"Det skal jeg aaldri la mitt barn gjøre"

[Ugla95]

Mange gode innspill, uten tvil. Jeg forstår at barn med ulike utfordringer ikke kan ha samme regler som "normalen". Hvis de fysisk ikke kan lukke munnen når de spiser feks, er det jo ikke noe å terpe på engang. Jeg mente mer helt allminnelige barn hvor det virker som mange foreldre utsetter og utsetter enhver form for oppdragelse til det nærmest er for sent, kun fordi de er slitne. Ikke unntakstilstander som sykdom, men den vanlige hverdagen. At en baby får oppmerksomhet når den krever det uansett på døgnet er en selvfølge, men et skolebarn som man kan forklare ting til har litt andre forutsettninger mener nå jeg

 

[Klussedull]

Lærte meg raskt å velge mine kamper

Ang det mer samsoving og sove sammen hadde jeg ingen sterke meninger om det, utover at «alle barn sover i sprinkelseng vel» så vi kjøpte jo en seng da. Den er fin til å samle rot i Allerede på sykehuset med min eldste oppdaget jeg at valget var ikke mellom samsoving eller ikke-samsoving, det var mellom samsoving og ikke søvn. For sånn var mitt barn. Og samsover gjør vi enda, med to voksne, en 3-åring og en baby på 2 mnd (størstemann begynner å bli klar for å sove i egen seng da, men vi er i flytteprosess og har solgt hans gamle seng, så akkurat nå har han ikke noe valg). Litt kaos er det, men jaggu koselig og. Og så mye søvn vi får! Aldri en våkenatt. Som mormor sa når vi sov der i helga, hun hører jo ikke babyen på natta, hun husker jo fra sine yngre dager at gråting på natta hørte med med babyer. Men jeg er heldig med mine babyer, som elsker nærhet og det fungerer for de, så da våkner jeg også før de våkner skikkelig og får stappet inn pupp og ammet de tilbake til søvn før noen trenger å våkne. Easy peasy! Storebroren kan sovne uten oss i rommet, men utrolig koselig å kunne gjøre det, og både han og vi foretrekker det. Eneste vi har hørt fra de han overnatter hos iblant er at han er innmari lett å legge

Poenget er at nærhet anser jeg ikke som noen uvane, og det krøller seg innvendig når folk skriver om det som om det er det. Er voksne mennesker som deler seng med den de elsker bortskjemt? Ja visst pokker, og det skal de få fortsatte å være! Det er et privilegie å få sovne og sove med den som er den man er mest glad i Både jeg og broren min fikk sove med mamma og pappa så lenge vi selv ønsket det (kom inn på natta), men ingen issues her utover godt sovehjerte på begge to. Flyttet utenlands for å gå på skole gjorde vi begge som 16-åringer, så det skapte ikke akkurat separasjonsangst at vi fikk den nærheten vi trengte som småbarn, tvert imot

Ang iPad og skjerm er det og noe vi nok går inn og begrenser etterhvert, men per nå er eldstemann mer glad å leke med andre ting. Skulle gjerne hatt han MER avhengig av iPad når jeg hadde bronkitt, var gravid og pappaen jobbet, men da ville han heller ha med mamma på å leke gitt Godtok at det var halvhjertet da. Tvinger heller ikke han til å sitte ved bordet når han er mett og ferdig, han får gå fra, men vi blir sittende. Titt og ofte er det han som sitter lengst, så det betyr ikke mye enda Til tross for kanskje slappe regler på mye i manges øyne er det den vanligste tilbakemeldingen vi får at han er en trygg, glad og sosial unge som er utrolig god med andre barn og som er veldig selvgående og selvstendig, så helt halvgærent kan det ikke være Tror det viktigste er at man prøver å bli kjent med de barna man får og finner ut hva som fungerer for akkurat de og dere som familie, også blir det stort sett greit

 

[Snurri]

Jeg har irritert meg over enkelte ting som enkelte ban får gjøre, og som jeg kommer til å ta kampen med på egne barn: barn skal ikke sitte og diktere hvem som skal sitte hvor ved spisebordet, hvem som skal hjelpe med å kle på/stå ved siden av og se på at klærne tas på, hvem som skal legge de osv. Der bestemmer vi foreldre. Har opplevd barn som skal ha gjester i selskap til å oppvarte de, eller vilt fremmede voksne. I selskap flytter de rundt på hvem som sitter hvor osv. Det hadde jeg overhodet ikke sansen for.
Det andre er høflighet, både generelt men særlig på besøk. Her avhengig av barnets alder, men man står ikke og ringer på døra tusen ganger, eller snoker i andres ting/skuffer/skap. Blir ganske irritert på foreldre som bare slipper løs ungene sine når de kommer på besøk til oss, som om huset vårt er en lekeplass eller noe, og ungene henger i trappa, åpner skuffer og skap og drar ut ting, eller løper hylende etter hundene. Foreldre må ta ansvar for ungene sine når de er på besøk. Så slikt ville jeg aldri tillatt.

 

[Rimfrost92]

Kjenner ei som er veldig flink til å kritisere andre, og hennes barn skal lære sånn og sånn og gjøre slik og slikt, men vet du hva? Hennes 3-åring er like trassig og like dårlig til å høre etter som det mine var på samme alder

 

[Zephyra]

Lærte meg raskt å velge mine kamper

Ang det mer samsoving og sove sammen hadde jeg ingen sterke meninger om det, utover at «alle barn sover i sprinkelseng vel» så vi kjøpte jo en seng da. Den er fin til å samle rot i Allerede på sykehuset med min eldste oppdaget jeg at valget var ikke mellom samsoving eller ikke-samsoving, det var mellom samsoving og ikke søvn. For sånn var mitt barn. Og samsover gjør vi enda, med to voksne, en 3-åring og en baby på 2 mnd (størstemann begynner å bli klar for å sove i egen seng da, men vi er i flytteprosess og har solgt hans gamle seng, så akkurat nå har han ikke noe valg). Litt kaos er det, men jaggu koselig og. Og så mye søvn vi får! Aldri en våkenatt. Som mormor sa når vi sov der i helga, hun hører jo ikke babyen på natta, hun husker jo fra sine yngre dager at gråting på natta hørte med med babyer. Men jeg er heldig med mine babyer, som elsker nærhet og det fungerer for de, så da våkner jeg også før de våkner skikkelig og får stappet inn pupp og ammet de tilbake til søvn før noen trenger å våkne. Easy peasy! Storebroren kan sovne uten oss i rommet, men utrolig koselig å kunne gjøre det, og både han og vi foretrekker det. Eneste vi har hørt fra de han overnatter hos iblant er at han er innmari lett å legge

Poenget er at nærhet anser jeg ikke som noen uvane, og det krøller seg innvendig når folk skriver om det som om det er det. Er voksne mennesker som deler seng med den de elsker bortskjemt? Ja visst pokker, og det skal de få fortsatte å være! Det er et privilegie å få sovne og sove med den som er den man er mest glad i Både jeg og broren min fikk sove med mamma og pappa så lenge vi selv ønsket det (kom inn på natta), men ingen issues her utover godt sovehjerte på begge to. Flyttet utenlands for å gå på skole gjorde vi begge som 16-åringer, så det skapte ikke akkurat separasjonsangst at vi fikk den nærheten vi trengte som småbarn, tvert imot

Ang iPad og skjerm er det og noe vi nok går inn og begrenser etterhvert, men per nå er eldstemann mer glad å leke med andre ting. Skulle gjerne hatt han MER avhengig av iPad når jeg hadde bronkitt, var gravid og pappaen jobbet, men da ville han heller ha med mamma på å leke gitt Godtok at det var halvhjertet da. Tvinger heller ikke han til å sitte ved bordet når han er mett og ferdig, han får gå fra, men vi blir sittende. Titt og ofte er det han som sitter lengst, så det betyr ikke mye enda Til tross for kanskje slappe regler på mye i manges øyne er det den vanligste tilbakemeldingen vi får at han er en trygg, glad og sosial unge som er utrolig god med andre barn og som er veldig selvgående og selvstendig, så helt halvgærent kan det ikke være Tror det viktigste er at man prøver å bli kjent med de barna man får og finner ut hva som fungerer for akkurat de og dere som familie, også blir det stort sett greit

