*Stella* sine tanker, håp og frustrasjoner

Åhh... pms herjer vilt i meg nå ja, hormonene raser og humøret er... lettantennelig!

La meg sitte med følelsen i magen over at mensen er på vei. Hvilket jo er bra fordi jeg elles ville fått termin under en måned før bryllupet, ikke helt ideelt å stresse med siste planlegging da... Men likevel, jeg er jo babysyk, ikke sant, så der er jo litt sårt da.
Pluss at det ikke er helt behagelig heller, å kjenne den nærme seg, og vite at det medfører smerter, og at jeg skal på et kurs i kveld. Den er ikke egentlig ventet før i morgen, mensen min, 15. dagen etter el, men har kommet den 14. dagen en gang før, så det kan vel skje igjen.

Legg da på en diskusjon på nett der jeg ikke hr lov til å ha meninger i det hele tatt om barn/babyer etc, fordi jeg ikke har barn! Greit nok, jeg påberoper meg ikke å vite alt, men jeg kan mene noe om noe! Og det er ikke helt min feil at jeg ikke har barn heller, hadde vi lyktes da vi først begynte å prøve hadde jeg planlagt barnedåp i disse dager! Det er ikke bare kjektå tenke på når pms-hormonene raserer kroppen min.

Legg da til en melding om at min bestefar inn på sykehuset. Greit nok, ikke noe dødelig farlig, men det er ikke kjekt heller.

Legg til at det er 45 minutter siden lunsjpausen, og jeg har ikke spist enda, for jeg må ut og handle først, og det regner. Vel, regnet, nå er det pause. Og jeg er kvalm (selvsagt er jeg kvalm, det re mange timer siden jeg har spist, og jeg venter mens en av de nærmeste dagene, selvsagt er jeg kvalm!)

(også har jeg tusen små "symptomer". Hvorfor er jeg kvalm og hvorfor sovner jeg på sofaen hver kveld? Jeg kan da umulig bli gravid nå som vi beskytter oss, når jeg IKKE vil bli gravid, når vi måned eter måned prøvde uten å lykkes!!!!!)

Pokker, ikke en helt god dag.

Og jeg mener fortsatt at det er innmari dårlig gjort at jeg aldri skal få lov til å ha en eneste mening om barn/barneoppdragelse/hva jeg selv ønsker i denne sammenheng, dersom jeg ikke lykkes i å bli gravid!

Jeg vet i alle fall myyyyyyyyyye om å prøve å bli gravid. Jeg vet mer om barns utvikling enn jeg ellers ville visst, rett og slett fordi dette opptar meg, så jeg leser  myyyyyyye om det. Jada, å lese er ikke det samme som å erfare, men å lære på generelt grunnlag gir en god del kunnskap likevel, som ikke alle lærer av å erfare et spesielt barn heller. Jeg vet mye om barns utvikling, og akkurat nå en god el om dette med adoptivbarns tilknytning. Der de trenger på mange måter å behandles lik en baby for å "lære" at dette er dens foreldre, og at de kan stole på at disse vil ta seg av dem, møte deres behov når de oppstår. Jeg...

Jeg har ingen erfaring med å selv ha barn. Fordi jeg for pokker ikke klarer å bli gravid!
 
I gårkveld kom spotting/brunt slim, og der er tegn til blod i dag.
 
Ja, så begynner jeg på en ny syklus da, som atter en gang IKKE skal bli til baby.
 
Men tiden går.
 
Og "snart" er det vår tur, sant?
 
auau.
 
Dette er ikke en god tid. Jeg lik virkelig ikke denne tiden. Når jeg bare sitter på jobb og verker, og bare lengter etter å komme hjem, men ikke at det hjelper så mye å være hjemme heller da sånnsett. Titter på klokka og veeeeeeeeeenter på at den skal bli så mye at jeg kan ta mer smertestillende.
 
Dag 1.
 
huff ikke godt å sitte på jobben å ha mens smerter[:'(] Håpe det snart er deres tur[:)] Når skal dere begynne prøvinga igjen???
 
Til sommeren. Juni antakelig.
 
Det er litt lenge til...
 
Det er 9 måender til.
 
Det er et helt svangerskap det.
 
Men det var dette med tid da.
 
Det er kanskje ikke så lenge. Det er "snart"... Når det gjelder at det er påtide å komme igang med bryllupsplanlegginga i alle fall... Da er det ikke så lenge...
 
I det minste er magn min litt snill da, og smertene er ikke så store lenger.
 
Og dessuten er det ikke mer jobb for i dag.
 
