Ja, jeg skjønner det, jeg har bare hodet så altfor, altfor fullt av tanker og følelser omkring dette til å la være å skrive litt om det, når jeg først hadde begynt....
Men at det ordner seg tilslutt, ja DET nekter jeg å oppgi troen på, selv hvor negativt hjørne jeg måtte oppholde meg i :)
Men at det ordner seg tilslutt, ja DET nekter jeg å oppgi troen på, selv hvor negativt hjørne jeg måtte oppholde meg i :)
Men nå er vi kommet til dag 23, og fortsatt ingen tempstigning.
Om vi forutsetter 14 dager fra el til mens (bortsett fra forrige syklus som var noe merkelig, så er det det jeg har. Mens den 15. dagen etter EL) så vil det si at jeg får en syklus på minst 37 dager. Minst.
Jeg er nå en uke fra "legebestillingsfristen" min, men det er jo enda en hel uke, og El kan komme hvilkensomhelst dag den.
Så, jeg håper i alle fall.
Om vi forutsetter 14 dager fra el til mens (bortsett fra forrige syklus som var noe merkelig, så er det det jeg har. Mens den 15. dagen etter EL) så vil det si at jeg får en syklus på minst 37 dager. Minst.
Jeg er nå en uke fra "legebestillingsfristen" min, men det er jo enda en hel uke, og El kan komme hvilkensomhelst dag den.
Så, jeg håper i alle fall.
x1xPastella
Forumet er livet
Jeg sitter her med klump i halsen og tårene i øyekroken, det er tøff lesing for en ellers så homonell(a) Pastella.
Jeg har i grunn aldri hatt så mye tanker angående adopsjon, men jeg vil råde deg til å ta kontakt med legen å få en utredning av dere først, det finnes jo masse god behandling for oss som er ufrivillig barnløs (huff for et ord, vente meg aldri helt til det), jeg skjønner at det dere ønsker dere aller mest er et barn inni magen din, og det skjønner jeg godt. Var jo der selv.
ønsker deg så masse masse lykke til!!! Vi er mange som heier på deg å ønsker at spiren snart sitter!!!
Jeg har i grunn aldri hatt så mye tanker angående adopsjon, men jeg vil råde deg til å ta kontakt med legen å få en utredning av dere først, det finnes jo masse god behandling for oss som er ufrivillig barnløs (huff for et ord, vente meg aldri helt til det), jeg skjønner at det dere ønsker dere aller mest er et barn inni magen din, og det skjønner jeg godt. Var jo der selv.
ønsker deg så masse masse lykke til!!! Vi er mange som heier på deg å ønsker at spiren snart sitter!!!
Aller mest, så ønsker vi oss et barn. Aller mest ønsker vi oss en familie.
Det naturligste er jo at det barnet kommer som en baby fra magen min. Så selvsagt er det det vi ser for oss sånn intuitivt.
Dette med adopsjon er det nok litt viktig å påpeke at det er JEG som har tenkt mest på. Har snakket litt med min kjære om det sånn LITT, men han tenker nok ikke like mye på det. Han har sagt at om vi ikke klarer å lage en baby "mageveien", så adopterer vi. For et liv uten barn kan ingen av oss se for seg. Men, det er altså jeg som har hengt meg ganske opp i denne tanken på adopsjon. I så stor grad at jeg nå når jeg begynner å skulle reelt planlegge prøvingen igjen, så synes jeg nesten at vi da "mister" de barna jeg hadde "tenkt" å adoptere fra Kina. (jeg er helt klar over at ingen ting tilsier at vi ikke kan adoptere selv om vi evt får egenfødte barn, men det er en annen sak)
En ting er at vi pr i dag på ingen måte kvalifiserer til å adoptere fra Kina. Eller noen andre land for den del, vi vil ikke kunne godkjennes av norske myndigheter engang, før vi er gift. I det vi blir gift vil vi nok kvalifisere for enkelte land, så hvorfor det er absolutt bare Kina jeg tenker på er kanskje ikke så lett å forklare. Kina er jo ikke lenger et "raskt" land å adoptere fra slik det var for et år eller to siden, det er derimot slik at man nå ikke engang ser enden på hvor lang denne ventetiden kan komme til å vokse seg... Men det er nå likevel Kina jeg har "falt for". Selv om jeg er 100% klar over at DERSOM dette noen gang blir REELT aktuelt for oss, så skal vi stille med åpne øyne og blanke ark og vurdere ALLE de landene som er aktuelle, SAMMEN. Ikke nødvendigvis Kina, selv om det er det jeg pr i dag tenker på.
