Ja, så er det klart, jeg hsar hatt eggløsning allerede! Mye tyder på at det var alelrede dag 20 av sykklusen!
Det har jeg hatt en gang før, og det ville jo være flott om det kunne stabilisere seg slik. Jeg utsetter i alle fall det med å få legetime, i påvente av å se hvordan neste syklus blir. Dersom jeg passerer dag 30 av den uten EL, så skal jeg bestille legetime, har jeg bestemt meg for.
Ja, jeg utsetter og utsetter, men det virker ikke logisk å gå til legen og klage over lang syklus når denne bare blir 34 dager. (USTABIL syklus har jeg jo, den forrige var over 70 dager, men det føles for dumt å ringe legen om dette i en slik "perfekt" syklus som dette)
I går hadde jeg en litt tung dag.
Jeg sov dårlig, våkna klokka to. Klokka fire. Fem. Seks. Og Sju. Etter sju sov jeg ikke mer, og ble liggende og tenke. Jeg håpet i det lengste på å soven igjen, siden jeg hadde sovet så elednig hele natta, og gjorde som jeg har gjort fra barndommen av når jeg ønsker å sovne; dagdrømme om positive ting. Men preget av mitt lesestoff de siste ukene (Jeg vet myyyyye om adopsjon nå, kan svare på de fleste sprsmål om det, føler jeg) og en drøm jeg hadde om natta om ei lita jente fra Kina som kalte meg mamma, så var tankegange satt. Greit det, tankene var positive nok de, jeg "gjennomgikk" en adopsjonsprosess som endte opp mer verdens nydligste lille jente, og ettersom jeg var våken i 2,5 timer før min kjære våkna, verdens nydligste lillesøster til henne også.
Men jeg fikk ikke sove, og jeg har visselig sett på kalenderen og tenkt de siste ukene. Dte antakelig mest aktuelle landet er Kina, og man må være 30 år for å kunne adoptere derfra. Jeg er 27. (men andre "aktuelle" land setter grenser på f.eks 5 års ekteskap, eller har så veldig lang ventetid at det uansett ikke er noe tidligere vi ville fått et barn.) Da har mitt hode forutsatt slik: vi gifter oss sommeren 2007. Da setter vi igang prøvingen igjen, men lykkes vi ikke i løpet av 2007 er det aktuelt å oppsøke lege, for vi har jo allerede ca 9 måneders aktiv prøving bak oss, et halvt år til så bør vi da kunne få lov til å gå til legen, selv om det ikke er et sammenhengende prøveår? Utredning tar tid, og lykkes vi ikke naturlug (ettersom dette er en tankerekke som fører frem mot en adospjon så tenekr jeg altså på hva som skjer omvi IKKE lykkes) så er det tid for ivf. Ventetid for å komme igang, og etter et mislykket forsøk eller to er det ikke utenkelig at jeg sier stop. Slike hormonkurer er slitsomme, og personlig har jeg et høyere ønske om et BARN enn en baby, og er for tiden fasinert og "forelsket" i tanken på adopsjon. Den norske delen av prosessen, barnevernet og godkjenning av staten, tar ca et år.
Vi ER antakeligvis 30 år innen den tid, og kan i så måte søke fra Kina, og altså være minst 31 år (for tiden 13-14 måneders ventetid i kin, men den er oppadgående, dog med håp om at den på sikt kanskje kan stabilisere seg på et år igjen) før vi blir foreldre.
Dette har jeg vært gjennom i hodet mange ganger, og det fungerer helt greit.
Helt til jeg i går altså begynte å tenke på at jeg vil være TRETTIEN ÅR!
I mitt lille hode har jeg fra barndommen drømt om å være en "ung mor". ikke tenåringsmor, men gjerne få den første når jeg var ca 25, og altså være klar for åtenke på den ANDRE nå som jeg er 27, mens jeg i virkeligheten altså ikke engang prøver på den første enda, og hadde brukt to timers tidelig morgentid på å finne ut at jeg kanskje blir TRETTI EN!
