Gravid og muligens alene.

tror virkelig dere trenger dere en ordentlig prat i helgen!! så sant dere ikke vil ha et forhold som "akkurat" går rundt så lenge du holder munn og er blid og snill. DU må kunne si din mening og ta opp vanskelige temaer uten at han skal stikke...Så mitt råd er å man deg opp og si du vil prate og da om alt som er vanskeligt!!
så får det briste og bære...hvis dette får han til å gå,så ville han gjort det før eller siden likevel...

men missunner ikke den situasjonen dere er i,jeg sender deg masse styrke og mot!!! Masse lykke til :)
 
Leste tråden din for første gang nå... Å må si jeg er så utrolig STOLT over den avgjørelsen du tok! Det krever en skikkelig mamma <3 Vanskelig å si hva utfallet med kjæresten din blir... men tviler ikke et sekund, på at du klarer deg supert med gullet ditt alene... Du eier bil og leilighet og har odsen med deg :) Å ikke minst GRATULERER så masse med spire i magen :D
En tidligere kollega av meg ble også gravid, når hun egentlig skulle hatt veldig vanskeligheter for å bli det.. Nå skal det sies at hun og kjæresten fattet beslutningen sammen, på grunnlag av at hun kanskje aldri kunne blitt det igjen..
MEN ingen av de gledet seg over svangerskapet før hun var langt over halvveis! Så det var litt "dårligere" stemning en god stund, til tross for at de tok avgjørelsen sammen.
I dag er de foreldre til verdens skjønneste jente og ELSKER tilværelsen som foreldre sammen, i en bitteliten 1 roms leilighet med sovealkove.. Mor har permisjon og far studerer, så de har det nok litt tøft økonomisk. Men de har kommet seg gjennom en hel del! Det håper jeg du og kjæresten din også gjør, også håper jeg du kan legge bak deg, den ufattelig dårlige oppførselen han har vist de siste ukene!
Nå er det ikke så lenge til du kjenner den lille sparke ordentlig, kanskje 3/4 uker.. Å det er virkelig noe han kan angre på at han ikke får kjent, om han er helt ANTI-baby enda! Og for hver dag som går, så gløder du mer og mer, og veldig mange menn sier jo at det ikke finnes noe vakrere enn sin egen kjæreste bære sitt barn!

Ønsker deg så masse lykke til fremover... Å gleder meg til å følge deg gjennom svangerskapet, om du fortsatt velger å dele! STOR klem :)
 
blåøyd skrev:
tror virkelig dere trenger dere en ordentlig prat i helgen!! så sant dere ikke vil ha et forhold som "akkurat" går rundt så lenge du holder munn og er blid og snill. DU må kunne si din mening og ta opp vanskelige temaer uten at han skal stikke...Så mitt råd er å man deg opp og si du vil prate og da om alt som er vanskeligt!!
så får det briste og bære...hvis dette får han til å gå,så ville han gjort det før eller siden likevel...

men missunner ikke den situasjonen dere er i,jeg sender deg masse styrke og mot!!! Masse lykke til :)
Klikk for å utvide …
Er veldig vanskelig å manne seg opp og prate. For hva om jeg presser på for tidlig? Hva om han trenger litt mer tid til å kjenne på ting, og at jeg maser stresser han mer, og skyver han unna?

Er så mange tanker som surrer rundt det..
 
SophiasMamma skrev:
Leste tråden din for første gang nå... Å må si jeg er så utrolig STOLT over den avgjørelsen du tok! Det krever en skikkelig mamma <3 Vanskelig å si hva utfallet med kjæresten din blir... men tviler ikke et sekund, på at du klarer deg supert med gullet ditt alene... Du eier bil og leilighet og har odsen med deg :) Å ikke minst GRATULERER så masse med spire i magen :D
En tidligere kollega av meg ble også gravid, når hun egentlig skulle hatt veldig vanskeligheter for å bli det.. Nå skal det sies at hun og kjæresten fattet beslutningen sammen, på grunnlag av at hun kanskje aldri kunne blitt det igjen..
MEN ingen av de gledet seg over svangerskapet før hun var langt over halvveis! Så det var litt "dårligere" stemning en god stund, til tross for at de tok avgjørelsen sammen.
I dag er de foreldre til verdens skjønneste jente og ELSKER tilværelsen som foreldre sammen, i en bitteliten 1 roms leilighet med sovealkove.. Mor har permisjon og far studerer, så de har det nok litt tøft økonomisk. Men de har kommet seg gjennom en hel del! Det håper jeg du og kjæresten din også gjør, også håper jeg du kan legge bak deg, den ufattelig dårlige oppførselen han har vist de siste ukene!
Nå er det ikke så lenge til du kjenner den lille sparke ordentlig, kanskje 3/4 uker.. Å det er virkelig noe han kan angre på at han ikke får kjent, om han er helt ANTI-baby enda! Og for hver dag som går, så gløder du mer og mer, og veldig mange menn sier jo at det ikke finnes noe vakrere enn sin egen kjæreste bære sitt barn!