som sagt fyller vi uansett ikke kravene. Der er krav om to års ekteskap, det fyller vi jo ikke på noen år enda, men ettersom der uansett er en nedre aldersgrense på 30 så er ikke ekteskapskravet noe problem, jeg fyller ikke 30 før over en måned etter at vi har vært gift i 2 år. Der er økonomiske krav som vi nok heller ikke fyller pr i dag, men innen vi er 30 så tror jeg kanskje vi skal klare det, med tanke på nedbetaling av lån og verdistigning på bolig (det er nemlig et krav til nettoformue, og ettersom vi kjøpte hus som vi betalte med 100% førstehjemslån i fjor så har vi ikke så veldig stor formue der enda (tnker ikke ligningsformune, den er negativ i evigmange år fremover, men den reelle) men vi skal jo betale ned på dette lånet hver eneste måned, og etterhvert stiger jo da differansen på verdien av huset (som jeg håper ikke synker i alle fall) og saldo på lånet.
Men altså; jeg tror derfor at vi med litt innsats skal kunne fylle kreavene til Kina innen høsten 2009, når jeg fyller 30. Om ikke Kina endrer reglene igjen innen den tid da, de strammer dem inn nå fra mai 07 grunnet den store mengden søkere i forhold til tilgjengelige barn.
Men det er ikke det som er poenget. poenget er jo at jeg har hengt meg opp i denne tanken. Jeg synes adopsjon er en fin tanke, og det er ikke egentlig det at jeg tenker på adopsjon som er galt. Det er e "forutsetnigene" jeg legger til grunn.
Nemlig at jeg antar at jeg ikke kan bli gravid på "gamlemåten". Jeg antar at jeg kontakter legen, forsøker hva han enn tilbyr av løsninger som pergo og prøverør. Og jeg antar altså at ikke noe av dette fungerer. Det er her negativiteten ligger.
Jeg anser nemlig ikke det å tenke på adospjon som negativt, jeg anser adopsjon som kjempespennende, fasinerende, givende og noe jeg er genuint interessert i. Det er denne "hvorfor vi står i denne situasjonen" oppsummeringen som jeg tar kjapt i tankene, som altså inkluderer ufrivillig barnløshet som ikke lar seg "kurere" av legen. Det er der jeg føler at jeg er for negativ.
Jeg prøvde i går, mens jeg gikk en tur (dvs, gikk hjem fra jobb, alene for en gangs skyld) å tenke postivt. Prøvde å fantasere om at jeg ble gravid på bryllupsreisen. Eller i alle fall i løpet av høsten. Men jeg klarte ikke drive frem en dagdrøm om dette, i stedet drev jeg frem en der jeg skulle fortelle min, eller hans familie at vi ikke klarer dette selv. Og DET er hodet mitt flink til å drive frem "dagdrømmer" om. Om at vi lykkes derimot, det klarer jeg ikke lenger å fantasere om. Jeg klarte det før. Og jeg håper jeg vil klare det igjen. Nå kommer jo snart prøvetiden, og da håper jeg tankene vris lettere i denne retning.
Jeg har jo faktsik begynt med folat. Dvs, begynt med "gravitamin" (som har "prøverdose med folat"). Og omega3. Var flink og tok dette, men droppa litt ut av det med å bry meg om vitaminer i høst, ettersom "det ikke er så viktig". Så lenge jeg prøvde var folat og omega3 noe jeg anså som KJEMPEVIKTIG, men nå bare lot jeg det gli ut. Vanlig vitaminer brydde jeg meg ikke om. Men så har jeg funnet ut at jeg må i alle fall få i min kjære vitaminer (han har jo faktisk lavt folatnivå, og vil ikke begynne med folattilskudd før legen evt sier det (vi venter på noen prøveresultater) men om han i det minste tar multivitaminer med litt folat i, så er det da bedre enn ikke noe. Og ettersom jeg blir kvalm av de vitaminene, kastet opp sist jeg tok en (at det var kvelden før begravelen er muligen mer årsaken til at jeg kasta opp enn vitaminen i seg selv, men jeg har lenge syntes de var kvalmende) så tar jeg likegodt gravitamin.
For det nærmer seg jo prøvetid. Det gjør jo faktsik det.
