38+6
Først av alt, dette er mest sansynlig veldig unyttig lesning for de fleste
Oi, oi! Trenger å lite av meg en aldri så liten tirade angående familie.
Jeg har jo nevnt tidligere her inne på forumet at jeg har en tante og et søskenbarn på farssida som har oppført seg ganske lite hyggelig for å si det pent.
Liten oppsummering på ting som plager meg; de kuttet omtrent alt av besøk og telefonsamtaler etter at farmor døde for 15 år siden, varsel på når de først kommer på besøk er max to dager selv om ingen av dem jobber, tar seg alltid til rette på besøk, roter i alle skap og skuffer, legger aldri ting tilbake på plass, tar ting uten å spørre, sitter bare på ræva og spør når det er mat, gidder aldri å hjelpe til med nevnte matlaging, 'bestiller' seg ferie, (noen ganger med "kokk" i form av min far), på hytta til mine foreldre og dette er bare toppen av isfjellet.
Når det gjelder forholdet til meg og Husbonden har de knapt snakket til meg/oss på over 10 år. I bryllupet vårt for 6 år siden gjemte de seg i et hjørne, snakket ikke med en sjel selv om flere prøvde å få kontakt og snek seg hjem tidlig uten å si ifra til noen. De sa hadet til meg ettersom de møtte meg og Husbonden i døra til lokalet. De ignorerte glatt min nye mann.
Kort etter bryllupet kontaktet jeg mitt søskenbarn (S fra nå av) og fortalte hvor såret både jeg, min Husbond og foreldrene mine, som var vertskap for bryllupet, var over S og tante (T) sin oppførsel. Det førte til en utblåsning fra hennes side om hvor dårlig behandlet hun følte seg, hvordan ingen tok hensyn til henne og hennes problemer, hvordan hun omtrent hadde slept seg til bryllupet, hvor dårlig vertinne jeg hadde vært og at ikke alt handlet om meg. Min mor hadde visst også oppført seg forferdelig ved å sende "stygge blikk" til S og T over bordet. Sistnevnte kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte da min mor hevder hun prøvde å få blikkontakt med dem.
Etter at S hadde lettet på hjertet la vi på. For ordens skyld må det nevnes at S går på medisiner for stoffskiftet og mistet faren altfor tidlig for 8 år siden, men utover det aner ingen bortsett fra T hva som plager henne. Hun svarer ikke når noen spør.
Etter den telefonen har vi knapt snakket sammen. Jeg følte meg fullstendig overkjørt og selvtilliten min var på et helt annet sted den gang i forhold til nå. Den eneste kontakten jeg har med noen av dem er at jeg sender godt nyttårsmelding til S hvert år. Gjør ikke jeg det får jeg ingen heller.
Sist gang jeg skrev en tråd om dette var problemet mitt at S og T plutselig ytret ønske om å komme på besøk til oss i nye huset vi leier. Vi fant det perfekte huset i fjor i ei lita bygd på et lite småbruk, eneste minus er at huset ligger bare to timer unna S og T.
I utgangspunktet var jeg ikke serlig lysten på å ta opp igjen noe kontakt, men etter tilbakemeldingene jeg fikk på den tråden, vurderte jeg alvorlig å invitere dem på besøk før fødselen. Men når det kom til stykket og jeg hadde utsatt og utsatt til en mnd før jul, klarte jeg ikke å gjøre det. Ingen del av meg hadde lyst til å ha dem her. Ikke en gang for å vise meg som den større personen. Ikke etter hvordan de stadig tar seg til rette og slipper unna med alt selv om jeg vet at ting de har for vane plager flere i familien. Ingen sier ifra til dem fordi "det ikke nytter".
Husbonden er enig med meg og vil ikke ha dem i hus uten en unnskyldning for oppførselen deres i bryllupet. For ordens skyld igjen, han nekter ikke meg å ha kontakt med dem hvis jeg vil. Der har jeg hans fulle støtte, men han vil ikke være der når de er på besøk. Noe jeg skjønner godt.
For en uke siden tok jeg dette problemet opp med min far som alltid tar S og T i forsvar. Samtalen gikk bedre enn jeg hadde trodd og han innrømmet faktisk at han var enig i at oppførselen deres til tider er langt fra greit. Likevel mente han at jeg burde la dette ligge og invitere dem på besøk etter fødselen, eventuelt til dåpen.
Og her sitter jeg og stanger i veggen igjen. Jeg føler de har ødelagt så mye med hvordan de har oppført seg og det toppet seg i bryllupet vårt. For oss så forsuret de store deler av det med oppførselen på dagen og telefonsamtalen etter og jeg er redd de skal gjenta bragen. Jeg kjenner at jeg tåler det ikke om de prøver seg på noe dritt om de blir invitert til å hilse på vår førstefødte.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil invitere dem hit. Hvis de spør så får jeg bare si som sant er at jeg synes det er merkelig at de plutselig vil ha kontakt spesielt etter hvordan det endte sist og at hverken Husbonden eller jeg er komfortable med det.
Dette ble mye, men jeg trengte å få ut all frustrasjonen. Jeg kommer sikkert på mer etterhvert, men dette var vel hovedpunktene.
Takk til dere som gadd å lese, håper dere overlevde stakkars