"Det skal jeg aaldri la mitt barn gjøre"

Da jeg var ung, så hadde jeg store drømmer om å bli super mamma. Skulle ikke gjøre noen feil. Og alt skulle være etter boka. Jeg skulle aldri være for trøtt til å oppdra mine barn. Barnetv skulle være en gode for barnet og slett ikke barnevakt, var ennå ikke kommet ipader og telefoner til barn, men pc skulle være leksehjelp og ikke spill. Jeg elsket å se andre foreldre, å løse deres problemer (bare i hode) men ofte sånn skal jeg aldri, sånn ville jeg aldri eller åj, sånn vil jeg også gjøre, åj så fin måte å løse på osv.

Har skjønt at det var da jeg var ung, og jobbet i barnehage og sendte barna hjem etter en 8 timers arbeidsdag eller når de var syke, eller at jeg rett å slett var hjemme fordi jeg selv var syk.

Mitt mål nå er å håpe jeg husker noen av de lure knepene jeg så om jeg skulle havne i en lik situasjon. At jeg stort sett holder hode over vann og at sønnen min vil få en flott oppvekst med ei mamma som gjør sitt beste for at han skal ha det bra til enhver tid.
 
Men dere som sier at man velger sine kamper og må svelge kameler, tror dere ikke at den kampen ikke hadde vart i evigheter? At jada, man må "fighte" litt, men om man er bestemt nok så er det vel begrenset hvor lenge det tar et barn å lære seg hvordan det skal være?
Jeg ser feks ingen barn i barnehage som hopper ned fra bordet og springer rundt med brødskiva i hånda, for de vet at det ikke er lov. Likevel får de gjøre det hjemme, bare fordi mor og far ikke gidder å si ifra?

Jeg steiler litt når noen i så stor grad snakker om kamper. Vi har ikke "tatt" noen "kamper ", men vi har alikevel et barn som stort sett oppfører seg som vi forventer ,som stort sett har tydelige rammer og grenser ,og som utvikler seg helt normalt. Hen tester selvsagt mer grenser hjemme enn i barnehagen, det er helt vanlig . Husk at barn er selvstendige individer, og de skal utvikle egen vilje og egen identitet
 
At man sover med babyen, eller hvertfall gir dem følelsen av at du er der så snart den føler seg utrygg, er en selvfølge. Jeg tenker mer på store barn hvor foreldrene aldri har tatt en eneste kamp under legging, og de nok helt fint kunne klart det på en mindre krevende måte enn å ligge ved siden av i en time. Har dem aldri fått det alternativet så hadde de ikke kommet til å krevd det heller tenker jeg :)

Helt konkret, hvordan og hvorfor skal man ta en kamp under legging?
 
Helt konkret, hvordan og hvorfor skal man ta en kamp under legging?

Det har jeg også lurt på :hilarious: Og helt ærlig, de i omgangskretsen min som stadig er de som må ta en kamp om barna om ditt og datt HAR stadig en kamp om ditt og datt. Mon tro om det er litt som jeg husker instruktøren på valpekurset jeg tok med hunden for snart et tiår siden sa, at hvis man stadig leter etter kamper og forventer dominant oppførsel så får man fort masse av det og. Mange har jo i stor grad gått vekk fra at hunder er maktkåte jævler som leter etter enhver anledning til å klatre på en rangstige liksom. Min hund har ihvertfall aldri vært opportunist på annet enn muligheter til å stjele mat, noe rangstige har han aldri brydd seg med :p Og likeledes med våre tobeinte, de færreste barn kommer til verden med et iboende ønske om å sabotere livet til foreldrene mest mulig tenker jeg, for det handler jo litt om hvordan man ser på saken og :)
 
Helt konkret, hvordan og hvorfor skal man ta en kamp under legging?
Dersom man ikke føler for å ha barna i senga i flere år, vel? At noen synes det er stas å samsove må dem få lov til, men en kjapp statistikk over kjentfolk jeg har som stadig klager over at de ikke har hatt en natt ifred på x antall år, at leggingen er et sant helvette osv, nevner liksom ikke at de synes det er så forferdelig koselig. Samtidig møter jeg like ofte velmenende råd fra andre foreldre om at man rett og slett bare må gidde, man må orke å lære barna at de er like trygge selvom de ikke har noen klint ved siden av seg til enhver tid (igjen gjelder dette ikke babyer).
 
