Gravid og muligens alene.
- Trådstarter lalita
- Opprettet
Så flott!!! 
Gratulerer med ei lita snuppe i magen Jeg fikk mi i april, og nå først nærmer vi oss termindato.. Blir mye rosa for oss fremover
Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
Gratulerer med ei lita snuppe i magen Jeg fikk mi i april, og nå først nærmer vi oss termindato.. Blir mye rosa for oss fremover Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
Kjære deg.
For 2 år siden var jeg i samme situasjon som deg bortsett fra at jeg og min sambo hadde et barn sammen fra før. Jeg fant ut at jeg var gravid igjen like før dattern vår skulle fylle 1 år.
Begge følte det var for tidlig å få enda eg barn så tett på hverandre fordi vi gjerne ville oppnå litt ting for det første barnet vårt.
Samboeren min var helt klar på at han ville at jeg skulle ta en abort og han sa det nesten hver dag frem til jeg var 10 uker på vei. Personlig ville jeg ikke ta abort. Jeg hadde vanskelig med å bli gravid med 1 mann og tanke på å abortere et søsken for henne var uvirkelig for meg. Jeg hadde det veldig tøft i 6 uker, gråt mye og var veldig stresset.
Selv hadde jeg ikke noen jobb og var veldig klar få å komme tilbake i arbeidslivet å jobbe litt før vi planla nr 2. Så etter mye om og men bestemte jeg meg for å bestille en time til abort for å kjenne på følelsen. Jeg dro til legen og ble henvist videre til ul på sykehuset for å få bekreftet hvor øangt jeg var på vei i forhold til hvordan aborten skulle utføres.
Da jeg kjørte inn til sykehuset for ultralyden ombestemte jeg meg. Jeg ville ikke ta abort. Jeg ringte mannen min og sa det at enten stod han ved min side eller han kunne velge å dra. Jeg sa at jeg aldri kunne tilgi meg selv om jeg tok abort nå og at vi senere skulle planlegge et nytt barn. Dette for meg var ikke riktig. Så la jeg på før han fikk svare, rett og slett fordi jeg ville at han skulle tenke over det jeg hadde sagt.
Da jeg kom til sykehuset sa jeg at jeg hadde ombestemt meg og legen sa til meg at "da tar vi en ul for å stanfest hvor langt du er på vei og for å se til at alt står bra til med den lille" . Inne på rommet var det også en sykepleier. Da ul var i gang datt det ut av henne " du venter jo tvillinger! " jeg ble overrakset pg veldig glad fordi jeg viste at dette var noe sambo øbsker seg og at dette kunne være det som gjorde at han skiftet mening. Men gledeb var kortvarig da gynokologen sa at det er desverre ikke noe liv og at det vil en med en SA i løpet av få dager.
Verden min raste sammen.
Jeg dro rett hjem, hentet dattern min og satte meg på toget for å reise oå hytta med foreldrene mine. Jeg måtte bare komme meg vekk. Jeg klarte ikke møte sambo, da hadde jeg lagt all skyld over på ham selv om det teknisk sett ikke var noens syld da det er så utallige årsaker at et svangerskap kan bli brutt.
Sambo ringte meg da jeg satt på toget og jeg fortalte ham alt. Han ble også veldig lei seg. Han hadee fått tid til å tenke etter den tidligere tlf samtalen vår og forstod at jeg ombestemte meg.
Noen dage retterpå dro jeg tilbake til sykehuset for en utskrapning, denne gangen med sambo ved min side. Da jeg lå inne klar til å bli kjørt inn til "oprasjonssalen" hørte jeg dt lå ei jente ved siden av meg å gråt hun snakket med en sykepleier. Hun var i samme situajsjon som deg. Hun tok abort pga av kjæresten. Akkurat da klarte jeg rett og slett ikke å la være. Jeg stod opp av senga og dro bort forhenget og forklarte henne veldig vennlig hva jeg akkurat gikk igjennom.
Hun ombestemte seg! Jeg fikk nr, hennes og hun og hennes kjæreste i dag har det veldig fint sammen med barnet det tok noen uker før han firstod hvor heldig han var, men han kom dit etter ul og fikk et lite glimt av barnet sitt for første gang.
Jeg var ikke så heldig, jeg slet masse med infeksjoner osv etter SA'en og det tok ikke lang tid før legen slo fast at jeg aldri kunne få barn igjen. Jeg var knust itiellegg kom sambo til meg på rundt det tidspunkt jeg skulle hatt termin og sa at han ville vi skulle prøve å få en til. Igjen ble jeg knust for hos meg begynte tankene og svirre og jegble utrolig sint. Og jeg fortalte ham akkurat hva han mente og jeg sa at han ikke kunne forestille seg den smerten jeg hadde gikk igjennom.
Etter å ha gått litt frem og tilbake med meg selv og mange lange samtaler med ham bestemte vi oss for å prøve. Jeg fant et snev av håp hos meg selv.
Og det tok ikke lang tid. Jeg ble GRAVID 4 mnd etter vi hadde bestemt oss for å prøve. Mot legens uttalser. Det var en stor seier, men kortvarig for en uke etter positiv test ente det med SA. Og jeg har hatt enda 3 SA etter dette! Men vi gir oss ikke. Nå skal jeg til vider undersøkelser for å få litt med. Som kan hjelpe oss med å la spiren sitte i de 9 mnd som er ment. Men jeg kan bli gravid og jeg har motbesvist de legene jeg var innom!
Men hadde det ikke vært for dattern vår er det ikke sikkert vi hadde vært sammen den dagn i dag. For en planlagt abort er værre enn en spontan abort. Det sliter på et forhold spesielt hvis en ønsket p beholde og en ikke ville.
Om du tar abort vil dere måtte jobbe hardt for å komme igjennom det sammen. Det er veldig tøft. Og det er utrolig viktig at dere forstår hverandre 100% før dere eventuelt bestemmer dere for å ta abort.
Noe dere kan gjøre (beklager at jeg sier det) er å bestille lege timen og prate om det, for du kan ombestemme deg når som helst til og med rett før du får narkosen. Da kan samboeren din også føle litt tettere hvordan dette er. Kanskje han ombestemmer seg og du får føle på deg selv virkelig om dette er rett eller galt for deg.
Jeg ønsker dere masse lykke til og håper dere gjør det som er rett for dere.
Beklager at det ble så langt!
Jeg har heller ikke lest alle innleggene her inne så om noe er forandret i din mening er mulig.
Sent from my iPad using BV Forum mobile app
For 2 år siden var jeg i samme situasjon som deg bortsett fra at jeg og min sambo hadde et barn sammen fra før. Jeg fant ut at jeg var gravid igjen like før dattern vår skulle fylle 1 år.
Begge følte det var for tidlig å få enda eg barn så tett på hverandre fordi vi gjerne ville oppnå litt ting for det første barnet vårt.
Samboeren min var helt klar på at han ville at jeg skulle ta en abort og han sa det nesten hver dag frem til jeg var 10 uker på vei. Personlig ville jeg ikke ta abort. Jeg hadde vanskelig med å bli gravid med 1 mann og tanke på å abortere et søsken for henne var uvirkelig for meg. Jeg hadde det veldig tøft i 6 uker, gråt mye og var veldig stresset.
Selv hadde jeg ikke noen jobb og var veldig klar få å komme tilbake i arbeidslivet å jobbe litt før vi planla nr 2. Så etter mye om og men bestemte jeg meg for å bestille en time til abort for å kjenne på følelsen. Jeg dro til legen og ble henvist videre til ul på sykehuset for å få bekreftet hvor øangt jeg var på vei i forhold til hvordan aborten skulle utføres.
Da jeg kjørte inn til sykehuset for ultralyden ombestemte jeg meg. Jeg ville ikke ta abort. Jeg ringte mannen min og sa det at enten stod han ved min side eller han kunne velge å dra. Jeg sa at jeg aldri kunne tilgi meg selv om jeg tok abort nå og at vi senere skulle planlegge et nytt barn. Dette for meg var ikke riktig. Så la jeg på før han fikk svare, rett og slett fordi jeg ville at han skulle tenke over det jeg hadde sagt.
Da jeg kom til sykehuset sa jeg at jeg hadde ombestemt meg og legen sa til meg at "da tar vi en ul for å stanfest hvor langt du er på vei og for å se til at alt står bra til med den lille" . Inne på rommet var det også en sykepleier. Da ul var i gang datt det ut av henne " du venter jo tvillinger! " jeg ble overrakset pg veldig glad fordi jeg viste at dette var noe sambo øbsker seg og at dette kunne være det som gjorde at han skiftet mening. Men gledeb var kortvarig da gynokologen sa at det er desverre ikke noe liv og at det vil en med en SA i løpet av få dager.
Verden min raste sammen.
Jeg dro rett hjem, hentet dattern min og satte meg på toget for å reise oå hytta med foreldrene mine. Jeg måtte bare komme meg vekk. Jeg klarte ikke møte sambo, da hadde jeg lagt all skyld over på ham selv om det teknisk sett ikke var noens syld da det er så utallige årsaker at et svangerskap kan bli brutt.
Sambo ringte meg da jeg satt på toget og jeg fortalte ham alt. Han ble også veldig lei seg. Han hadee fått tid til å tenke etter den tidligere tlf samtalen vår og forstod at jeg ombestemte meg.
Noen dage retterpå dro jeg tilbake til sykehuset for en utskrapning, denne gangen med sambo ved min side. Da jeg lå inne klar til å bli kjørt inn til "oprasjonssalen" hørte jeg dt lå ei jente ved siden av meg å gråt hun snakket med en sykepleier. Hun var i samme situajsjon som deg. Hun tok abort pga av kjæresten. Akkurat da klarte jeg rett og slett ikke å la være. Jeg stod opp av senga og dro bort forhenget og forklarte henne veldig vennlig hva jeg akkurat gikk igjennom.
Hun ombestemte seg! Jeg fikk nr, hennes og hun og hennes kjæreste i dag har det veldig fint sammen med barnet
det tok noen uker før han firstod hvor heldig han var, men han kom dit etter ul og fikk et lite glimt av barnet sitt for første gang. Jeg var ikke så heldig, jeg slet masse med infeksjoner osv etter SA'en og det tok ikke lang tid før legen slo fast at jeg aldri kunne få barn igjen. Jeg var knust itiellegg kom sambo til meg på rundt det tidspunkt jeg skulle hatt termin og sa at han ville vi skulle prøve å få en til. Igjen ble jeg knust for hos meg begynte tankene og svirre og jegble utrolig sint. Og jeg fortalte ham akkurat hva han mente og jeg sa at han ikke kunne forestille seg den smerten jeg hadde gikk igjennom.
Etter å ha gått litt frem og tilbake med meg selv og mange lange samtaler med ham bestemte vi oss for å prøve. Jeg fant et snev av håp hos meg selv.
Og det tok ikke lang tid. Jeg ble GRAVID 4 mnd etter vi hadde bestemt oss for å prøve. Mot legens uttalser. Det var en stor seier, men kortvarig for en uke etter positiv test ente det med SA. Og jeg har hatt enda 3 SA etter dette! Men vi gir oss ikke. Nå skal jeg til vider undersøkelser for å få litt med. Som kan hjelpe oss med å la spiren sitte i de 9 mnd som er ment. Men jeg kan bli gravid og jeg har motbesvist de legene jeg var innom!
Men hadde det ikke vært for dattern vår er det ikke sikkert vi hadde vært sammen den dagn i dag. For en planlagt abort er værre enn en spontan abort. Det sliter på et forhold spesielt hvis en ønsket p beholde og en ikke ville.
Om du tar abort vil dere måtte jobbe hardt for å komme igjennom det sammen. Det er veldig tøft. Og det er utrolig viktig at dere forstår hverandre 100% før dere eventuelt bestemmer dere for å ta abort.
Noe dere kan gjøre (beklager at jeg sier det) er å bestille lege timen og prate om det, for du kan ombestemme deg når som helst til og med rett før du får narkosen. Da kan samboeren din også føle litt tettere hvordan dette er. Kanskje han ombestemmer seg og du får føle på deg selv virkelig om dette er rett eller galt for deg.
Jeg ønsker dere masse lykke til og håper dere gjør det som er rett for dere.
Beklager at det ble så langt!
Jeg har heller ikke lest alle innleggene her inne så om noe er forandret i din mening er mulig.
Sent from my iPad using BV Forum mobile app
J
Jentemamma♡
Guest
Fantastisk ;-) elsker lykkelige slutterTAKK takk.
Tror det hjalp å vite kjønnet, og få ett forhold til lille i magen. For nå begynner jeg å få en stolt kommende far i hus.
Hallo.
Ja, da er vi hjemme etter en uke på hytteferie. Hatt det veldig fint sammen. Vi prater litt mer åpent rundt graviditeten, og det virker som ting kommer seg. Vi blir mer og mer som oss igjen. Sakte men sikkert.
Tar meg selv i å være usikker innimellom, men han gir meg egentlig ingen grunn til det. To uker uten at han har titta etter bolig, eller nevnt det. Bare vært med meg og snakker om at han skal bli verdens kuleste pappa, og få seg ei skikkelig pappadalt.
Jeg er redd for å føle meg for trygg igjen, men samtidig så er det kanskje på tide å gjøre det.
Han inviterte meg til og med med som følge til bryllup med familie (familie jeg ikke har møtt) når jeg er 6 mnd på vei, og det må da være ett positivt tegn?!
Nei, jenter. Jeg tror og håper at dette kommer vi oss faktisk gjennom.
Ja, da er vi hjemme etter en uke på hytteferie. Hatt det veldig fint sammen. Vi prater litt mer åpent rundt graviditeten, og det virker som ting kommer seg. Vi blir mer og mer som oss igjen. Sakte men sikkert.
Tar meg selv i å være usikker innimellom, men han gir meg egentlig ingen grunn til det. To uker uten at han har titta etter bolig, eller nevnt det. Bare vært med meg og snakker om at han skal bli verdens kuleste pappa, og få seg ei skikkelig pappadalt.
Jeg er redd for å føle meg for trygg igjen, men samtidig så er det kanskje på tide å gjøre det.
Han inviterte meg til og med med som følge til bryllup med familie (familie jeg ikke har møtt) når jeg er 6 mnd på vei, og det må da være ett positivt tegn?!
Nei, jenter. Jeg tror og håper at dette kommer vi oss faktisk gjennom.
snohvit86
Blir kjent med forumet
Hallo.
Ja, da er vi hjemme etter en uke på hytteferie. Hatt det veldig fint sammen. Vi prater litt mer åpent rundt graviditeten, og det virker som ting kommer seg. Vi blir mer og mer som oss igjen. Sakte men sikkert.
Tar meg selv i å være usikker innimellom, men han gir meg egentlig ingen grunn til det. To uker uten at han har titta etter bolig, eller nevnt det. Bare vært med meg og snakker om at han skal bli verdens kuleste pappa, og få seg ei skikkelig pappadalt.
Jeg er redd for å føle meg for trygg igjen, men samtidig så er det kanskje på tide å gjøre det.
Han inviterte meg til og med med som følge til bryllup med familie (familie jeg ikke har møtt) når jeg er 6 mnd på vei, og det må da være ett positivt tegn?!
Nei, jenter. Jeg tror og håper at dette kommer vi oss faktisk gjennom.
Jeg har fulgt tråden din hele veien og jeg må bare si at jeg er kjempe imponert over deg! Du har holdt ut å virkelig kjempet for forholdet! Noen ganger må en gjøre det, og det ser ut som om du har fått det beste utfallet av det
Jeg håper virkelig at det fortsetter i en positiv retning Jeg skjønner godt hva du mener at alt ikke bare er svart/hvitt! Det er ikke like enkelt å sende mannen på dør når en venter barn sammen! Du har vært mer enn god, som har klart dette Masse lykke til videre!
M
Mia-babyiokt2013<3
Guest
Bak et hvert lykkelig par står en tålmodig mann eller kvinne, og i dette tilfellet er det virkelig deg <3
Lillemirakel
Glad i forumet
Håper det går bra
Sent from my HTC Wildfire S A510e using BV Forum mobile app
Sent from my HTC Wildfire S A510e using BV Forum mobile app
Hvordan går det med dere?? Stolt av deg og valget du tok selvom det var veldig vanskelig!!Hallo.
Ja, da er vi hjemme etter en uke på hytteferie. Hatt det veldig fint sammen. Vi prater litt mer åpent rundt graviditeten, og det virker som ting kommer seg. Vi blir mer og mer som oss igjen. Sakte men sikkert.
Tar meg selv i å være usikker innimellom, men han gir meg egentlig ingen grunn til det. To uker uten at han har titta etter bolig, eller nevnt det. Bare vært med meg og snakker om at han skal bli verdens kuleste pappa, og få seg ei skikkelig pappadalt.
Jeg er redd for å føle meg for trygg igjen, men samtidig så er det kanskje på tide å gjøre det.
Han inviterte meg til og med med som følge til bryllup med familie (familie jeg ikke har møtt) når jeg er 6 mnd på vei, og det må da være ett positivt tegn?!
Nei, jenter. Jeg tror og håper at dette kommer vi oss faktisk gjennom.
Hvorfor skal dere ikke være sammen bare fordi du har blitt gravid? Hvis du ikke hadde blitt gravid så hadde dere fortsatt vært sammen?
Jeg hadde helt klart valgt å beholde mitt eget barn framfor å beholde en kjæreste. Når du får babyen din vil du kanskje forstå det
Jeg hadde helt klart valgt å beholde mitt eget barn framfor å beholde en kjæreste. Når du får babyen din vil du kanskje forstå det
Hvordan går det med dere?? Stolt av deg og valget du tok selvom det var veldig vanskelig!!
Hei hei.
Jo, vi er da fortsatt oss. Bare 2 mnd igjen, pluss ei uke eller to, så er vi jo tre.
Og det er vi begge forberedt og klare for nå. Er nok en del tillit som må bygges opp igjen, kanskje til og med på begges sider. Men jeg må lære meg å stole på han igjen, for han sviktet meg veldig i de 2-3 mnd hvor jeg trengte han. Men ja. Ting virker veldig bra om dagen.
M
Moderator Stine
Guest
Hei hei.
Jo, vi er da fortsatt oss. Bare 2 mnd igjen, pluss ei uke eller to, så er vi jo tre.
Og det er vi begge forberedt og klare for nå. Er nok en del tillit som må bygges opp igjen, kanskje til og med på begges sider. Men jeg må lære meg å stole på han igjen, for han sviktet meg veldig i de 2-3 mnd hvor jeg trengte han. Men ja. Ting virker veldig bra om dagen.
Det er godt å lese at ting ser ut til å gå veien
Hei hei.
Jo, vi er da fortsatt oss. Bare 2 mnd igjen, pluss ei uke eller to, så er vi jo tre.
Og det er vi begge forberedt og klare for nå. Er nok en del tillit som må bygges opp igjen, kanskje til og med på begges sider. Men jeg må lære meg å stole på han igjen, for han sviktet meg veldig i de 2-3 mnd hvor jeg trengte han. Men ja. Ting virker veldig bra om dagen.
Da har jeg lest alle 10sidene her. Hvordan går det med dere nå, med en nyfødt? Og hvordan går det med tillitten?
Nå har jeg også lest her. Og hvordan går det nå?