Og da må jeg prøve å vri tankene i en mer positiv retning.
Så takk, Pastelle, hormonell eller ei, for at du minnet meg på at det fakstisk kan gå av seg selv, eller at jeg kanskje bar trenger en pergokur. Det TRENGER ikke bety at vi kke kan lykkes. Å gå til legen er ikke det samme som å få beskjed om at prøverrør er enste mulighet, og mislykkes med det 3-4 ganger (3 ganger, pluss eventuelle fryseforsøk, jeg er lite lysten på å gå igang med private forsøk i tillegg, en plas må grensen gå. enn så lenge tror jeg den går ved det offentliges tilbud. Om jeg ombestemmer meg, dersom vi kommer til det punkt, det finner vi ut OM vi kommer til det punkt.
Men jeg skal jo øve meg på å IKKE tro at vi kommer til det punkt.... Jeg er ikke å god på det.
Det naturligste er jo at det barnet kommer som en baby fra magen min. Så selvsagt er det det vi ser for oss sånn intuitivt.
Dette med adopsjon er det nok litt viktig å påpeke at det er JEG som har tenkt mest på. Har snakket litt med min kjære om det sånn LITT, men han tenker nok ikke like mye på det. Han har sagt at om vi ikke klarer å lage en baby "mageveien", så adopterer vi. For et liv uten barn kan ingen av oss se for seg. Men, det er altså jeg som har hengt meg ganske opp i denne tanken på adopsjon. I så stor grad at jeg nå når jeg begynner å skulle reelt planlegge prøvingen igjen, så synes jeg nesten at vi da "mister" de barna jeg hadde "tenkt" å adoptere fra Kina. (jeg er helt klar over at ingen ting tilsier at vi ikke kan adoptere selv om vi evt får egenfødte barn, men det er en annen sak)
En ting er at vi pr i dag på ingen måte kvalifiserer til å adoptere fra Kina. Eller noen andre land for den del, vi vil ikke kunne godkjennes av norske myndigheter engang, før vi er gift. I det vi blir gift vil vi nok kvalifisere for enkelte land, så hvorfor det er absolutt bare Kina jeg tenker på er kanskje ikke så lett å forklare. Kina er jo ikke lenger et "raskt" land å adoptere fra slik det var for et år eller to siden, det er derimot slik at man nå ikke engang ser enden på hvor lang denne ventetiden kan komme til å vokse seg... Men det er nå likevel Kina jeg har "falt for". Selv om jeg er 100% klar over at DERSOM dette noen gang blir REELT aktuelt for oss, så skal vi stille med åpne øyne og blanke ark og vurdere ALLE de landene som er aktuelle, SAMMEN. Ikke nødvendigvis Kina, selv om det er det jeg pr i dag tenker på.
som sagt fyller vi uansett ikke kravene. Der er krav om to års ekteskap, det fyller vi jo ikke på noen år enda, men ettersom der uansett er en nedre aldersgrense på 30 så er ikke ekteskapskravet noe problem, jeg fyller ikke 30 før over en måned etter at vi har vært gift i 2 år. Der er økonomiske krav som vi nok heller ikke fyller pr i dag, men innen vi er 30 så tror jeg kanskje vi skal klare det, med tanke på nedbetaling av lån og verdistigning på bolig (det er nemlig et krav til nettoformue, og ettersom vi kjøpte hus som vi betalte med 100% førstehjemslån i fjor så har vi ikke så veldig stor formue der enda (tnker ikke ligningsformune, den er negativ i evigmange år fremover, men den reelle) men vi skal jo betale ned på dette lånet hver eneste måned, og etterhvert stiger jo da differansen på verdien av huset (som jeg håper ikke synker i alle fall) og saldo på lånet.
Men altså; jeg tror derfor at vi med litt innsats skal kunne fylle kreavene til Kina innen høsten 2009, når jeg fyller 30. Om ikke Kina endrer reglene igjen innen den tid da, de strammer dem inn nå fra mai 07 grunnet den store mengden søkere i forhold til tilgjengelige barn.
Men det er ikke det som er poenget. poenget er jo at jeg har hengt meg opp i denne tanken. Jeg synes adopsjon er en fin tanke, og det er ikke egentlig det at jeg tenker på adopsjon som er galt. Det er e "forutsetnigene" jeg legger til grunn.
