Gravid og muligens alene.

Kristin skrev:
HUff det er så trist å lese at ting er så vanskelig. Men jeg følger med for å se om det er noen oppdateringer ene eller andre veien.

Men jeg lurer på en ting. Får man ikke vanligvis svar omtrent på dagen om man kan få boliglån? Syns det har vært snakk om han har søkt om det og venter på svar ganske lenge nå. Er det bare en trussel han bruker da?

Masse lykke til videre!
Klikk for å utvide …
Han ordner med kausjonist - så derfor tar det lengre tid. Må ha en del papirer osv, så det er ikke bare det at han har søkt og har søknaden klar. Han holder fortsatt på å ordne med kausjonist-papirer for å få alt i orden.
Så det er nok ikke en trussel gitt.
 
gla'jenta78 skrev:
Har fulgt med på tråden og synes det er fælt at du skal ha det sånn, når du egentlig burde gleda deg over spira som er på vei....har aldri opplevd akkurat dette, men ut i fra andre erfaringer så råder jeg deg til å stille hardt mot hardt..be han ta et valg, så du vet hva du skal forholde deg til. Han kan ikke bo der hvis han egentlig har bestemt seg for å flytte ut, må ikke få lov til å gi deg falske forhåpninger. Forhåpentligvis tar han til vettet og blir, men skulle det gå andre vei så er det vel bedre å ha det skikkelig kjipt en tid enn å leve i uvisshet og bli litt såra hver dag?
Ónsker deg masse lykke til...håper du får svaret du lengter etter :)
Klikk for å utvide …

Er så vanskelig å stille hardt mot hardt. Tenk hvis han da flytter ut i stress, hvis det han trenger er mer tid?
Jeg er så redd for å gå feil frem også. Jeg føler heller ikke at han kan bo her hvis han har bestemt seg for å flytte ut, men når jeg spurte han om det forrige helg, så var det fortsatt ett kanskje. Jeg tror og håper virkelig at han ikke ville gjort det mot meg - altså bare bodd her og gitt meg forhåpninger hvis han hadde bestemt seg for å dra. Jeg håper jo at han kanskje bare trenger tid, på tross at han søker lån.
Jeg prøver å gi det tid til ultralyd, og det kan jo skje noe på de 3,5 ukene som endrer situasjonen, og hvis ikke han endrer seg etter ultralyd så får jeg kanskje bare ta ting da. At da er det nok.
Så skal pine meg gjennom de neste ukene, og tenke at etter ultralyd så vil jeg på en måte ha svar på ting!
 
lalita skrev:
Er så vanskelig å stille hardt mot hardt. Tenk hvis han da flytter ut i stress, hvis det han trenger er mer tid?
Jeg er så redd for å gå feil frem også. Jeg føler heller ikke at han kan bo her hvis han har bestemt seg for å flytte ut, men når jeg spurte han om det forrige helg, så var det fortsatt ett kanskje. Jeg tror og håper virkelig at han ikke ville gjort det mot meg - altså bare bodd her og gitt meg forhåpninger hvis han hadde bestemt seg for å dra. Jeg håper jo at han kanskje bare trenger tid, på tross at han søker lån.
Jeg prøver å gi det tid til ultralyd, og det kan jo skje noe på de 3,5 ukene som endrer situasjonen, og hvis ikke han endrer seg etter ultralyd så får jeg kanskje bare ta ting da. At da er det nok.
Så skal pine meg gjennom de neste ukene, og tenke at etter ultralyd så vil jeg på en måte ha svar på ting!
Klikk for å utvide …

Det med lånet er jo en ganske klar beskjed spør du meg.. Viser det seg at han bare er der for husly imens er han virkelig kjip altså :( Enda mer enn bare oppførsel.. Uff skjønner du er forelsket men dette hadde jeg ikke orka å levd med :( Pass på deg selv og babyen <3 Lykke til!
 
Han sier jo det med lån er kanskje da. Jeg vil ikke se at det er en klar beskjed. :(
Vi prata litt sammen idag faktisk.
Jeg sa jeg føler meg mer og mer presset ut av livet hans, og at jeg prøver jo så fælt å komme inn på han. Han sa at han ser at jeg prøver, og han bør kanskje gi mer selv også.
Så spurte han meg om når ultralyd er, da jeg sa når, så smilte han og lo litt. Tror han egentlig ble litt nervøs.
Så forklarte jeg hva jeg følte og at jeg ikke tør å nevne ting rundt det til han, siden ting har vært som de er.
Han sa han gjerne ville høre om det, det var jo viktig. Så jeg fortalte at jeg hadde vært til jordmor idag, og at hjertelyden på babyen er fin og bra. Da fikk han tårer i øynene, og et smil om munnen, men om det var panikk eller at han ble litt rørt er umulig å si. Så sa han at han håpte på at det ble en liten gutt med ett smil om munn.
Igjen vet jeg ikke om han prøver, eller om det er litt småpanikk - han sier også at han har prøvd å ikke tenke på alt og bare latt det fare den siste tiden. Så mens jeg går og analyserer alt, så er det egentlig ikke så mye å analysere kanskje...
Avsluttet den lille praten med at han kalte meg moren til hans barn før han gikk og tok seg noe å spise, og alt ble som før igjen.
FOR en situasjon!!
 
lalita skrev:
Han sier jo det med lån er kanskje da. Jeg vil ikke se at det er en klar beskjed. :(
Vi prata litt sammen idag faktisk.
Jeg sa jeg føler meg mer og mer presset ut av livet hans, og at jeg prøver jo så fælt å komme inn på han. Han sa at han ser at jeg prøver, og han bør kanskje gi mer selv også.
Så spurte han meg om når ultralyd er, da jeg sa når, så smilte han og lo litt. Tror han egentlig ble litt nervøs.
Så forklarte jeg hva jeg følte og at jeg ikke tør å nevne ting rundt det til han, siden ting har vært som de er.
Han sa han gjerne ville høre om det, det var jo viktig. Så jeg fortalte at jeg hadde vært til jordmor idag, og at hjertelyden på babyen er fin og bra. Da fikk han tårer i øynene, og et smil om munnen, men om det var panikk eller at han ble litt rørt er umulig å si. Så sa han at han håpte på at det ble en liten gutt med ett smil om munn.
Igjen vet jeg ikke om han prøver, eller om det er litt småpanikk - han sier også at han har prøvd å ikke tenke på alt og bare latt det fare den siste tiden. Så mens jeg går og analyserer alt, så er det egentlig ikke så mye å analysere kanskje...
Avsluttet den lille praten med at han kalte meg moren til hans barn før han gikk og tok seg noe å spise, og alt ble som før igjen.
FOR en situasjon!!
Klikk for å utvide …

Som før du ble gravid eller som før som i slik det har vært nå i noen uker ?
 
lalita skrev:
Sånn det har vært i noen uker. Satt seg ned i sofaen og sa ikke så mye mer. Lata som ingenting forsåvidt. Prata om tven osv....
Klikk for å utvide …

Okay.. Ville ikke ha funnet meg i det lenger.. virker som der er to muligheter.. Endten som folk sier her, at han bor hjemme til han har fått lån i orden å annet sted å bo... Eller så er forholdet deres i nedoverbakke, dersom dere ikke kommuniserer lenger , du må sette på ett smil hver dag å gjøre alt for ham så utnytter han situasjonen slik jeg ser d .. Vil du være i ett slikt forhold ? Han har fått flere uker på seg nå, syntes du bør ta tak i nakken på ham å gi ham ett ultimatum at du ikke lenger vil bli behandlet slik som dette her å KREV ett svar ang lån å fremtidsplaner.. Skjønnte godt han fikk ett sjokk i starten men jeg syntes det høres ut som du blir undertrukket nå, å jeg forstår ikke helt hvorfor du faktisk lar dette skje.. Skjønner at du er gla i ham, men man vet ikke hva man har før man føler på det å miste det, så la ham føle at han mister deg, så skal du se han kommer krypende !
Jeg å min datters far sleit LENGE å jeg prøvde ALT for å redde det.. han ble bare mer å mer kald å han sa han ikke hadde gnist eller motivasjon lenger til å være sammen... Helt til jeg fikk nokk av undertrykkelsen å flyttet ut, det hadde han ikke forventet.. Han gikk ned 8 kg på 2 uker, brøyt sammen på jobb, han ville plutselig gifte seg med meg å lovet å endre seg å gjøre ting godt igjen.. Men desverre hadde jeg allerede gått for lenge å blitt undertrykket, begeret var fullt å følelsene mine for ham var borte etter hvordan han hadde trødd på meg i lang tid.. Ikke la det gå for langt , det virker ikke veldig lovende slik det er nå, rett deg opp i ryggen å tenk på deg å babyen, ikke la noen behandle deg slik som d her.. Dere kommuniserer jo knappt..
 
lalita skrev:
Han sier jo det med lån er kanskje da. Jeg vil ikke se at det er en klar beskjed. :(
Vi prata litt sammen idag faktisk.
Jeg sa jeg føler meg mer og mer presset ut av livet hans, og at jeg prøver jo så fælt å komme inn på han. Han sa at han ser at jeg prøver, og han bør kanskje gi mer selv også.
Så spurte han meg om når ultralyd er, da jeg sa når, så smilte han og lo litt. Tror han egentlig ble litt nervøs.
Så forklarte jeg hva jeg følte og at jeg ikke tør å nevne ting rundt det til han, siden ting har vært som de er.
Han sa han gjerne ville høre om det, det var jo viktig. Så jeg fortalte at jeg hadde vært til jordmor idag, og at hjertelyden på babyen er fin og bra. Da fikk han tårer i øynene, og et smil om munnen, men om det var panikk eller at han ble litt rørt er umulig å si. Så sa han at han håpte på at det ble en liten gutt med ett smil om munn.
Igjen vet jeg ikke om han prøver, eller om det er litt småpanikk - han sier også at han har prøvd å ikke tenke på alt og bare latt det fare den siste tiden. Så mens jeg går og analyserer alt, så er det egentlig ikke så mye å analysere kanskje...
Avsluttet den lille praten med at han kalte meg moren til hans barn før han gikk og tok seg noe å spise, og alt ble som før igjen.
FOR en situasjon!!
Klikk for å utvide …

Jeg synes det høres ut som det går framover da i det minste :-) Er jo ikke bestandig disse guttene har behov for å prate så mye om ting. Så hvis dere hadde pratet litt også satte han seg ned foran TVen og snakket om andre ting. Ja så har han kanskje ikke så mye mer å prate om den saken.
 
Synes også det høres ut som det går fremover, og at han bryr seg om deg og barnet :-) jeg tror og håper fortsatt at det ordner seg :)
 
Ble litt delte meninger her. Men sånn er det jo alltid. Vet ikke om jeg bare skal la det fortsette, begynner å bli veldig tøft det også. Jeg er på randen til å knekke sammen føles det ut som de siste dagene.
Og jeg syns det at han ikke inkluderer meg lenger er fryktelig vondt, som feks å dra på kino uten meg når han vet jeg vil. Hmmm.
 
Jeg får vondt inni meg av å lese dette! Vet ikke helt hva jeg skal si, men vil veldig gjerne sende deg en stor klem<3 og si jeg håper det ordner seg på et vis!!
 
lalita skrev:
Ble litt delte meninger her. Men sånn er det jo alltid. Vet ikke om jeg bare skal la det fortsette, begynner å bli veldig tøft det også. Jeg er på randen til å knekke sammen føles det ut som de siste dagene.
Og jeg syns det at han ikke inkluderer meg lenger er fryktelig vondt, som feks å dra på kino uten meg når han vet jeg vil. Hmmm.
Klikk for å utvide …
Da skjønner jeg godt at det ikke er noe særlig for deg. Du burde glede deg over denne tiden. Kanskje du burde prøve å være på egen hånd? Kanskje han skifter mening, kanskje ikke, men uansett så må du og barnet ha det bra. Du fortjener å ha det godt på alle måter.
 
Tror ikke jeg klarer å være tøff nok til å be han dra. For det strider så imot mine egne ønsker.
Men tror kanskje jeg skal by opp til en litt mer seriøs samtale idag, og se hvor den leder an hen.
Fortelle han at det at han sperrer meg ute fra hverdagslivet ikke er snilt, og at ja, ting blir tøffere for meg?
Usj, vet ikke, jeg må bare prøve å få igang en ordentlig samtale, så får man se hvor den tar seg hen.
Men jeg trenger å prate mer og mer for hver dag kjenner jeg. Sier jo at jeg kanskje skal vente til ultralyd om 3,5 uke, men tror ikke jeg klarer å vente så lenge.
 
lalita skrev:
Tror ikke jeg klarer å være tøff nok til å be han dra. For det strider så imot mine egne ønsker.
Men tror kanskje jeg skal by opp til en litt mer seriøs samtale idag, og se hvor den leder an hen.
Fortelle han at det at han sperrer meg ute fra hverdagslivet ikke er snilt, og at ja, ting blir tøffere for meg?
Usj, vet ikke, jeg må bare prøve å få igang en ordentlig samtale, så får man se hvor den tar seg hen.
Men jeg trenger å prate mer og mer for hver dag kjenner jeg. Sier jo at jeg kanskje skal vente til ultralyd om 3,5 uke, men tror ikke jeg klarer å vente så lenge.
Klikk for å utvide …
Si det som det er. Hvordan du føler det. Det er jo tydelig at det gjør vondt å se at han ignorerer deg på flere måter. Du bærer hans barn. Kan bare tenke meg hvilken situasjon du er i :-( gjør det som gjør deg lykkelig.
 