Ønsker deg så masse lykke til fremover... Å gleder meg til å følge deg gjennom svangerskapet, om du fortsatt velger å dele! STOR klem :)
Klikk for å utvide …

Hallo. Takk for det. Gleder meg jo til å bli mamma nå. Han er vel anti-baby enda, jeg vet ikke helt. Vi prater jo ikke om situasjonen. Jeg tror nok jeg skal klare å legge bak meg oppførselen hans, hvis han vil satse, fordi jeg klarer å forstå den på en måte. Jeg ser fortvilelsen hans, selv om han kunne gitt uttrykk for den litt annerledes.
Har så lyst til å konfrontere han med hva som skjer med boliglånet, og om han flytter ut eller hva som skjer, men jeg er så redd. Redd for svaret, og redd for om det er for tidlig å spørre om det.

Begynner så smått å få mage nå, og har ultralyd om 4 uker som jeg håper han kanskje endrer tankegang etter å ha vært med på. Men det er lenge å leve i den situasjonen her i fire uker til.

Sitter mye og gråter alene, for jeg vil ikke at han skal se hvor lei meg jeg er. Etter at jeg slutta å gråte foran han, så ble han jo mye roligere og snillere mot meg og.

Det blir godt til sparkene kommer, og man kjenner daglig hvorfor man valgte som man gjorde.
 
Da spurte jeg. Klarte ikke mer. Fikk til svar at boliglån betydde jo at han kanskje flyttet ut. Jeg fikk egentlig ikke noe tydelig svar. han kunne ikke si hva som skjedde, for han visste ikke. Men det så kanskje litt sånn ut. Og så sa han at han fikk dårlig samvittighet for meg innimellom.
Så sa jeg at jeg var redd for at han bodde her, fordi han ikke har noe annet sted å dra før han får kjøpt seg noe. Da sa han at han hadde jo ikke noe annet sted, men det var jo ikke derfor han ble heller.

Det er så vanskelig samtale, og den får jo ikke blitt klar og tydelig, for det virker jo som om han ikke er helt sikker, selv om han kanskje flytter ut. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger jeg. :( Hormoner gjør jo at jeg bare griner igjen...
 
Kan legge til at ti minutter etterpå klemte han, og kysset meg, før han satt seg på kne, og la hodet inn til magen min i noen minutter.. Hva enn det betyr..

Jeg sa også senere at jeg er kjempeglad i han, og vil kjempe for oss.
 
Jeg har fulgt med på denne tråden å kan ikke si noe annet enn at du er ei sterk dame!! Jeg håper det ordner seg for deg ♥ å jeg tenker på deg ♥
 
For en utrolig innvikla situasjon du har havnet inn i. Jeg håper virkelig samboeren din finner ut av hva han faktisk vil snart, slik at du slipper å leve slik lenger. Kan umulig være bra for deg. Ønsker deg masse lykke til med alt. Håper du kan nyte svangerskapet selv om ting er vanskelig. Sender over en trøstende klem.
 
Jeg er ny her og kom over dette...første tanke var at for en IDIOT han er!!! og stakkars deg...men helt ærlig så tror jeg han IKKE går fra deg...Min samboer og jeg hadde store problemer for ca et år siden. Vi planla bryllup og har en datter på snart tre nå. Bryllupet ble avlyst, han fikk fulstendig panikk. Etter mye frustrasjon og tårevåte netter fant jeg ut at jeg skulle bli mitt gamle jeg. Tøff og legger ikke noe imellom. Jeg var lei av å bli tråkket på. Lurte jeg på noe, var jeg lei meg for noe eller fant ut av ting han skjulte for meg sa jeg ifra til han med en eneste gang. Vi gikk også til samlivsterapaut. Men det som har reddet vårt kjæresteforhold er akkuratt det at jeg konfronterte han med ulike ting med en eneste gang. Det er mitt beste råd. Det er helt sinnsykt tøfft og vondt, men gutter liker"sterke" jenter. Gråt så mye du vil forran han, men vær saklig og tenk gjennom hva du vil si til han før du snakker med han. Sett gjerne ultimatium. Da begynner den liie hjernen deres å svirre litt. Det verste er å gå rundt å lurer. Han merker det er noe galt selv om du later som alt er greit. Du føler han stenger deg ute, han føler nok det samme (men vil nok ikke innrømme dette hverken for deg selv eller han selv)og gutter er laget slik at de er pingler når det kommer til følelser...