Wee, bare en dag igjen til helgen :)
 
Og så var helga over.
 
Mandag morgen.
 
Det er ikke så mange tanker å rable om akkurat nå...
 
Tankene mine roter langt mer mer "kinajenter" enn babyer i magen for tida. Og det er jo egentlig ikke noe jeg skal tenke på, for det er jo ingen grunn til at vi ikke skal få en baby inn i magen min, neste år?
 
Det ER ingen grunn til det. Til at jeg ikke skal kunne bli gravid altså. Ingen grunn som jeg vet om i alle fall.
 
Men hva drømte jeg i går natt? Jo, at jeg hadde ei datter. Hun var "helt ny" for meg, jeg hadde nettopp fått henne. Hentet henne. (tok toget en vei uten henne og toget hjem med henne) Hun var ikke baby, hun var 4-5 år gammel. Jeg var sint på tog-konduktøren for at han sa at hun het noe annet enn jeg mente hun skulle hete (det sto på billetten hennes). Etternavnene hennes var slett ikke våre navn, men det hadde jeg ikke noe problem med, det var det at FORNAVNET ikke var det jeg mente det var som gjorde meg frustret, han antydet at hun ikke kunne være min datter om jeg ikke visste hvordan nanvet hennes ble stavet, og jeg var sint, hun var min datter, jeg visste hvordan det skulle stsves, det var bare skrevet feil på billetten. Men samtidig følelsen av at han hadde jo helt rett i at jeg ikke kjente min datter da. Hun var jo helt ny for meg. Men hun var da vitterlig min datter likevel, og jeg var hennes mor, og da visste da jeg hva hun het, må vite!
 
Min forlovede var ikke med på denne togturen (han var med ene veien, men ikke hjem med jenta) så han kunne ikke hjelpe meg heller. Jeg SÅ aldri denne jenta, hun var i en annen del av toget, jeg hadde ikke fått møte henne enda tror jeg, men hun var altså min datter.
 
Det var en frustrerende følelse. (egentlig innbakt i en drøm der jeg løp og løp og løp etter toget, og alltid var for sent ute, og nesten ikke rakk det, og rotet bort billetten (som konduktøren fant, og derfor begynte å sjekke om det VAR min ved å kreve at ejg måtte vite navna påden, det var da problemene med jentas navn oppsto) og sånnsett stressa med andre ting.
 
jeg fortalte min kjære om drømmen da jeg våkna, og han merka seg med at jeg løp etter toget til en stadighet, og fikk knapt med seg denne jenta. I drømmen var hun bare en av mange frustrasjoner, men i ettertid er det nettopp enne jenta som sitter igjen i hodet mitt (løpe etter toget gjør jeg jo daglig. Vel og merke stikker jeg somregel ikke innom butikken på veien for å kjøpe frossenpizza da, slik jeg gjorde i drømmen, og biletten (eller månedskortet da) vet jeg hvor jeg har (men det står feil navn på mitt, det er feilstavet....), men å løpe etter toget er ikke uvanlig for meg. Å ha en 4-5 år gammel datter som jeg nettopp har fått/snart skal få treffe er derimot ikke dagligdags)
 
Jeg vet med mitt logiske hode at vi skal gifte oss og deretter begynne med aktiv prøving igjen, og forhåpentligvis blir jeg da gravid. Det er ingen grunn til å tro noe annet. Men, drømmen min setter bare mer fart på tankene om adopterte barn. Til tross for at dette ikke egentlig er en reel problemstilling for meg pr. i dag.
 
så hvorfor drømmer jeg sånn da? Hvorfor har jeg sluttet å ha drømmer om å bli/være gravid, eller føde/ha en baby?
 
I kveld når jeg legger meg skal jeg tenke intenst på graviditet/fødsel og håpe at jeg kan drømme om DET. For da pleier jeg å våkne i godt humør, i stedet for denne litt frustrerte/deprimerte tankerekken denne drømmen ga meg.
 
Jeg anser adopsjon som en fin og fullverdig måte å få barn på. Jeg gjør det. Men det er langt dyrere og mer tidkrevende enn å bli gravid da, også er jeg såpass egoistisk at jeg gjrne vil oppleve babytiden også. så jeg satser i første omgang på en baby i magen. Adopsjon er et fullverdig alternativ, men blir rent praktsik sett ikke aktuelt før vi har prøvd å lage et barn selv. Så derfor tenker jeg at når vi i drømme adopterer, så vil det si at vi da har akseptert at vi ikke kan få barn via magen min, og det er DET som er den triste tanken. Ikke adopsjonen, det synes jeg er en spennende og fantastsik ting. Det er årsaken som gjør meg trist.
 