Er det noe rart at mamma tenker på at lekeplassen utenfor kjøkkenvinduet er fint plassert for småtasser som vi kan se fra kjøkkenet? At pappas koleger utbrøt "nå kommer barnebarna" da de så prospektet på huset vi har kjøpt det står "barnevennlig strøk" (og ER virkelig et barnevennlig strøk!) At min forlovedes tante smiler og gir oss babyteppet hans som hun har lånt til sine egne barn. Nå er hun ferdig med det, og "dere trenger det kanskje snart" og vil vite om hun kanskje blir "gamletante" snart. At mine kolleger anser det som helt naturlig at jeg er nesteman ut i permisjon, at nå som jeg til og med er forlova må de nesten "regne med" at jeg skal ha baby (litt skremmende, for jeg er vikar og vil ikke at ed skal "skvise meg ut" fordi de forventer at jeg skal få barn! Kontrakta mi går ut før jeg har tenkt å begynne prøvinga...)
ALLE forventer at vi skal få barn. Og hvorfor ikke? Vi er 27 år gamle. Vi har vært sammen i over 5 år, vi har vært samborere i godt over fire. Vi er forlova. Vi har kjøpt hus i et barnevennlig strøk, med FIRE soverom. Vi har god økonomi (selv om vi i forbindelse med huskjøp har fått digert huslån da.)
Selv om jeg selvsagt ikke trenger blir 31 før jeg holder min kinesikfødte datter i armene, så er jeg i alle fall 28 like etter at jeg gifter meg, og må lykkes "på bryllupsreisa" omtrent for å rekke å bli mor før jeg er 29. Altså, selv om vi lykkes på første forsøk når vi begynner på prøvingen, så vil jeg være 3,5-4 år "etter planen". Jeg skal ikke akkurat legge opp livet etter en plan fra ungdomstida, men uansett, jeg blir slett ingen "ung mor". Jeg blir en "gammel mor" (etter mitt eget hode, egentlig helt gjennomsnittelig dersom jeg altså får et barn når jeg er 29)
Jeg har selvsagt ikke gitt opp håpet om å klare å bli gravid. Helst på "egenhånd", evt ved litt legehjelp. Men jeg er ikke fremmed for tanken på alternative veier til å bli foreldre. Jeg vet ikke helt hvor alvorlig interessert i dette min kjære er. Han sier alltid når jeg tenker "hva om vi ikke kan få barn?" at "da adopterer vi. For foreldre skal vi bli, vennen min" Men samtidig er han 100% overbevist om at jeg skelvsagt SKAL bli gravid, så om han seriøst har tenkt på adopsjon vet jeg ikke.
Men JEG har gjort det. Sånn at jeg i alle fall vet hvilke alternativer jeg har.
Men tungt, tungt er det, når jeg tenkte på at jeg altså ville være MINST 31! Og det er 4 år til!
Vel, vi får ta ett skritt om gangen.
Jeg prøver ikke å bli gravid. Jeg VET at mensen kommer om en drøy uke. Jeg VIL ikke bli gravid. Og det er nettopp det, det at jeg ikke vil... det som gjør meg så trist. For på et vis er det slik at jeg ønsker å ville. Jeg ønsker å ville være en prøver.
Sto og vannet blomstene på lørdag og midt innimellom alle kassene (der blomstene står er det nemlig også et lager av pappkasser... ikke helt ferdig med innflytting...) og tenkte på hva vi egentlig driver emd i dette livet. som lyn fra klar himmel slo det meg at DERSOM vi hadde lykkes da vi først begynte å prøve, så hadde jeg hatt en baby nå. En ferdig født, levende baby! I stedet har jeg ca 9 måneder igjen av prøvepausen, et bryllup å organisere (angrepet av panikk i helga. Ikke om å gifte meg. Men om å organisere det og bli ferdig!) og ellers et reativt rotete og litt "meningsløst" liv.
Hmm, dete ble langt. Og rotete.
Jeg er ikke egentlig så negativ som det kan virke som altså! Jeg er ikke det!
Og i morges kjente jeg at det stakk litt mens jeg pussa tenner. Men, jeg har hatt sånne smerter før jeg, og somregel aldri i nærhet til EL. (en kjapp titt på grafene mine viser sat jeg har merket det av 3-4 ganger før, men bare EN gang var det dagen før El, ellers har det vært uker før, etter eller i en syklus uten EL i det hele tatt.)