Nemlig at jeg antar at jeg ikke kan bli gravid på "gamlemåten". Jeg antar at jeg kontakter legen, forsøker hva han enn tilbyr av løsninger som pergo og prøverør. Og jeg antar altså at ikke noe av dette fungerer. Det er her negativiteten ligger.
Jeg anser nemlig ikke det å tenke på adospjon som negativt, jeg anser adopsjon som kjempespennende, fasinerende, givende og noe jeg er genuint interessert i. Det er denne "hvorfor vi står i denne situasjonen" oppsummeringen som jeg tar kjapt i tankene, som altså inkluderer ufrivillig barnløshet som ikke lar seg "kurere" av legen. Det er der jeg føler at jeg er for negativ.
Jeg prøvde i går, mens jeg gikk en tur (dvs, gikk hjem fra jobb, alene for en gangs skyld) å tenke postivt. Prøvde å fantasere om at jeg ble gravid på bryllupsreisen. Eller i alle fall i løpet av høsten. Men jeg klarte ikke drive frem en dagdrøm om dette, i stedet drev jeg frem en der jeg skulle fortelle min, eller hans familie at vi ikke klarer dette selv. Og DET er hodet mitt flink til å drive frem "dagdrømmer" om. Om at vi lykkes derimot, det klarer jeg ikke lenger å fantasere om. Jeg klarte det før. Og jeg håper jeg vil klare det igjen. Nå kommer jo snart prøvetiden, og da håper jeg tankene vris lettere i denne retning.
Jeg har jo faktsik begynt med folat. Dvs, begynt med "gravitamin" (som har "prøverdose med folat"). Og omega3. Var flink og tok dette, men droppa litt ut av det med å bry meg om vitaminer i høst, ettersom "det ikke er så viktig". Så lenge jeg prøvde var folat og omega3 noe jeg anså som KJEMPEVIKTIG, men nå bare lot jeg det gli ut. Vanlig vitaminer brydde jeg meg ikke om. Men så har jeg funnet ut at jeg må i alle fall få i min kjære vitaminer (han har jo faktisk lavt folatnivå, og vil ikke begynne med folattilskudd før legen evt sier det (vi venter på noen prøveresultater) men om han i det minste tar multivitaminer med litt folat i, så er det da bedre enn ikke noe. Og ettersom jeg blir kvalm av de vitaminene, kastet opp sist jeg tok en (at det var kvelden før begravelen er muligen mer årsaken til at jeg kasta opp enn vitaminen i seg selv, men jeg har lenge syntes de var kvalmende) så tar jeg likegodt gravitamin.
For det nærmer seg jo prøvetid. Det gjør jo faktsik det.
Og da må jeg prøve å vri tankene i en mer positiv retning.
Så takk, Pastelle, hormonell eller ei, for at du minnet meg på at det fakstisk kan gå av seg selv, eller at jeg kanskje bar trenger en pergokur. Det TRENGER ikke bety at vi kke kan lykkes. Å gå til legen er ikke det samme som å få beskjed om at prøverrør er enste mulighet, og mislykkes med det 3-4 ganger (3 ganger, pluss eventuelle fryseforsøk, jeg er lite lysten på å gå igang med private forsøk i tillegg, en plas må grensen gå. enn så lenge tror jeg den går ved det offentliges tilbud. Om jeg ombestemmer meg, dersom vi kommer til det punkt, det finner vi ut OM vi kommer til det punkt.
Men jeg skal jo øve meg på å IKKE tro at vi kommer til det punkt.... Jeg er ikke å god på det.
x1xPastella
Forumet er livet
det er mange som prøver prøverør og at det ikke klaffer, så etter noen år så klaffer det alikevel. Det er kanskje en mager trøst. Men det kan skje...
Håper dere i allefall i fremtiden får et barn i armene uansett om det er adoptert eller eget, gjern også begge deler...
Håper dere i allefall i fremtiden får et barn i armene uansett om det er adoptert eller eget, gjern også begge deler...
Ja, det kan skje... Alt kan skje.
Jeg er dog ganske sikker på at dersom vi ikke klarer dette "hjemme". Heller ikke vet ved hjelp av pergo eller andre hjelpemidler. Ja, vi kommer nok da til å forsøke prøverør.