At man sover med babyen, eller hvertfall gir dem følelsen av at du er der så snart den føler seg utrygg, er en selvfølge. Jeg tenker mer på store barn hvor foreldrene aldri har tatt en eneste kamp under legging, og de nok helt fint kunne klart det på en mindre krevende måte enn å ligge ved siden av i en time. Har dem aldri fått det alternativet så hadde de ikke kommet til å krevd det heller tenker jeg :)

«Aldri har tatt en eneste kamp under legging». Så du vet alt om hva disse foreldrene har prøvd og ikke? Og kan det hende disse foreldrene synes det er greit å legge seg nedpå en time for kosens skyld selv om «kampen hadde vært lett å ta»? Når «skal» egentlig barn finne ro på egenhånd?
Vi lever i dag i et samfunn som er flinke på å skulle avvende de små kjappest mulig all kontakt med sine nærmeste. Selv fra de er nyfødt kjemper mange foreldre en «kamp» for å få baby i egen seg. Det er litt naturstridig, om man tenker hvordan andre dyrearter samsover med sine barn.
Barn er ulike og selv om de er eldre så kan de allikevel trenge den trygghetsfølelsen...morsomt at andre utenforstående klarer å dømme foreldre som «svake» bare fordi de tilbyr nærhet ved leggetid....(og nei, jeg sover ikke med eldre barn, men vet at verden er ikke helt svart/hvit).
 
Vi lever i dag i et samfunn som er flinke på å skulle avvende de små kjappest mulig all kontakt med sine nærmeste. Selv fra de er nyfødt kjemper mange foreldre en «kamp» for å få baby i egen seg. Det er litt naturstridig, om man tenker hvordan andre dyrearter samsover med sine barn.
Ja, akkurat dette synes jeg er utrolig trist. En baby har ligget inni mammas mage og vært så nær henne som det er mulig å være et annet menneske i 9 måneder, og så kommer den ut og nå er det om å gjøre å skape avstand fortest mulig. Det er absolutt ingen andre pattedyr som "jager vekk" ungene sine så tidlig som vi gjør i dagens samfunn. For de fleste voksne er det utenkelig å sove alene dersom man har en partner, men likevel forventer vi at bittesmå nyfødte barn skal sove alene.

Jeg synes også denne krigs-terminologien er skikkelig fæl. Vi snakker om kamper som må bekjempes, som om barnet vårt er en fiende vi må slå og det handler om å vinne. Vi må nedkjempe barnet vårt, slik at vi får det som vi vil. Vi velger å få barn, men forutsetningen er at barna skal tilpasse seg oss, helt fra starten av, fremfor at vi tilpasser oss dem.
 
For meg er nærhet til min mann (ikke bare seksuelt samvær) svært viktig. Vi ser hverandre 4 av årets 12 måneder, om det da skulle ligge et barn mellom oss i senga disse 4 månedene så vet jeg ikke om vi hadde holdt ut. Uansett hvor høyt jeg elsker det barnet.

Hvis man følger rådene om trygg samsoving, så skal barnet helst ligge ytterst på den ene siden av foreldresenga :)
Da kan man fortsatt ligge inntil hverandre når man sover, og sex får man alltids til å ha et annet sted.
 
Jeg har noen regler og prinsipper som jeg håper og holde fast ved.

Hun skal sove i egen seg (unntak ved mareritt og slikt)

Hun skal spørre om hjelp om hun trenger det.

Hun skal si tusen takk.

Vi åpner ikke ting på butikken før det er betalt.
 
Tenker at det er helt sunt å tenke over hvordan man ønsker å ha det, og hvilke ting som er viktige for en. Og så er det nok viktig å snakke sammen om dette underveis... Men er kanskje ikke alle kamper som er like viktige:)

Vi ønsker f.eks. å bare lage én middag, og spise sammen. Det er nok fordi vi vokste opp slik, og har det slik i dag (selv om det bare er oss to i noen mnd til). Synes det er en uting å lage fast food til barna, for så å spise en egen middag alene sent på kvelden (eller samtidig). Forstår ikke hvorfor barn skal få drittmat? Da får de heller spise det de liker av middagen som ble laget til alle:) (Jada, ømt tema for mange).

Ellers har vi hund og kommer til å fokusere på at hun ikke blir forsømt når knøttet kommer. Vi skal fremdeles være "flokken hennes", men må nok planlegge turgåing litt bedre. Ønsker også å skjerme hun fra nyskjerrige hender, for det er viktig at hun får fred når hun sover eller vil slappe av. Og sleiking i fjeset på baby er helt uaktuelt:wideyed:

Ellers er jeg sta av person, så tenker at for meg er det ikke naturlig å gi opp. Men er man sliten, trøtt og lei, så forstår jeg at det kan skli litt ut. Målet vårt er også å tørre å fortelle til familien når vi trenger hjelp. Er ikke vits i å klage hvis man egentlig har masse folk rundt som kan hjelpe, men som man ikke bruker:)
 
Helt riktig :) litt derfor jeg spør etter andre erfaringer, om det har noe for seg å være så bestemt som jeg tenker å være, eller om det er et dødfødt prosjekt for alle foreldre :p

Det er fint å ha noen tanker, men som mange andre skiver så kommer du nok til å bryte de fleste av punktene du nevner i innlegget.

Man velger kamper gjennom hele oppveksten så mye kommer jo an på alderen til barna.

Men høflighet er jo en selvfølge for de fleste. Så det er gjerne der man tar kamper hvis det dukker opp noen.
 
Men dere som sier at man velger sine kamper og må svelge kameler, tror dere ikke at den kampen ikke hadde vart i evigheter? At jada, man må "fighte" litt, men om man er bestemt nok så er det vel begrenset hvor lenge det tar et barn å lære seg hvordan det skal være?
Jeg ser feks ingen barn i barnehage som hopper ned fra bordet og springer rundt med brødskiva i hånda, for de vet at det ikke er lov. Likevel får de gjøre det hjemme, bare fordi mor og far ikke gidder å si ifra?

Men om du skal velge alle kamper, så blir alt ekstremt negativt ladet i en familie. Hvor lyst har du til å alltid rette på ting og være negativ? Er det slik du vil ha det i ditt eget hjem? :)
Jeg velger å overse en god del uønsket atferd og heller rose all ønsket atferd.

Men hva gjør du tror du, når ungen blånekter å spise mat ved bordet, og du har forsøkt alle triks.... tester du da med en iPad for å distrahere for å få inn mat? Eller er prinsippet ditt viktigere enn matinntaket?
 
Men om du skal velge alle kamper, så blir alt ekstremt negativt ladet i en familie. Hvor lyst har du til å alltid rette på ting og være negativ? Er det slik du vil ha det i ditt eget hjem? :)
Jeg velger å overse en god del uønsket atferd og heller rose all ønsket atferd.

Men hva gjør du tror du, når ungen blånekter å spise mat ved bordet, og du har forsøkt alle triks.... tester du da med en iPad for å distrahere for å få inn mat? Eller er prinsippet ditt viktigere enn matinntaket?

Jeg gjør andre ting enn ipad når han ikke vil spise :p det er aldri et alternativ.
Men ja, sånn ellers så er jeg enig. Jeg tenker ikke på barneoppdragelse som kamper som skal kjempes og vinnes eller velges vekk, men heller samspill mellom barn og voksne hvor man viser og kommuniserer hvordan vi skal behandle hverandre. Nå tror jeg vi er enig med hverandre da, jeg er også emr glad i å rose og gi oppmerksomhet til positiv oppførsel og så langt det går ignorere det man ikke vil ha mer av, eller vise andre alternativer (eks si stryke, ikke slå i stedet for bare "nei, ikke slå").
Men man kan likevel holde fast ved noen få, ikek for mange, prinsipper. Og skjerm er en av mine, vi ser barne tv og slikt hver dag altså, men det er bare aldri skjerm sammen med mat. Jeg prøver veldig, veldig mye annet først. Og siden han er frisk og legger bra på seg vet jeg at han fint kan være veldig småspist eller hoppe over et måltid. Han tar det igjen med neste
Nå tenkte jeg ikke egentlig diskutere hvordan man får ungen til å spise, bare poengtere at det går at å feks ha et prinsipp om at skjermtid ikke skal brukes som middel for å oppnå noe, men bare være underholdning for underholdningens del, og likevel oppdra barnet uten å tenke at oppdragelse handler om hard disiplinering :)
 
