Hjemme vs jobbe


Seemless skrev:

jeg har to spørsmål: Hvorfor er det ingen som nevner hjemmeværende FEDRE i denne diskusjonen? Hvis for eksempel kvinnen vil jobbe og mannen trives hjemme - hva da?
Og et annet spørsmål: Det finnes yrker der man nesten ikke klarer å få annet enn 100% stillinger (slik det er for eksempel med mitt yrke). Hva gjør man da?


Jeg kjenner ingen helt hjemmeværende fedre, men jeg kjenner flere par som lapper det til ved at begge jobber deltid. Kanskje ingen nevner hjemmeværende fedre fordi det er så uvanlig?

Hvis du ønsker det har du krav på redusert stilling når du har små barn. Mannen min har også et yrke der det aldri har vært utlyst en eneste deltidsstilling, men han jobbet redusert 2 år i sin forrige jobb. :) Det skal være til stor ulempe for arbeidsgiver før de kan nekte noen å jobbe mindre enn 100%.
 
jeg er hjemme på 7året og storkoser meg! Det finnes ikke kjedelig og ensporet, jeg er da en rimelig elendig husmor men tar det igjen på å fokusere mest på barna. Dagene flyr og de er alt for korte.
 
For min del er jeg kjempe glad for å kunne velge det som passer meg. Jeg er ikke husmoremne i det hele tatt. Jeg er dårlig til å lage mat, jeg kan la være å rydde klær på 2-3 dager osv.
Jeg må være ute i arbeidslivet for å føle meg nyttig. Jeg føler meg ikke nyttig når jeg bare er hjemme og steller hus. Det er ute i arbeidslivet jeg trives. Så jeg er sjeleglad for at jeg som kvinne kan arbeide med det som gjør meg glad. 
Om det å gå hjemme gjør andre glad så er det bra for dem. Vær så god.
 

Seemless skrev:

Hinode skrev:

Huff ja for ikke å snakke om hvor avhengig og bundet man blir til en mann, om man ikke forsørger seg selv. Det blir klin umulig å gå fra noen. Sånn som det var før. Folk gikk ikke fra hverandre, ikke fordi de nødvendigvis hadde det så jævla flott sammen, men fordi de (og spesielt kvinnen) ikke klarte seg alene. 

 MY POINT EXACTLY. Litt lettere å forstå når man har vokst opp med foreldre i slikt mønster, og når man har opplevd at man måtte velge mellom utro og psykopatisk mann og leilighet med mugg og daglige turer på sosialen.

Seemless skrev:
Jeg mangler nok det berømte husmorgenet - jeg HATER husarbeid, vasking og det å gå hjemme. Siden jeg har vært alene i noen år, så har jeg ikke fått annet enn hjemmesitting, jobb og tid med ungene - dvs nesten null alenetid som MEG, ikke mamma, husmor og arbeidstaker. Og tanken på å gå hjemme alene og holde kjeft i flere timer mens ungene er på skolen, er ikke fristende overhode. Hadde da begravd meg i hobbyen og chattet masse med folk på nett, jeg er et sosialt dyr og dauer langsomt av å være alene.

Samtidig har jeg sett hvor vanskelig det var å bryte ut av forholdet med barnefar før jeg fikk økonomisk trygghet. Så befriende det var å kunne kjøpe det jeg ville til barna og meg selv (innen rimelighets grenser :)) uten å tigge en mann om penger eller spørre ham om lov. Nå har jeg ny samboer som jeg håper man holder sammen med resten av livet, men er fortsatt like økonomisk uavhengig. Jeg er ikke prisgitt ham for å få lån til bil, for å kjøpe nye klær eller ta en tur til fornøyelsesparken med ungene. Samtidig som hvis det mot formodning går galt, trenger jeg ikke å selge unna ting og gå på sosialen for å kunne forsørge ungene alene.

Jeg tenker også på minstepensjonister som fryser ihjel på vinteren og ikke har råd til ordentlige klær - slik tilværelse vil ikke jeg ha.


Ja huff. Jeg er ikke så uheldig, har vokst opp alene med min mor. Og der var det ikke mye "skal jeg velge å være hjemme, eller....?". Hun måtte bo hjemme hos foreldrene, helt til hun fikk tatt seg en utdannelse og fikk seg jobb. Vi flyttet for oss selv da jeg var 10. Så det var høyeste prioritet da jeg valgte utdannelse: jeg skal klare megselv, uansett hva som skjer så skal JEG KLARE MEGSELV. 