Men dette er altså den "negative" tankespiralen jeg har vært gjennom mange ganger, og jeg kjenner med meg selv at jeg tror jeg trenger en grense for hvor mange ganger vi evt skal prøve det, for å vite nor "nok er nok". Og for meg virker da det offentlgies tilbud med tre forsøk, pluss eventuelle fryseforsøk, som en naturlig grense. Går det ikke på disse forsøkene er et på tiude å stoppe opp, tenke seg om, og vurdere hva man skal gjøre, og da ser jeg det som et naturlig valg for meg i alle fall, å seriøst vurdere adopsjon.
Men, forhåpentligvis kommer vi aldri så langt. Ikke fordi jeg håper vi ikke skal adoptere, men fordi jeg håper vi ikke trenger å mislykkes med tre prøverørsforsøk.
Uansett, ja, drømmen om et barn gir jeg ikke slipp på. Drømmen om en familie. Det skal vi ha. På den ene eller den andre måten. Antakelig i form av en baby (eller flere etterhvett) fra magen min. Men uansett, en familie skal vi ha. Den drømmen nekter jeg å gi opp, uansett hvor negativ jeg er.
Jeg er dog ganske sikker på at dersom vi ikke klarer dette "hjemme". Heller ikke vet ved hjelp av pergo eller andre hjelpemidler. Ja, vi kommer nok da til å forsøke prøverør.
Men dette er altså den "negative" tankespiralen jeg har vært gjennom mange ganger, og jeg kjenner med meg selv at jeg tror jeg trenger en grense for hvor mange ganger vi evt skal prøve det, for å vite nor "nok er nok". Og for meg virker da det offentlgies tilbud med tre forsøk, pluss eventuelle fryseforsøk, som en naturlig grense. Går det ikke på disse forsøkene er et på tiude å stoppe opp, tenke seg om, og vurdere hva man skal gjøre, og da ser jeg det som et naturlig valg for meg i alle fall, å seriøst vurdere adopsjon.
Men, forhåpentligvis kommer vi aldri så langt. Ikke fordi jeg håper vi ikke skal adoptere, men fordi jeg håper vi ikke trenger å mislykkes med tre prøverørsforsøk.
Uansett, ja, drømmen om et barn gir jeg ikke slipp på. Drømmen om en familie. Det skal vi ha. På den ene eller den andre måten. Antakelig i form av en baby (eller flere etterhvett) fra magen min. Men uansett, en familie skal vi ha. Den drømmen nekter jeg å gi opp, uansett hvor negativ jeg er.
IronMaiden
Forumet er livet
Hei!
Leeeeenge siden jeg har vært innom tråden din nå!!!
Vil bare ønske deg lykke til med bryllup, kommende prøving
og/eller adopsjon![:D][:D]
Leeeeenge siden jeg har vært innom tråden din nå!!!
Vil bare ønske deg lykke til med bryllup, kommende prøving
og/eller adopsjon![:D][:D]
Det blir definitivt kommende prøving først. Og antakeligvis aldri adopsjon. Det er bare det at når hodet mitt ikke klarer å fokusere på muligheter, bare foskuserer på problemer, så er det mye lettere å annta at vi ikke kan lage barn, enn at vi kan det, men tross alt er det jo størst sjangs for at vi skal klare det. Vi har jo ikke egentlig noen grunn til å ikke tro det.
Det er vel bare det at i motsetning til folk flest, som vokser opp i den tro t å få baby, det er visst bare å ha sex det, så kommer de, så er jeg vokst opp i den visshet at å lage barn ikke alltid er så lett som man skulle ønske. Jeg er selv født etter at mine foreldre prøvde i mange år. Jeg er vokst opp med vissheten at om at det er vanskelig for noen, og hvorfor ikke for meg? Jeg tror ikke at "det rammer bare alle andre", for det rammet jo mine foreldre, og dersom det er det minste arvelig...
Men, om noen få måneder nå, så skal vi begynne prøvingen. Og vi skal prøve. Og forhåpentligvis klare det.
Det er vel bare det at i motsetning til folk flest, som vokser opp i den tro t å få baby, det er visst bare å ha sex det, så kommer de, så er jeg vokst opp i den visshet at å lage barn ikke alltid er så lett som man skulle ønske. Jeg er selv født etter at mine foreldre prøvde i mange år. Jeg er vokst opp med vissheten at om at det er vanskelig for noen, og hvorfor ikke for meg? Jeg tror ikke at "det rammer bare alle andre", for det rammet jo mine foreldre, og dersom det er det minste arvelig...
