Tusen hjertelig takk for alle gratulasjonene!
Da var det tid for fødselshistorie fra meg. Dette er noe jeg gjerne vil huske så mange detaljer fra som mulig så det kommer nok til å bli langt, sikkert TMI og helt fantastisk å skrive for jeg sitter igjen med en helt utrolig opplevelse etter fødselen
Det er nok flere skrivefeil enn vanlig for deler av dette er skrevet med en hånd, delvis venstre og med lille skatten på fanget
Skal rette dem opp etterhvert som jeg får tid.
Dagen begynte tidlig for meg den 23.02.2021, rundt omkring 03.00 på morgenen, eller natta som vi normale mennesker pleier å kalle det. Som vanlig måtte jeg på do og hadde halsbrann. Når det bare dreide seg om doturer klarte jeg vanligvis å sovne igjen, men når det var halsbrann involvert var det stort sett bare å sette seg i sofaen og drikke vann eller melk til det gav seg. Det var nøyaktig det jeg gjorde denne morgenen og mens jeg satt der kjente jeg på disse nå velkjente takene som hadde fått for vane å dukke opp i tide og utide for å gi meg falske forhåpninger. De tok seg opp fra murring rund omkring 03.30-04.00 tida.
Alltid like forhåpningsfull fant jeg fram rieteller selv om jeg var sikker på at takene heller ikke i dag ville føre noen steder og begynte å ta tiden på dem. De kom med 10-17 minutters mellomrom og varte fra 15-90 sekunder. Helt innenfor normalen for meg nå, det var vel egentlig bare å vente på at de dabbet av igjen tenkte jeg og gikk for å ta meg en dusj. Og i dusjen slapp de ganske riktig taket og gikk tilbake til murringer.
Ren og pen og tilbake i stua igjen begynte takene på igjen og ejg fortsatte tellingen av dem. De kom litt tettere og varte litt mer regelmessig. Er det håp likevel tenkte jeg og satte meg spent til å vente på at Husbonden skulle våkne. Vuderte om jeg skulle gå opp og vekke ham, men jeg var stadig redd for at det skulle være falsk alarm og at vi begge ville være stuptrøtte resten av dagen, så jeg ble sittende.
Jeg tror nok at Husbonden likevel merket at noe var i gjerdet for han våknet før klokka ringte og kom ruslende inn til meg hvor jeg fortalte, med et spent smil jeg ikke kunne holde tilbake, at jeg lurte på om jeg hadde sittet med rier de siste par timene.
Minst like spent og gira som meg vurderte Husbonden om han skulle vekke svigers og informere dem bare i tilfelle vi pluttselig måtte avgårde fort. Det endte med at han gjorde det mens jeg ringte Stord Sjukehus og forhørte meg om hva jeg burde gjøre nå. Slapp av og kontakt oss igjen om litt når riene kommer tettere var svaret jeg fikk. Ble temmelig gira på at til og med Stord var sikker på at det var rier
Snart var det kaffe og frokost for svigers mens jeg regnet ikke med at noe kom til å skje før lunsj så jeg fortsatte bare med å drikke vannet mitt. Jeg hadde tenkt å vente med å spise noe til klokka nermet seg 12-13 tida som vanlig. Jeg drakk heller ikke noe kaffe denne dagen, livredd for at den skulle hindre riene i å fortsette å ta seg opp
30 minutter etter at jeg hadde ringt Sjukehuset tenkte jeg at det var på sin plass å informere jordmora mi om at det mest sansynlig skjedde noe i dag. Jeg var heldig og for hun hadde vakt og ville følge meg til sykehuset i ambulansebåten om det ble aktuelt. Hun spurte hvort tett rien kom nå og ejg svarte at nå var det rundt 5-7 minutter imelom, men selv tenkte jeg ikke noe over den korte intervallen ettersom 5-7 minutter ikke var det jeg så på som regelmessig. Men jeg nevnte som sant var at de var blitt vondere. Omtrent tre sekunder etter at jeg trykket send ringte jordmor opp og sa at hun ville bestille ambulansebåten til meg med en gang. De ville trenge minst 30 min på å nå henne før de kunne reise og plukke opp oss. Vi avtalte å snakkes om en halv time og avtale hvilken kai de skulle hente oss på.
Nå var jeg helt i hundre, men samtidig følte jeg meg rolig. Nå skjer det. I dag skjer det.
Selv om jeg tok på meg rene klær etter dusjen hadde jeg planer om å ha noen spesielle plagg på meg den dagen jeg skulle føde. Jeg ville ha et par bukser som var lette å få av, en lang, løs singlett og den tidligere nevnte ull cardiganen jeg kjøpte meg rundt jul til nøyaktig dette formålet. Alt nøye utvalgt for å være ultrabehagelig såklart
Jeg karet meg opp trappe, med hjelp fra Husbonden, fikk skifta og karet meg ned igjen. Husbonden pakket siste rest avfødebagebagen og så satte vi oss til å vente. De lengste 30 minuttene på hele dagen, jeg sverger!