Dersom noen i det hele tatt leser dette, svar meg gjerne på dette:
 
Er dette helt feil forum for mine tanker? Siden det er helt slutt på tilbakemeldingene, og jeg bare snakker med meg selv, så føler jeg at dette kanskje ikke er noe folk her inne i det hele tatt synes hører hjemme her, at jeg burde rable ut disse tankene andre steder?
 
Nei, synes ikke dette er feil forum. Har lest innleggene dine mange ganger, og synes du har en kjempebra måte å skrive på? Er du journalist eller noe??
Men har ikke følt jeg har hatt så mye å bidratt med... Men er både interessant og spennende å lese dine tanker rundt prosessen. Og forstår godt at det er frustrerende å ville ha barn samtidig som en vil vente med å prøve... Vi ville også vente til vi var gift, giftet oss 24. Juni i år... Men ingen baby enda... Tanken på adopsjon tiltaler meg også, så jeg kunne gjerne tenkt meg å satt i gang en prosess allerede nå, men mannen er litt mer tilbakeholden...
Uansett hvilken måte det blir på, er sikker på at vi begge får et herlig barn (eller fler) når tiden er inne.
Fortsett å skriv! [:)]
 
Nei, jeg er så langt fra journalist, men skriver mye på nett, det gjør jeg. Bare sånn helt privat altså. Skriver på mange forum. Men ikke noe annet enn det.
 
Det er bare så greit å ha en plass å skrive om disse tankene mine. Adospjonstanker vet jeg at jge kunne fått mye tilbakemeldinger på på FUB-forumet, der er det mange adoptanter som har vært gjennom disse tankene, men det er altfor "seriøst" for meg.
 
Jeg klarer ikke registrere meg på FuB, for jeg er IKKE ufrivillig barnløs. Og er ikke prøver. Så jeg føler ikke at jeg hører hjemme der. Også føler jeg at adopsjonstankene kan bli for "seriøse" om jeg farter inn der, så det vil jeg ikke.
 
Dessuten vil jeg spare alt slikt til dersom det BLIR aktuelt, så det er igjen noe "nytt" å henge fingrene i da også...
 
Men, for all del, vi kommer jo til å forsøke "naturmetoden" for å få barn i første omgang. Men altså ikke før neste sommer.
 
Det er kanskje det, det at tida går, og jeg blir eldre, og vi ikke engang prøver, kombinert med at vi jo ikke klarte å få meg gravid i løpet av 10 måneder som prøvere, som gjør at tankene surrer...
 
Jeg verdsetter kommentarer/tanker/tilbakemeldinger i denne tanke-tråden min, det handler om å sortere tanker, og bearbeide dem, og det gjør vi jo fint sammen, ikke sant?
 
Men nå må jeg løpe (som vanlig) etter toget....
 
Nå har jeg sittet og lest hele denne tråden jeg.
 
Følte bare for å gjøre det.
 
Og må bare gjenta dette jeg skrev svært tidelig, ble jo helt rørt av å lese det:
 
Jeg ble litt småamper når jeg skulle lage middag, og skulle unnskylde meg etterpå... At jeg beklager at jeg ble irritert, men "jeg har vondt i magen, jeg er lei meg, jeg fryser (Det var 15 grader på kjøkkenet når vi kom hjem, dette huset er eneldig isolert!) og jeg er sulten" Han holder rundt meg, varmer og trøster og sier "men du er i alle fall elsket". Da begynte jeg å sippe... åååhhhhh.... han er jo bare fantastsik da!


Han ER fantastsik denne mannen. Og han er min. Vi skal gifte oss til sommeren. Jeg er uendelig heldig. Og det er mitt valg at vi skal vente med prøvingen til det nærmer seg bryllupet. Så da skal jeg ikke klage, ikke i det hele tatt.
 
For jeg er faktsik usannsynlig heldig.
 
 
Kjekt når man klarer å ta et steg tilbake og se på det på den måten. [:)]
 
Ha en strålende dag, Stella!
 
Hvordan går det forresten med bryllupsplanene? Noe jeg kan hjelpe med? Jeg har nå vært gift i 3 1/2 måned og har derfor masse erfaring å dele! [;)]
 
Klem fra Maur
 
Bryllupsplanene går ikke så fort fremover, men jeg har da god tid enda, og vi har ordnet kirke og lokale for festen, og småting begynner å ordne seg litt etter litt, så det skal nok bli bra :)
 
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg hr valgt rett mann. Det har jeg visst lenge. At han var den rette, at det føltes bare så rett å være sammen med ham. Slik har det føltes siden vi ble sammen. Han er den rette for meg.
 