Men, om noen få måneder nå, så skal vi begynne prøvingen. Og vi skal prøve. Og forhåpentligvis klare det.
JA, gøy det :)
Jeg hadde et lite "sammenbrudd" for et par dager siden og fortalte min kjære om engstelsene mine om dette med å ikke lykkes. Ja, han vet jo litt om at jeg har tenkt på dette, men ikke helt hvor mye, jeg snakker for all del om alt jeg tenker på, men akkurat dette har jeg ikke fortalt alt av, fordi jeg fant det litt for skremmende. Men så kom det ut likevel. Og det var jo på et vondt vis nesten godt også, å snakke om det i alle fall. Sette ord på dette.
Så, vi er vel mer eller mindre enige om at jeg skal til legen snart, for å se om han vil undersøke litt om hvorfor jeg har så lange og ustabile sykluser. Det er jo ikke lenge til vi vil begynne prøvingen igjen, og om der ER problemer, slik jeg er redd for, så er det vel like greit å være klar over dem på forhånd...
Men jeg håper jo aller helst at det swkal ordne seg, uten noen lege, så jeg har ikke det minste LYST til å gå til legen da...
Vi får se.
Jeg hadde et lite "sammenbrudd" for et par dager siden og fortalte min kjære om engstelsene mine om dette med å ikke lykkes. Ja, han vet jo litt om at jeg har tenkt på dette, men ikke helt hvor mye, jeg snakker for all del om alt jeg tenker på, men akkurat dette har jeg ikke fortalt alt av, fordi jeg fant det litt for skremmende. Men så kom det ut likevel. Og det var jo på et vondt vis nesten godt også, å snakke om det i alle fall. Sette ord på dette.
Så, vi er vel mer eller mindre enige om at jeg skal til legen snart, for å se om han vil undersøke litt om hvorfor jeg har så lange og ustabile sykluser. Det er jo ikke lenge til vi vil begynne prøvingen igjen, og om der ER problemer, slik jeg er redd for, så er det vel like greit å være klar over dem på forhånd...
Men jeg håper jo aller helst at det swkal ordne seg, uten noen lege, så jeg har ikke det minste LYST til å gå til legen da...
Vi får se.
Og dag 29 er jeg kommet til nå, og kroppstemerpatuern er lav (godt under 36 til og med!) Jeg målte til og med to ganger, fordi jeg syntes den var ALTFOR lav, og den gikk noe opp påandre måling da (Tror termomenteret var litt kaldt, slik at det kjønte ned munnen, derfor målte jeg på andre siden av tunga også, jeg gjør av og til det. Har stort sett løst det ved å ha termomenteret (eller ladycompen min da) under puta om natta, men den kommer av og til frem derfra mens jeg sover... Og med åpent vindu og snø ute, ja da blir den gjerne litt kald)
Jeg målte klokka 5, for det var da jeg våkna, men selv "tidsjustert" (siden jeg normalt måler klokken 6) er altså en høyeste av de to målingene 35,9. Det er jo ikke noe som kan etterlate tvil engang, EL har slett ikke inntruffet, min temp er ikke høy, den er LAV!
Men tanken på å kontakte legen... det er skremmende. Særlig ettersom jeg ikke ER prøver, og føler at han kanskje vil si "kom igjen når du har prøvd en stund"...
Jeg får lete frem [link=http://www.babyverden.no/forum/tm.aspx?m=630264&mpage=1&key=]min gamle tråd[/link] om det å gå til legen, og lese igjennom den og se på de mange gode rådene jeg har fått av dere...
Edit: Måtte bare gjøre teskten blå, for den er faktsik en link :)
Jeg målte klokka 5, for det var da jeg våkna, men selv "tidsjustert" (siden jeg normalt måler klokken 6) er altså en høyeste av de to målingene 35,9. Det er jo ikke noe som kan etterlate tvil engang, EL har slett ikke inntruffet, min temp er ikke høy, den er LAV!
Men tanken på å kontakte legen... det er skremmende. Særlig ettersom jeg ikke ER prøver, og føler at han kanskje vil si "kom igjen når du har prøvd en stund"...
Jeg får lete frem [link=http://www.babyverden.no/forum/tm.aspx?m=630264&mpage=1&key=]min gamle tråd[/link] om det å gå til legen, og lese igjennom den og se på de mange gode rådene jeg har fått av dere...