Etter tips fra Husbonden endte jeg opp med å stå og henge på sofaryggen endel av tida siden det lindret en god del. Jeg stod vel slik da jordmor endelig ringte opp igjen og vi ble enige om at det beste ville bli om svigers kjørte oss til ei ferjekai som lå 20 min avgårde. Riene mine hadde tatt seg opp enda mer og vi kunne spare ti minutter på denne løsningen.
Jeg vil bare ha sagt at det å kjøre bil på dårlige vestlandsveier, omtrent i aktiv fødsel, er helt for*ævlig vondt! Skjønner godt det er ulovlig å frakte dyr i fødsel, skulle bare ønske det gjalt menneskedyret også
Det stod ikke på evnene til sjåføren da for han har vært yrkessjåfør og det er tydelig
Vi nådde fram samtidig som ambulansebåten og støttet godt opp av Husbonden kom jeg meg ombord. Jordmor undersøkte meg ikke, hun tok bare en sjefsavgjørelse om at taxi ikke var aktuelt i vårt tilfelle. Ordinær prosedyre er undersøkelse for å finne ut om den fødende er i aktiv fødsel før hun får lov til å bli med ambulansebåten. Hvis ikke blir det taxi. God jordmor vi hadde for på Stord fant de ut at jeg var på 4cm
Turen med båten gikk strålende, rolig sjø og hyggelig selskap. Husbonden sendte beskjed til min familie om at vi var på veg til sykehuset og måtte avvise en telefon fra kommunen vi flyttet fra sist sommer med at han ikke kunne snakke nå da han var på vei til sykehuset for en fødsel
Stakaren hørtes bare mildt stresset ut
Vel framme ble vi møtt av ambulanse som etter litt om og men ble ledig. Den turen var om noe enda verre enn den første bilturen. Trodde jeg skulle slite noen sener i håndleddene sånn som jeg klorte meg fast til det jeg kunne for å unngå å sitte i setet. Hver. Eneste. Uhjevnhet. I. Veien. Hele. Den. Fem. Minutter. Lange. Turen. Opp. Til. Sord. Sjukehus. Oi! Gjentar ikke det om jeg får velge altså
Husbonden var heller ikke imponert for vi kunne ikke sitte ved siden av hverandre i ambulansen. Han kunne med andre ord ikke trøste meg eller ta på meg. Heldigvis var ikke turen lang, så vi overlevde begge to, men vel framme måtte de finne rullestol til meg for nå kunne jeg ikke gå om jeg hadde hatt lyst en gang. Riene kom tett og var blitt veldig vonde. Jeg ble bedt om å si ifra når det kom en rie, men jeg gjorde ikke det, jeg var redd de skulle stoppe stolen så det tok lenger tid å kome fram til føden
Jeg ble trillet gjennom halve sykehuset virket det som før vi endelig ble møtt av kosedyr, en stork, ei kjempesøt lita vugge og jeg skjønte at vi endelig var framme. Kl 11.50 ble vi vist inn på et familierom og jeg ble undersøkt, fikk sykehusskjorte, nettingtruse og bleie i tilfelle vannet gikk. Varmeflaske fikk jeg og, men glemte å bruke den. Som nevnt var jeg på 4cm, så aktiv fødsel, men jeg tror ikke de hadde kastet ut Husbonden om jeg hadde vært på 3 cm. Ingen stilte oss de mye omtalte corona-spørsmålene heller. Noen spurte om litt halvhjertet om vi hadde vært i andre kommuner, men jeg husker ikke om dette var på Stord Sjukehus eller ambulansebåten. Alt jeg husker er at jeg, ihvertfal, følte meg trygg og godt tatt vare på. Ikke et sekund var jeg redd for at restriksjonene skulle ødelegge dette for oss.
Jordmødre spurte oss om vi hadde med oss et fødebrev for min jordmor hadde gitt beskjed om at vi hadde en del ønsker. Selvfølgelig hadde vi jo glemt fødebrevet, det var såvidt vi husket fødebagen. Men vi fikk listet opp det som var aller viktigst for oss.
Etter dette og min nydelige makeover til sykehusfødende fikk vi fødestue, fødestue 2 tror jeg det stod på skiltet på døra, og der inne ble vi møtt av lyden av rennende vann fra badekaret de gjorde i stand til oss, en yogaball og en diger fødeseng som så ut som om den når som helst kunne finne på å lette for å returnere til moderskipet. Jeg likte den umiddelbart ikke såklart. Jeg skulle fader meg ikke oppi der om jeg kunne hjelpe for det. Prekestol fikk jeg også. Hadde ikke kommet meg fra rommet vårt og til fødestua uten.
Det første jeg så da vi kom inn i rommet derimot var en sånn liten sykehusseng for nyfødte. Jeg klarte ikke helt å koble at den var til vår lille mageboer, og lurte på hvorfor den stod her
Det første jeg gjorde var å hoppe i badekaret mens Husbonden busjet ryggen og brystet mitt med herlig varmt vann, desverre sluttet riene mine med en gang jeg kom oppi vannet. Selv om riene gav seg hadde jeg fortsatt vondt nede ved symfysen og klarte ikke å slappe av noe serlig. Jeg satte pris på å ha fått anledning til å prøve badekar selv om det ikke var tingen for meg denne gangen.
Tiden etter at jeg kom opp fra karet er noe uklar for meg. Jeg husker at det gjorden vondt når riene begynte igjen og jeg tror jeg satt en stund i en lenestol og pustet meg igjennom dem. Det var forferdelig vondt å gå eller stå oppreist så jeg orket ikke så mye av det før jeg ble "pisket" opp av en jordmor som ville hjelpe meg videre. Hun mente jeg burde stå og gå litt for å hjelpe riene på vei. Selvfølgelig hadde hun rett i at det ville hjelpe, det var bare jeg som var litt fortapt i smerte og prøvde å lindre dem. Dette fikk jeg og ekstern hjelp til rundt disse tider. Husbonden var jo en helt den dagen og hjalp meg til å puste igjennom rier uten annen smertelindring, men til slutt måtte jeg krype til korset og be om å få prøve lystgass, selv om jeg syntes det hørtes litt skummelt ut. Jeg fikk prøve på 30%, hva nå det måtte bety, men hjalp gjorde det.
Noe av det verste med fødselsoplevelsen på dette tidspunktet var at jeg ikke var i stand til å gå på toalettet. Jeg satt på skåla i evigheter med vannet rennende i springen, men det var ikke fysisk mulig å få ut noe. Dette betydde at de måtte til med engangskateter
Babyens hode blokkerte mest sansynlig for alt fikk jeg høre, det var fortsatt helt pyton og jeg har ikke følt meg så hjelpeløs før.
Innimelom dette hadde jeg en undersøkelse til hvor de konstaterte at jeg kun hadde åpning på 5 cm. klokka var da 16.36. Jeg husker at jeg ble frustrert over at jeg hadde jobbet så lenge uten å ha fått noe skikkelig igjen for det. Jordmødrene, en student med veileder, sa seg enige for de ville hjelpe meg videre ved å ta vannet mitt. Jeg måtte ligge på ryggen i fødesenga for undersøkelsen og når de skulle ta vannet og det var så ulidelig vondt! Det å snu seg rundt, det var såvidt jeg visste hvordan jeg skulle få gjort det. Selv riene var ikke så ille som smerten rundt symfysen når jeg skulle prøve å lene meg bakover for å legge meg til rette.
De tok vannet 16.36 og forsøkte å feste en sånn ting til å høre fosterlyden med på babyens hode, men den datt av igjen. Det gjorde visst ingen ting, de kunne lytte etter lyden på utsiden. Her ble det litt skummelt et øyeblikk for det de tok vannet sank hjerterytmen til EM voldsomt og jeg ble så redd for hastekeisersnitt og hva som verre var. Det ble kalt inn en barnelege tror jeg, for sikkerhetsskyld og jeg ble bedt om å stå på kne i senga så tyngdekraften kunne hjelpe til med åpningen.
Det gikk fort framover nå så kl 18.03 var jeg på 9cm og begynte å kjenne trykketrang. Jeg pustet emg igjennom den så godt jeg kunne selv om det var nesten umulig å holde kroppen fra å presse. Jeg tror det var jordmorstudenten hjalp meg til å holde igjen ved å støtte opp underlivet mitt med en klut. Det føles jo litt merkelig å ha andres hender gjøre sånt, men på dette tidspunktet kune jeg egentlig ike brydd emg mindre og tok gladlig imot alt som kunne hjelpe.
Jeg kjente etterhvert at jeg presset ut fostervann rundt hodet til EM som fram til da hadde stengt av som en propp, og da kom neste støkk: "Babyen har bæsjet i fostervannet" hørte jeg noen si. Jeg ble bedt om å snu meg så de kunne undersøke åpningen igjen og barnelegen ble hentet inn igjen. Åpningen var nå 10cm kl 19.00 med bare en liten kant igjen som de ville prøve å hjelpe babyen forbi med klarsingnal fra barnelegen. Så begynte siste inspurt kl 19.20
Men dette er jo den biten som er den beste også, for når den intense smerten kommer for så å forsvinne, da er det over. Da er premien der. Målet er nådd!
Svimmel av doturen ble jeg og så jeg fikk ikke lov til å gå tilbake til rommet vårt. Jeg ble trillet tilbake på en kontorstol da rullestolene fvar opptatt.
