*Stella* sine tanker, håp og frustrasjoner

Det er ikke helt utenkelig at det er "ytre forhold" som kan påvirke syklusen denne gangen, så jeg tar det ikke for tungt.
 
En jul uten bekymringer får jeg neppe. Grunnet et antakelig nært forestående dødsfall i familien blir dette en jul i unntaktstilstand, med overhengnde fare for en romjulsbegravelse.
 
Jeg har ikke skrevet om dette her inne, fordi dette er mitt lille fristed, og jeg ønsker ikke å gjenkjennes fra andre fora eller IRL, da dette med babyønsket er privat. Jeg ber derfor om forståelse for at jeg ikke utdyper dette så mye mer.
 
Men jada, om syklusen ikke stabiliserer seg, så blir det legetime etterhvert, for jeg vil at forholdene skal ligge tilrette for baby i magen etter bryllupet til sommeren. Men jeg håper at det ordner seg av seg selv, at dette bare er en unntakstisltand, muligens forårsaket av den tunge tiden.
 
Syklusdag 37.
 
Min LadyComp spurte om jeg hadde fått mens i dag.
 
Jeg har ikke hatt EL enda engang! Og det vet en jo egentlig, for den har ikke gitt meg grønne dager, ettersom den ikke har registrert tempstigning, men den har "registrert" El den dagen den forventet det, for et par uker siden, så nå forventer den på en måte altså mens, utfra gjennomsnittleig lengde på mine sykluser.
 
Men hva betyr vel et gjennomsnitt, når ingen sykluser ER på den gjennomsnittelige lengden.
 
har ikke så mye klokt å si om slike comper (for den forstår jeg meg ikke helt på selv heller [8D]), men jeg ville bare gi deg en god klem *Stella* [:)] 
håper at det går bra med deg!
 
 
 
Compen er ikke noe stort problem for meg, jeg vet hvordan den tenker, og forstår hvorfor de ikke forstår kroppen min.
 
Så det er vel mer kroppen jeg fruster over, enn selve compen da.
 
Men selv kroppen min "forstår" jeg på en måte, bare at jeg altså ikke anr hva den kommer til å finne på i morgen, og det er vel det som frustrerer meg...
 
Jaja, sånn er livet.
 
Jaja, så tyder faktisk tempen på at jeg hadde eggløsning dagn etter site innlegg da, og sånnsett venter mens til neste helg.
 
Sem EL, dag 38, men bedre sent enn aldri?
 
Faktisk er jeg da altså allerede 7 dpo i dag, og venter mens til neste helg. I alle fall sier grafen min det, basert kun på temp. Ingen sekretregistrering grunnet at jeg bare ikke har orka å styre med det, med juleferie, begravelse, og denslags, men skal gjøre det igjen neste syklus altså.
 
Ja, så går vel også denne syklusen mot en slutt, den blir antakelig ca 52 dager lang da. Lang, men i det minste kan jeg se at den går mot slutten, så håper jeg den neste blir kortere.
 
Og vi er begynt på 2007, året da jeg skal gifte meg med min elskede, det er under 6 måneder igjen til den store dagen, så det er ikke såååå lenge til vi skal begynne å prøve på å lage baby igjen!
 
Masse kjekt som venter i 2007 da! [:)] Å gifte seg er helt fantastisk! Nå er det plutselig gått over et halvt år siden vår store dag, men det er en dag du husker for alltid.
 
Når er det dere har tenkt å begynne å prøve igjen da?
 
Håper syklusene krymper i lengde mot prøvestart da, ellers blir det ulidelig mye spenning for dere (og oss).
 
Litt usikker på når vi skal starte prøvingen, vi får se litt an syklusene også, når det nærmer seg. Muligens startre vi "en syklus før bryllupet" eller noe sånn, kanskje to, litt avhengig av sykluslengde og EL-timing i forhold til bryllupet. Dersom jeg kommer frem til at jeg venter EL akkurat rundt bryllupet eller uka etterpå er det jo teoretisk mulig at jeg vil velge å ikke begynne før det "gravid på bryllupsnatta/bryllupsreisen" vet dere, men ellers så er det neppe utenkeligat vi begynner litt før altså, ellers altså i månedsskiftet juni/juli. Vi kan vel si det sånn, en gang mellom april og 1.juli 07, helt avhengig av hvordan syklusene utvikler seg.
 
