"Det skal jeg aaldri la mitt barn gjøre"

Ugla95

Forelsket i forumet
Påskekyllingene 2020
Er det noe du tenker eller tenkte før du fikk barn at "det skal jeg aaldri gjøre med/la mitt barn gjøre"?

Etter å ha tilbringet en del tid med en relativt stor barnefamilie har jeg en haug med eksempler.. jeg vil f.eks. aldri venne barnet mitt til at en voksen må ligge sammen med dem for at dem skal sove. Jeg vil aldri la barna selv bestemme når det er tid å gå fra bordet etter middag. Jeg vil ikke at mitt barn i em alder av 10 skal sitte og slafse og slurpe ved matbordet. Jeg vil ikke at ungen skal gå ut uten å si ifra først. Jeg vil ikke at ungen skal bli så totalt avhengig av spill eller ipad at så fort de ikke har den tilgjengelig så er det fullstendig krise..
Jeg kunne nevnt i fleng, jeg bare sliter med å skjønne hvorfor ikke foreldre vil lære barna sine normal folkeskikk og ikke lage seg selv en haug med merarbeid?

Mulig jeg dømmer for fort og mulig jeg forandrer mening når den tid kommer, men akkurat nå er det en god del ting som er helt uforståelig for meg.
 
Det var mye jeg reagerte på da søsteren min fikk barn, men det har blitt mye jeg har måttet bite i meg etter at jeg selv fikk barn.
Det var lettere å oppdra andres barn utenfra enn det er å oppdra sine egne :p
Så vil tipse om å ikke dømme for hardt:hilarious:
 
Jeg skulle ikke amme i søvn, ikke samsove, ikke la ungen min hoppe i sofaen, ikke la henne få smake godteri før hun var 3 år.. men jaggu har jeg ikke møtt meg selv i døra på det meste allerede! Mye jeg har tenkt i forkant at jeg ikke vil venne barna til/ "uvaner" jeg ikke vil gi dem, men når man står midt oppi det, er utslitt av søvnmangel, har diskutert og sagt nei ørten ganger så velger jeg mine kamper altså.
 
Samsoving har jeg aldri tenkt at vi ikke skulle, det hadde jeg rett og slett bare ikke tenkt på før vår eldste ble lagt midt mellom oss i en dobbeltseng etter fødselen. Og der ble han.

Vi har prioritert mest søvn tll flest mulig i perioder med små barn, og at de ligger sammen med oss, har fungert best. Amme i søvn synes jeg er helt fint, og jeg ligger gladelig på rommet til en liten unge til den sover. Det anser jeg ikke som dårlig folkeskikk akkurat.

Man møter fort seg selv i døren og må svelge en del kameler når man får egne barn. Ting ser gjerne litt annerledes ut fra innsiden.

Høflighet har jeg likevel prioritert, de skal si takk, de skal ikke bare gå fra bordet, de må spørre om de får lov og respektere svaret (i grunn venter barna til barna er ferdig, og de voksne til alle er ferdig, med noen unntak) og oppføre seg pent.

Men jeg tillater ting enkelte utenfra synes jeg ikke burde. De kjenner ikke alle sider av vårt liv, så det bryr jeg meg ikke om.

Men jeg liker ikke baksnakking og tisking da ;)
 
Skulle iallefall Ikke bruke tv'en som barnevakt:laughing001
(Altså, jeg er i rommet, men kan sovne litt på sofaen, eller lage middag osv)

Han skulle ikke få søtsaker fær han spurte om det selv. Men det spolerte besteforeldrene.

Skulle ikke samsove, gjorde ikke det til vanlig. Men etter at jeg ble singel, så får han komme opp i senga til meg om han våkner på natta.

Skulle ikke ha han i bhg før han var tre. Han var 1..


En ting jeg har vært hard på er "Nei, nei, nei, ja okey da". For det er viktig.
 
Jeg vil aldri at barnet mitt skal føle seg uønsket eller uelsket, bortsett fra det er jeg ganske åpen for prøving og feiling :p

Mannen er gamer og vi har hatt mange samtaler om at vi må være forsiktige, slik at potensielle barn ikke får for mye skjermtid. Vi ønsker ikke barn som er avhengig av det, men jeg vil heller ha et barn som er sosial og glad på nettet enn et som er deprimert og alene i hverdagen..
 