Edit: Måtte bare gjøre teskten blå, for den er faktsik en link :)
Så var det min tur til å våkne klokka fire da. en meget irriterende greie, ettersom det er 2 timer før min tempetid.
"tidsjustering" skal man bare gjøre for maks 90 minutter, og man skal ha tre timers sammenhengende søvn før temping, derfor er det å våkne to timer før temping det samme som at man ikke kan få en brukbar temp. Jeg våknet av et hosteanfall, som om jeg hadde fått noe i halsen 8og minnes skrekken om at vi visstnok alle svelger noen edderkopper hvert år, i søvne?)
I alle fall, dum som jeg er, så tempa jeg nå likevel jeg da. Tempen var 35,99, om det hadde vært målt litt senere slik at jeg kunne tidsjustrt det så 36,14, hvilket er ca "høyt" for denne syklusen å være, men det ER jo faktsik lavt da. (Justert for to timer, hvilket ikke er "lov", ender jeg altså på 36,19. Og det er jo fastslått at denne tempen uansett er ubrukelig, så hvorfor jeg målte vet jeg ikke. Men, da er det altså dag 30, og neppe noen EL enda.
Jaja, det ordner seg vel.
"tidsjustering" skal man bare gjøre for maks 90 minutter, og man skal ha tre timers sammenhengende søvn før temping, derfor er det å våkne to timer før temping det samme som at man ikke kan få en brukbar temp. Jeg våknet av et hosteanfall, som om jeg hadde fått noe i halsen 8og minnes skrekken om at vi visstnok alle svelger noen edderkopper hvert år, i søvne?)
I alle fall, dum som jeg er, så tempa jeg nå likevel jeg da. Tempen var 35,99, om det hadde vært målt litt senere slik at jeg kunne tidsjustrt det så 36,14, hvilket er ca "høyt" for denne syklusen å være, men det ER jo faktsik lavt da. (Justert for to timer, hvilket ikke er "lov", ender jeg altså på 36,19. Og det er jo fastslått at denne tempen uansett er ubrukelig, så hvorfor jeg målte vet jeg ikke. Men, da er det altså dag 30, og neppe noen EL enda.
Jaja, det ordner seg vel.
Ja, så fikk jeg ikke målt i dag heller da. Våkna rett og slett for mange ganger.
Dumme, dumme nattesøvn.
Jaja, jeg har på en måte bare gitt litt opp hele greia, og vet ikke om jeg skal bare vente og se hva som skjer, eller bestille en legetime, eller forsøke å tempe videre og se hva som skjer før jeg avgjør hva jeg skal gjøre.
Dumme, dumme nattesøvn.
Jaja, jeg har på en måte bare gitt litt opp hele greia, og vet ikke om jeg skal bare vente og se hva som skjer, eller bestille en legetime, eller forsøke å tempe videre og se hva som skjer før jeg avgjør hva jeg skal gjøre.
Ikke helt ideelle tempeforhold i dag heller, ikke helt 3 timers søvn, men en plass mellom 2 og 2,5 i alle fall.
Uansett var tempen lav, lav, under 36 grader en halv time før min normale tempetid, så jeg anser det som ganske klart at jeg neppe har hatt eggløsning enda.
Og dette er dag 32 av syklusen, så det er nok på tide å bestille en legetime.
Legekontoret mitt opererer med at man kan bestille legetime på nettet (dvs, sier når man vil (dato og formiddag, midt på dagen eller ettermiddag), så får man sms med beskjed om eksakt når den ble) men da tidlist 9 dager frem i tid. (og ettersom det i dag blir en lørdag, er tidliste tid jeg kan bestille time på mandag 19. februar. I praksis da tirsdag 20. ettersom min fastlege ikke har kontortid mandager. Om jeg venter til søndag er FORTSATT tirsdag den første dagen jeg kan bestille time, så sånnsett kan jeg på en måte "utsette" bestillinga, uten at det utsetter timen... Det er jo så lenge til neste tirsdag at "alt" kan ha skjedd i kroppen min innen den tid...
Jeg vet.... nå bare utsetter jeg uten noen god grunn, og leter etter unnskyldninger for å slippe...
Jeg er feig....
Jeg får lese gjennom den tråden om legebesøk en gang til, og se om det gir meg det "motet" jeg trenger...
Uansett var tempen lav, lav, under 36 grader en halv time før min normale tempetid, så jeg anser det som ganske klart at jeg neppe har hatt eggløsning enda.