Jeg tror egentlig ikke det er bra for hverken deg eller barnet at du har det på denne måten. Barnet påvirkes av hvordan mor har det, så hvis ikke mor har det bra (og spesielt om hun opplever mye stress), kan det også gjøre barnet utilpass. Jeg ville nok prøvd å fått igang en samtale før dere kommer så langt som til UL. 3, 5 uke er lenge og gå med alle disse følelsene. Har bf noe familie i nærheten som han ev kunne dratt og bodd hos en stund? Uansett vil jeg ønske deg lykke til.
 
Sånn, da har jeg fått sagt litt. Jeg fortalte rett ut at jeg var lei meg for sånn det var om dagen. Blant annet at han drar på kino med kompis (jeg pleier alltid å bli med) på lørdag på film jeg vil se, uten å ta med meg når han jeg vet jeg vil. Brukte det som eksempel på at han ekskluderer meg litt. Så sa han at "Ja, men jeg har jo sagt til deg at du ikke skal regne med meg rundt deg hele tiden på en stund".. Ble litt satt ut av det, og så sa han at vi har jo vært oppå hverandre i så og si to og ett halvt år så han trengte å trekke seg litt unna med kompisene sine, vi var jo fortsatt mye sammen. Og det er sant nok, det har jo tatt seg opp de to siste ukene med at han har kommet hjem, spist middag, sett en film i ny og ne, gått turer med meg, så vi har jo vært mer sammen de siste to ukene, enn hvis man tenker de seks ukene før det igjen. Han sa at han var kjempeglad i meg, og var ikke sint på meg lenger. Han sa også at han regnet med at han kom til å bare bli enda mer glad i meg fremover.. Så satt han seg og spilte playstation.
(Jeg har virkelig ikke funnet meg en som liker å prate om ting og følelser, men sånn har han aldri vært heller.)

Han har ingen steder å dra og bo, derfor føler jeg at jeg kaster han ut hvis jeg ber han dra litt- Det klarer jeg ikke.
Han har en vanskelig familiesituasjon, så det er dette som er hjemmet hans. Han solgte leiligheten sin for 1,5 år siden for å bo med meg. Og jeg syns det er veldig vanskelig å dra fra min leilighet, spesielt når mamma bor bare ett min unna.
 
Inne og sjekker hvordan det går med deg.. det han sier høres jo bra ut, men hvor lenge skal han la deg være på pinebenken.. håper han snart tar til vett <3
 
Jeg må si du er utrolig tøff som holder ut, men alt er mye enklere for oss andre å si hvordan du kan gjøre det, enn det det virkelig er. Du har også babyen å tenke på. Det kan være vanskelig for han å se for seg en baby og hvordan livet kommer til å bli etterpå. Jeg tror nesten jeg hadde bestilt meg en privat UL så fort som mulig, og dratt han med på det. Slik at han kunne fått sett hva han tenker frem og tilbake om. Du fortjener å kose deg i svangerskapet, og ha ro rundt deg. Sender en stor klem
 
Hallo igjen. Ja ting er enklere sagt enn gjort. Ting har vært litt rare de siste dagene. Jeg pratet om at jeg hadde søkt ferie de 3 ukene i sommer som vi hadde snakket om for 5 mnd siden, og spurte hva han tenkte. Da fikk jeg tilbake at "ja kanskje han også skulle søke da, så fikk vi se..." Så der får man litt håp, for å etterpå finne ut at lånet hans er innvilget og det ble ganske høyt. Så jeg kjenner nervene er i spenn nå, for jeg tør ikke å spørre om det riktig enda.
Vi gikk en tur sammen på morgenen idag, han har vært morgengretten hele dagen, og etter en time bare begynte jeg å grine som en foss, det er vanskelig å takle humøret hans, sa til han at det er dårlig gjort at jeg prøver og prøver å få han til å prate eller være i godt humør, og at han bare lar vær å prate og surmule.
Endte opp med at han beklagde seg som ett uvær, og sa at han bare var morgengretten, han er ikke sint på meg. Han er så glad i meg, og jeg var den beste jenta i hele verden.

Så det er virkelig opp og nedturer hele dagen lang. Han dro til foreldrene nå, og da ville han ikke ha meg med.
Han vet at ultralyden er om tre uker, magen begynner å bli umulig å ikke se, så jeg bare gir det de ukene tror jeg. Er egentlig dønn vanskelig, men mye kan jo skje på tre uker og, selvom ting har stått dødens stille i mangfoldige uker.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp