Så er det de tankene som plaget meg i går kveld.
Jeg vet at egentlig ingen her inne helt kan sette seg inn i dette, dette er et forum for prøvere, og ikke egentlig rett plass for disse tankene, men den eneste plassen jeg kan få skrevet dem likevel, så jeg håper dere kan bare overse dette om det er feil, det er jo ingen lesetvang i denne tråden min...
I alle fall... som dere vet har hodet mitt rotet en del med tanken på adopsjon, og da særlig fra Kina. Kina er et spennende land, og Kina er det største "giverlandet" for adospjoner til Norge. Jeg har tenkt på adopsjon i mange år, men ikke sånn seriøst, bare sånn i bakhodet. Kanskje siden mine foreldre vurderte å adoptere da det var så vanskelig å få meg (men så kom jeg jo) Jeg har aldri tatt det for gitt at jeg kan bli gravid, og derfor vurdert alterntivene. Vi har snakket om dette, jeg og min forlovede, selv om vi ikke seriøst vurderer det altså. Vi har jo ingen grunn til å tro at jeg ikke kan bli gravid, og det er det vi forsøker først. Det er jo den naturlige veien å gå. Selv om adopsjon er en likeverdig måte å bli foredlre på, så er det naturlig for oss å først forsøke å lage baby selv. Litt ego, men da får jeg oppleve å gå gravid. Får oppleve spedbarnstiden. Det er raskere (å adoptere tar mange år) og billigere (å adoptere koster rundt 100.000, og det er altså i tillegg til hva det ellers koster å ha og få barn, i forhold til klær og utstyr etc)
Men tanken ligger jo i bakhodet, og jeg har lest og lært masse om adopsjon de siste månedene, ja jeg vet mer enn mange "nybegynnere" på området, om hvordan det fungerer (men ikke hvordan det føles, selvsagt).
Det er Kina som er mitt "førstevalg". Litt pga at det er det største landet (dvs flest kinesiske barn kommer til Norge hvert år, noe som altså gir et slags "felleskap" for disse barna, som jo ikke fysisk ligner på de Norske. Litt pga at det er her vi lettest oppfylte kravene landet stiller. Litt pga den ryddige organiseringen i Kina, av adopsjoner (der går det etter liste, man registreres inn i systemet etterhvert som søknadene kommer, og får tildelt barn i denne rekkefølgen, i de fleste andre land kan noen vente i 6 måneder mens andre (registret før) kanskje venter 2 år og får tildeling etter den første, rett og slett fordi de altså ikke ser på når søknaden kom til landet når de tildeler. Det virker kanskje riktigere å si at man alltid vil ha "rett foreldre til barna" heller enn å se poå rekkefølge, men kanskje er det nettopp det store antallet barn som adopteres ut av Kina hver måned som tillater dem å tildele de rette foreldrene til hvert barn selv om de gjør det i rekkefølge etter når man ble registrert. I alle fall... det har virket oversiktelig og ryddig. I tillegg har kina hatt veldig kort ventetid, noe som nok vr medskyldig i å gjøre landet så populært. Ikke bare i Norge, men i hele verden.
For et år siden var det ca 6 måneders venting fra papirne kom til Kina til man fikk telefon om tildelt barn. Og dette tiltrakk mange søkere. MANGE søkere. Og hva skjer da? "tilbud og ettersørsel". Antallet barn som kan adopteres bort er begrenset, man produserer tross alt ikke barn for adopsjon, heldigvis" Så når da mange flere vil adoptere det gitte antallet barn... så blir det kø. Og køen vokser. I dag er det ca 15 måneders venting fra papirene registreres i Kina til man får telefonen om barn, og venne ventes å stige i lang tid fremover. Rett og slett fordi det er to søkere pr tilgjengelig barn for tida. I løpet av en måned tildeles barn til de som er registrert inn på ca 2 uker i Kina. Det brukes 2-3 måneder å tildele en "registreringsmåned". Klart ventetiden da stiger.
Nå er det da slik at nå er reglene for hvem som godkjennes i Kina endret. Helt konkret hva de nye reglene er vet vi ikke enda, dette er ikke offentliggjort, men ganske mye vet man likevel. Det er snakk om dramatsike innskrenkinger. Og hvorfor ikke? de har to foreldrepar tilgjengelig for hvert barn. De er selvsagt opptatt av å gi barna de beste muligheter, og har derfor valgt å begresne hvem som godkjennes. Kina har til nå godkjent at enslige adopterer. Det kommer det antakelig til å bli slutt på fra mai -07. De vil ha et gift par iet stabilt forhold (gift minst 2 år, minst 5 år dersom en av dem har vært gift før. (Det innebærer ikke noe problem for oss, vi skal uansett gifte oss over 2 ør før vi kunne søkt uansett, pga aldersgrensa (30 år)) De vil at paret skal ha en stabil økonomi (minst en i jobb, inntekt på minst 10.000 dollar (ja, beløp i dollar pga at info hittil bare er kommet fra amerikanske organisjoner, de norske avventer den skriftlige bekreftelsen, samt at usa er det landet som adopterer de aller, aller fleste kinesike barna, så kanskje tallene ER oppgitt i USD?) pr person i husholdningen, inkl barnet. DET burde neppe være noe problem for norske søkere, med en dollarkurs på litt over 6 kroner er dette snakk om ca 60.000 pr pers, og de fleste har vel en inntekt i familien på minst det? (for et barnløst par altså snakk om ca 180.000 i inntekt for familien. Det TRENGER man minst i Norge for å klare seg uansett?) Litt verre med kravet om en nettoformue på 80.000 USD (knappe 500.000 kroner.) DET har i alle fall ikke vi enda, ettersom vi kjøpte hus for meget kort tid siden, med studielån i tillegg har vi nok negativ formue vi (ikke bare skattemessig) Dette endrer seg selvsagt i løpet av noen år, ettersom vi nedbetaler huslånet (og verdien på huset muligens stiger?) Men det er vel ikke helt få som ikke har det, særlig dersom man leier bolig?) Også skal man være frisk, og DER ligger den største begrensingen, og der ligger også min angst.