Og dette er dag 32 av syklusen, så det er nok på tide å bestille en legetime.
Legekontoret mitt opererer med at man kan bestille legetime på nettet (dvs, sier når man vil (dato og formiddag, midt på dagen eller ettermiddag), så får man sms med beskjed om eksakt når den ble) men da tidlist 9 dager frem i tid. (og ettersom det i dag blir en lørdag, er tidliste tid jeg kan bestille time på mandag 19. februar. I praksis da tirsdag 20. ettersom min fastlege ikke har kontortid mandager. Om jeg venter til søndag er FORTSATT tirsdag den første dagen jeg kan bestille time, så sånnsett kan jeg på en måte "utsette" bestillinga, uten at det utsetter timen... Det er jo så lenge til neste tirsdag at "alt" kan ha skjedd i kroppen min innen den tid...
Jeg vet.... nå bare utsetter jeg uten noen god grunn, og leter etter unnskyldninger for å slippe...
Jeg er feig....
Jeg får lese gjennom den tråden om legebesøk en gang til, og se om det gir meg det "motet" jeg trenger...
Nei, det beste ville IKKE være om jeg nå var gravid. Da ville jeg vært 5 måneder påvei på bryllupsdagen vår, og på ingen måte passet inn i den meget kroppsnære (i livet i alle fall) brudekjolen jeg har kjøpt...
Det er nettopp fodi jeg altså nå IKKE prøver å bli gravid at jeg vegrer meg mest.... hadde vi prød, så hadde det vært litt annerledes, det er drfor jeg lurer på om jeg skal vente til vi starter prøvinge i mai-juni, eller om jeg skal gjøre det nå, sånn at DERSOM det er noe som er galt, så vet v det på forhånd (evt om han anbefaler pergo for å få igang EL, så kan jeg ta første kur når vi begynner prøvingen?)
Det er nettopp fodi jeg altså nå IKKE prøver å bli gravid at jeg vegrer meg mest.... hadde vi prød, så hadde det vært litt annerledes, det er drfor jeg lurer på om jeg skal vente til vi starter prøvinge i mai-juni, eller om jeg skal gjøre det nå, sånn at DERSOM det er noe som er galt, så vet v det på forhånd (evt om han anbefaler pergo for å få igang EL, så kan jeg ta første kur når vi begynner prøvingen?)
Det er nok litt rart med meg, som oppholder meg her sammen med prøverene, og ikke egentlig er det. Enda. Så jeg skjønner selvsagt at folk kan glemme bort det av og til, at jeg ikke går omkring og ingerlig ønsker at jeg er gravid aklurat nå. Det hender jo at jeg selv glemmer det bort også...
Nå har det seg slik at jeg tviler sterkt på at jeg har hatt eggløsning hittil i denne syklusen, dersom jeg har hatt det er det i løpet av denne uken (jeg kan ikke si det sikkert fordi jeg faktisk ikke har fått en enste 100% brukbar tempmåling siden forrige fredag.) Jeg målte igjen i dag, etter ikke mer enn knappe to timers søvn, så helt brukbar er den ikke den heller. LAv var den nå i alle fall da. Men ettersom vi ikke prøver, så har vi ikke hatt ubeskyttet sex på flere uker, så gravid er jeg nok ikke i alle fall. Og det er jo tross alt også meningen at jeg ikke skal bli det helt enda. Om et par-tre måneder vil jeg dog gjerne det...
Jeg skjønner at det sikkert er lurt å gå til legen. Bare at jeg ikke vet om det er lurt heeeeeelt enda?
Nå har det seg slik at jeg tviler sterkt på at jeg har hatt eggløsning hittil i denne syklusen, dersom jeg har hatt det er det i løpet av denne uken (jeg kan ikke si det sikkert fordi jeg faktisk ikke har fått en enste 100% brukbar tempmåling siden forrige fredag.) Jeg målte igjen i dag, etter ikke mer enn knappe to timers søvn, så helt brukbar er den ikke den heller. LAv var den nå i alle fall da. Men ettersom vi ikke prøver, så har vi ikke hatt ubeskyttet sex på flere uker, så gravid er jeg nok ikke i alle fall. Og det er jo tross alt også meningen at jeg ikke skal bli det helt enda. Om et par-tre måneder vil jeg dog gjerne det...
Jeg skjønner at det sikkert er lurt å gå til legen. Bare at jeg ikke vet om det er lurt heeeeeelt enda?