Nei, det er det ikke. Men en spisesituasjon er for mange et sted for barna ikke oppfører seg, og jeg vil ha en unge som ikke danser på bordet og kaster mat på gulvet bare fordi den ikke hadde lyst på den maten likevel
"Det skal jeg aaldri la mitt barn gjøre"
- Trådstarter Ugla95
- Opprettet
Okey ,jeg må hive meg på. For jeg velger mine kamper.Jeg gjør andre ting enn ipad når han ikke vil spise
Men ja, sånn ellers så er jeg enig. Jeg tenker ikke på barneoppdragelse som kamper som skal kjempes og vinnes eller velges vekk, men heller samspill mellom barn og voksne hvor man viser og kommuniserer hvordan vi skal behandle hverandre. Nå tror jeg vi er enig med hverandre da, jeg er også emr glad i å rose og gi oppmerksomhet til positiv oppførsel og så langt det går ignorere det man ikke vil ha mer av, eller vise andre alternativer (eks si stryke, ikke slå i stedet for bare "nei, ikke slå").
Men man kan likevel holde fast ved noen få, ikek for mange, prinsipper. Og skjerm er en av mine, vi ser barne tv og slikt hver dag altså, men det er bare aldri skjerm sammen med mat. Jeg prøver veldig, veldig mye annet først. Og siden han er frisk og legger bra på seg vet jeg at han fint kan være veldig småspist eller hoppe over et måltid. Han tar det igjen med neste
Nå tenkte jeg ikke egentlig diskutere hvordan man får ungen til å spise, bare poengtere at det går at å feks ha et prinsipp om at skjermtid ikke skal brukes som middel for å oppnå noe, men bare være underholdning for underholdningens del, og likevel oppdra barnet uten å tenke at oppdragelse handler om hard disiplinering
Når vi en morgen har dårlig tid, skal på jobb og i bhg og ungen slår seg totalt vrang og vræler på gulvet, fordi jeg (ja, på meget pedagogisk vis) har forklart hvorfor og at han må ha på jakke.
Ja, da velger jeg å ta kampen. Da plukker jeg han opp, har på han jakka og setter han i bilen eller vogna uten noe mer om og men. Da tar jeg kampen.
Og når vi sitter på restaurant. Ungen kjeder seg og vi har prøve alt for å underholde. Da gir jeg telefonen min som underholdning, i stede for at han skal vræle eller løpe rundt på restauranten eller at vi må gå. Da velger jeg altså å ikke ta kampen, fordi jeg vil skåne de andre gjestene.
Jeg vurderer hele dagen hva jeg gidder å kjempe for og hva jeg kan la til igjennom. Så jo, man velger sine kamper. Jeg gjør iallefall det.
Nå var det bare ment for å illustrere et eksempel på en kamel noen må svelge
Jeg har ikke så mange prinsipper i barneoppdragelsen her hjemme, vi lærer mens vi forsøker vårt beste
Ja, da er vi egentlig enige
Utenom at jeg vil begrense bruk av skjerm tror jeg ikke jeg har så mange prinsipper. Sånn utenom at jeg ikke ønsker å la hard disiplinering være utgangspunkt for oppdragelsen da, da jeg ikke tror det fungerer så veldig.
(Dette med skjerm er også noe jeg har lært av underveis, vi brukte altfor mye skjerm i ulike situasjoner en liten periode og jeg så at det ikke var bra eller riktig for oss.)
Jeg tenker hos t det viktige er at om man bestemmer seg for å ta kampen, så må man gjennomføre og ikke gi seg halvvegs.«Være bestemt et visst antall ganger». Haha
For "Nei,nei,nei, ja okey da" er det verste jeg hører.
Jeg får bare si det som er mitt utgangspunkt i forhold til skjerm: det gikk an å oppdra barn, lage middag, ta bussen, gå på restaurant, besøke kjedelige grandtante og spise kveldsmat FØR skjermer og tilgang på underholding hele døgnet - og det går fremdeles
Folk er vant til at det finnes barn, det finnes barn til enhver tid og de vil og skal se hvilke grenser som gjelder, og iblant får de reaksjoner på det og iblant er det på en restaurant eller på butikken. Det jeg ønsker å gjøre da er å anerkjenne barnets reaksjon og følelser samtidig som jeg er trygg i de rammene jeg har satt.