Regner med at du ikke har barn enda Ugla?
Helt riktig :) litt derfor jeg spør etter andre erfaringer, om det har noe for seg å være så bestemt som jeg tenker å være, eller om det er et dødfødt prosjekt for alle foreldre :p
 
Helt riktig :) litt derfor jeg spør etter andre erfaringer, om det har noe for seg å være så bestemt som jeg tenker å være, eller om det er et dødfødt prosjekt for alle foreldre :p
Det er fint å ha litt mål for hva man ønsker og ikke ønsker fra barna, men det kan godt hende at man må velge sine "kamper" også:)
F.eks igår så så det ut som vi hadde DEN bortskjemte drittungen med oss på butikken, hun la seg ned og hylte fordi vi ikke fant en ny trillevogn hun kunne sitte i (hun ville ikke sitte i den vi hadde). Det andre ikke ser er at hun sov dårlig, og var veldig trøtt. Så en skal absolutt tenke på at ting ligger bak hvordan andre gjør det:p
 
Helt riktig :) litt derfor jeg spør etter andre erfaringer, om det har noe for seg å være så bestemt som jeg tenker å være, eller om det er et dødfødt prosjekt for alle foreldre :p
Det kan bli mange hårete kameler dersom du er så bestemt. Ta det litt mer som det kommer.
 
Du må gjerne ha både planer for hva du ikke skal gjøre og hva du definitivt skal.
Av erfaring er det lettere å holde på skal-ene en ikke skal-ene.

Vi som er erfarne fjellfolk kan kun råde deg til å ikke si høyt: jeg skal ihvertfall ikke....

For det første er det sårende ovenfor den du har brukt som modell, og det viser litt liten innsikt i alle for og imot-situasjonene du kommer over.

Jeg har blant annet en 10 år gammel jente med kraftig overbitt. Ikke parodisk som på film synlig, men slike overbitt gjør at du spiser anderledes. Så jeg syns hun slafser og bråker når hun spiser. Minner henne på det når vi er alene, og kanskje uten at noen ser det i selskap, men aldri korrigerende der og da ved matbordet sammen med andre enn nærmeste familien.

Min minste sliter med innsovning. Kan godt hende vi får han til å sove om vi ikke har gjester, men med besøk blir alt for spennende. Da er det bedre at jeg legger meg 20 minutter sammen med han og hjelper han å finne roen enn at han holder seg våken til 1 og er helt på styr dagen etter.

Gå fra bordet: mine vil ofte gå fra bordet før oss. Noen ganger glemmer de seg. Har vi selskap av andre syns jeg det er fint at de går før, for da blir det tid til litt uforstyrret prat oss voksne imellom. Men de får ikke gå før alle barna er ferdige.

Foreldreskapet er et stort skap fullt opp med gode intensjoner og vektinger for og imot. De alle fleste gjør de valgene som de tror passer sin familie best, både på sikt og der og da. Vi kjenner ungene våre best, og de reaksjonsmønstrene de har i ulike situasjoner. De fleste foreldre strammer inn og løsner grepet ut fra hva de vet er forventet reaksjon hos den håpefulle.

Og til slutt vet vi jo, at de aller fleste barn blir til fullverdige voksne en dag, med fullverdige liv. Med eller uten slafsing ved bordet og en barndom full av samsoving.
 
Jeg hadde nok mange meninger før nr.1, og tror samtlige ble etterhvert forkastet, med unntak av at hun ikke fikk/får sutre seg til ting.

Med nr.2 ønsker jeg at vi drøyer så lenge vi kan med barne TV, barneprogram på YouTube osv... mest fordi jeg blir sprø av slike program, dernest fordi det er lurt å holde skjermtid nede for barnets skyld. Så ja - det er mest egoisme med heldig bieffekt. Jeg tror ikke at sambo og nr.1 skjønner hvorfor jeg er så ihuga på dette siden de ikke har vært ufrivillig tilskuer eller tilhører til slike program, og jeg vet at intensjonen smelter sikkert vekk lenge før den burde... men jeg håper vi klarer å drøye.

Ikke sutre seg til ting kommer jeg å videreføre til nr.2.
 
Det er fint å ha ønsker og målsettinger for hva man vil få til med egne barn, men av erfaring så bør man ikke dømme og være helt steil på dette før man selv har barn. Det blir mange kameler å svelge, som flere nevner :) Det er så utrolig annerledes enn man kan forestille seg! Lykke til med å få til dine mål - noen klarer man bedre enn andre å gjennomføre, men på dager etter man nesten ikke har sovet, er alene med to små pga mannens jobbreise, den ene er syk og den andre er sur og den ene kaster maten i gulvet mens den andre spyr, så er det fort at det meste failer :p Og da er det faktisk lurt at man har lagt lista slik st godt nok faktisk ER godt nok :)
 
Det å få barn er ikke bare bare.. Det er ganske masse man tenker.. I Realiteten er det vanskelig. Man opplever veldig fort at det er litt vanskeligefd med baby enn man har tenkt.. Sove i samme seng gjør at du slipper en evig kamp hver dag... Ungen sovner på puppen fordi barnet rett og slett trenger nærhet og ikke vil være alene.. Sitter sammen. Med Barna fordi de blir super fortvilet om man ikke gjør det.

Man opplever veldig fort at de Små vil noe annet enn oss. Det blir verre med trassalder. Man må velge sine kamper... Min bror har noen ganger blitt sjokkert Over mine unger.. Men man kan ikke løpe etter ungene og si nei eller stopp i annenhver setning.. Man må velge hva Mn skal ta tak i.. Og noen atferder må man bare Overse og andre kan vi være stolte av.
 
Mange ting når det kommer til regler og grensesetting er jeg enig i og er streng med selv. Men akkurat den med å ikke venne barnet til å sovne med en voksen syns jeg var litt morsom da, og dessverre er det nok en vanlig misoppfattelse :hilarious: Blir litt som de som sier at man ikke skal skjemme bort barnet med å bære det hele tiden, venner det til å bli bært osv. Man må huske på at alle babyer blir født med de vanene :D

En nyfødt baby er vant til konstant kontakt med mamma, aldri være alene, alltid bli bært rundt, konstant påfyll av næring via navnlesnoren, og å alltid føle seg trygg med lyden og lukten av mamma rundt seg. Alt annet er ting vi prøver å venne den til, og noen babyer takler det fint, mens andre tviholder på sine instinkter. Som f eks at "hvis jeg blir forlatt så dør jeg", har nada å si for babyen om den ble lagt på bakken utenfor hulen for oldtidsmennesket eller i en supersøt barneseng med sengekant og sengehimmel. Den har kun opplevelsen av å være alene.

Så er det slik at det eneste naturlige for mennesket som rase er samsoving, faktisk alltid, ikke bare med babyer. Stammen sov sammen for å holde varmen, beskyttelse, for å ta vare på hverandre. Samfunnet nå er annerledes, og de fleste vil at barna skal sove for seg selv relativt raskt. Men det vet jo ikke babyer, de har kun et sterkt instinkt som forteller dem om at hvis de blir forlatt må de si ifra høyt og tydelig så mamma og pappa kommer tilbake. Hvis man samsover med babyen sin vil man på et tidspunkt som regel avvenne dem med det, og uansett når det skjer vil det kunne være en utfordring. For vår del skjedde det rundt 2 årsalderen, og var uproblematisk å legge barnet på eget rom, så lenge vi sitter der til barnet sovner. Midt på natten våkner det og kommer inn til oss og krøller seg sammen i armkroken, noe vi syns er kjempeherlig så det får det fortsette med så lenge det har behov for det. Jeg vil aldri at mine barn skal våkne opp på natten å være redd og utrygg, og ikke føle at vi er der for å beskytte dem :Heartred

Og litt sånn ps; hvis den kunnskapen om hva som er babyers naturlige vaner og instinkter var litt vanligere tror jeg mange nybakte foreldre hadde vært litt bedre forberedt, jeg leser hver eneste dag om folk som ikke skjønner hvorfor babyen på 4 uker gråter hver gang de legger den ifra seg.
 
Jeg hadde en del oppfattelse før jeg fikk barn om hva jeg syns var viktig, fordi jeg selv jobbet med barn og hadde ganske god innsikt før jeg ble forelder. Når det kommer til grensesetting er jeg veldig streng og konsekvent så har nok sjelden møtt meg selv i døra. Men derimot har tidene forandret seg såpass siden jeg ble mor at jeg syns det er utfordringer nå som ikke var tema første gangen. Blant annet dette med iPad, som jeg er ganske imot. Den eldste får spille og slikt, men har langt strengere regler på tidsbruk osv enn alle de andre vennene hans.

Slafsing og slurping vil vi ikke ha med bordet, men med et barn som har motoriske utfordringer pga munnen, så må vi svelge noen kameler der før å ikke gjøre ethvert måltid til et mareritt for barnet.

Men dette med hvordan barn er snakker til oss og andre, hvordan det oppfører seg osv er noe helt annet. De skal være høflige og hyggelige, barna får ikke bestemme verken når de skal gå fra bordet eller når de skal ut, de får kun spørre.

Jeg har mange venninner som har fått barn lenge etter meg, og jeg blir helt sliten av å se hvordan de lar barna styre hverdagen. De gjør seg selv en bjørnetjeneste når de plutselig har en tiåring som er vant til å få gjøre som den vil, og er på full fart inn i prepuberteten. 2 års "trassen" går ikke over av seg selv hvis man lar barnet gjøre alt det vil da liksom...:rolleyes:
 
Jeg har bare ett eneste ønske om jeg får barn, og det går på oss som familie og ikke direkte på barneoppdragelsen: jeg ønsker at vi så ofte som mulig skal kunne møtes rundt middagsbordet i fellesskap.

Ut over det vet jeg at barn er ulike, og man vet ikke hva man får tildelt. Både mannen og jeg har mange gode verdier og egenskaper som vi kommer til å videreføre, selv om det helt sikker ikke blir perfekt.

Man skal være forsiktig med å mene mye om andres gjøren og laden. Man ser ikke hva som ligger i forkant eller hva som ligger under overflaten.
 
Jeg hadde en del oppfattelse før jeg fikk barn om hva jeg syns var viktig, fordi jeg selv jobbet med barn og hadde ganske god innsikt før jeg ble forelder. Når det kommer til grensesetting er jeg veldig streng og konsekvent så har nok sjelden møtt meg selv i døra. Men derimot har tidene forandret seg såpass siden jeg ble mor at jeg syns det er utfordringer nå som ikke var tema første gangen. Blant annet dette med iPad, som jeg er ganske imot. Den eldste får spille og slikt, men har langt strengere regler på tidsbruk osv enn alle de andre vennene hans.

Slafsing og slurping vil vi ikke ha med bordet, men med et barn som har motoriske utfordringer pga munnen, så må vi svelge noen kameler der før å ikke gjøre ethvert måltid til et mareritt for barnet.

Men dette med hvordan barn er snakker til oss og andre, hvordan det oppfører seg osv er noe helt annet. De skal være høflige og hyggelige, barna får ikke bestemme verken når de skal gå fra bordet eller når de skal ut, de får kun spørre.

Jeg har mange venninner som har fått barn lenge etter meg, og jeg blir helt sliten av å se hvordan de lar barna styre hverdagen. De gjør seg selv en bjørnetjeneste når de plutselig har en tiåring som er vant til å få gjøre som den vil, og er på full fart inn i prepuberteten. 2 års "trassen" går ikke over av seg selv hvis man lar barnet gjøre alt det vil da liksom...:rolleyes:
Ditt siste avsnitt vil jeg si meg enig i. Jeg jobber med barn, og ser mange eksempler på hvordan barn og voksne styrer hverdagen på en dårlig måte. Det er helt sikker vanskelig å finne en god balanse mellom grenser og frihet, men jeg har sett noen eksempler på hvor man har ligget i den ene eller andre grøfta.

«9-åringen kan ikke være med å leke, for han er så sliten. Han ville ikke sove og var oppe til 2, så derfor lot vi han sove ekstra lenge. Dessuten får han ikke være med å hoppe på trampolina, for han kan slå seg. Han liker det ikke heller, for han har aldri prøvd».

Dette er ikke et tenkt eksempel, og det er ikke det eneste heller.
 
Back
Topp