Og når jeg er fornøyd med å "skjønne" syklusene mine... så forvirrer kroppen igjen.
 
I går fikk jeg veldige kramper, typisk sånn "første dagen av mensen" smerter, men hldigvis ga det seg etter en halvtimes tid med varmeflaske. Jeg var relativt "ubrukelig", fryktelig vondt, ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg, men min elskede kom i det minste på varmeflaska (jeg syntes ikke jeg kunne ta sterke smertestillende mot dette, da det tross alt ikke var mensen, og jeg ikke ante hvor det kom fra, det kom ehlt plutselig)
 
Det ga seg nå.
 
Og så i dag da, falt tempen noe helt ekstremt. Jeg har en "coverline" på 36,25, og tempen etter el har stort sett lagt på ca 36,4 (jeg har altså lav kroppstepermatur ja, sånn generelt. Dette er jo også målt i munnen da.) Så målte jeg i morges som vanlig, 35,75! Sjokkert målte jeg igjen på andre sida, og fikk 36.0 (på et blunk, den stoppet og ga lydsignal nesten med en gang) Høyst usikker på hva jeg skal tro om dette, men tempfall 8 dpo var definitivt for tidelig synes da jeg...
 
Auau.
 
CD1
 
Og mine nye, sterker smertestillende piller, naproxen, er intatt slik jeg er instruert om (to stykker med en gang jeg kjenner menssmertene, og flere ved behov (dog max 3 i døgnet, så det er jo bare en til i løpet av dagen det! De skal jo ha en virketid på 8-12 timer da, så det bør vel gå bra, håper jeg)
 
Jeg tok dem for en time siden, og kan nok ikke si at jeg er smertefri, men i alle fall har jeg nok mindre smerter enn da jeg tok dem, og således mye bedre enn jeg ellers ville vært.
 
Om jeg nå bare kunne komme over denne følelsen av at jeg snart kaster dem opp igjen så... (jada, kvalme skal visst være en av de "minst uvanlige" bivirkningene...)
 
Når de bare fikk litt tid på seg, så virker de genialt de pillene der, jeg glemmer jo nesten at jeg har mensen... Må liksom sjekke at jeg blør for å tro at det ER mens (og jada, det er det nok) for det er jo på en måte altfor tidelig da, 10 dpo...
 
Mensen kom, og mensen dro, og jeg er igang med en ny syklus.
 
Så får tiden vise hvor lang denne blir...
 
Takk for hilsner.
 
Ja, nå er jeg kommet til syklusdag 9.
 
Min LC er pessismistisk og mener det er helt trygt i 2-3 dager til ialle fall. (jeg mener "pessimist" fordi det altså vil si at den mener jeg ikke kommer til å få EL på MINST en uke, under noen forutsetning. Den antar nok ikke EL før om 10-15 dager, tenker jeg. Den tror i sin naivitet på gjennomsnittlengden for syklusene mine? Men hva betyr gjennonsnittet? Jeg har da aldri hatt en syklus som har vært så lang som gjennomsnittet... Det er bare snittet av lange og korte sykluser uten synlig mønster det.)
 
Jeg velger å være konservativ, forsiktig og likevel optimist og kommer derfor til å kreve "forsiktighet" fra nå av og frem til bekreftet EL. For selv om jeg oppholder meg her "før svangerskapet", så vil jeg jo ikke bli gravid. Jeg ER før svangerskapet, jeg har bare planer om å VÆRE før det i noen måneder til enda...
 
Også krysser jeg fingrene, ikke bare for en kortere syklus, men muligens litt stabilitet og forutsigbarhet i dem etterhvert.
 
Håper at denne forrige ble kaotisk som følge av de ytre omstendigheter, og at jeg kan fortsette med de 30-35 dager lange syklusene jeg hadde før jul. Det ville passet meg bra.
 
Dag 15.
 
I morges fikk jeg ingen temp, jeg sov for urolig i natt, så jeg fikk aldri 3 timers sammenhengende søvn, og ignorerte bare tempinga. en dag fra eller til gjør ingenting.
 
I det minste hr det begynt å bli litt mer sekret, litt våtere, så kanskje det skjer noe denne uka. Det ville vært fint, da ender jeg på en slik "kort" syklus igjen, og det er jo det jeg ønsker meg.
 