Han kysser deg, klemmer deg, og har klemt magen din....selv om det ikke er ofte så ikke tenk at han kunne gjort det mer. At han gjør det viser at han er sykt glad i deg og faktisk blitt glad i det lille nurket inni magen!!!

Stå på videre!!! Vær enda tøffere enn det du enda er!!!!!!Mange klemmer fra ei som virkelig har vært i et "nesten" samlivsbrudd,men nå venter en liten en med min fantastiske kjæreste som jeg fikk "tilbake"!!!!
 
lalita skrev:
Hallo.
Fått time til ul 6.mai, så lurer på om jeg bare skal la ting gå til da. Er vanskelig å vite hva som blir det riktige, hvertfall når vi ikke kan prate om ting. jeg tør jo ikke å ta opp noe. Jeg vet han holder på med lånesøknad enda, så hva det betyr? Huff, jeg vet ikke.
Det er rart her hjemme. Han kan plutselig gi meg ett vanlig kyss, for så å trekke seg unna meg resten av dagen.
Føler at det blir vanskelig å fortsette å kjempe for ett forhold, når jeg føler jeg er den eneste som prøver. :(
Jeg lager middag daglig, gjør alt husarbeidet, vasker klærne hans, går tur med hunden hans før han kommer hjem, og prøver å sette på ett smil hele tiden for at det skal være ålreit her. Men det er vanskelig når man ikke får så mye tilbake. Ene øyeblikket vil jeg be han gå, men det er jo ikke det jeg vil innerst inne, jeg er vel bare såret over at han ikke gjør eller sier noe. Men samtidig har han jo bare visst i 2,5 uke at det helt helt sikkert ikke ble abort, så han trenger kanskje tid på å svelge at det kommer ett barn nå, det er for sent med abort?
Ah, så mange tanker, og ingen som sitter med svarene. :(
Klikk for å utvide …
Håper virkelig alt ordner seg for deg/dere <3
 
Jeg klarer ikke å sette meg inn i din situasjon, så det er ikke så lett for meg å mene så sterkt om dette. Men jeg vil bare si en ting som jeg har lært om forhold generelt (uavhengig av graviditeter og barn): For 6 år siden ble jeg dumpet brått og uventet, etter å ha gått og ventet (håpet, i hvert fall) på et frieri i lengre tid. Da var jeg 26, og hadde alltid tenkt at jeg skulle være gift og bli mamma før jeg fylte 30. Dette var mannen jeg ALDRI kunne leve uten, og jeg våknet hver morgen i ukesvis med små-panikk fordi jeg kom på at han var borte (han flyttet ut etter to dager) og at jeg var helt alene i verden. Jeg var knust i mange måneder, og kunne fortsatt gråte over ham nesten ett år etterpå. Men sakte men sikkert lærte jeg meg å leve alene, og jeg nådde et punkt hvor jeg kunne sitte alene en hel kveld i min nye (leide) leilighet og faktisk NYTE mitt eget selskap. Så møtte en jeg fyr på et utested, og ble skikkelig sur fordi han "ødela" min nye, frie tilværelse (=jeg ble stup forelska, men ville helst ikke bli det akkurat da). Nå har vi en nydelig sønn, er nygifte og jeg tok en positiv graviditetstest IDAG <3

Mitt poeng er dette: Jeg lærte en utrolig viktig ting: Det er INGEN du IKKE kan leve uten. Det går alltid bra og det er IKKE sånn at det KUN finnes én riktig partner for oss der ute. Jeg vet nå at HVIS det skulle skjære seg mellom meg og min mann, så kommer det til å gå bra det også. Og det er en god tanke. Selv om jeg helst vil beholde ham, selvsagt;)

