Jeg føler jo hele verden faller i grus, også kommer jeg meg litt opp igjen når jeg tester positivt igjen, men får aldri bygget meg ordentlig opp føler jeg. Jeg går liksom hele tiden i minus i energi og lurer på hvordan det er meningen jeg skal klare komme meg videre. Må jo forholde meg til livet, kunne godt tenkt meg bare å krølle meg sammen og gråte og ikke forholde meg til noen et par ukers tid.
Det er blytungt, spesielt da vi hadde svangerskap uten embryo, måtte avslutte ved 10 uker og 7 uker etter aborten oppdaget rester. Da knakk jeg virkelig. Jeg føler meg absolutt ikke sterk.
de fire i mellom der, altså de fire tidligere i 2017 har vært kjemiske så da har jeg heldigvis ikke rukket alt for mye drømmerier først, men fy søren. Jeg hadde aldri trodd det gikk an å være så uheldig.