Or not?
 
WARNING: TMI!!!!!
 
Sticky sekret (klebrig, ikkefruktbare greier) i dag. Selv om tappen er ganske langt oppe og relativt myk (lenge siden jeg har kjent på den, så jeg er litt usikker på det der, har liksom glemt det ut litt hvordan det pleier å være)
 
Vel og merke noe "eggehviteaktig" i en stor klump ved press (jernpiller gir hard mage, selv en stund etter at jeg slutter på dem (blodgiver, tar derfor jernpiller i 20 dager etter tapping))
 
Vel, tiden vil vel vise hva som skjer...
 
Jada, nå er det tid for å gjenta for meg selv:
 
Det som skjer i kroppen min, det skjer. Helt uavhengig av om jeg får registrert det på grafen min eller ei, helt uavhengig av om jeg vet om det. Det som skjer, det skjer. Og om det ikke skjer, så hadde det ikke skjedd noe mer eller mindre OM jeg hadde sett det på grafen min eller ei. Det som skjer, det skjer.
 
Nå er det nemlig 3. morgenen på rad at jeg ikke har fått registret noen temperatur. Jeg har ikke målt den. Rett og slett fordi jeg ikke har vært i nærheten av 3 timers sammenhengende søvn på morgenen, tvert imot våkna mange ganger :(
 
Men, jeg registrerer sekret, og det blir "våtere", så det er vel lov å håpe at det skjer NOE snart, og kanskje jeg etterhvert kan begynne å sove såpass at jeg får tempet også, så jeg kanskje kan SE det også :)
 
Nå har jeg holdt meg litt borte herfra i noen dager, pga en opplevelse jeg ikke vsste helt hvordn jeg skulle behandle.
 
Det var en dag før helga. Vi var på butikken, vi var på elkjøp (ikke at hvilken butikk er vesentlig, men at det ikke er en  type matbutikk er litt vesentlig for hvordan senere omtalte personer handlet)
 
 Vi sto nå der da, med kølappen vår, og venta på at det skulle bli vår tur. Det gjorde også andre kunder, og det kom en kunde med en liten baby. Barent lå i bilstolen sn, pakket inn i et teppe, og var nydelig. Mora satte fra seg dette setet på gulvet mens hun tittet på varer og ventet på hjelp (herav at det er vesentlig at det ikke var Rema akkurat...) Jeg fikk altså meget god mulighet til å stå og bare seeeeee på dette lille barnet, om lå der så yndig og tittet opp. Hun (jeg tipper det var en jente siden teppet var rosa) var ikke gammel, et par måneder kanskje, skikkelig baby. Og nydelig.
 
Jeg klarte ikke la være, jeg begynte å gråte litt. Jeg ble kjempelei meg.
 
Jeg har brukt en del tid på å fokusere på at det vesentlige er å bli MOR, ikke å bli gravid. Jeg har i de siste månedene tenkt og lest og fokusert og tenkt enda mer på dette med adopsjon, og har kommet frem til at jeg synes det er et flott og likeverdig alternativ. Dette kommer av at mitt hode har vært negativ i forhold til håp om gravditet, og jeg kan ikke se for meg å leve uten barn, så jeg har undersøkt alternativer. Adopsjon er jo noe som har interessert meg i mange år, og jeg har brukt en god del tid på dette det siste året.
 
Nå har jeg jo ikke egentlig noen grunn til å tro at jeg ikke kan bli gravid, vi prøvde ikke i mer enn ca 10 måneder, og syklusen min HAR bedret seg noe etter den tid. Så for all del, det er jo helt mulig at jeg kan bli gravid på bryllupsnatta jeg, for den saks skyld. Men jeghar altså ikke vært i et optimistisk hjørne på en stund, og har fokusert på alternativer.
 
Og jeg har kommet langt i å fokusere på dette jeg vil bli MOR, ikke nødvendigvis gravid.
 
Men der sto jeg da, på butikken, og så en nyyydelige lille babyen.
 
Jeg hadde tekt på å bli mor, ikke gravid. Jeg hadde tenkt på å overta mit barn på et kontor eller et hotellrom, ikke føde det. Jeg hadde tenkt på 3 års "papirsvangerskap" i stedet for 9 måneders fysisk. Og jeg HADDE tenkt på at det ikke er babyer man får. Likevel, der og da måtte jeg innse at det siste punktet.... det har jeg ikke behandlet godt nok i hodet mitt. For babytiden er spesiell. Babyer er noe helt eget.
 
Nå er det jo langt "opp og frem" før jeg evt skal adoptere, (eller er det "ned og frem"? Det ligger en del nederlag mellom meg og den avgjørelsen) og innen den tid har jeg nok behndlet dette godt nok i hodet mitt, men pr i dag er jeg i alle fall ikke så klar som jeg trodde.
 
Og kanskje er det like greit. Det er jo baby fra magn vi i første omgang skal prøve på. Om et par måneder eller så er det tid for prøving igjen. Spennende det. Så nå får jeg lete frem igjen lyste til å prøve på det. Prøve å fokusere litt på det fremover...
 
Forresten dag 21, og fortsatt lav kroppstemperatur. Ingen eggløsning enda...
 
Det var en fin "historie" (vet ikke helt hva jeg skal kalle den!

Vil bare ønske deg lykke til videre uansett hva du velger å gjøre, adopsjon er en veldig fin måte å hjelpe et barn som ikke ville fått det så bra!

Klem
 
Nei...
 
Jeg nekter å se slik på det.
 
Slik er det likevel naturlig for de som ikke har satt seg inn i saken å tenke, men ejg vil gjerne forsøke å forklare hva jeg mener. Ikke ta dette på galt vis, jeg mener kke detet på noen måte negativt mot deg eller det du skrev.
 
Adopsjoner en meget egiosik sak, noe man gjør for å få barn. Akkurat slik det er egoistisk å få barn på den vanlige måten.
 
Det finnes nemlig mange flere som ønsker å adoptere barn enn det finnes barn som kan adopteres bort. Med andre ord: Om jeg ikke søker adopsjon så går ikke det barnet jeg "skulle hatt" en fremtid i møte på et barnehjem, men i et annet hjem.
 
Det betyr ikke at der ikke er flere barn i verden som er foreldreløse og kunne trengt et hjem, men disse er av ulike årsaker kke tilgjengleige for adopsjon grunnet mangelfull lovgivning i landet, eller lovgivning som ikke tillater det, mangel på organisasjon i landet som kunne organisert dette etc. Men antallet barn som er tilgjengelige for internasjona adospjon i verden er langt lavere en antallet foreldre som søker adopsjon, derfor er ventetidene veldig lange. (f.eks i Kina har de i dag ca 2 ganger så mange søkere som tilgjengeige barn (TILGJENGELIGE. Det vil ikke si det samme som foreldreløse barn på barnehjem, disse har de mange flere av, men av ulike årsker er ikke alle barnehjem akteulle for internasjonal adopsjon, det jobbes dog emd  få flere barnehjem organsiert slik at de kan være det, i alle fall er det sagt at det jobbes med dette) Dette meførte at de nå har strammet alvorlig inn på reglene om hvem som får adoptere fra Kina, rett og slett fordi de uansett har flee foreldre enn barn. Og denne overvekten av foreldre medførte en ekstremt voksende ventetid. (den var på et tidspunkt ca 6 måneder fra papirne ankom kina til man fikk barn, nå er den halvannet år, og voksende for hver måned som går)
 
Adopsjon er ikke en "fint ting å gjøre for barna" det er og blir en egoistisk handling. Og det er litt viktig å huske på, for ingen barn skal noen gang trenge å føle takknemlighetsgjeld ovenfor sine foreldre. Om det å adoptere er snilt mot barnet som elelrs ville levt i fattigdom, så betyr et at barnet sånnsett skal være takknemlig for at foreldrene adopterte det. Men et barn skylder ikke sine foreldre på den måten en takk for livet, noe mer enn et "hjemmelaget" barn i så fall skal være takknemlig for å ha blitt født.
 
Som en adoptivmor skrev det så fint en plass jeg leste:
 
"Vi ga deg ikke livet i gave – Du er gaven livet ga oss"
 
Men en ting er vi enige om: adopsjon er en fin måte å bli en familie på. Foreldre til barnet, barn til foreldrene.
 
Men om dette er veien for OSS vet jeg likevel ikke.
 
Mentalt er jeg ikke klar enda i alle fall, vi forsøker på magebaby i første omgang.
 
Back
Topp