EL ville vært en fin start ja.
en positiv graviditetstest et par uker senere enda bedre...
Mitt humør er i en annen retning om dagen.
Jeg tenker... jeg er snart 27 år gammel. Det vil si at det er tre år til jeg er 30. (forklaring på hvorfor jeg tenkr 30 har ikke med"å bli gammel" å gjøre, men det kommer altså en forklaring her)
Jeg tenker... vi prøver denne syklusen uten legehjelp. Når denne syklusen er over har jeg antakelig hatt bursdag, og er altså 27 år gammel, eller nærmer meg veldig i alle fall. Så kontakter vi legen. Så skal det tar blodpørver kanskje, kanskje må jeg tempe, eller aksepterer legen mine allerede 15 (på det tidspunktet 17) måneder med temping som "grunnlag godt nok"? (Hvorav de første 7 var uten EL idet hele tatt, og deretter litt av og på, og med uregemlessigheter i alle fall.) Eller blir min lege en av disse som ikke tror på/benytter seg av temping? Blir det piller kanskje? Eller utredning/undersøkelser av ulike slag? Dette tar nok sikkert tid ja, jeg er sikkert 28 innen de fastslår at "neivel, det funka altså ikke med tre runder med pergo i annenhver måned, og vi finner ikke ut noe annet som er galt. Eller at de faktisk FINNER ut noe som er galt da...
Så er det vel å begynne å vente på prøverør da. Det er ventetid på denslags, et halvt år før man kommer igang? Eller kanskje mer? Innen det andre forsøket har mislykkes har jeg nok blitt 29. (Og eventuelt noen fryseforsøk også, dersom det er mulig.) Orker jeg et tredje? Kanskje, kanskje gjør jeg det. Kanskje ikke. Da kommer poenget med å da ha blitt 29. Da er det nemlig bare et år til jeg er 30. Og det tar et år å komme gjennom den "norske delen" av en adossjonsprosess. Og da, da er jeg altså 30. Og 30, det er aldersgrensa for å kunne adoptere fra Kina. Så da kan vi starte den prosessen med å kontante barnevernet og sånn da, etter det andre forsøket, dersom vi ikke orker det tredje. Eller etter det tredje dersom vi bestemmer oss for å prøve alle forsøkene vi får før vi gir opp.
Ja, for de siste par ukene hr jeg tenkt mye på dette med å adoptere. Og da særlig fra Kina. Som man altså ikke kan gløre før man er 30. Men så tenkte jeg på hva vi skal gjennom først, og fant ut at.... vel, jeg blir 30 før det er spesielt aktuelt uansett.... (Men så tenker jeg på korea også da, og da trenger man ikke være så "gammel" som 30. Men det rekker vi antakelig uansett å bli...)
Men... for all del, dette er dystre tanker. For hvem sier at jeg ikke blir gravid denne syklusen, og derfor aldri trenger ringe legen? Eller at ikke i det minste kanskje første runde mer Pergo gjør nytten, dersom det er det jeg trenger (vet ikke om det er løsningen, jeg HAR jo somregel EL, bare at edn er seeeeeeeen) eller at de ikke finner noe annet galt som de kan ordne på? Eller, at ikke dt første IVF-forsøket fungerer? eller i alle fall det andre?
Det an jo megt godt skje, antakelig skjer det også.
Men i mine negative stunder tenker jeg at legen bare sender meg hjem, jeg HAR jo EL, om enn noe regelmessig, og har ikke prøvd mer enn i 10 måneder (på det tidspunktet jeg forventer å ringe legen, da er det vel fort nærmere 11 innen jeg får time, eller 12 om hun ikke synes det er en "prioritert sak" kontordama som bestemmer sånt der) At vi ikke får barn, må gjennom hele utredning og prøverørsprosessen, og at hormonene kommer til å gjøre meg gal, og at vi kanskje... kanskje ender opp med et lite barn født i utlandet likevel. Og egentlig så liker jeg den tanken jeg...
Selv om jeg gjerne, gjerne vil få oppleve det å være gravid, det å føde, og det å ha en baby. (et adoptert barn er somregel et lite barn, ikke en baby... Det er et spebarn, en baby, jeg altså vil "gå glipp av")
Nei, tidne får vise hva som skjer.
Det ordner seg vel.
Jeg er tross alt bare i min 6. PP (men altså passert 8 måneder som prøver, og 15 måneder uten p-piller)
