HulderBabyer (Født)

[Veivalsa]

Håper alt står bra til

Det virker som om butikken du var innom ikke kjenner produktet de selger godt nok. Axxikid kan jo fint brukes fra 40cm, typ bitteliten baby. Man må jo ha et eget nyfødt innlegg i så ordner den biten seg det selges nå hvertfall her.
https://www.mimmis.no/axkid-one-40-...zlrlpTOZMzvAXUCZVxXWHT3NcV8RM2oBoCi8YQAvD_BwE

Men uansett, det ordner seg jo
Håper hundene begynner å vende seg til barnevogna om det er små, kan de jo kanskje sitte i kurven under også - har sett noen hunder sitte der og slække på tur

 

[GardsHulder]

Håper alt står bra til

Det virker som om butikken du var innom ikke kjenner produktet de selger godt nok. Axxikid kan jo fint brukes fra 40cm, typ bitteliten baby. Man må jo ha et eget nyfødt innlegg i så ordner den biten seg det selges nå hvertfall her.
https://www.mimmis.no/axkid-one-40-...zlrlpTOZMzvAXUCZVxXWHT3NcV8RM2oBoCi8YQAvD_BwE

Men uansett, det ordner seg jo
Håper hundene begynner å vende seg til barnevogna om det er små, kan de jo kanskje sitte i kurven under også - har sett noen hunder sitte der og slække på tur

Jeg nevnte det nyfødtinnlegget som jeg mente jeg hadde sett å nettsidene til Axkid, men de i butikken kunne kun vise til at setet var laget for barn fra 90 cm og oppover. Mulig de ikke kikket godt nok? Vi har nå uansett bestemt oss for å kjøpe setet og bestille det på nettet så da unngår vi salgspersonale som tydeligvis ikke kan sakene sine

Hundene fikk gå tur med oss og vogna her om dagen og det bød ikke på noen problemer. Inne har den ene vist tendenser til at det er kult å "ta" vogna når vi triller den rundt i stua, men ute på tur kunne de ikke brydd seg mindre.
Begge hundene er små nok til å sitte i kurven og jeg håper de har lyst til å prøve en gang, men ingen av dem har dristet seg foreløpig, hehe

 

[GardsHulder]

30+3

Uka som var bragte med seg litt dramatikk. Jeg opplevde noen ganske intense magesmerter som kom i tak og ikke lot meg fortsette med det jeg holdt på med. Disse varte i til sammen 48 timer, men med avtagende hyppighet heldigvis.

Det hele begynte på onsdags kveld og morgenen etter sendte jeg en melding til min JM og beskrev symptomene. Hun mistenkte uoppdaget UVI og premature rier og ville ha meg inn til sjekk med en gang. Yikes

Heldigvis hadde jeg ikke UVI og livmorhalsen min kjentes umoden og lang ut så JM visste ikke helt hva dette kunne være. Spesielt siden Husbonden og jeg ikkje hadde hoppet i høyet i timene før takene begynte. Hun lurte på om det kunne være smertefulle kynnere jeg hadde pga. det.
Heldigvis så var som sagt takene langt mindre hyppige på dette tidspunktet så hun mente vi kunne se det an. Likevel fikk jeg beskjed om å ringe vakthavende JM om hva en dette var tok seg opp igjen i løpet av de neste dagene. Og da nevnte hun ambulansebåten som alternativ til framkomstmiddel, for var dette en prematur fødsel måtte den stoppes så tidlig som mulig.

Nå i ettertid har jeg tenkt tilbake på at vi så en stemningsfull skrekkfilm onsdags kveld. Kanskje jeg kan ha spent magemusklene mer enn jeg trodde og på den måten trigget noen heftige kynnere?
Jeg kjenner at de er der fortsatt sånn i ny og ne, men nå er det kanskje en gang eller to for dagen og ikke rundt 15-20 I timen som det var da de startet.

Ellers i uka har jeg kost meg med baking, matlaging og faktum at lille EM sparker og boltrer seg i magen. Det kjennes fortsatt ut som om hun ligger med hodet ned og sparker meg i høyresida. Håper hun fortsetter med det

30+3

Og så dette bildet bare fordi.
Se på kosegutten som hviler hodet på magen og ikke bryr seg om noen sparker han i øret

 

[GardsHulder]

Uke 31+2

Dette har vært ei god uke og dette har vært en god dag. Mye har skjedd, men jeg har kost meg så masse
I dag måtte vi på posten og hente pakker og på veien hjem, over fjellet, stoppet vi for å hogge juletre, en kjempefin einerbusk. Vårt første ekte tre Har satt på lys i dag og i morgen skal vi pynte det og kose oss så mye! Jeg elsker jula!