Jeg tror konsekvensene av barn som får skjerm til spising, eller når de kjeder seg er veldig store, det er som barn man skal lære å håndtere kjedelige situasjoner, at man er sliten, at man er sinna - hva skjer med barnets evne til å regulere følelser når en mobil er løsningen?
Jeg mener at det såklart er unntak, som veldig lang flytur eller togtur, men også da trenger ikke skjermen å komme frem med en gang.
Dette er som sagt det eneste jeg er litt prinsippfast på i min oppdragelse. Ja til litt barnetv hver dag, men absolutt nei til skjerm som middel for å oppnå noe annet i he rdagen, feks en stille unge på restaurant, bussen eller matbordet
Vi trenger ikke være enige om det, for du oppdrar som du vil og jeg som jeg vil for min unge. Men jeg er nok så bestemt her at ingen argumentasjon kan få meg til å endre ståsted her. For et frisk barn i normal utvikling, finnes det ingen unnskyldninger, de trenger å lære og erfare en verden uten for mye skjerm, for den kommer etter hvert uansett
Edit: ser jeg misforsto hva du skrev.
Ja jeg er enig i at man må bestemme seg for å enten ta kampen eller ikke.
Jeg velger ut ifra hva jeg syns er viktig. For eksempel en lysestake på stuebordet kan jeg fjerne o stedet for å løpe etter han å si nei 500 ganger hver dag.
Vi velger å ta kampen om at man ikke skal slå osv. Så det må vi jo stå i hver dag når han trasser å slår rundt seg.
Men vi gir oss aldri. Velger vi en kamp så må vi stå i det til det gir seg. Gud vet når det er med denne trassige ungen
Last edited:
Ja, da er vi egentlig enige
Utenom at jeg vil begrense bruk av skjerm tror jeg ikke jeg har så mange prinsipper. Sånn utenom at jeg ikke ønsker å la hard disiplinering være utgangspunkt for oppdragelsen da, da jeg ikke tror det fungerer så veldig.
(Dette med skjerm er også noe jeg har lært av underveis, vi brukte altfor mye skjerm i ulike situasjoner en liten periode og jeg så at det ikke var bra eller riktig for oss.)
Vi kan heller ikke bruke mye skjerm, for da ryker sovinga på kvelden
MEN på de verste dagene hvor han er helt kaos etter barnehagen, matinntaket er ræv, da får han iPad for at vi skal få i han nok mat til at han kan fungere resten av ettermiddagen for la meg ikke starte med å forklare hvordan vår sønn er uten nok mat i magen... omg
jeg kritiserer ikke andre for hvordan de velger å gjøre ting, jeg regner med at det alltid er en årsak til det Som foreldre må man gjøre feil, og lære av de
men jeg kan ikke annet enn å le av de som er ekstremt bastante før de får barn, d er morsomt å se de gjøre de samme «feilene» 
Samme her med minsten, han blir 2 i desember nå. Temperament uten like, og den fasen han er inni (enda), omg....«Være bestemt et visst antall ganger». Haha
Blir han irettesatt så blir han sint, kan gjerne fyke ting veggimellom. Han høres sikkert ut som den drittungen nå, men det får være. Jeg prøver å være i forkant hele tiden, men noen ganger fyker det ting. Sier alltid at det IKKE er lov å kaste ting (terpe, terpe, terpe), men det går fader aldri inn
Ikke sant. Min er også sånn. Derfor velger jeg de kampene jeg syns er viktige. En lysestake på stuebordet gidder jeg ikke ta en kamp for. Da fjerner jeg heller lysestaken til han er ferdig med denne toårstrassenSamme her med minsten, han blir 2 i desember nå. Temperament uten like, og den fasen han er inni (enda), omg....
Blir han irettesatt så blir han sint, kan gjerne fyke ting veggimellom. Han høres sikkert ut som den drittungen nå, men det får være. Jeg prøver å være i forkant hele tiden, men noen ganger fyker det ting. Sier alltid at det IKKE er lov å kaste ting (terpe, terpe, terpe), men det går fader aldri inn
hvis jeg skulle tatt kampen for hver lille ting så hadde jeg ikke fått gjort annet enn å løpe etter han å si nei, og en sånn hverdag gidder ikke jeg å ha. Fokuser mer på at man ikke skal slå eller være slem med andre, fordi det er en kamp jeg syns er verdt å ta akkurat nå.
Samme her med minsten, han blir 2 i desember nå. Temperament uten like, og den fasen han er inni (enda), omg....
Blir han irettesatt så blir han sint, kan gjerne fyke ting veggimellom. Han høres sikkert ut som den drittungen nå, men det får være. Jeg prøver å være i forkant hele tiden, men noen ganger fyker det ting. Sier alltid at det IKKE er lov å kaste ting (terpe, terpe, terpe), men det går fader aldri inn
Har du prøvd å vise han at han kan trampe hardt i gulvet for å få ut sinnet? Prøver å vise det til min hissigpropp, som alternativ til å hive ting veggemellom. Ikke helt i mål med å få til det enda men
virker som han blir så sint at det liksom bare MÅÅÅÅ ut på en eller annen måte. Og jeg har jo temperament selv, så kjenner meg igjen 
Nei, det har jeg ikke, det skal prøvesHar du prøvd å vise han at han kan trampe hardt i gulvet for å få ut sinnet? Prøver å vise det til min hissigpropp, som alternativ til å hive ting veggemellom. Ikke helt i mål med å få til det enda men
skjønner hva du mener, det er noe som må ut 
Ja, jeg orker heller ikke en slik hverdag. Verken koselig for meg, han eller storesøster hvis jeg skal løpe etter og irettesette på ALTIkke sant. Min er også sånn. Derfor velger jeg de kampene jeg syns er viktige. En lysestake på stuebordet gidder jeg ikke ta en kamp for. Da fjerner jeg heller lysestaken til han er ferdig med denne toårstrassen
Fokuser mer på at man ikke skal slå eller være slem med andre, fordi det er en kamp jeg syns er verdt å ta akkurat nå.
jeg velger mine ting, det jeg anser som viktig.
Ja dette er jeg helt enig med deg i. Jeg har fortsatt til gode etter mange år i mange barnehager å finne et eneste barn som ikke innretter seg etter grensene vi setter. Har derimot mange eksempler på foreldre som sier at det ikke nytter, at de setter grenser men det hjelper ikke osv osv, men de samme foreldrene kan jeg observere i situasjoner der de tror de setter grenser og jeg skjønner hvorfor ting ikke går like bra hjemme for å si det sånn. Noen andre her nevnte den episke: nei,nei,nei, okey da, det er en gjenganger. En annen ting er de som bare konstant sier nei men det skjer aldri noe når barnet bare fortsetter, ingen konsekvenser.
Jeg forventer god oppførsel av alle til enhver tid. Trøtt, syk, sliten og lignende er forklaringer på dårlig oppførsel, men aldri en unnskyldning til at det er greit, og jeg aksepterer det ikke mer av den grunn.
Jeg er jevnt over ganske streng og konsekvent både privat og profesjonelt, til tider så streng at jeg sees på som både gammeldags og det som verre er. Men herlighet det funker bra da! Men her kommer jo den litt artige greia med det da, det hindrer jo ikke mine barn i å gå igjennom akkurat den samme grensetestingen som alle andre gjør. Vi "tar de kampene", og ting går ganske greit over. Det vil alltid være nye grenser som testes, men det er jo bare helt naturlig det.
F eks rundt 1.årsalderen skulle alt undersøkes, og når vi fikk barselgruppa på besøk fikk vi spørsmål om ikke vårt barn brukte å gjøre det. Fordi vi hadde blomster og pynt stående rundt i rekkevidde for ettåringen, så denne barselgruppa gikk jo amok der, og alle mødrene hadde plutselig ganske effektivt tømt stua mi for alt av blomster og lys og vaser, som nå sto stablet på hyller og benker. Men joda det ville vårt barn også gjøre, men siden alle besteforeldrene har hus fulle av skrot og nips overalt ville det være lite hensiktsmessig å la barnet tro at alt kan lekes med. Jeg syns ikke det er greit at barn styrer hjemmet på den måten. Nei og flytt barnet 1000 ganger eller så mange som må til, men jammen tok det ikke lang tid før det også gikk over. Skulle være hakket værre å måtte tømme alle hus vi hadde tenkt å oppholde oss i hele den perioden det pågår, for hvis man ikke gjør noe med det så kan det godt vare i noen år altså, hvis de får inntrykket av at alt kan lekes med så er det jo bare å kjøre på. (Skal sies at hvis jeg hadde en uerstattelig svindyr vase ville det vært dumt å ikke flytte den, for litt svinn må man nesten regne med
) Nå er det barnet 2 år, og når det iblant er for fristende og en pynteting hentes frem, så sier jeg sett den på plass, og hvis det ikke skjer i løpet av noen sekunder så går jeg og tar den selv. Det er sjelden jeg trenger reise meg i slike situasjoner Jeg gjorde det på samme måten med eldste også, så kommer nok til å bruke samme metoden på nr 3
Det er godt å høre at jeg ikke er helt på bærturJa dette er jeg helt enig med deg i. Jeg har fortsatt til gode etter mange år i mange barnehager å finne et eneste barn som ikke innretter seg etter grensene vi setter. Har derimot mange eksempler på foreldre som sier at det ikke nytter, at de setter grenser men det hjelper ikke osv osv, men de samme foreldrene kan jeg observere i situasjoner der de tror de setter grenser og jeg skjønner hvorfor ting ikke går like bra hjemme for å si det sånn. Noen andre her nevnte den episke: nei,nei,nei, okey da, det er en gjenganger. En annen ting er de som bare konstant sier nei men det skjer aldri noe når barnet bare fortsetter, ingen konsekvenser.
Jeg forventer god oppførsel av alle til enhver tid. Trøtt, syk, sliten og lignende er forklaringer på dårlig oppførsel, men aldri en unnskyldning til at det er greit, og jeg aksepterer det ikke mer av den grunn.
Jeg er jevnt over ganske streng og konsekvent både privat og profesjonelt, til tider så streng at jeg sees på som både gammeldags og det som verre er. Men herlighet det funker bra da! Men her kommer jo den litt artige greia med det da, det hindrer jo ikke mine barn i å gå igjennom akkurat den samme grensetestingen som alle andre gjør. Vi "tar de kampene", og ting går ganske greit over. Det vil alltid være nye grenser som testes, men det er jo bare helt naturlig det.
F eks rundt 1.årsalderen skulle alt undersøkes, og når vi fikk barselgruppa på besøk fikk vi spørsmål om ikke vårt barn brukte å gjøre det. Fordi vi hadde blomster og pynt stående rundt i rekkevidde for ettåringen, så denne barselgruppa gikk jo amok der, og alle mødrene hadde plutselig ganske effektivt tømt stua mi for alt av blomster og lys og vaser, som nå sto stablet på hyller og benker. Men joda det ville vårt barn også gjøre, men siden alle besteforeldrene har hus fulle av skrot og nips overalt ville det være lite hensiktsmessig å la barnet tro at alt kan lekes med. Jeg syns ikke det er greit at barn styrer hjemmet på den måten. Nei og flytt barnet 1000 ganger eller så mange som må til, men jammen tok det ikke lang tid før det også gikk over. Skulle være hakket værre å måtte tømme alle hus vi hadde tenkt å oppholde oss i hele den perioden det pågår, for hvis man ikke gjør noe med det så kan det godt vare i noen år altså, hvis de får inntrykket av at alt kan lekes med så er det jo bare å kjøre på. (Skal sies at hvis jeg hadde en uerstattelig svindyr vase ville det vært dumt å ikke flytte den, for litt svinn må man nesten regne med
Jeg har prioritert søvn fremfor unger som sover i egen seng, så her sover 5 åringen og 3åringen i dobbeltsenga. Vi bytter på å sove med dem, vi har et rom til
Jeg har prioritert søvn fremfor unger som sover i egen seng, så her sover 5 åringen og 3åringen i dobbeltsenga. Vi bytter på å sove med dem, vi har et rom til
Sånn ser jeg for meg at vi kommer til å gjøre det også. Vi sover uansett på hvert vårt soverom, og kommer til å ta babyen annenhver natt fra starten av.
Ellers får vi ta det som det kommer. Ingen av oss er strenge og jeg kan heller ikke se for meg at vi kommer til å bli strenge foreldre da dette ikke er noe vi har lyst til, men ønsker å være rettferdige og konsekvente i oppdragelsen.
Roter babyen i pynt, blomsterpotter eller skuffer kommer vi antageligvis til å rydde det unna/stenge tilgang. Jeg ser ikke noe poeng i å lage uhygge rundt og/eller konstant måtte korrigere adferd som uansett kommer til å forsvinne når vedkommende blir eldre.
På samme måten som at jeg er en av dem som rydder vekk sko når jeg har valp. Jeg gidder ikke fly etter valpen og irettesette hele tiden, når den type adferd uansett forsvinner av seg selv når valpen blir eldre.
Agnete
Forumet er livet
Samme her, hvorfor gjøre det slik at det er stadig korrigering og fortelle barnet hva som er lov og ikke lov når det vil bli borte av seg selv uansett da barnet er større. Ingen av de to eldste tar på alt, knuser pynt eller flyr rundt med kniven i hånden selv om jeg har fjernet ting. Jeg vil ha det avslappende og kos når barna er små det finnes nok av andre viktige ting man kan lære barna sine
Samme her med minsten, han blir 2 i desember nå. Temperament uten like, og den fasen han er inni (enda), omg....
Blir han irettesatt så blir han sint, kan gjerne fyke ting veggimellom. Han høres sikkert ut som den drittungen nå, men det får være. Jeg prøver å være i forkant hele tiden, men noen ganger fyker det ting. Sier alltid at det IKKE er lov å kaste ting (terpe, terpe, terpe), men det går fader aldri inn
Jeg leser bok av Hedvig Montgomery nå. Hun sier hjernen til barn på opp til 2 år ikke er i stand til å forstå konsekvenser ennå. De lærer ikke selv om vi sier ting 1000 ganger, fordi de ikke kan ennå. De er bare følelser og reaksjoner, de klarer ikke overstyre dette ennå som 2 år.
Har ikke lest gjennom hele tråden, og har heller ikke barn, enda. Men har gjort opp noen tanker om hvordan det er å ha barn.
Har ikke så mye spesifikke meninger om hva unger skal gjøre og ikke, annet enn at de skal lære seg å være høflige og ta hensyn. Om 3-åringen vil gå fra bordet eller 1-åringen vil samsove er litt likegyldig for meg Sammen skaper vi det livet vi vil leve, så lenge det ikke går ut over noen andre enn oss selv
Har ikke så mye spesifikke meninger om hva unger skal gjøre og ikke, annet enn at de skal lære seg å være høflige og ta hensyn. Om 3-åringen vil gå fra bordet eller 1-åringen vil samsove er litt likegyldig for meg
Sammen skaper vi det livet vi vil leve, så lenge det ikke går ut over noen andre enn oss selv 
Om du faktisk jobber i barnehage, kan du bare ikke skrive slikt som dette, for da skjønner du at det handler om relasjoner og at dynamikken mellom barn og barnehageansatte selvfølgelig (og heldigvis!) er annerledes enn dynamikken mellom barn og foreldre. Å tro at man er bedre enn foreldre på oppdragelse fordi barna "innretter seg" er helt uakseptabelt som barnehageansatt.