Den viktigste personen i livet ditt, den eneste som kan sørge for at du får et fint liv - er du selv. DU må gjøre de valgene som gjør DEG lykkelig. Dersom det er meningen at han skal være en del av den pakka, så kommer han til å være det før eller siden. Hvis ikke, så går det bra det også. Jeg lover;)

Lykke til <3
 
Må inn her og se om du har oppdatert innimellom.. Jeg krysser fingrene for at alt går bra <3 Høres ikke ut som følelsene hans er borte ihvertfall <3
 
Som jeg sa i en annen tråd er vi litt i samme situasjon, selv om jeg og barnefaren bare "datet", Så det er nok mye tøffere for deg. tror vi er ca like langt på vei og :) det er viktig med støtte under graviditeten, usikkerheten på ham som du beskriver høres pyton ut, og han har ikke lov til å behandle deg slik. Valget du tok var ditt, og ditt alene og ta, for det handlet om din kropp, ikke hans. Ja, det vil ha en innvirkning på livet hans, men han har absolutt ingen rett til å være sint, du har det tøft nok som det er. Si det til ham, det gjorde jeg.
Det jeg også gjorde var å slutte å ta kontakt, bortsett fra korte, konkrete beskjeder som at jeg hadde vært til kontroll og slikt, og etter hvert tok han kontakt, og jeg lot alltid ham ta initiativet, for han har mye å bevise. Det kan kanskje ikke du gjøre, men kanskje forklare han at du trenger støtte og ikke dritt , og dra hjem til moren din for noen dager.
 
Ja, vet ikke hva jeg skal gjøre jeg. Han kommer hjem nå. Gir meg ingen hyggelig hilsen, selvom jeg sier hei med ett smil. Han bare kjefta på meg for at jeg allerede hadde gått tur med bikkja hans, sånn at bikkja kanskje var sliten til joggetur. Jeg sa at jeg kan jo ikke vite at du skulle det, og så sier han unnskyld, han er jo takknemlig for at jeg går tur. Men da er det for sent. Da har jeg allerede begynt å gråte, og blir den svake igjen.
Jeg er så lei.
En del av meg vil kaste han ut, jeg føler nesten han utnytter meg mens han venter på boliglån. Han bor her, har det godt, får mat, vasket klær og bikkjepass. Men en annen del av meg tenker at han ville vel aldri utnytta meg på den måten frem til han fant seg sitt eget sted? Har noen hjertet til å gjøre noe sånt?
Jeg bare gråter og gråter. Jævla møkkahormoner. :(
 
uff, jeg kjenner at jeg er på gråten når jeg leser dette her om deg! Det er utrolig urettferdig oppførsel av han. Greit han ikke vil ha barn, men det er faktisk han som gjør mest arbeid opp i den prosessen med å lage et barn! Det bruda han tenkt på først, selv om du gikk på p-piller å har vanskelighet for å bli gravid..
Jeg håper dere snart kommer til en ordning. Enten må han respektere dette eller må du få gå videre. Det må være så utrolig vondt å sitte der å bli på minnet hver eneste dag at han ikke vil dette å behandler deg dårlig deretter. =/
 
Har fulgt med på tråden og synes det er fælt at du skal ha det sånn, når du egentlig burde gleda deg over spira som er på vei....har aldri opplevd akkurat dette, men ut i fra andre erfaringer så råder jeg deg til å stille hardt mot hardt..be han ta et valg, så du vet hva du skal forholde deg til. Han kan ikke bo der hvis han egentlig har bestemt seg for å flytte ut, må ikke få lov til å gi deg falske forhåpninger. Forhåpentligvis tar han til vettet og blir, men skulle det gå andre vei så er det vel bedre å ha det skikkelig kjipt en tid enn å leve i uvisshet og bli litt såra hver dag?
Ónsker deg masse lykke til...håper du får svaret du lengter etter :)
 
HUff det er så trist å lese at ting er så vanskelig. Men jeg følger med for å se om det er noen oppdateringer ene eller andre veien.

Men jeg lurer på en ting. Får man ikke vanligvis svar omtrent på dagen om man kan få boliglån? Syns det har vært snakk om han har søkt om det og venter på svar ganske lenge nå. Er det bare en trussel han bruker da?

Masse lykke til videre!
 
Jeg ville ha fortsatt graviditeten. Det er din store drøm. Dessuten har du pcos,og da er ikke barn en selvfølge... Jeg forstår at det er tøft i forhold til din kjære,men det vil ordne seg.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp