg spotter. Mensen kommer nok i løpet av dagen eller morgendagen.
 
Jeg blir på en måte mer lei meg av spottingen enn mensen jeg også.
 
Nettopp fordi spottingen forbereder meg på mensen, slik at jeg ikke blir overrasket når mensen kommer.
 
Men, sist vi var prøvere begynte ikke spottingen før kvelden før mensen (og da hadde jeg allerede rukket å teste negativt...) men nå har jeg begynt å spotte i 1-2 dager før mens, så jeg fikk jo på en måte "beskjed" om at vi ikke lykktes denne gangen litt lenge før mensen kommer.
 
Jeg gir ikke HELT opp håpet, men likevel, jo jeg har egentlig gitt opp, det ble ikke enne syklusen.
 
Jeg hadde ikke tenkt å flytte inn på det andre forumet før 15. juni jeg.
 
Men, om mensen kommer denne gangen, så vet jeg jo at vi kommer til å passere 12 måneder før den neste IKM, så da sniker jeg meg kanskje inn der etterhvert. Jeg leser en del der, og har svart litt de siste dagene, det blir kanskje en gradvis overgang, før jeg føler meg "hjemme" nok til å skrive om MEG der, ikke bare TIL DERE...
 
Jeg ble definititvt mer trist for spottingen enn mensen. Spottingen, da ble jeg trist, trengte trøst.
 
Mensen kom i dag, slett ikke overraskende, og føltes bare som en "bekreftelse".
 
Vi får prøve igjen, det er ikke annet å gjøre. Avhengig av sykluslengen, som jo er høyst usikker, så forventer jeg vel ny mens en eller annen gang mellom "ei uke før brullupet" og "innen bryllupsreisa er over". Uansett ikke en ideel mens-tid, så jeg satser på en postiv test i stedet :)
 
Det var trist det ikke klaffet for deg denne mnd!
Hadde virkelig håpet for din skyld!
 
Derfor så krysser jeg fingrene for neste periode... Kanskje du får en dobbelt så lykkelig dag til bryllpet ditt :)
 
Krysser fingrene for at spiren sitte neste pp Stella, og husk at du er hjertelig velkommen over til oss "slitere"...
Håper du ikke trenger å være der så lenge da......[;)] Før du er i et terminforum[:)][:)][:)]
 
Takk, begge to.
 
Egentlig tok jeg det ikke så hardt at mensen kom.
 
For følelsene... de kom altså med spottingen to dager tidelgiere. Så at mensen kom vr liksom bare en lettelse. Sånn "la meg nå bli ferdig med det", siden jeg liksom allerede visste at den kom.
 
Litt kjip 17. mai da, siden krampene kom mens vi gikk i tog, og jeg ikke var "beskytta" noe særlig, siden jeg ikke egentlig ventet mens før i dag. så vi avslutta litt tidligere enn egentlig planlagt, slik at jeg skulle komme meg hjem, få i meg smertestillende og tampong. (for all del, jeg hadde piller i lomma da, tamponger også, men å få inn en tampong under bunaden lar seg ikke gjøre på skoleplassen akkurat...)
 
Følte mest for å bare krølle meg sammen i et par timer, og det gjorde jeg.
 
Og så går vi igang på neste prøvemåned. Er ikke mer enn min 8. prøveperiode, men vi er igang med den 12. måneden. (passerer ikke 12 måneder før om ca 4 uker, men har begynt på den 12. måneden)
 
Vår "offisielle plan" er å fokusere på bryllupet den neste måneden, og bryllupsreisen, og så se om det skjer noe i løpet av 2-3 måneder etter bryllupet. Om det ikke det gjør, så blir det lege til høsten.
 
Jeg gleder meg ikke til å gå til legen. Har lite lyst til å brette ut denne delen av livet, og underlivet. Er lite lysten på hormoner i pilleform, og legehjelp til å lage baby.
 
Men jeg lengter etter å være mamma. Jeg ønsker å bli mamma.
 
Og da får jeg utstå hva det nå enn er som må til for å bli det. Jeg vil bli mamma.
 
Om ca en måned.
 
(jeg har ikke oppgitt eksakt dato, så det har du nok ikke fått med deg nei. Jeg oppgir ikke eksakt dato, ikke når jeg har bursdag, ikke hvor jeg bor, ikke hva jeg heter...)
 
Skjønner deg godt....
Anonymiteten er viktig her inne, i alle fall synes jeg det..
 
Du må ha masse lykke til med bryllupet[:)]
Mitt er om ca 3 mnd.......[;)]
 
Lykke til du også da :)
 
Jeg skjønner veldig godt de følelsene du har angående spotting. Jeg starter alltid en dag eller to før mensen kommer, og det er den første oppdagelsen av spottingen som er den største nedturen. Er som du sier at da vet du at mensen kommer.  Gleder meg til den dagen spottingen uteblir helt jeg og mere til.... [;)]
 
Jeg kjenner også igjen det du sier om å skaffe legehjelp. Har ikke noe voldsomt lyst til det. Jeg er inne i 10 pp nå, men kanskje den 8. reelle. Runder 12 mnd i september, og bør nok søke legehjelp dersom ikke noe har skjedd til da. Det er i hovedsak pga alder. Runder 35 år, og da skal visst ikke ting bli noe lettere har jeg skjønt!
 
Håper vi slipper å måtte ha hjelp begge to
 
Lenge siden jeg har skrevet noe her nå.
 
Skjer ikke så mye i syklusen denne første uka...
 
I hodet har det skjedd mye, men det har jeg visst skrevet andre plasser, og ikke her...
 
Men... jeg er her.... og jeg tenker fortsatt... og jeg lengter.
 
Takk, det trengs.
 
Jeg er rett og slett ikke i form i dag.
Men ikke dårlig nok til å være hjemme, så jeg er på jobb. Og lengter hjem.
 
Jeg er kvalm, men jeg kaster ikke opp.
 
Jeg fryser så jeg til tider hakket tenner på vei til jobb i dag, men jeg har ikke feber (jeg temper jo, så det vet jeg. 36,05 klokken 5 i morges (dvs 36,15 på grafen, for normaltid er klokken 6)
 
Jeg føler meg elendig, men jeg er ikke syk.
 
Så jeg er på jobb, og prøver å finne utav noen differanser som ikke henger på greip. Og som må finnes og forklares pga rapporteringsfrister.
 
Så sitter jeg her da...
 
Enkelte klarte selvsagt å mene at om jeg var kvalm... ja da er jeg vel gravid da? Det er no naturlig å anta det om meg, må vite, det er nok ikke så lenge til?
 
Får jeg kanskje melkespreng (????) nå, når det ligger et lite barn på et knapt år og sover utenfor kontordøra mi? Ikke, vel, det kommer nok, det er vel snart min tur, ja, ville jeg øve meg på denne, jeg trenger vel det?
 
Nei, jeg får ikke melkespreng, hunne jeg ærlig svare.
 
Men et emosjonelt sett blødende hjerte, og en lengsel som ikke kan forklares...
 
Jo, hintene på jobb har begynt å dryppe, særlig etter at jeg ble forlova, og alle later til å ta det som en "selvfølge" at jeg skal få barn når vi er gift.
 
Hadde det bar vært så lett...
 
En klem fra meg til deg!
 
Takk!
 
Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det...
Vi giftet oss i Juni i fjor og alle lurer på hvor barnet blir av...
Inkludert meg...
 
Gir deg en god klem, og lykke til videre på veien mot en etterlengtet spire!!
 
En ikke helt flott start på dagen.
 
Jeg vil ha nye vitaminer!
 
Det er rart, jeg har tatt "vitamineral" i årevis. I 10-15 år.
Da vi begynte å prøve byttet jeg dem ut med "gravitamin" (som dessverre ikke er å oppdrive på apoteket lenger), og syntes bare lukta av vitamineral var kvalmende. (Gir dem jo fortsatt til min kjære)
Så sluttet vi å prøve, og jeg gikk over til vitamineral igjen, og syntes de var litt kvalmende, men ok. Så begynte vi å prøve igjen, og ettersom jeg ikke får tak i gravitamin (og ikke liker "gravid" de ER kvalmende, og DIGRE og man må ta to hver dag) så fortsetter jeg med vitamineral, og med ekstra folatpiller i tillegg, men synes de er kvalmende.
 
Har jo vært uvel på morgenen i det siste, og det har hendt at jeg har hatt problemer med å svelge vitaminpillen, og nesten brekker meg, men det har gått.
 
Vel, ikke i dag.
 
Jeg kasta opp. Noe som ikke er en helt ideel start på dagen.
Vademecum og ekstra tannpuss og tyggis, ikke noe klarer å helt fjerne den litt brennende følelsen bakerst i halsen som minner meg om det som skjedde.
 
Jeg er ikke kvalm mer da, og føler meg sånnsett bedre, men denne følelsen i halsen... Og ikke kan jeg fortelle noen på jobb om dette, for de spekulerer jo allerede i at jeg er gravid, noe jeg ikke er.
 
Hadde det vært så vel...
 
Men det er under 2 uker siden jeg fikk mens. Blødning kom, med sine smerter, og tempen falt. Jeg er ikke gravid.
 
Jeg bare takler ikke vitaminene mine?
 
 
 
Back
Topp