Endelig tid for ny oppdatering her!
Uke 12 er endelig trygt passert, for en stund siden, fikk jeg vite etter TUL 14 august. Timen ble framskyndet pga en liten blødning jeg opplevde tidligere den uken. Føler jeg må skrive litt om det som skjedde rundt den for jeg delte ingenting om det i terminforumet. Jeg hadde for klare minner fra sist svangerskap til at jeg klarte å skrive det. Ting blir liksom litt mer ekte når flere vet om det og dette var noe jeg helst ville fornekte. Men her kommer hele historien altså, siden jeg stadig skal huske alt sånt dramatisk som skjer.
12 august.
Jeg hadde vært og tatt blodprøver i forbindelse med 12 ukers kontrollen tidligere på dagen og nå satt jeg og slappet av med film på kvelden. Snart ble jeg fysen på noe så jeg bestemte meg for å lage meg et glass sjokolademelk. Jeg reiste meg og kjente en urovekkende kjent følelse av noe som beveget seg ned skjeden og ut i trusa. Uten helt å tenke stakk jeg ei hånd ned i joggebuksa og kjente på utsida av trusa. Fingrene kom opp igjen med blod på seg.
"Nei. Nei. Ikke igjen! Ikke igjen! Nei! Nei! Nei!" Messet jeg på vei til badet blind av tårer. Der inne rant det litt mer friskt rødt blod ned i toalettet, men jeg kunne tørke bort alt utvendig blod med tre tørk. Kasta klærne til vask, vasket meg og tok med meg et bind opp på soverommet på jakt etter reine klær. Da jeg var kledd igjen gikk jeg inn til Husbonden som gamet med en kompis over nettet. Vanligvis lar jeg han få helt fred når han sitter på det rommet, så han ble overrasket da jeg knirket i døra. Ansiktet mitt var vått av tårer så han skjønte jo at noe var galt, jeg fikk hikstet fram at jeg hadde blødd før jeg sank sammen i en haug med hodet i fanget hans.
Den utrolige Husbonden min mistet aldri troen på at dette skulle gå bra og det skal han aldri få glemme heller!
Han fikk roet meg ned og vi ble sittende i stua og bare snakke litt rundt det som hadde skjedd. Jeg kunne jo ringe jordmor å høre hva hun mente foreslo han.
Det endte opp med at vi ble enige om at det uansett ikke nyttet å sitte å vente på om det skulle gå galt i kveld eller ikke. Det ville ikke gjøre noen av oss noe godt, så han gikk tilbake til Pc-en og jeg til filmen, men først etter at jeg hadde ringt jordmor. Hun spurte hvor mye jeg blødde og om jeg hadde smerter. Jeg hadde ingen smerter, så jordmor ba meg slappe av, ta på meg et bind og la høre fra meg neste dag. Vi kunne komme inn til henne for å se om vi kunne finne hjertelyden da. Hun kunne og se om ultralyden min kunne framskyndes.
Resten av kvelden blødde jeg nok til å fylle et lett bind, men neste dag var det bare brun utflod. Nøyaktig slik jordmor hadde sagt at mest sansynlig kom til å skje. Siden blødningen stoppet og jeg ikke orket tanken på at jordmor ikke skulle finne hjertelyden endte det med at jeg bare ba henne om å framskynde TUL. Den var egentlig satt til mandagen, dette var en onsdag.
Vi fikk ny time til TUL på fredag, noe som gjorde at Husbonden ikke kunne være med desverre, men vi var begge enige om at jeg trengte dette for sjelefred.
Tida fram til den fredagen er den lengste jeg har opplevd noen sinne. Da jeg begynte å skrive dette var jeg sikker på at det måtte ha vært flere dager imellom, men det var det altså ikke. Dramaet utspilte seg kun 12-14 august. Skikkelig merkelig hvordan tida tilsynelatende kan strekke seg sånn.
Mens jeg ventet på at det skulle bli fredag overanalyserte jeg alt som skjedde i livmorområdet. Selvfølgelig var jeg sikker på at jeg hadde vel litt vondt? Det der var vel ikke helt ligamentsmerter som jeg kjente dem? Til slutt var jeg helt sikker på at dette hadde gått galt igjen. Det var noen forferdelige timer!
Fredagen kom endelig og jeg gav meg i vei mot Stord sjukehus. Rundt to timers reisevei med to ferjer. Masse tid til å tenke på veien.
Jeg kom meg vel frem, halvannen time før tida, og gav meg til å vente på verdens minste venterom. Jeg delte det blandt andre med en mor og hennes lille sønn som var verdens søteste! Jeg måtte styre meg for å ikke begynne å grine av hvor utrolig fint det er å betrakte barn som bare er barn. Tok meg i å stryke over magen min flere ganger og håpe intenst på at jeg hadde en sånn liten en snart.
Endelig ble det min tur og jeg stålsatte meg for hva som kom til å skje. I rommet ventet ei jordmor og en lege som skulle utføre ultralyden. Jeg fikk spørsmål om når siste mens var og jeg svarte 16 mai. Legen tok opp det hjulet de bruker til å finne terminen og kikket lurt opp på meg. "Den står på 16 mai. Tilfeldig?" Av en eller annen grunn tok jeg dette som et veldig godt tegn
Det at han smilte hjelp nok også såklart, sammen med at jeg skulle slippe innvendig ultralyd.
Jeg satte meg i stolen, brettet kjolen opp, strømpebuksa ned og fikk et håndkle stappet nedi den. Legen røsket strømpebuksa enda lenger ned og satte gel og ultralydapparatet på magen min. Blikket mitt var først stivt festet i taket mens jeg ventet på å høre ekkoet av legen på SUS. Akkurat som sist gang tok jeg meg i det og tenkte at uansett skyldte jeg lille skatten vår å se på skjermen. Forsiktig snudde jeg meg mot den og kunne skimte den mye omtalte bamsemumsen. Bittelille lå helt stille og jeg var sikker på at han var død. Det kom et sukk ifra jordmor: "Det er så nydelig." Og jeg oppdaget et lite blinkende punkt i brystet til den lille krøllen som lå der. Bittelille levde! Og trykket fra ultralydapparatet så ut til å ha vekket ham. Han strakte på armer og bein og vred litt på seg. Bevegelsene var som å se en baby i den virkelige verden. Helt nydelig
Med gledestårene dryppende fikk jeg filme både bevegelser og hjertelyd så Husbonden kunne få se. Jeg tror aldri jeg har kjent en glede som den dagen. Det var en helt ubeskrivelig følelse å se at det er et sprellende levende vesen i magen min, men som jeg ikke kan kjenne. Det føltes som en dobbel hemmelighet. Det er bare husbonden og jeg som vet at vi er gravide og denne dagen var det bare Bittelille som visste at han var i live. Vel han og Pappaen
Legen målte fosteret til 6.46 cm og sa at dette stemte fint med 13 uker på vei, i stedet for de 12 jeg trodde. Nå lurer jeg jo på om jeg har tolket feil og at jeg hadde EL den dagen jeg skulle. Vi passet nemlig på å legge in aksjer da også.
Husbonden trodde jo at han kom til å få dårlige nyheter da jeg ringte etter ultralyden. Jeg var nok litt gråtkvalt selv om jeg var så glad. Etter at jeg hadde fått fortalt alt satt vi begge og gråt gledestårene og jeg fikk en velfortjent "hva sa jeg?"
Jeg tror ingen av oss har kjent på en sånn glede før. Det var noe av det samme da vi fikk positiv test, bare skrudd opp 500 hakk.
I dag er det 23 august, over en uke siden alt dette skjedde selv om det føles som lenger. Jeg har fortsatt bittelitt lysebrun utflod, men jordmor har forsikret meg om at det tar lang tid før alt gammelt blod finner veien ut igjen. Velger å stole på henne. Det kommer uansett ikke noe godt utav å bekymre seg. Jeg leste for ikke lenge siden ei som sa at hun ville være så redd i neste svangerskap fordi de opplevde å miste, men skulle hun virkelig ikke glede seg i hele svangerskapet til regnbuebabyen? Det virket jo veldig feil. Jeg vil gjerne gi Bittelille så god start som mulig så da slapper jeg av enn så lenge. Noen små stikk av bekymring er det jo, men Husbondens urokkelige tro på at det går bra hjelper
Ultralydbildene vi fikk er stukket inn i ramma på en tegning Husbonden har laget. Tegningen viser to store manneboots med et par bittesmå babysko mellom seg. Tegningen var urelatert til begge graviditetene våre, men har nå fått hedersplassen i stua
Når begge våre foreldrepar kommer på besøk snart, hans til uka, skal nyheten deles. Vi gleder oss sånn til det!
Dette ble langt, men det får bare gå. Legger til en TL;DR:
Opplevde blødning før ultralyd, men alt går bra. Ble satt fram ei uke. Nyheten skal deles med familien snart.