Pakkene vi måtte hente var for det meste julegaver, men en av dem var relatert til det som har gjort denne uka så utrolig god; Den inneholdt nemlig tøybleier. En av mange bestillinger med babyting
Tidligere denne uka annkom et soveskinn fra Nøstebarn, som jeg har drømt om i over et år nå. Samt et Axkid One+ bilsete, som viser seg å passe til nyfødte. Tusen takk Veivalsa
Selv om min egen mor ikke tror på det da "Vi må da bruke det andre vi kjøpte, og vi kan jo bare beholde begge, det lille er jo så praktisk å ta med ut av bilen!" Alt dette blir repetert kjapt etter hverandre. Blir nesten matt altså
Uansett er vi veldig fornøyde med å endelig ha fått setet vi ønsket oss i hus.
Forrige uke fikk vi også kjøpt oss stelleveske/sekk. Fant den i en utplukka tilbudskurv da vi var en tur innom Sport Outlet. Denne har jeg begynt så smått å pakke i og handle til som fødebag. Foreløpig inneholder den ikke så mye; tannbørster og tannkrem, hentesett, deodoranter, vaselin og når de annkommer, et par nye, gode ullsokker til både Husbonden og meg selv. Har også bestillt en diger cardigan i ull. Cardiganen er en jeg har ønsket meg en stund så nå bestillte jeg den endelig som en tidlig julegave/barselgave til meg selv. Har allerede fått brukt den masse Tenkte den kunne fungere godt på et sykehus som både morgenkåpe og koseplagg.
Ellers skal bagen inneholde litt såpe og shampo til oss, klesskift til Husbonden og meg selv, snacks, mobilladere og tøfler. Føler jeg har glemt å liste opp noe, men kan ikke huske hva. Kjent fenomen disse dagene
Noe av det koseligste som har blitt handlet inn må likevel være et par bodyer som Husbonden valgte ut. Svarte og med forskjellige band-navn på. Synes de er så søte og gleder meg sånn til å se dem når de kommer fram! Tidlig krøkes var det noe som het

Ellers føles det som om ukene og dagene bare flyr forbi! Om bare noen dager er jeg 8 måneder på vei og det begynner for alvor å nærme seg fødsel! Lille EM spreller og åler i magen, beveger seg masse og hikker masse stakkars Av og til legger hun seg direkte ubehagelig til. Kjennes ut som om hun ligger på tvers og spenner skikkelig ifra. På tross av dette og ymse annet mindre koselig som har skjedd i løpet av disse 7 månedene kjenner jeg at jeg vil savne å være gravid. Svangerskapet så langt har stort sett vært nydelig Det er noe så utrolig spesielt med å kjenne og se at et nytt lite menneske blir til

Bilde tatt 31+0

De utrolig søte tøybleiene:

[/QUOTE]

 

[FrøkenMG]

Så koselig post!

Jeg vil gjerne også prøve tøybleier, men enn så lenge har vi funnet ut at baby i seg selv er nok for oss. Blir nok deltid med tøy etterhvert. Skal du kjøre fullt med en gang?

 

[GardsHulder]

Så koselig post!

Jeg vil gjerne også prøve tøybleier, men enn så lenge har vi funnet ut at baby i seg selv er nok for oss. Blir nok deltid med tøy etterhvert. Skal du kjøre fullt med en gang?

Tusen takk Tror jeg er på en hormon opptur for tida, eller det er bare det at det er jul og vi snart får møte lille EM Jeg klager ikke uansett, alt er bare fint stort sett, jeg er lettrørt og føler meg generelt sett på toppen av verden
Vi tar ikke med tøybleiene på sykehuset, det blir for mye stress tror jeg
Ellers ser vi an når bleiene vi har passer. Har kjøpt one size, men om hun er veldig liten blir det kanskje litt voldsomt å starte med. Tenker vi tar det når det faller seg naturlig og så supplere med litt engangsbleier til nødsbruk på tur og sånn.
Jeg bestillte også flanellsbleier fra Sparkjøp. Sånne som ikke er formsydd. Mye billigere enn disse innleggene, (fra Gåsungen btw) Tenkte det var greit med litt av hvert.

Litt morsomt er det jo at jeg selv brukte tøybleier som baby og nå er de tilbake igjen Mine foreldre brukte dem riktignok på meg seint på 80 tallet fordi sykehuset gjorde det og ingen nevnte at det fantes engangsbleier. Ikke lett å være nybakt forelder samme hva slags generasjon man hører til

 

[GardsHulder]

32+3 og vi har nådd den herlige romjula, tida da man har "lov" til å bare ta det med ro.
I år planla vi godt og huset var ferdig julepyntet tidlig i desember. Alle gaver var og innkjøpt og sendt, bortsett fra en til min far som broren min måtte ordne for meg. Han ventet jo til siste liten såklart

Vi hadde vårt første ekte juletre i år, en nydelig selvhogget einerbusk. Den ble pyntet litt tidligere enn tradisjonen tilsier, men funket fint det og
Så når lille julaften kom tok vi alt med ro, lagde lakseruller, (lefse med kremost, røkelaks og eggerøre) og koste oss med første del av Terry Pratchets "The Hogfather". Sistnevnte er en tradisjon jeg gleder meg til å føre videre altså! Vi ser første del på lille julaften og fortsetter med andre del på julaften. Vi må vel kanskje modifisere litt etter hvert for sånn vi har det nå så er vi ikke ferdig med pakkene før rundt kl 23.00
Julaften foreløp også helt stressfritt. Begynte med julefrokost, i lunsjtider såklart, med full oppdekking med alt julepålegg som hører med. Vi fortsatte med å nyte klarvær og sol som vi ikke hadde sett på ukevis! Til og med minusgrader var det. Hundene koste seg masse på tur når de endelig slapp å bli våte på magene sine
Pinnekjøttet ble langtidsstekt i ovnen, jeg hadde kjøpt rotmos og surkål på pose og trengte egentlig bare å steke poteter. Utrolig digg å kunne slappe helt av, for kjenner at jeg trenger det mer og mer for tida. Det eneste som gikk feil på julaften, og som alltid går feil, er jo at man blir sprekkmett! Det ble lite plass til alle julekakene og julesnopet
Vi feiret sammen bare Husbonden og jeg og hundene pga situasjonen er som den er, men det er koselig det og. Vi snek oss også til et besøk hos naboene på bittelille julaften for å levere og motta julegaver. Det er en av de utrolig koselige tingene vi har fått smake litt på ved å flytte til en bitteliten plass. Alle tar så godt bare på hverandre her
Det ble til og med litt baby og fødselssnakk, noe som ikke plagde hverken meg eller Husbonden. Det er nå omtrent alt vi tenker på for tida

En spesiell julegave må vel neste også nevnes. Lille EM fikk nemlig sin første allerede i år, fra yngste svigersøster m familie; en bleiekake pyntet med hudprodukter for baby, kosedyr, body og rosa ballonger. Har alltid tenkt at bleiekaker er søte, men unødvendige. Vel, der tok jeg helt feil! De er fantastisk søte og veldig velkomne! Noe av det fineste vi fant under treet i år

Ellers har formen vært på topp mentalt og nesten på topp fysisk. Jeg merker at magen har blitt veldig stor for å si det sånn. Det stemmer det med at 2 trimester er sjarmøretappen. Er ikke langt uti tredje nå og merker veldig at mobiliteten går nedover. Tar meg også i å lure på når jeg må kaste inn håndkleet på å sette meg ned på gulvet for å leke med hundene eller ta på dem sele
Sokker og strømpebukser begynner alvorlig talt å bli problematisk å få på. Vi skal til jordmor i morgen og jeg er spent på om SF målet fortsatt ligger under normalen. Det kjennes ikke sånn ut, det er sikkert ihvertfall! Skal oppdatere når vi kommer så langt

Magen, eller "julekula" på julaften, 32+0

 

[GardsHulder]

32+5

Var hos jordmor i går og har fikk bekreftet at lille EM fortsatt ligger med hodet ned og ryggen mot min venstre side. Puls på 143 og magemål på 29cm. En fin kul som JM sa Ligger litt under normalen, men følger min egen kurve perfekt. Jordmor får det stadig for seg at jeg har hatt en gastrisk by pass da, dette pga at jeg rundt 2013 gikk ned 30 kg i vekt. Derfor forsøkte hun for andre gang å henvise til ny ultralyd for vekst estimering Vi kunne endelig få en ekstra ultralyd likevel om vi ville, men det å kjøre til Stord blir et heldagsprosjekt for å komme seg fram og tilbake + kjempedyr ferje, så vi takket nei, ihvertfall foreløpig. Kjenner masse liv så vi er ikke bekymret.

Vi fikk og masse god informasjon om fødsel på Stord Sjukehus. Nydelig opplegg fra latensfasen begynner, (eller man ringer jordmor), og helt fram til vi velger å reise hjem. I tillegg med mulighet til veldig mye av det vi ønsker oss
Dette møtet fikk oss begge til å føle at Stord virkelig var et alternativ igjen. Det har alltid vært min favoritt etter at jeg først leste om deres barselomsorg.

Jeg har vel nevnt ettertrykkelig at jeg har vært bekymret for hvor og hvordan fødsel og alt rundt skal gå i orden. Kort sagt har logistikken vært litt problematisk og vi har vinglet mellom Stord og Stavanger
Vi har hatt to hoved problemer:
1. Vi har to hunder som vil trenge pass mens vi er på sykehus og pga. covid har vi jo ikke hatt skikkelig mulighet til å bli kjent med naboer på nye plassen vi bor. Ingen av oss har familie som bor nærmere enn 3+timer og hundene kan ikke være alene fra vi reiser til vi kommer hjem.
2. Hvordan vi kommer oss til sykehus da bare jeg har sertifikat for bil og det er 3 timer å kjøre dit.

Hos jordmor fikk vi klarhet i problem to, som dermed ikke er et problem lenger
Nå håper vi bare på å kunne få til en avtale med enten familie eller venner som kan passe pelsbabyen våre. En ny mulighet har kanskje åpnet seg der og

Såh - nå virker det jo som om det meste ligger til rette for at vi kan reise til Stord for å føde, meen da jeg ringte mine foreldre for å oppdatere dem med nyhetene virket spesielt ikke min mor serlig gira på tanken. Snakket med dem begge på høytaler. Mine foreldre var nemlig vår backup som vi kunne reise til 1-2 uker før termin for å bo fram til fødselen om vi ikke fant en annen løsning.
Telefonsamtalen inneholdt skremsler om hva som kunne gå galt på veien til Stord, undergraving av alt jordmor hadde fortalt om opplegget, tårer (fra min mors side), og oppgitte "det er jo dere som må bestemme". Til og med et "Det var bra!" Da jeg fortalte at vi virkelig ønsket oss hjemmefødsel, men at det var umulig. Den stakk rett i hjertet altså

Tror jeg bare trenger å ventilere litt for slik som dette har de oppført seg før. Krisemaksimerer og oppfører seg som om både jeg og Husbonden er barn.
Jeg har tatt flere samtaler med dem om hvordan dette får meg til å føle meg, og det ser ut til at de virker, men kun til neste store livshendelse skjer.
For eksempel da Husbonden og jeg bestemte oss for å skaffe oss en hund fikk jeg høre fra brødrene mine om hvordan min mor hadde gått rundt i månedsvis og knappt snakket om annet enn hvor dårlig idé det var samt hva som kunne gå galt.
Ingenting gikk jo galt selvfølgelig og den herlige hunden er grunnen til at jeg klarte å bli frisk fra angst og depresjon.

Husbonden var sikker på at mine foreldre hadde fått det for seg at vi garantert skulle til dem for å føde så han ble ikke så overrasket da jeg fortalte om samtalen. Han ble bare mektig irritert på dem. Jeg på min side trodde de hadde endret seg og endte opp med å sitte og sippe i fanget på Husbonden seinere den kvelden fordi jeg følte meg så sviktet Det virket som om ingen av mine ønsker om en rolig og avslappet tid før fødsel betydde noe for dem. Mine egne foreldre som jeg følte liksom skulle støttet meg. Tror jeg har nevnt før i dagboka her at jeg er veldig glad i å besøke mine foreldre, men jeg blir jo såklart sliten av det og. Å bo utav en koffert i kjellerstua deres tar litt på, spesielt om vi skal gjøre det i nærmere en mnd.
Jeg var jo innom tanken på hjemmefødsel der og da hadde det nok gått bedre for meg å bo der, men desverre gikk det ikke igjennom, siste halmstrået røk for ikke lenge siden.

Manner meg opp til å ta en telefon til dem i dag og for å få sagt ifra hvor utrolig kjipt jeg synes dette er. Hadde håpet sånn på at de skulle kunne være glade på våre vegne og at dette stresset som har gnagd på meg gjennom hele svangerskapet endelig skulle vært så godt som over.

 

[GardsHulder]

32+6

I går ettermiddag kunne lettelsen endelig senke seg over oss her. Jeg fikk ordnet opp med mine foreldre som beklagde at de hadde ordlagt seg som de gjorde og vi fikk snakket litt rundt situasjonen. Det viste seg mye av deres motstand mot at vi skulle føde på Stord bunnet ut i bekymring for om de ble sittende å passe de to hundene våre i 3 uker og hvordan det skulle gå ihop med jobb.
Heldigvis ringte Husbonden sin mor og spurte om hun hadde en mulighet til å hjelpe oss ut av knipa og det viste det seg at hun haddeHun er sykemeldt et par måneder så hun og mannen kunne til og med reise ned til oss å bo her mens vi er på sykehuset. Da slapp vi kanskje til og med å ta taxi hjem. Mulig de kan hente oss
Alt dette har vært utrolig lettende på meg og oss, selv om hodet mitt nå føles helt tomt ettersom et stort problem og bekymringsmoment forsvant som dugg for solen. Jeg sitter igjen med en sånn "hva skal jeg bekymre meg for nå da?" følelse Håper det kommer til å gi seg. Komplikasjoner med fødsel og lignende er jo tanker som ivrig melder sin interesse for å overta som ny sjefsbekymring
Jeg skal prøve å fylle hodet med fødselsplaner i stedet. Skrive ferdig fødebrevet sammen med Husbonden og pakke ferdig fødebagen. Nå er det faktisk bare crocs, litt klær til oss og ladere som ikke er pakket. Ja, og så e-bok leseren min. Som jeg fkk i julegave av Husbonden. Han hadde fyllt den full med min type bøker som han hadde kjøpt og lagt i sirlig system på den Han ertet meg med den gaven i hele desember og forsvant stadig inn på musikkrommet "for å fortsette på julegaven din". Jeg kunne jo ikke skjønne hva han brukte ukesvis på å gjøre ferdig, drev meg jo omtrent til vanvidd Eneste hintet jeg fikk var at gaven skulle hjelpe meg å slappe av etter fødselen. Fineste Husbonden min Nå er jeg jo bare redd for å miste den om jeg pakker den med
Helt til slutt legger jeg ved et bilde av den eldste hunden vår(4 år 19. februar). Hun som startet prosessen som gjorde at jeg klarte å komme meg utav angsten og depresjonen Hun lå med hodet på magen min sånn mens lille EM drev å dyttet og ålte rett under henne. Tror nesten de liker det begge hundene våre

 

[GardsHulder]

33+2

Godt Nyttår alle sammen og tusen takk for det gamle!
Alle sier at 2020 var det verste året, men for meg var det alt i alt et utrolig godt år. Vi ble gravide, jeg tok endelig sertifikat for bil. Vi solgte en leilighet ingen av oss noensinne hadde lyst på. Flyttet inn i nytt (gammelt) hus langt fra byens bråk og mas og har funnet en ro i livet ingen av oss trodde var mulig.
Såklart har det ikke bare vært oppturer. Bare 3 uker inn i 2020 opplevde jo Husbonden og jeg den største sorgen; en missed abortion med vårt første høyt ønskede barn. Jeg vil alltid kalle han et barn for selv om han døde så utrolig tidlig var han så høyt ønsket at kroppen min tviholdt på ham i 5-6 uker etter at han ikke var mer.
Januar, februar, mars og første halvdel av april gikk med til visning på huset vi ville leie og å få kroppen min under kontroll etter at MA ble oppdaget med både pillekur, månedsvis med blødninger og utskrapning. Det var ikke før andre halvdel av april at ting endelig kom tilbake på sporet. Innen da hadde covid satt en stopper for verden og våre flytteplaner, men i juni og juli smalt det til med ny positiv graviditetstest, lappen, ny (brukt) bil og innflytting i huset.
Sommeren gikk sin gang med utpakking av flyttekasser, besøk av svigerfamilie, tap og påfølgende begravelse av min Bestemor i juli og et gisp av angst i august da jeg begynte å blø og trodde my abort var uunngåelig. Heldigvis førte den siste hendelsen kun til at jeg fikk hilse på sprell levende lille EM på ultralyd tidligere enn planlagt. Slutten av måneden bragte også med seg små hint av bevegelser innenfra magen
Høsten har rast forbi med ordinær ultralyd, mer besøk av og hos venner og familie. Stadig mer liv i magen og endelig bekreftelse av lav risiko svangerskap ved at jeg ikke lenger har høyt blodtrykk, diabetes samt heller ikke har svangerskapsdiabetes. For å toppe det hele har lille EM i over en måned ligget med hodet ned og har vokst tilfredstillende i sitt eget tempo
Desember har vært helt fantastisk med jule og baby forberedelser i rolig tempo. Personlig tror jeg at å få baby tidlig på nyåret må være det beste, for det å stelle i stand til både jul, som må være min favoritthøytid, og et nytt familiemedlem har vært så givende. Det førte også til at vi nå på nyåret er så godt som helt klar for å ta imot vår nye lille skatt Til og med fødebagen er så godt som klar.

Eneste skåret i gleden de siste dagene må ha vært nyttårsaften som var helt forferdelig for våre små pelskledde. På tross av utrolig hensynsfull oppskyting av raketter, sporadisk fra 21.00-22.00 for barnefamilier og 23.55-00.10 for resten av bygda, var våre to chihuahuaer helt trøstesløst paniske fra første smell.
I byen måtte vi jo ta en luftetur rett før 17.00 for å kanskje slippe unna de fleste rakettene så de firbeinte fikk gjort ifra seg. For så å sette dem i burene sine, der de føler seg tryggest, rundt kl. 21.00 og la dem bli der til godt over midnatt før vi igjen tok dem ut på en siste tur for dagen. Verste døgnet i året!
Heldig vis har vi nå lært at i ei bygd med stort sett bare bønder er de utrolig hensynsfulle rakettoppskytere, så neste år kan vi holde oss til vanlig tur rutine så de pelskledde slipper å holde seg så lenge.

Dagen derpå for slitne pelsdotter (01.01.21):

Teppet på sofaryggen var julegave fra Svigermor, 9 måneder med hekling! Utrolig flott gave

Magebilde nyttårsaften 33+0. Uten festantrekk for bedre å kunne takle paniske hunder. Nyttårskysset med Husbonden fant sted på stuegulvet med hver vår skjelvende, klynkende hund holdt tett inntil oss

 

[GardsHulder]

34+1

Uka som gikk har forløpt uten de store hendelsene. Det meste som har skjedd er at madrassene til babysenga og vugga har kommet fram og at jeg analyserer hver eneste ting som skjer med kroppen
Madrass, rosa sengetøy og soveskinn er lagt klart oppi barnesenga på soverommet og det føles veldig ekte at det snart kommer en liten en. Den samme effekten har det å vaske tøybleier gitt. De vi har bør helst vaskes 6-10 ganger før bruk for å absorbere best mulig og i går ble runde nr 5 ferdig. Det føltes veldig som om vi var foreldre da jeg i går kveld sa til Husbonden at jeg bare skulle henge opp bleiene til tørk før vi satte oss til i sofaen for å se på noe sammen
Jula er også ryddet vekk her hos oss og jeg har laget plass til å sette alle gavene som allerede står klare til lille EM. Bleiekaka vi pakket opp for henne til jul og et kosedyr og et lite kjede med anheng som hun får av oss. Jeg begynner nesten å grine av glede og forventning når jeg tenker på at snart så er hun her
Ellers har Småsnuppa snudd seg et par ganger i løpet av uka. Først med ryggen sin ut mot magen min og litt til høyre. Kjente jo så mye mindre liv de to påfølgende dagene at jeg ringte JM for råd. Hun mente det gikk nok bra og ba meg ta meg en teskje honning og legge meg nedpå for å telle bevegelser samt regustrere hvor de var. Husbonden og mente at dette helt sikkert gikk bra. Etter rundt 10 min etter honningen sparka jo EM ifra seg som vanlig, om enn svakere fordi hun sparka mot nyrene og halebeinet mitt, og leverte over 10 spark på under 30 min. JM var mer enn fornøyd med dette og ba meg slappe av og kontakte henne igjen om jeg forble urolig.
I går snudde Småsnuppa seg heldigvis tilbake med ryggen mot min venstre side og det var egentlig litt greit for etter skremselsdøgnene la hun seg til og sparket veldig godt og hardt mot venstresida mi så den ble øm Skjønt jeg vil heller bli sparket gul og blå enn å bekymre meg for lite liv, så bare kom igjen jenta mi
I andre sparkenyheter så tror jeg lille EM har satt seg fore å gjøre den standhaftige innovernavlen min til en utovernavle. Hun driver å dyttet på den fra innsiden og i dag tidlig trodde jeg virkelig at det hadde skjedd
Så til det som sikkert opptar litt flere enn meg i termingruppene mine for tida; å kjenne etter på alt som skjer i kroppen. Absolutt alt!
Økt utflod, murringer, kynnere, ryggplager, bekkensmerter, diaré, hodepine, svimmelhet osv. Og alt blir analysert etter tegn på om fødsel er nært forestående En del av meg håper på at det skal starte litt før termin og en annen del sier at jeg mest sansynlig går over tida, som de fleste førstegangsfødende.
I følge Babyverdens app er lille EM rundt 2300 gram og 41cm. Hun mangler bare 7cm og rundt 650 gram på min fødselsvekt og lengde. Jeg ble født rett rundt termin så jeg håper at hun slekter på meg

Det er ubehagelig å snu seg i senga nå. Magen føles diger og verre skal det bli

 

[GardsHulder]

35+3

God morgen. Klokka er 06.58 i dette øyeblikk og jeg har allerede vært våken en god stund. Måtte opp på do i natt og stod opp igjen etter en time i senga som ikke førte videre søvn med seg Et stadig økende fenomen Tror det er hodet mitt som holder meg våken, det eller halsbrann. Det er ihvertfal mange tanker ute og surrer i disse dager. Tanker om fødsel, når, hvor og hvordan den begynner. Tanker om tiden etterpå, om hvorvidt alt er bra med lille EM Osv. Egentlig plager det meg ikke så veldig. Jeg er jo så heldig at jeg kan ta meg en blund midt på dagen så da skal jeg ikke klage. Og dette er sikkert god trening for tida som kommer
Både Husbonden og jeg gleder oss så utrolig til å møte lille skatten vår! Til å se hvordan hun ser ut, til å høre henne og holde henne Jeg klarer nesten ikke vente og kan ikke skjønne at vi er så heldige! Det å si at det føles som julaften og bursdag samtidig er en underdrivelse. Hvordan kan noe så fantastisk skje meg tenker jeg. Hvordan har jeg gjort meg fortjent til å motta en sånn gave? Ikke vet jeg, men her sitter jeg altså med en diger mage full av stadig mer baby som snart skal komme ut
I rundt to uker nå har jeg kjent på at ting føles annerledes i magen og hele området der. Kynnerne mine, som egentlig har vært ganske greie å ha med å gjøre bortsett fra opplevelsen i uke 29-30, har tatt seg opp igjen. Ikke like vonde som da, men annerledes. Sterkere. De blir helst trigget når jeg reiser meg fra gulvet eller går litt for fort opp en slak bakke ute. Og jeg går ikke fort lenger. Har gått i sneglefart siden tidlig i svangerskapet
Noe annet som går i sneglefart er tida. Fra uke 13 og helt fram til rundt uke 32-33 syntes jeg tida gikk så altfor fort, men nå har den stoppet igjen og snegler seg avgårde, både for Husbonden og meg selv. Alt er klart for lille EMs ankomst, fødebagen er ferdig pakket og står klar i gangen, vugga er montert, senga redd opp og alle bleiene ferdig vasket og lagt sammen ute i en egen kurv på badet. Vi har til og med fått arve flere babyklær fra yngste svigersøster Det er ikke mer igjen å forberede nå, bare venting igjen. Venting...

Pelsbabyene passer godt på magen

 

[GardsHulder]

36+3

Uka har vært litt hektisk med masse kluss fra Post nord som har ført til mail og telefoner fram og tilbake. Det hele endte med plutselig 2 timers kjøretur en vei til apotek for å hente alvorlig forsinket forsendelse
Sånn, klaging overstått

Ellers har stikkordet til Husbonden og meg denne uka vært "rastløs". Vi kjeder oss vanligvis aldri, men nå om dagene er den nært forestående fødselen alt vi kan tenke på
Alt er klart til lille EM og har vært det en stund nå, så alt vi gjør er å vente. Det hjelper jo heller ikke at all snøen som nå har blitt speilblank is har gjort meg husfast, i frykt for å falle, og Husbonden får ikke jobbet noe i hagen. Så vi sitter her og teller timer omtrent

For noen dager siden var vi hos jordmor som kunne fortelle oss at alt står bra til med alle prøver og målinger, samt at SF målet mitt nå er rett på normalen og at hodet mest sansynlig er festet Det siste har jeg lurt på en stund da jeg plutselig en kveld for litt over en uke siden opplevde en uvandt fornemmelse nede i bekkenet etterfulgt av tissetrang. Etter den kvelden ble doturene enda hyppigere døgnet rundt og jeg har vurdert å sove på badet Det er så tiltak å komme seg opp av senga med denne magen.
Litt tilbake til JM, vi skal jo fra nå av på hyppigere kontroller og fikk ny time om 14 dager. Avslutningsvis på denne timen sa JM at hun var spent på om det ble en ny time, ting kunne jo skje når som helst.
Jeg trodde jo ikke det var vanlig at førstegangsfødende fødte før termin, men hadde det kanskje noe med symptomene jeg beskrev?
Har de siste dagene hatt masse kynnere, stikkende smerte bak symfysen/livmorhalsen og nummen følelse i lårene både på innsiden og utsiden. JM sa bare at alt dette var bra og helt normalt nå på slutten.
Jeg tenkte jo ikke noe mer over dette før jeg kom hjem og tyngden av ordene endelug sank inn dagen etter. Nå har jeg gått hele helga og kvernet på "ting kan jo skje når som helst" og "14 dager til neste kontroll, men kanskje vi ikke rekker det". Har så lyst til at det skal skje noe snart for jeg er jo så spent på å møte skatten vår og om bare noen dager er hun jo fullbåren Det er så jeg har lyst til å hive meg rundt for å ta en løpetur, fjelltur, et eller annet. Men jeg vet at alt det vil gjøre, om det i det hele tatt var mulig i denne snøen, er å gi meg vonde og kraftige kynnere som gir seg når jeg hviler. Jeg har bare lyst til å gjøre noe! Skal bake natronkaker og vaske de nye sengesettene vi fikk av min mor etter lunsj, så det er jo noe...

 

[ConCon]

Å så spennende at jordmor sa det kan skje før neste kontroll. krysser fingrene for at du kanskje får møte lille litt tidlig da

 

[GardsHulder]

Å så spennende at jordmor sa det kan skje før neste kontroll. krysser fingrene for at du kanskje får møte lille litt tidlig da

Tusen takk ConCon!
Ja, jeg er helt på tuppa nå Sikkert dumt av meg, men jeg skylder på at det var jordmor som satte meg på idèen Jeg har ikke vært så obs på alt som skjer i mageregionen siden jeg satt og ventet på å kunne teste.

 

[ConCon]

Tusen takk ConCon!
Ja, jeg er helt på tuppa nå Sikkert dumt av meg, men jeg skylder på at det var jordmor som satte meg på idèen Jeg har ikke vært så obs på alt som skjer i mageregionen siden jeg satt og ventet på å kunne teste.

Hehe det er uansett ikke lenge igjen til termin nå så om hun velger å komme litt tidlig er det jo bare en bonus.
Blir spennende å følge med her framover nå.

 

[GardsHulder]

37+4

Jeg klarer fortsatt ikke helt å fatte at vi har kommet så langt Nå er det bare dager eller uker om å gjøre før vi får holde lille skatten vår Og jeg gleder meg så sinnsykt! Jeg vet også at jeg ikke er alene om det. Husbonden og jeg har flere ganger snakket om hva vi gleder oss mest til og det er så koselig.
Jeg klarer knapt å fokusere på bekymringer akkuratt nå. Alt jeg tenker på er hvordan det vil føles når lille EM endelig er født og jeg får henne på brystet.
Om alt går som planlagt har vi som ønske i fødebrevet å løfte henne ut og opp på brystet mitt sammen sånn at det blir oss som løfter henne til verden.
Men uansett hvordan det går så gleder både Husbonden og jeg oss ufattelig mye til vi kan se på henne, ta på henne, holde rundt henne og bare nyte de første øyeblikkene med skatten vår
Jeg lyver vel litt forresten, jeg klarer å tenke på en ting til og det er modningstegn. Dem har det vært mange av den siste måneden; nedpress, skarpere og hyppigere kynnere, murringer i både rygg og nederst i magen, økt utflod (om det var mulig) og kviser (igjen).
Så sånn går nå dagene, med venting og slavisk sjekking av toalettpapir etter slimpropp og/eller tegningsblødning. Det er nesten som tortur å regne dette her.
Jeg går en kort tur med Husbonden og hundene og kynnere blir så heftige at jeg tenker at NÅ starter det! Men så gir det seg kort etter at jeg kommer hjem og setter meg ned.
Jeg tenker jo at når det virkelig skjer så vil jeg merke det. Spesielt med alle disse falske alarmene

I løpet av siste uka har bevegelsene i magen endret karakter. Det kjennes, nå mer enn noen gang som om hun begynner å få dårlig plass der inne. Sist gang jeg merket endring tror jeg det var fordi lille EM endelig fyllte ut hele livmoren og ikke fløt rundt der inne lenger. Nå kjennes det ut som om hun ligger i en tvangstrøye der inne stakkars Bevegelsene er sterke og det kjennes av og til ut som om hun prøver å presse seg ut. Enten gjennom mageskinnet eller nedover, gjennom bekkenet. Sistnevnte er en skikkelig merkelig følelse skal det sies Og av og til litt vondt når hun virkelig tar i.
Nå når jeg skriver om bevegelser så kom jeg på noe morsomt som skjedde her en morgen.
Jeg hadde våknet og sparket av meg dyna så jeg kunne ligge på ryggen en liten stund og beundre magen. Den forsvinner jo snart og har som regel alltid en søt "slagside mot venstre siden det er der skatten har ryggen sin. Jeg lente meg litt mot høyre og oppdaget at formen på magen "skled" etter. Forsiktig rullet jeg tilbake og over mot venstre og det samme skjedde igjen. Kall meg lett å underholde, men jeg ble liggende sånn i sikkert to minutter og bare velte lille EM fram og tilbake. Tror nok hun sov. Hun våknet først da jeg reiste meg for å stå opp. Aldri har jeg sett magen oppføre seg sånn, men det var ganske festlig

Med dette tror jeg at jeg takker for meg for denne gang. Synes det begynte å bli nok rotete skrablerier her nå. Det merkes nok at ammetåka, om enn prematurt, har begynt å feste grepet


Bilde tatt 37+2

 

[ConCon]

Nå begynner det å nærme seg såpass at jeg blir veldig spent hver gang du legger ut et innlegg i tilfelle det plutselig står at du har født.
Så gøy at du kan se at hun glir fra høyre til venstre sånn. det må jeg og prøve om en mnds tid.

Lykke til videre med innspurten

 

[GardsHulder]

Nå begynner det å nærme seg såpass at jeg blir veldig spent hver gang du legger ut et innlegg i tilfelle det plutselig står at du har født.
Så gøy at du kan se at hun glir fra høyre til venstre sånn. det må jeg og prøve om en mnds tid.

Lykke til videre med innspurten

Tusen takk Det er veldig spennende tider her framover. Det skjer jo mest sansynlig denne måneden

Har underholdt meg med å "vugge" henne sånn noen morgener nå Blir spennende når du og prøver! Synes til vanlig at magen føles så fast at det ikke virker mulig å få de små mageboerne til å flytte på seg bare ved tyngdekraft.

 

[ConCon]

Tusen takk Det er veldig spennende tider her framover. Det skjer jo mest sansynlig denne måneden

Har underholdt meg med å "vugge" henne sånn noen morgener nå Blir spennende når du og prøver! Synes til vanlig at magen føles så fast at det ikke virker mulig å få de små mageboerne til å flytte på seg bare ved tyngdekraft.

Krysser fingrene for at det blir denne mnd så snart som mulig.

Haha ja skal prøve det etterhvert, ikke sikkert hun er tung nok ennå til at det vil funke ennå.