Jeg gjør andre ting enn ipad når han ikke vil spise :p det er aldri et alternativ.
Men ja, sånn ellers så er jeg enig. Jeg tenker ikke på barneoppdragelse som kamper som skal kjempes og vinnes eller velges vekk, men heller samspill mellom barn og voksne hvor man viser og kommuniserer hvordan vi skal behandle hverandre. Nå tror jeg vi er enig med hverandre da, jeg er også emr glad i å rose og gi oppmerksomhet til positiv oppførsel og så langt det går ignorere det man ikke vil ha mer av, eller vise andre alternativer (eks si stryke, ikke slå i stedet for bare "nei, ikke slå").
Men man kan likevel holde fast ved noen få, ikek for mange, prinsipper. Og skjerm er en av mine, vi ser barne tv og slikt hver dag altså, men det er bare aldri skjerm sammen med mat. Jeg prøver veldig, veldig mye annet først. Og siden han er frisk og legger bra på seg vet jeg at han fint kan være veldig småspist eller hoppe over et måltid. Han tar det igjen med neste
Nå tenkte jeg ikke egentlig diskutere hvordan man får ungen til å spise, bare poengtere at det går at å feks ha et prinsipp om at skjermtid ikke skal brukes som middel for å oppnå noe, men bare være underholdning for underholdningens del, og likevel oppdra barnet uten å tenke at oppdragelse handler om hard disiplinering :)

Nå var det bare ment for å illustrere et eksempel på en kamel noen må svelge :)
Jeg har ikke så mange prinsipper i barneoppdragelsen her hjemme, vi lærer mens vi forsøker vårt beste :) så går vi på noen smeller, og retter opp igjen feilene vi begår!
 
Men om du skal velge alle kamper, så blir alt ekstremt negativt ladet i en familie. Hvor lyst har du til å alltid rette på ting og være negativ? Er det slik du vil ha det i ditt eget hjem? :)
Jeg velger å overse en god del uønsket atferd og heller rose all ønsket atferd.

Men hva gjør du tror du, når ungen blånekter å spise mat ved bordet, og du har forsøkt alle triks.... tester du da med en iPad for å distrahere for å få inn mat? Eller er prinsippet ditt viktigere enn matinntaket?

Jeg sa aldri hvordan man skal få inn barneoppdragelse :) Trenger ikke vøre negativt ladet, at du roser er også en måte å oppdra på. Men for å svare konkret så nei, ipad vil aldri være et alternativ når ungen ikke vil spise. Det man oppnår ved å gi goder for dårlig oppførsel er at ongen fortsetter i samme stil, for da får dwn jo ipad når mamma og pappa blir lei nok :) Og det er de eksemplene hvor jeg ikke skjønner at foreldrene velger å gjøre det sånn, istede for å være bestemt et viss antall ganger. Sier ikke at jeg kommer til å tvinge i den mat, men å belønne uønsket oppførsel tror jeg ikke man kommer så langt med i noen som helst situasjoner :)
 
Jeg sa aldri hvordan man skal få inn barneoppdragelse :) Trenger ikke vøre negativt ladet, at du roser er også en måte å oppdra på. Men for å svare konkret så nei, ipad vil aldri være et alternativ når ungen ikke vil spise. Det man oppnår ved å gi goder for dårlig oppførsel er at ongen fortsetter i samme stil, for da får dwn jo ipad når mamma og pappa blir lei nok :) Og det er de eksemplene hvor jeg ikke skjønner at foreldrene velger å gjøre det sånn, istede for å være bestemt et viss antall ganger. Sier ikke at jeg kommer til å tvinge i den mat, men å belønne uønsket oppførsel tror jeg ikke man kommer så langt med i noen som helst situasjoner :)
Er det dårlig oppførsel og ikke spise? Det med å gi iPad er nok ikke belønning det handler om avledning.
Er så mye ting i livet som er viktigere enn akkurat prinsipper tenker jeg.


Vi har bare barna våre på lån i noen få år, etter jeg har sett hvor fort tiden går så er jeg mer opptatt av å nyte tiden med barna mine enn at mine prinsipper alltid skal holdes. Det blir folk av barna som også ser iPad mens de spiser også, det blir også folk av de barna som ikke klarer å sitte i ro ved matbordet, det blir også folk av de barna som sover i senga til mamma og pappa.
Livet vårt er for kort til å hele tiden stå på alle mine prinsipper, og jeg er i dag egentlig litt lei meg fordi jeg stresset sånn med å gjøre alt riktig med min første.
 
Jeg sa aldri hvordan man skal få inn barneoppdragelse :) Trenger ikke vøre negativt ladet, at du roser er også en måte å oppdra på. Men for å svare konkret så nei, ipad vil aldri være et alternativ når ungen ikke vil spise. Det man oppnår ved å gi goder for dårlig oppførsel er at ongen fortsetter i samme stil, for da får dwn jo ipad når mamma og pappa blir lei nok :) Og det er de eksemplene hvor jeg ikke skjønner at foreldrene velger å gjøre det sånn, istede for å være bestemt et viss antall ganger. Sier ikke at jeg kommer til å tvinge i den mat, men å belønne uønsket oppførsel tror jeg ikke man kommer så langt med i noen som helst situasjoner :)
Det er da ikke dårlig oppførsel å ikke spise?
 
Jeg sa aldri hvordan man skal få inn barneoppdragelse :) Trenger ikke vøre negativt ladet, at du roser er også en måte å oppdra på. Men for å svare konkret så nei, ipad vil aldri være et alternativ når ungen ikke vil spise. Det man oppnår ved å gi goder for dårlig oppførsel er at ongen fortsetter i samme stil, for da får dwn jo ipad når mamma og pappa blir lei nok :) Og det er de eksemplene hvor jeg ikke skjønner at foreldrene velger å gjøre det sånn, istede for å være bestemt et viss antall ganger. Sier ikke at jeg kommer til å tvinge i den mat, men å belønne uønsket oppførsel tror jeg ikke man kommer så langt med i noen som helst situasjoner :)

Okey. Hvordan tenker du at du skal få barnet ditt til å spise når du ikke får det til å gape opp og svelge? Kom gjerne med gode råd til de som har forsøkt alle andre midler for å distrahere ungen når det kommer til matinntak. Skal du ha en hyggelig atmosfære for barnet ditt hvor dere har snakket om alle dagens hendelser? Nyte et hyggelig måltid hvor barnet sitt kan fortelle om alle eventyr det har opplevd i barnehagen? Det barnet som er så slitent etter alle inntrykk, som bare hyler og skriker fordi det er overstimulert av lange dager?! Men da skal du vel også ha korte dager i bhagen fordi du ikke har en jobb du må være på i full stilling? Så fortell en mamma som sliter med matinntaket hos barnet hvordan hun skal gjøre det du.... døm henne før du har gått i de samme skoene.... eller innse at du må svelge noen kameler fordi du har ingen anelse om hva det vil si å være mamma enda :)
 
Jeg sa aldri hvordan man skal få inn barneoppdragelse :) Trenger ikke vøre negativt ladet, at du roser er også en måte å oppdra på. Men for å svare konkret så nei, ipad vil aldri være et alternativ når ungen ikke vil spise. Det man oppnår ved å gi goder for dårlig oppførsel er at ongen fortsetter i samme stil, for da får dwn jo ipad når mamma og pappa blir lei nok :) Og det er de eksemplene hvor jeg ikke skjønner at foreldrene velger å gjøre det sånn, istede for å være bestemt et viss antall ganger. Sier ikke at jeg kommer til å tvinge i den mat, men å belønne uønsket oppførsel tror jeg ikke man kommer så langt med i noen som helst situasjoner :)
«Være bestemt et visst antall ganger». Haha :p Good luck om du får en unge som min :) man velger sine kamper altså. Jeg gidder ikke å hs pynt på stuebordet fordi til tross for at jeg har sagt nei 500 ganger hver dag i to år, så flytter han på de så fort jeg snur ryggen til. Det er ikke alltid det hjelper å være bestemt et par ganger. Men det lærer du når du får barn
 
Back
Topp