Hmmm, var sikker på at jeg hadde svart i denne tråden tidligere, men ser ut til at internett spiste posten min...
Uansett:
Jeg er en av dem som ikke er laget til å gå hjemme. Jeg var hjemme i 1 1/2 år tilsammen da jeg gikk gravid og etterpå - sykmeldt hele svangerskapet fra uke 9 eller så, og et års permisjon helt alene siden ektemannen ba om skilsmisse og uansett ikke hadde krav på fedrekvote.
Og jeg holdt på å tørne.
På slutten av permisjonen lå jeg på sofaen og tellet ned minuttene til neste lur for Jr, mens jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke "stimulerte" og "utfordret" og bakte boller og dro på åpen gård med ham...
Siden alle jeg kjente jobbet hadde jeg ingen å være sammen med på dagtid ut over et og annet bære-, barsel- eller trilletreff med bekjente fra nettet, og etter klokka 18 var jeg "låst" hjemme i leiligheten.
Jeg er SÅ glad for at jeg hadde en god, fast jobb med grei lønn da jeg plutselig ble aleneforsørger. Jeg slapp å engste meg for økonomien i en periode preget av stor usikkerhet, og det var utrolig deilig.
Helsa mi er ikke av de beste, men det å ha en hyggelig jobb med topp arbeidsmiljø å gå til er et stort løft for meg - jeg har LYST til å stå opp og gå på jobb om morgenen, i stedet for å bli sittende hjemme i morgenkåpen og legge kabal.
Etter at jeg ble singelmamma er det også her jeg får det meste av sosialt samvær - gamle venner treffer jeg "once in a blue moon".
Og ja - det er stort sett der jeg ender opp, når jeg har "fri" (les: arbeidsledig, langtidssykmeldt, permisjon osv.) over tid; jeg koker ned til "grønnsak".
Uansett om jeg treffer en drømmemann som ønsker å forsørge meg, så vil jeg aldri klare å gå hjemme. Jeg vil kjede meg og forfalle mentalt og fysisk, og jeg vil aldri tørre å gjøre meg selv økonomisk avhengig av en mann.
Uansett:
Jeg er en av dem som ikke er laget til å gå hjemme. Jeg var hjemme i 1 1/2 år tilsammen da jeg gikk gravid og etterpå - sykmeldt hele svangerskapet fra uke 9 eller så, og et års permisjon helt alene siden ektemannen ba om skilsmisse og uansett ikke hadde krav på fedrekvote.
Og jeg holdt på å tørne.
På slutten av permisjonen lå jeg på sofaen og tellet ned minuttene til neste lur for Jr, mens jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke "stimulerte" og "utfordret" og bakte boller og dro på åpen gård med ham...
Siden alle jeg kjente jobbet hadde jeg ingen å være sammen med på dagtid ut over et og annet bære-, barsel- eller trilletreff med bekjente fra nettet, og etter klokka 18 var jeg "låst" hjemme i leiligheten.
Jeg er SÅ glad for at jeg hadde en god, fast jobb med grei lønn da jeg plutselig ble aleneforsørger. Jeg slapp å engste meg for økonomien i en periode preget av stor usikkerhet, og det var utrolig deilig.
Helsa mi er ikke av de beste, men det å ha en hyggelig jobb med topp arbeidsmiljø å gå til er et stort løft for meg - jeg har LYST til å stå opp og gå på jobb om morgenen, i stedet for å bli sittende hjemme i morgenkåpen og legge kabal.
Etter at jeg ble singelmamma er det også her jeg får det meste av sosialt samvær - gamle venner treffer jeg "once in a blue moon".
Og ja - det er stort sett der jeg ender opp, når jeg har "fri" (les: arbeidsledig, langtidssykmeldt, permisjon osv.) over tid; jeg koker ned til "grønnsak".
Uansett om jeg treffer en drømmemann som ønsker å forsørge meg, så vil jeg aldri klare å gå hjemme. Jeg vil kjede meg og forfalle mentalt og fysisk, og jeg vil aldri tørre å gjøre meg selv økonomisk avhengig av en mann.
