Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde trodd det skulle bli, men les det den som vil.
Jeg fikk tr på besøk i dag.. igjen.. Pp12 = over, og 1 år passeres. Trodde (håpet) heller aldri at det skulle gå så lang tid for vår del. Det har vært et turbulent år for meg som førstegangsprøver, mange turer på sykehus med celleforandringer og flere typer høy risiko HPV-virus påvist i fjor høst. Vår 2017 hadde jeg en operasjon i den forbindelse. Sambo fikk plutselig en utfordring med sitt "utstyr" når min situasjon begynte å se okei ut. Nå venter han på sykehustime på kirurgisk pol.klinikk og må mest sannsynlig ha en full omskjæring, da de lenger ikke ser at det skal bli bedre. Hatt litt for mange runder med sår og påfølgende arr, etter prøving og kos ellers. (Sorry for details) Jeg har prøvd å overtale han til at vi "ikke trenger", selv om vi begge føler lyst og behov for nærhet og prøving. Har siste 3 perioder prøvd å inseminere selv, men uten hell. Men ikke så rart når utløsning og alt blir "fucka opp" når alt blir så stramt og vondt stakkar.
Blir prøvepause for vår del nå. Jeg kan ikke utsette han for mer nå. Selv om han har valgt det selv. 1 år, uten å være i nærheten av noe. Aldri sett en positiv test, vi vet ikke om vi kan få barn. Gyn sier at alt hos meg ser greit ut, kroppen viser gode tegn til EL og tydeligvis også før mens. Men hadde jeg bare visst at vi kan, det bare har ikke klaffet, tror jeg at jeg hadde slått meg mer til ro med hele situasjonen. Nå vil sambo vente med å dra til leger for å undersøke dette, og prøve mer når han er "friskmeldt" fordi han føler at vi ikke har fått "gitt vårt beste" pga alt som har skjedd.
Følte meg nedfor for vår situasjon før jeg logget meg inn nå, men etter å ha lest de meldingene som har kommet inn i dag, føler jeg at jeg ikke har rett til å "klage". Men føler meg ikke bedre i det hele tatt av den grunn. Jeg føler virkelig med dere! Et ønske om barn kjenner jeg til, og det er noe så iboende sterkt, noe som kan være altoppslukende. Jeg vet en del om å føle en skuffelse når tr kommer, når man har gått i 14 dager med håp, kanskje kjent tegn og signaler gang på gang. Den følelsen av skuffelsen alene kan være så utrolig sterk. Derfor klarer jeg ikke å se for meg den følelsen dere sitter med, dere som har delt historiene deres i dag. Hjertet mitt gråter med dere, og jeg håper det kan gå bra for dere nå neste gang dere prøver igjen. Jeg krysser alt for dere! Har forståelse for at det kan kjennes urettferdig ut. Helt utrolig kjipt, trist, frustrerende og irriterende at et ønske om barn skal være så ufattelig og idiotisk vanskelig for enkelte. Noe som skal være verdens mest naturligste "sak". Arg.
Hvor mange dpo er du?