Og når jeg er så heldig, så må jeg jo bare nyte det.
 
Det er jo likevel sårt å tenke på at tiden går, og vi ikke får baby på en stund. Aller mest det at jeg blir eldre, tida går og jeg blir eldre og eldre. Å tenke på hvor gammel jeg kommer til å bli innen jeg blir mor. Antakelig minst 29. De tankene jeg har rundtom dette har jeg skrevet litt om, som jeg tentke igjennom igjen da jeg leste gjennom tråen i dag. Og, jeg liker ikke egentlig helt disse tankene, men slik er det bare. Jeg kan ikke stoppe tida, og jeg ønsker ikke å bli gravid akkurat nå (og antakelig ikke på de neste 6 månedene i alle fall) og da må jeg bare akseptere dette.
 
Det som gjør meg litt nedtrykket er å se hvor lett jeg tenker på at vi IKKE lykkes.
 
I begynnelsen var det sånn "Kanskje dette er DEN syklusen" og "huff, mensen, men NESTE syklus, da...." og nå er det mer slik at hodet mitt regner ut hvor gammel jeg kommer til å være når det 3. ivf-forsøket mislykkes... Det ligger MANGE skuffelser mellom nå og et 3. IVF-forsøk... som f.eks et halvt års planlagt "normal prøving". Og ikke minst 1. og 2. IVF. Og evt fryseforsøk. alt dette kommer før 3. IVF. Så hvorfor i all verden regner jg ut hvor gammel jeg vil være når 3. IVF mislykkes? Da antar jeg jo automatisk at alt det som kommer før ikke vil lykkes...
 
Jeg vet ikke. Jeg bare føler på meg, en slags indre sikkerhet som jeg ikke kan forklare, at vi kommer til å slite med å oppnå graviditet når vi begynner prøvingen igjen. Jeg kan nesten ikke tro det, men vi prøvde i ca 10 måneder. Tida gikk fort, men det VAR faktisk så lenge. Uten å lykkes. Jeg skjønner nesten ikke, at det er et over et år siden vi begynte. At vi faktsik prøvde... så lenge. Reelt. Vi prøvde å lage en baby.
 
Nå prøver vi ikke på det lengre, og har ikke gjort det på ca 3 måneder. Og hodet mitt har vennet seg til å være "ikke prøver enda", slik jeg har værti så mange år. Ønske meg baby, og glede meg til vi skal prøve, men at det ikke er aktuelt enda... Og jeg glemmer nesten at vi faktsik, reelt, prøvde i 10 måneder! Og kunne hatt en baby nå, om vi hadde lykkes...
 
Og ettersom det tross alt ikke lykkes på 10 måneder, og syklusene mine ikke egentlig har stabilisert seg enda (vel, jeg håper jo stadig at de har det da, kanskje?) så er jeg ikke akkurat klokkeklar i troa på at jeg skal bli gravid på bryllupsreisen...
 
Men jeg håper. Det gjør jeg.
 
Og enn så lenge får jeg leve og fokusere på den lykken det er å ha funnet den rette.
 
Disse tankene forstår jeg kjempegodt *stella*, og det syns du kanskje er rart ettersom jeg er i min tredje prøveperiode noen sinne, og andre i denne omgangen. Men jeg tror jeg skjønner litt av den skuffelsen man opplever. Hvordan man går så til de grader ned i kjelleren når det ikke går. Det gjør så vondt at man etter hvert får hardere hud og tenker mer pessimistisk sånn at fallhøyden ikke skal bli så høy når det skjer igjen. Ja når det skjer. For man tar ikke gledene på forskudd. Har egentlig ikke trodd at jeg var sånn, men etter det med Milli så har jeg skikkelig stålsatt meg og heller blitt litt forundret når det ikke var så ille (eks. ettersamtalen og mensen som avsluttet første pp). Man forbereder seg på det verste - det er en overlevelsesmekanisme det. Man tenker at man ikke orker mer enn et visst antall skuffelser. Sånn har jeg det nå - jeg vet ikke om jeg hadde klart å miste igjen, så da legger man inn grep som kanskje kan redusere smerten hvis verden virkelig er så ondskapsfull.
 
Jaja, du kjenner jo meg etterhvert og vet hvordan jeg er nå filosofien ramler i hodet på meg.
 
Men jeg håper du lar deg selv kjenne på den gode forventningen også midt oppi alle tankene!
 
Stor klem fra filosofimauren! [;)]
 
Ja, jeg lar jo meg forsåvidt nyte glede og froventninger, men klarer ikke tenke på graviditet i den sammenheng.
 