Jeg er frisk. Min forlovede er frisk.
Jeg har jo fundert på om jeg kunne ha lavt stoffskifte (men fikk det avvist av legen for halavannet år siden, dog vil jeg gjerne ha det vurdett igjen, denslags kan endre seg) Det medfører i så fall medisinering for livet. Og medisinering for livet er en av de tingene de mest negative "ryktene/rapportene" har sagt at ikke vil godkjennes.
Jeg har også en mor med leddgikt, og er selv ikke helt fri for udefinerbare smerter i armer og ben. I min barndom ble det undersøkt og definert som "voksesmerter", men jeg tror jeg har sluttet å vokse nå?
Hadde en "deppedag" i går, da jeg altså så negativt på alt. Hadde slike smerter da (har det slett ikke hver dag, og ikke like ille hver dag, i går var det ikke veldig vondt, bare irriterende, og nok til å sette igang tankene mine) Kombinert med at syklusen min altså IKKE ga meg den eggløsningen ejg håpet på for å indikere en stabil syklus. Kombinert da altså med redselen for å være krosnisk syk. Kombinert med redselen forå være infertil. Og da altså disse nyhetene (som enda ikke er offentlig isin endelige utgave, så ingen vet jo hvor grensene vil gå da, men dette er snakk om alvorlige endringer som vil påvirke adospjonssituajsonen i alle land (når så mange ikke lenger "kvalifiserer" for Kina vil jo mange av disse søke andre land) og definitvit særlig Kina, som er landet jeg altså hadde "sett meg ut i hjertet".
Jeg vet at dette bare er dumme tanker.
Jeg vet at dette er MYYYYYE tyngre for dem det reelt rammer, de som ER i en søknadssituasjon nå (og særlig de som er enslige adoptanter, det finnes svært få land som tillater adopsjon til enslige, og kina var det eneste "regelmessige" landet i så måte)
Jeg vet at vi slett ikke har bestemt oss for å adoptere, det eneste vi har "bestemt" er at dersom vi ikke kan få biologiske barn, så ønsker vi å adoptere, for vi ønsker ikke å leve et barnløst liv. Vi har SLETT ikke bestemt oss for Kina, det er det bare jeg som har tenkt på, og DERSOM dette bir aktuelt skal vi bestemme land SAMMEN, selvsagt (utifra hvilke land vi kvalifiserer for også da, mange faller gjerne ut pga krav om langt ekteskap, eller anses som litt uaktuelle for meg når det bare kommer 2-3 barn derfor hvert år? Men NOEN må jo være dem som får de barna ogå da...)
Nei, jeg vet at dette er dumme tanker.
Jeg vet at jeg nå kal fokusere på bryllupet som står om litt over 6 måender, og deretter på prøvingen. Jeg vet at jeg meget godt kan bli gravid, kanskje allerede på første forsøk som gift? Eller andre. Eller at vi kanskje trenger hjelp, hvem vet?
Noe av disse tankene ble kanskje startet da jeg på vei hjem fra jobb gikk og lurte litt på julegaver, og kom på noe som passet bedre å gi til noen neste år. Og da slo tanken meg: NESTE JUL ER JEG ENTEN GRAVID ELLER UFRIVILLIG BARNLØS!
Dersom vi ikke lykkes innen neste jul vil vi ha 16-17 måneders aktiv prøving bak oss (og "aktiv prøving" regner jeg fra min første eggløsning etter pilleslutt, de 7 månedene før der kunne jeg uansett ikke blitt gravid uansett hva vi hadde gjort, uansett hvor "flinke" vi hadde vært, for jeg hadde jo ingen eggløsning. Men fra jeg hadde den første eggløsningen, da teller jeg prøvemåneder, for dette er måneder da jeg KUNNE blitt gravid, men altså ikke ble det til tross for prøvingen, før den tid KUNNE jeg jo ikke det uansett.) Etter 16-17 måneder er det definitvt tid for å oppsøke lege, etter 12 måneder uten å lykkes kan man jo gjøre det, og man defineres gjerne som ufrivillig barnløs da. Og utredes for ufrivillig barnløshet. Det er det legen gjør når man oppsøker ham. Det settes igang en prosess for utredning for ufrivliig barnløshet.
Neste jul er jeg altså enten gravid eller ufrivilig barnløs.
Og det er litt vondt å tenke på, og det satte igang en lang tankeprosess i går.
Jaja, sikkert ikke mange, om noen, som leser dette her, men det er like greit. Jeg trengte vel bare å skrive det...
Så skal jeg prøve å tenke mer postivt i dag, og se fremover og håpe :)
