Gravid og muligens alene.

[lalita]

Nå går ting sånn som de skulle gått hele veien!!
Vi er lykkelige småbarnsforeldre, og vi storkoser oss.

Har pratet om ting mer i ettertid, og han føler at alt det er bak oss.
Han støttet meg veldig godt på slutten, og under fødsel, og nå er han så flink pappa.
Det endte opp med at jeg gjorde det rette.
Jeg elsker den lille jenta mi.

 

[Solstråle]

Så godt å høre!! Å gratulere så masse

 

[Anof]

Supert!

 

[winterberry]

Så fantastisk

 

[Mioa]

Gratulerer med jenta, og at alt ordnet seg.
Når jeg leser det folk skriver om at han er en drittsekk kjenner jeg at jeg blir litt provosert. Ærlig talt, en mann har faktisk også noe han skulle ha sagt ift å få barn. Han er ikke automatisk en drittsekk fordi om han ikke er hundre prosent sikker på at han ønsker et uplanlagt barn.

Jeg synes mange jenter/kvinner har en alt for ovenfra og ned holdning til menn når det kommer til barn. Med det tror jeg redsel og usikkerhet skapes. Tenk selv å få et så stort ansvar i fanget og få en shitstorm hvis man sier at man kanskje ikke er klar for det.
Heldigvis løste det seg for dere da, men det er kanskje noe å tenke på.. Vi forventer at fedrene skal ta ansvar og være støttende og snille og oppvartende og you name it, og det er flott det, men om de mener noe annet enn oss er de både det ene og det andre...

 

[Druesaft]

Jeg var i en litt lignende situasjon som deg da jeg fant ut at jeg er gravid, bare at jeg verken har leilighet, bil eller jobb. Graviditeten var definitivt ikke planlagt, og jeg skulle akkurat flytte sammen med kjæresten min, som jeg hadde hatt et avstandsforhold med i et år. Vi hadde også store planer om å reise sammen til Asia og Sør Amerika, og bare være oss, etter vi var ferdige med utdanningene våre. Så kunne vi, etter kanskje tre år, begynne å tenke på barn. Sjokket var ganske stort da vi fant ut at jeg var blitt gravid i løpet av sommeren. Kjæresten min var overhode ikke klar for å bli far, og sørget over hele situasjonen, reisene som ikke kommer til å bli noe av, økonomiske bekymringer osv. Det var et punkt jeg vurderte abort, for jeg ville absolutt ikke miste han, eller gjøre han ulykkelig. Men tanken gjorde så vondt, siden jeg alltid har hatt lyst på barn. Jeg kunne ikke, og kjæresten min kjenner meg godt, til tross for at vi bare har vært sammen i et og et halvt år, så han ville heller ikke at jeg skulle ta abort, for det ville ødelagt meg. Men, som de andre over her sier, det er en tilvenningssak. Ukene gikk, og stemninga var opp og ned. Vanskelig. Kjæresten ville ikke snakke om barnet i magen, og jeg var lei meg. Sakte men sikkert begynnte det hele å snu. Kjæresten hadde vært i byen å sett en mann med baby i ei bæremeise som så veldig bra ut, og kom hjem og sa at en slik må vi få, så vi kan ta med lillebabyen på tur. Det var utrolig godt å se at han hadde akseptert det, og begynnte å se muligheter, i stedet for bare negative ting. I dag er jeg 16+4, og i går sparket babyen for første gang slik at kjæresten kunne kjenne det utenpå magen. Han gleder seg sånn til å bli pappa, synger og koser med magen, og sier ofte at han skulle ønske vi kunne hatt barnet i armene våre nå med en gang. Litt av en omvending fra starten. Så jeg tror nok at mange menn, ved uplanlagt graviditet, kan ha en negativ førstereaksjon, og at de trenger mer tid til å venne seg til tanken. Lykke til!

 

[lalita]

Jeg var i en litt lignende situasjon som deg da jeg fant ut at jeg er gravid, bare at jeg verken har leilighet, bil eller jobb. Graviditeten var definitivt ikke planlagt, og jeg skulle akkurat flytte sammen med kjæresten min, som jeg hadde hatt et avstandsforhold med i et år. Vi hadde også store planer om å reise sammen til Asia og Sør Amerika, og bare være oss, etter vi var ferdige med utdanningene våre. Så kunne vi, etter kanskje tre år, begynne å tenke på barn. Sjokket var ganske stort da vi fant ut at jeg var blitt gravid i løpet av sommeren. Kjæresten min var overhode ikke klar for å bli far, og sørget over hele situasjonen, reisene som ikke kommer til å bli noe av, økonomiske bekymringer osv. Det var et punkt jeg vurderte abort, for jeg ville absolutt ikke miste han, eller gjøre han ulykkelig. Men tanken gjorde så vondt, siden jeg alltid har hatt lyst på barn. Jeg kunne ikke, og kjæresten min kjenner meg godt, til tross for at vi bare har vært sammen i et og et halvt år, så han ville heller ikke at jeg skulle ta abort, for det ville ødelagt meg. Men, som de andre over her sier, det er en tilvenningssak. Ukene gikk, og stemninga var opp og ned. Vanskelig. Kjæresten ville ikke snakke om barnet i magen, og jeg var lei meg. Sakte men sikkert begynnte det hele å snu. Kjæresten hadde vært i byen å sett en mann med baby i ei bæremeise som så veldig bra ut, og kom hjem og sa at en slik må vi få, så vi kan ta med lillebabyen på tur. Det var utrolig godt å se at han hadde akseptert det, og begynnte å se muligheter, i stedet for bare negative ting. I dag er jeg 16+4, og i går sparket babyen for første gang slik at kjæresten kunne kjenne det utenpå magen. Han gleder seg sånn til å bli pappa, synger og koser med magen, og sier ofte at han skulle ønske vi kunne hatt barnet i armene våre nå med en gang. Litt av en omvending fra starten. Så jeg tror nok at mange menn, ved uplanlagt graviditet, kan ha en negativ førstereaksjon, og at de trenger mer tid til å venne seg til tanken. Lykke til!

Godt det gikk bra.
Tok litt lenger tid her, men sitter lykkelig i sofaen nå med vår en mnd gamle datter

 

[lalita]

Så rart å komme over denne tråden nå. Hvis noen som helst fortsatt er her, så er vi fortsatt sammen, jenta vår blir straks 10 år og lillebror har kommet til verden og.

 

[Einna]

For en historie! Leste hele i går, selv om det var fra 2013! Så sykt fint at du oppdaterte nå, med en lykkelig slutt!
Hvordan gikk livet etter siste oppdatering, og hvordan har dere det nå?

 

[Lillafrosk]

Så rart å komme over denne tråden nå. Hvis noen som helst fortsatt er her, så er vi fortsatt sammen, jenta vår blir straks 10 år og lillebror har kommet til verden og.

Jeg ble spent da jeg så det var en tråd fra 2013 som dukket opp, men jeg måtte jo følge hele greia. Så herlig at du oppdaterte, 10 år etter

 

[Sofia87]

Så rart å komme over denne tråden nå. Hvis noen som helst fortsatt er her, så er vi fortsatt sammen, jenta vår blir straks 10 år og lillebror har kommet til verden og.

Måtte også lese hele tråden, fantastisk slutt på historien Så glad for at du tok valget om å beholde