Jeg nyter gleden over å være relativt nyforlova. Nyter gleden i skulle gifte meg.
 
Og av og til, så drømmer jeg om å adoptere et lite barn. Jeg klarer ikke innbille meg at jeg skal bli gravid. Ikke akkurat nå. Tror du har rett i at det er en forsvarsmekanisme mot skuffelser.
 
Jeg forbereder meg på at vi ikke vil klare det. Jeg behandler følelsene på forhånd. Slik at jeg skal klare å takle dem dersom de oppstår.
 
Men, når vi begynner prøvingen igjen, så håper jeg min ukuelige optimisme vil komme tilbake, og at drømmen om en baby i magen vil våkne igjen.
 
Kanskje jeg ikke klarer å drømme om å bli gravid nå fordi jeg ikke ØNSKER å bli gravid nå, men fint klarer å drømme om å adoptere, fordi det uansett er en prosess som ligger så langt frem i tid at jeg ikke kan gjøre noe i den smmenheng nå. Derfor er det en "ufarlig" drøm. Mens det å bli gravid.... det er jo noe jeg teoretsik sett kunne prøvd på nå (ettersom man må være gift for å adoptere kan vi jo ikke det enda) og da er det litt vondt å tenke på. At jeg kan, men velger å la være, enda jeg ønsker meg barn...
 
Men, ja, slik går nå dagene. En etter en
 
I morgen er dag 20. To ganger har jeg hatt EL dag 20. Jeg hadde det sist syklus. Så jeg håper jo. Det ville jo være et tegn på mer stabile sykluser.
 
Jeg har hatt EL-slim i helga. Livmortappen er myk og åpen.
 
Men dette er ingen garanti hos meg. Kroppen forbereder EL, det vet jeg, men det er ikke alltid den fullfører.
 
I dag er det mer "kremet" enn slim, noe som enten er et tegn på at det har begynt å tørke opp (postivt) men mest sannsynlig er det vel bare at det blir kremet i noen dager, så litt mer el-slim, og litt kremet og litt ditt, litt datt og så kanskje EL om en måneds tid?
 
For ved EL har jeg somregel en ganske så MARKANT opptørkning. Tempen var ikke høy i morges heller, så EL har ikke vært enda i alle fall.
 
Men lov å håpe?
 
Takk for det :)
 
Det er rart å tenke, når jeg ser din "due in may", at vi ikke skan begynne å prøve før sånn ca altså når den babyen skal bli født.. (men misforstå ikke, jeg unner det på alle måter virkelig dette!) Men dette er mitt valg, og jeg er egentlig fornøyd med valget.
 
Det er nok, det å planlegge bryllup. Det er nok.
 
Det er kjempekoselig. Men det er mange ting å tenke på, ta hensyn til, huske på og ordne. Jeg kjenner meg selv, jeg kommer til å bli superstressa på slutten. Jeg evner helt å bli "bridezilla deluxe". (men enn så lenge har jeg begge bena plantet fint på landjorda) Babylaging oppi dette? Med håååååååååååååp, lange, lange dager frem til testing, depping når jeg får negativ test, enda mer når mensen kommer, og så skrape seg sammen og begynne på nytt, ny syklus, nye muligheter. Hormoner opp og ned og i mente. Og oppi dette ta avgjørelser om gjestelister, nskelister, kjole, blomster, og fotograf?
 
Tror det er nok med en ting om gangen.
 
Først bryllup. Så baby.
 
Forhåpentligvis uten så eeeevigmange prøveperioder mellom...
 
Så ja, det er derfor jeg er så håpefull om EL nå. Jeg vil så gjerne det. Fordi det indikerer stabilisering av syklusen. Dessuten har jeg vel satt en grense for når jeg skal ringe legen og be om en sjekk av syklusene på "neste gang jeg kommer til dag 30 uten å ha hatt EL enda", om jeg ikke husker helt feil... Og det vil jeg gjerne slippe.
 
Så kjære eggstokk, om du kan høre meg. Slipp det egget nå. Please...
 
Når jeg fikk tegnet temperturene inn på grafen min, så snek den seg et par millimeter over coverline i går, og enda litt mer over i dag.
 
Kanskje, kanskje jeg HAR hatt eggløsning, så tidelig igjen? At jeg kan håpe på en syklus rundt ca 35 dager? Det ville jo være kjempeflott, to sånne på rad, kan jeg håpe på en stabilisering? Det ville vel vært for godt til å være sant, men.... jeg håper nå jeg...
 
Back
Topp