 Og det var pyton da det virkelig begynte å gå dårlig med barnefaren til Jr, og jeg jobbet turnus.. Følte meg fanget. Jeg SKAL kunne klare megselv, jeg skal absolutt ikke trenge å være avhengig av NOEN. Hvertfall ikke økonomisk. 
 

Miss Bloomwood skrev:
For min del er jeg kjempe glad for å kunne velge det som passer meg. Jeg er ikke husmoremne i det hele tatt. Jeg er dårlig til å lage mat, jeg kan la være å rydde klær på 2-3 dager osv.
Jeg må være ute i arbeidslivet for å føle meg nyttig. Jeg føler meg ikke nyttig når jeg bare er hjemme og steller hus. Det er ute i arbeidslivet jeg trives. Så jeg er sjeleglad for at jeg som kvinne kan arbeide med det som gjør meg glad. 
Om det å gå hjemme gjør andre glad så er det bra for dem. Vær så god.
Signerer den. Men de som velger å gå hjemme bør ikke se på oss som jobber som egoistiske, karrierejagende og hinte til at de er bedre mødre og koner som går hjemme. Har nemlig opplevd noen slike.

 
Kunne tenkt meg å jobbe 50-70% og gått hjemme resten :p
Men det blir vel bare med drømmene..
 

Seemless skrev:

Miss Bloomwood skrev:
For min del er jeg kjempe glad for å kunne velge det som passer meg. Jeg er ikke husmoremne i det hele tatt. Jeg er dårlig til å lage mat, jeg kan la være å rydde klær på 2-3 dager osv.
Jeg må være ute i arbeidslivet for å føle meg nyttig. Jeg føler meg ikke nyttig når jeg bare er hjemme og steller hus. Det er ute i arbeidslivet jeg trives. Så jeg er sjeleglad for at jeg som kvinne kan arbeide med det som gjør meg glad. 
Om det å gå hjemme gjør andre glad så er det bra for dem. Vær så god.
Signerer den. Men de som velger å gå hjemme bør ikke se på oss som jobber som egoistiske, karrierejagende og hinte til at de er bedre mødre og koner som går hjemme. Har nemlig opplevd noen slike.


opplever det motsatte!! At vi "mishandler" barna siden de ikke får gå i bhg og bare er hjemme med mor
 

nemi.marselia skrev:

Seemless skrev:

Miss Bloomwood skrev:
For min del er jeg kjempe glad for å kunne velge det som passer meg. Jeg er ikke husmoremne i det hele tatt. Jeg er dårlig til å lage mat, jeg kan la være å rydde klær på 2-3 dager osv.
Jeg må være ute i arbeidslivet for å føle meg nyttig. Jeg føler meg ikke nyttig når jeg bare er hjemme og steller hus. Det er ute i arbeidslivet jeg trives. Så jeg er sjeleglad for at jeg som kvinne kan arbeide med det som gjør meg glad. 
Om det å gå hjemme gjør andre glad så er det bra for dem. Vær så god.
Signerer den. Men de som velger å gå hjemme bør ikke se på oss som jobber som egoistiske, karrierejagende og hinte til at de er bedre mødre og koner som går hjemme. Har nemlig opplevd noen slike.


opplever det motsatte!! At vi "mishandler" barna siden de ikke får gå i bhg og bare er hjemme med mor

Uff, for utrolig trangsynte folk som finnes sier nå jeg... Mitt syn er at med alt, det være religion, livssyn, kjønnsrollefordeling må det være opptil hver enkel, MEN uten at de prøver å "omvende" de andre og hakker på folk som har motsatt syn enn dem selv.
 
Jeg er absollutt ikke noe særlig husmorsemne, det skal jeg være den første til å innrømme. Jeg vasker ikke gulv hver dag, jeg vasker klær når jeg må og jeg bruker tørketrommel til den store gullmedaljen. Jeg lager mat, men ikke noe jeg ville servert Hellstrøm. Skapene mine er fyllt med Toro... osv osv. Men jeg kunne gjærne vært hjemmeværende! Uten problem! Det oppdaget jeg da jeg var i permisjon! 50-tallshusmor derimot, det hadde nok ikke passet meg.

Jeg har jobbet siden jeg var 13 år, så for meg har det alltid vært naturlig å jobbe. Første gang jeg ikke jobbet var faktisk da jeg var i permisjon. Det var nydelig! Nå har jeg i løpet av livet vært med på en del: jeg har jobbet, jeg har studert, jeg har reist jorda rundt, jeg har bodd flere år i utlandet, jeg har bodd for meg selv, jeg har klart meg alene, jeg har vært opptatt av karriere. Da jeg fikk barn var plutselig ikke karriere så viktig for meg lenger. Jeg syns det var flott å være hjemme med barn. Og som sagt, jeg skulle gjerne vært hjemme veldig mye lenger. Men så er det en gang sånn at jeg/vi har valgt å prioritere å bo i et fint hus, ha to biler, dra på ferie når vi har lyst til det, kjøpe den maten og de klærne/tingene vi har lyst på osv osv. Det betyr at jeg må jobbe. Et valg vi har tatt. Jeg jobber fremdeles i den samme jobben, men er veldig bevisst på at jeg jobber for lønn, jeg jager ikke lenger karrierestigen. Work-to-live-mentalitet istedenfor live-to-work hvis du skjønner forskjellen.

Vi kunne valgt annerledes. Det har jeg ei venninne som har gjort. De solgte det store, fine huset sitt på ca 200 kvm, og flyttet (med to barn) til en leilighet (4mannsbolig) på 60kvm. De har pusset opp nesten hele leiligheten med møbler fra loppemarked og gi-bort-annonser på finn.no (absolutt ikke noe galt i dette, vil bare illustrere pengeforbruket her!). De solgte den ene bilen sin, og feriene blir tilbragt i en gammel campingvogn som de også har pusset opp selv. De har valgt det slik, for at hun skal kunne være hjemme med barna. Hun har innimellom jobbet deltid 1-2 dager i uken, men det har vært helt på hennes premisser. De trives kjempe godt i denne hverdagen, og er kjempe glad for valget de tok. Så ja, det er fullt mulig å få det til, men man må da prioritere der etter! Som sagt, jeg hadde elsket å gå hjemme, men vi har selv valgt en livsstil som ikke tillater dette. Våre egne valg og prioriteringer.

Når alt dette er sagt, så må jeg også si at jeg er veldig glad i velferdsstaten Norge! Vi har det mye bedre enn noen andre i hele verden, og vi har det veldig mye bedre enn vi hadde det på 50-tallet! En av årsakene til dette er nettopp at vi jobber og betaler skatt. Folk må for min del gjerne gå hjemme (jeg ser ikke ned på noen som bevisst velger det), men det er så altfor mange som mener at staten på ett eller annet vis burde finansiere det, og DET blir for meg helt feil!
 

Dollface skrev:
Kan anbefale å lese Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B Ragde.. 

Jeg skal gjøre deg så lykkelig - Anne B. Ragde

Den handler om "idyllen" på 60tallet.. Og det var forskjell på folk.. det var ikke BARE slit og mas... :)
takk for tips
 

Amorosa skrev:
Jeg er absollutt ikke noe særlig husmorsemne, det skal jeg være den første til å innrømme. Jeg vasker ikke gulv hver dag, jeg vasker klær når jeg må og jeg bruker tørketrommel til den store gullmedaljen. Jeg lager mat, men ikke noe jeg ville servert Hellstrøm. Skapene mine er fyllt med Toro... osv osv. Men jeg kunne gjærne vært hjemmeværende! Uten problem! Det oppdaget jeg da jeg var i permisjon! 50-tallshusmor derimot, det hadde nok ikke passet meg.

Jeg har jobbet siden jeg var 13 år, så for meg har det alltid vært naturlig å jobbe. Første gang jeg ikke jobbet var faktisk da jeg var i permisjon. Det var nydelig! Nå har jeg i løpet av livet vært med på en del: jeg har jobbet, jeg har studert, jeg har reist jorda rundt, jeg har bodd flere år i utlandet, jeg har bodd for meg selv, jeg har klart meg alene, jeg har vært opptatt av karriere. Da jeg fikk barn var plutselig ikke karriere så viktig for meg lenger. Jeg syns det var flott å være hjemme med barn. Og som sagt, jeg skulle gjerne vært hjemme veldig mye lenger. Men så er det en gang sånn at jeg/vi har valgt å prioritere å bo i et fint hus, ha to biler, dra på ferie når vi har lyst til det, kjøpe den maten og de klærne/tingene vi har lyst på osv osv. Det betyr at jeg må jobbe. Et valg vi har tatt. Jeg jobber fremdeles i den samme jobben, men er veldig bevisst på at jeg jobber for lønn, jeg jager ikke lenger karrierestigen. Work-to-live-mentalitet istedenfor live-to-work hvis du skjønner forskjellen.

Vi kunne valgt annerledes. Det har jeg ei venninne som har gjort. De solgte det store, fine huset sitt på ca 200 kvm, og flyttet (med to barn) til en leilighet (4mannsbolig) på 60kvm. De har pusset opp nesten hele leiligheten med møbler fra loppemarked og gi-bort-annonser på finn.no (absolutt ikke noe galt i dette, vil bare illustrere pengeforbruket her!). De solgte den ene bilen sin, og feriene blir tilbragt i en gammel campingvogn som de også har pusset opp selv. De har valgt det slik, for at hun skal kunne være hjemme med barna. Hun har innimellom jobbet deltid 1-2 dager i uken, men det har vært helt på hennes premisser. De trives kjempe godt i denne hverdagen, og er kjempe glad for valget de tok. Så ja, det er fullt mulig å få det til, men man må da prioritere der etter! Som sagt, jeg hadde elsket å gå hjemme, men vi har selv valgt en livsstil som ikke tillater dette. Våre egne valg og prioriteringer.

Når alt dette er sagt, så må jeg også si at jeg er veldig glad i velferdsstaten Norge! Vi har det mye bedre enn noen andre i hele verden, og vi har det veldig mye bedre enn vi hadde det på 50-tallet! En av årsakene til dette er nettopp at vi jobber og betaler skatt. Folk må for min del gjerne gå hjemme (jeg ser ikke ned på noen som bevisst velger det), men det er så altfor mange som mener at staten på ett eller annet vis burde finansiere det, og DET blir for meg helt feil!

Beundrer venninna di for at de orker. Jeg hadde vært mer sliten av å konstant drive med oppussing og jakt på tilbud og lave priser, enn å jobbe fulltid. Er ikke noe oppussingsdilla her i heimen.
 
ja, vi er forskjellige, og godt er det..vi får bare respektere hverandre! jeg ville bare ytre min mening og mine tanker, kall meg gjerne lat eller en med dårlig arbeidsmoral, men som mange andre sier her, så skulle jeg gjerne gjort det 50\50, det hadde vært perfekt! jeg har aldri vært noe glad i å jobbe egentlig(ikke det at jeg aldri har det bra på jobben osv. for det har jeg) men noe karrierekvinne kunne jeg nok aldri vært, med eller uten barn. all ære til de som klarer å kombinere alt dette, men jeg selv blir nesten svett av tanken.
Jeg syntes bare det er litt for mye i dag, og det er som ei annen over meg her sier, at vi vet ikke hvordan barna våres blir\tar det om noen år, etter å ha vært i barnehagen hele dagen, hver dag mens foreldrene stresser hjem for å rekke å lage middag før det er natta på barna.. men skjønner jo at noen ikke har noe valg, nettopp pga. prisene og hvordan samfunnet har blitt i dag, på godt og vondt.
 

Seemless skrev:

Amorosa skrev:

Beundrer venninna di for at de orker. Jeg hadde vært mer sliten av å konstant drive med oppussing og jakt på tilbud og lave priser, enn å jobbe fulltid. Er ikke noe oppussingsdilla her i heimen.
Ja, du sier noe... Men som sagt, de har tatt et veldig bevisst og gjennomtenkt valg, og de trives innmari godt. Hun har sagt flere ganger at hvis hun skulle valgt igjen, så ville hun gjort det samme omigjen -uten tvil!

Det litt morsomme med det hele (i hvert fall sånn i forhold til denne tråden) er at de har fått veldig sånn 50-tallsstil hjemme også, så egnet seg veldig som eksempel her!

 
Er det lov å si man liker å jobbe? At man gleder seg til å dra på jobb? Hehe, jeg hadde blitt ruskete om jeg skulle gått hjemme hver dag. Etter å ha vært arb.ledig en periode, elsker jeg det bare enda mer. 
Jeg liker den følelsen av å LENGTE mot fridager og frihelg, det betyr så utrolig mye mer når man jobber. 
Jeg liker å føle jeg har en mening i samfunnet (de som går hjemme har også det SELVSAGT, men dette er hva jeg føler) og jeg liker å bidra til fellesskapet. Jeg kommer meg ut, jeg møter mange spennende nye mennesker hver eneste dag. Jeg får brukt kropp og sjel. 

Jeg har sikkert hundre flere grunner til hvorfor det passer MEG bedre å jobbe. 
 
Definitivt jobbe. Jeg ønsker å sørge for at jeg får en grei pensjon når den tid kommer.
Men akkurat sånn i småbarnsfasen kunne jeg tenke meg å jobbe 60% en stund, kanskje det første året barnet er i bhg. Jobbet 80% da guttungen var halvannet år, og det var utrolig deilig.
Men det koster jo.
Forøvrig kunne jeg ikke tenke meg å være hjemmeværende husmor på heltid. Jeg trenger den inputen jobben gir meg.
 

Labambie skrev:
Er det lov å si man liker å jobbe? At man gleder seg til å dra på jobb? Hehe, jeg hadde blitt ruskete om jeg skulle gått hjemme hver dag. Etter å ha vært arb.ledig en periode, elsker jeg det bare enda mer. 
Jeg liker den følelsen av å LENGTE mot fridager og frihelg, det betyr så utrolig mye mer når man jobber. 
Jeg liker å føle jeg har en mening i samfunnet (de som går hjemme har også det SELVSAGT, men dette er hva jeg føler) og jeg liker å bidra til fellesskapet. Jeg kommer meg ut, jeg møter mange spennende nye mennesker hver eneste dag. Jeg får brukt kropp og sjel. 

Jeg har sikkert hundre flere grunner til hvorfor det passer MEG bedre å jobbe. 


Og selvfølgelig har man lov til å si dette. Dette er jo en av valgmuligheten vi diskuterer. Du gjør jo dette som er akseptabelt i samfunnet vårt, det som er forventet av oss:) Vi er jo forskjellige og det er jo dette vi på en måte etterlyser, aksept på å velge andeledes uten at dette skal gjøre så man sulter eller må bo på gate eller flytte 180 mill fra der man er vokst opp. Jeg vill ikke ha støtte for å gå hjemme. Men jeg bor på landet, avhengig av bil men har betalt over tre mill for ett hus som ikke er ferdig engang. Man må være to for å få seg en bolig. Det er på en måte prisene jeg klager på, selv om det er oss selv som presser prisene oppover:)
 
helt ærlig i samfunnet vårt trur jeg at man blir sett ned på når man velger å gå hjemme, det blir sett på som lite ambisiøst og latskap.

Mens i USA f.eks så er det høy status når mor er hjemmeværende, det forteller at man er en familie med godt av gryn!

Selv er jeg veldig fornøyd med å være i arbeid og med å ha ungene mine i barnehage, at andre velger andre løsninger er fullt og helt opp til dem, men for oss passer det bra med jobb for både mor og far.
 

Labambie skrev:
Er det lov å si man liker å jobbe? At man gleder seg til å dra på jobb? Hehe, jeg hadde blitt ruskete om jeg skulle gått hjemme hver dag. Etter å ha vært arb.ledig en periode, elsker jeg det bare enda mer. 
Jeg liker den følelsen av å LENGTE mot fridager og frihelg, det betyr så utrolig mye mer når man jobber. 
Jeg liker å føle jeg har en mening i samfunnet (de som går hjemme har også det SELVSAGT, men dette er hva jeg føler) og jeg liker å bidra til fellesskapet. Jeg kommer meg ut, jeg møter mange spennende nye mennesker hver eneste dag. Jeg får brukt kropp og sjel. 

Jeg har sikkert hundre flere grunner til hvorfor det passer MEG bedre å jobbe. 

det er fullt lovlig, føler det selv en gang iblant.. og det du sier om fridager kan jeg si meg enig i:) tror det å ha en jobb man brenner for og trives i med gode kollegaer har alt å si....ikke alle som er like heldige der heller.
 
Nå er jeg hjemmeværende fordi jeg ikke finner deltidsjobb- MEN å jobbe 50% virker perfekt i mine øyne. Mye tid til å holde huset på stell og ha mer tid med ungene enn andre. Jeg har ikke valgt å få barn for å ikke se de, uansett grunn. Så her er det 50% bhg plass nå frem til høsten!!!
 

Hinode skrev:

Jeg gidder ikke bli minstepensjonist. Jeg vil ha økonomi og mulighet til å reise, gjøre og oppleve ting når jeg blir gammel. Og det får man ikke av å være husmor. 

Jeg vil ha utfordringer. Jeg synes ikke middag nr x, klesvask nr y og husvask nr z er utfordrende og spennende. Hvertfall ikke på dag hundreogørtogførti. Jeg vil bruke hodet, oppleve nye ting, lære ting, møte folk, osv. Å følge opp Jr er selvsagt spennende, men ser at både jeg og han trenger impulser utenfra. Permisjonen var kjempedeilig, men etter ett år var både jeg og JR kjempeklar for å komme oss ut å oppleve nye ting. Han som jeg begynte å kjede seg hjemme. Jeg kunne selvsagt tenkt meg å jobbe litt redusert noen år mens Jr er på sitt minste, men å slutte å jobbe og la meg bli forsørget av en mann eller samfunnet? Nei. 

I tillegg vil jeg ha en noenlunde ubekymret økonomi, og en økonomi som kan bære en ferietur i ny og ne. 

Man kan jo ha nedbetalt alt av lån og ha spart opp endel penger og likevel kunne "leve livet" som minstepensjonist.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp