Takk for omtanken.
Har begynt å skrive ned tankene mine i en dagbok fordi jeg begynner nå å få et dårlig forhold til egen kropp, og til graviditet generelt. Jeg har for lengst sluttet å juble ved positiv test. Dette blir min 5. spontanabort på rad. Har ikke født levende barn, jeg heller. Jeg merker at hodet distanserer seg mer og mer fra kroppen. Hodet og hjertet lengder vanvittig etter et barn. Og jeg blir jo gravid, men det er som om kroppen spytter de ut. Som om kroppen gir meg finger’n liksom
Men, vil også understreke at jeg ikke har gitt opp. Jeg har troen på at dette kommer til å gå bra. Trenger ikke mange barn. Blir veldig fornøyd om jeg klarer å bære frem ett.