Kjenner meg så igjen i det med samsovingen og nærheten. Her har vi også unngått de fleste våkenetter pga samsovingen, snakk om gull å kunne sove hele netter sammen. Jeg kunne ikke tenke meg å sove uten mi kjøre, så jeg forstår godt at barna vil sove sammen med oss som de elsker mer enn alt

 

[Agnete]

Jeg hadde noen prinsipper når jeg fikk mitt første barn, og det gikk veldig greit å følge alle de når vi bare hadde et barn. Så kom nummer to, livet ble en del hakk mer hektisk, vi ble desperate etter søvn, så kom nummer tre og desperasjonen og slitenheten nådde nye høyder, det tok over 5 år før vi sov gjennom en hel natt.
Så her har jeg svelget alle kameler, jeg har innsett at det blir folk av alle barna som regel.

 

[Lillesnille:)]

Det med legging tenkte jeg også før, men der har jeg vært litt slapp og skjemt de bort det viktigste for meg er at de er veloppdragne. De kan gå fra bordet når barna er ferdige. Men de skal sitte pent, takke for maten osv. Det er kanskje mye jobb, men utrolig viktig. Håper det blir som du ser for deg jeg ts. At barna dine ikke blir avhengig av ipad og slurper og herjer ved bordet, det klarer du

 

[Zephyra]

Jeg har irritert meg over enkelte ting som enkelte ban får gjøre, og som jeg kommer til å ta kampen med på egne barn: barn skal ikke sitte og diktere hvem som skal sitte hvor ved spisebordet, hvem som skal hjelpe med å kle på/stå ved siden av og se på at klærne tas på, hvem som skal legge de osv. Der bestemmer vi foreldre. Har opplevd barn som skal ha gjester i selskap til å oppvarte de, eller vilt fremmede voksne. I selskap flytter de rundt på hvem som sitter hvor osv. Det hadde jeg overhodet ikke sansen for.
Det andre er høflighet, både generelt men særlig på besøk. Her avhengig av barnets alder, men man står ikke og ringer på døra tusen ganger, eller snoker i andres ting/skuffer/skap. Blir ganske irritert på foreldre som bare slipper løs ungene sine når de kommer på besøk til oss, som om huset vårt er en lekeplass eller noe, og ungene henger i trappa, åpner skuffer og skap og drar ut ting, eller løper hylende etter hundene. Foreldre må ta ansvar for ungene sine når de er på besøk. Så slikt ville jeg aldri tillatt.

Jeg blir også helt sprø av slikt, og jeg sitter ikke å ser på at unger vi har på besøk går amok, da snakker jeg til dem selv. Det jeg syns er litt spesielt da er at de begynner å hylskrike fordi det blir satt grenser for dem, og da kommer foreldrene til og trøster Jeg merker raskt når noen mennesker er så ettergivende på grenser til barna sine at jeg ikke orker å ha dem i livet mitt, og bare tenker at slike mennesker orker jeg ikke å være i omgangskrets med. Barna derimot er aldri noe problem, uansett hvor uoppdragne ungene er går det alltid smooth å passe de når foreldrene er borte, unger finner ganske raskt ut hvor grensen går og at den er urokkelig hos oss

Når foreldrene unngår alt er handletur til ferier fordi de ikke klarer å håndtere barna sine i de situasjonene som oppstår, da har ting gått langt over styr.... "Vi må handle før vi henter i bhg ellers løper han rundt og river ned alt fra hyllene" Når min toåring slår seg vrang på butikken så tar jeg hun under armen og bærer henne ut, ferdig snakka liksom

Godt eksempel det med hund, der har jeg flere jeg kjenner som ikke er hundefolk, og gjerne skeptiske til store hunder. Men som likevel lar ungene gjøre hva som helst med hunder i storfamilien enda jeg kan sitte der å si at hunden gir advarsler på at den ikke aksepterer det. Så blir barnet plutselig bitt, og de klandrer hunden Så når vi er der med våre hunder så er jeg som en hauk og passer på å sier høyt ifra slik at både barn og foreldre hører det når de gjør noe galt...

 

[Veivalsa]

Er det noe du tenker eller tenkte før du fikk barn at "det skal jeg aaldri gjøre med/la mitt barn gjøre"?

Etter å ha tilbringet en del tid med en relativt stor barnefamilie har jeg en haug med eksempler.. jeg vil f.eks. aldri venne barnet mitt til at en voksen må ligge sammen med dem for at dem skal sove. Jeg vil aldri la barna selv bestemme når det er tid å gå fra bordet etter middag. Jeg vil ikke at mitt barn i em alder av 10 skal sitte og slafse og slurpe ved matbordet. Jeg vil ikke at ungen skal gå ut uten å si ifra først. Jeg vil ikke at ungen skal bli så totalt avhengig av spill eller ipad at så fort de ikke har den tilgjengelig så er det fullstendig krise..
Jeg kunne nevnt i fleng, jeg bare sliter med å skjønne hvorfor ikke foreldre vil lære barna sine normal folkeskikk og ikke lage seg selv en haug med merarbeid?

Mulig jeg dømmer for fort og mulig jeg forandrer mening når den tid kommer, men akkurat nå er det en god del ting som er helt uforståelig for meg.

Ja, jeg har hatt de tankene der,, og vet, det er ikke sånn at ALT du nevner vil bli helt motsatt. En del ting kan man reflektere rundt og bestemme at man ikke vil gjøre for sitt barn, og andre ting er de ikke like lett å kontrollere og Mn møter seg litt i døra.
Det du nevner med ipad og folkeskikk er jeg helt enig i, det er mange late foreldre som bare "må" la ungen se på ipad fordi de er så slitne. Vel, det ER slitsomt å være småbarnsforeldre så får man bestemme selv hvilke løsninger og holdninger man vil lære unga.
Det jeg reagerer mest på er det med at du ikke skal "vende" ungen til å sovne med en voksen i rommet. Det er nemlig ikke noe man vender babyene til, det er et helt naturlig behov de har og det beste man kan gjøre for barna sine er å møte dem på det nærhæetsbehovet de har. Det er mye viktigere å møte barna der, enn å møte dem på behovet for å spille ipad eller se på film. For ja, de fleste unger synes jo selv at de har et stort behov for å drive mye med skjerm eller å velge tv fremfor å sitte ved matbordet. Litt avhengig av alder, men der tenker jeg det er foreldres oppgave å rettlede barna. På nærhet er det babyens oppgave å rettlede foreldrene, samtidig som man øve på at babyen kan finne søvn med mindre støtte/nærhet. Men det er liksom babyen som må vise vei da, og de er ulike. Det eneste Mn virkelig kan gjøre feil er å avvise ungen og la den ligge alene å gråte.

Når det er sagt synes jeg det er fint at du reflekterer rundt oppdragerrollen, og det gjorde jeg MASSE selv. Og jeg tror ikke alt blir annerledes når du får barn, at du pålitelig le dem gå fra bordet midt i måltidet som 5 år, spille ipad akkurat når de vil osv. En del ting har blitt slik som jeg tenkte at jeg ville gjøre det. For eksempel er det ikke lov å stå, gå eller hoppe i sofaen. Både fordi det er et møbel man sitter eller ligger i, men også fordi man kan ramle ut. Jeg har vært nøye på at det er det samme om vi er hjemme eller borte, ellers blir det forvirrende, og borte syne sjeg hvertfall ikke man skal hoppe i sofaen. Og det funker, gutten vår hører. Søskenbarnet som hopper i sofaen hjemme hører derimot aldri når han får beskjed om å ikke hoppe i sofaer borte, fordi han får lov hjemme.

 

[Veivalsa]

Jeg har irritert meg over enkelte ting som enkelte ban får gjøre, og som jeg kommer til å ta kampen med på egne barn: barn skal ikke sitte og diktere hvem som skal sitte hvor ved spisebordet, hvem som skal hjelpe med å kle på/stå ved siden av og se på at klærne tas på, hvem som skal legge de osv. Der bestemmer vi foreldre. Har opplevd barn som skal ha gjester i selskap til å oppvarte de, eller vilt fremmede voksne. I selskap flytter de rundt på hvem som sitter hvor osv. Det hadde jeg overhodet ikke sansen for.
Det andre er høflighet, både generelt men særlig på besøk. Her avhengig av barnets alder, men man står ikke og ringer på døra tusen ganger, eller snoker i andres ting/skuffer/skap. Blir ganske irritert på foreldre som bare slipper løs ungene sine når de kommer på besøk til oss, som om huset vårt er en lekeplass eller noe, og ungene henger i trappa, åpner skuffer og skap og drar ut ting, eller løper hylende etter hundene. Foreldre må ta ansvar for ungene sine når de er på besøk. Så slikt ville jeg aldri tillatt.

Helt enig i dette
Man trenger ikke få uoppdragne unger bare fordi det er ubehagelig eller slitsomt å være tydelig og bestemt. Og man kan oppdra barna uten at det er en eller annen form for maktkamp på alle områder også
Her passer jeg mye mer på når vi er borte hos andre enn hjemme, så han ikke skal ødelegge noe.

 

[Ugla95]

Ja, jeg har hatt de tankene der,, og vet, det er ikke sånn at ALT du nevner vil bli helt motsatt. En del ting kan man reflektere rundt og bestemme at man ikke vil gjøre for sitt barn, og andre ting er de ikke like lett å kontrollere og Mn møter seg litt i døra.
Det du nevner med ipad og folkeskikk er jeg helt enig i, det er mange late foreldre som bare "må" la ungen se på ipad fordi de er så slitne. Vel, det ER slitsomt å være småbarnsforeldre så får man bestemme selv hvilke løsninger og holdninger man vil lære unga.
Det jeg reagerer mest på er det med at du ikke skal "vende" ungen til å sovne med en voksen i rommet. Det er nemlig ikke noe man vender babyene til, det er et helt naturlig behov de har og det beste man kan gjøre for barna sine er å møte dem på det nærhæetsbehovet de har. Det er mye viktigere å møte barna der, enn å møte dem på behovet for å spille ipad eller se på film. For ja, de fleste unger synes jo selv at de har et stort behov for å drive mye med skjerm eller å velge tv fremfor å sitte ved matbordet. Litt avhengig av alder, men der tenker jeg det er foreldres oppgave å rettlede barna. På nærhet er det babyens oppgave å rettlede foreldrene, samtidig som man øve på at babyen kan finne søvn med mindre støtte/nærhet. Men det er liksom babyen som må vise vei da, og de er ulike. Det eneste Mn virkelig kan gjøre feil er å avvise ungen og la den ligge alene å gråte.

Når det er sagt synes jeg det er fint at du reflekterer rundt oppdragerrollen, og det gjorde jeg MASSE selv. Og jeg tror ikke alt blir annerledes når du får barn, at du pålitelig le dem gå fra bordet midt i måltidet som 5 år, spille ipad akkurat når de vil osv. En del ting har blitt slik som jeg tenkte at jeg ville gjøre det. For eksempel er det ikke lov å stå, gå eller hoppe i sofaen. Både fordi det er et møbel man sitter eller ligger i, men også fordi man kan ramle ut. Jeg har vært nøye på at det er det samme om vi er hjemme eller borte, ellers blir det forvirrende, og borte syne sjeg hvertfall ikke man skal hoppe i sofaen. Og det funker, gutten vår hører. Søskenbarnet som hopper i sofaen hjemme hører derimot aldri når han får beskjed om å ikke hoppe i sofaer borte, fordi han får lov hjemme.

At man sover med babyen, eller hvertfall gir dem følelsen av at du er der så snart den føler seg utrygg, er en selvfølge. Jeg tenker mer på store barn hvor foreldrene aldri har tatt en eneste kamp under legging, og de nok helt fint kunne klart det på en mindre krevende måte enn å ligge ved siden av i en time. Har dem aldri fått det alternativet så hadde de ikke kommet til å krevd det heller tenker jeg

 

[Veivalsa]

At man sover med babyen, eller hvertfall gir dem følelsen av at du er der så snart den føler seg utrygg, er en selvfølge. Jeg tenker mer på store barn hvor foreldrene aldri har tatt en eneste kamp under legging, og de nok helt fint kunne klart det på en mindre krevende måte enn å ligge ved siden av i en time. Har dem aldri fått det alternativet så hadde de ikke kommet til å krevd det heller tenker jeg

Ja, sånn ja vet ikke helt hva du legger i store barn?
Men man kan alltids øve på å sitte lenger vekk fra barnet også til slutt være ute av rommet, men er litt individuelt når barnet er klar for det.

 

[Kengu]

Man må gjerne ha mange tanker men lurt å være åpen på at man kan endre mening.
Å så kan set være lurt å ikke dømme andre for man aldri hvorfor folk gjør som de gjør

 

[Greenmom]

Jeg synes det er fint på forhånd å ha tanker om hvordan man vil ha det, også kan det også være greit å være klar over at det kanskje ikke blir slik. Min anbefaling er å tenke gjennom hvorfor du vil ha de "reglene" du vil ha?

Selv hadde jeg også tenkt på forhånd at barnet skulle kunne legge seg selv og at jeg ikke skulle ligge sammen med henne hele kvelden. Men slik ble det ikke. Istedenfor ble leggetiden en helt spesiell kosestund, hvor vi først sang og leste og etterhvert som hun har blitt større har snakket sammen, mest, hørt lydbok og kost før dagen er over. Det har for oss vært en veldig fin og viktig del av dagen og jeg kunne ikke tenkt meg å gjøre det anderledes enn det jeg har gjort. Hun kan altså også legge seg selv om vi har gjester, det er også en fin ting å lære de.

Å oppdra er en kontinuerlig ting. Jeg tenker man kan ha forventninger og lære barn ting etter sitt alders behov. Feks. Så synes jeg ikke man kan forvente at en 3 åring skal sitte med matbordet til alle voksne er ferdige, men man kan forvente at de takker for maten og spør om de kan få gå fra bordet.
Noen barn er enkle å oppdra og man behøver ikke å gjøre så mye. Mens andre er litt "villere" av natur og Jeg synes ikke da man kan bruke hele dagen på å korrigere de. Da må man velge noe som er viktig å fokusere på og så da heller neste ting, når de mestrer første.

 

[MarMa89]

Jeg hadde mange sånne tanker som deg at jeg skal ihvertfall ikke gjøre sånn, og ungen skal ikke få gjøre sånn...og det er riiiimelig gøy å tenke tilbake på!! Forberede deg på å svelge en million kameler
Når det er sagt så er det jo absolutt ikke noe i veien for å ha en viss formening om oppdragelse

 

[Snurri]

Jeg blir også helt sprø av slikt, og jeg sitter ikke å ser på at unger vi har på besøk går amok, da snakker jeg til dem selv. Det jeg syns er litt spesielt da er at de begynner å hylskrike fordi det blir satt grenser for dem, og da kommer foreldrene til og trøster Jeg merker raskt når noen mennesker er så ettergivende på grenser til barna sine at jeg ikke orker å ha dem i livet mitt, og bare tenker at slike mennesker orker jeg ikke å være i omgangskrets med. Barna derimot er aldri noe problem, uansett hvor uoppdragne ungene er går det alltid smooth å passe de når foreldrene er borte, unger finner ganske raskt ut hvor grensen går og at den er urokkelig hos oss

Når foreldrene unngår alt er handletur til ferier fordi de ikke klarer å håndtere barna sine i de situasjonene som oppstår, da har ting gått langt over styr.... "Vi må handle før vi henter i bhg ellers løper han rundt og river ned alt fra hyllene" Når min toåring slår seg vrang på butikken så tar jeg hun under armen og bærer henne ut, ferdig snakka liksom

Godt eksempel det med hund, der har jeg flere jeg kjenner som ikke er hundefolk, og gjerne skeptiske til store hunder. Men som likevel lar ungene gjøre hva som helst med hunder i storfamilien enda jeg kan sitte der å si at hunden gir advarsler på at den ikke aksepterer det. Så blir barnet plutselig bitt, og de klandrer hunden Så når vi er der med våre hunder så er jeg som en hauk og passer på å sier høyt ifra slik at både barn og foreldre hører det når de gjør noe galt...

Dette med hund er problematisk, merker jeg. Mange voksne som ikke er hundevante, og som enten ikke følger med på barn m hund eller gir komplett feil instrukser. Som for eksempel lar unger løpe bort og hilse på fremmede hunder. Uten å spørre først. Og så skal alltid ungene klappe oppå hodet, hunder liker ikke det!! Jeg er redd for at unger skal bli bitt fordi de oppfører seg idiotisk rundt hundene våre, selv om våre er meget behersket rundt barn. Men om de begynner å skal dra i halen eller kaste ting på hunden osv... og så tenker jeg at det automatisk blir hundens feil om den sier ifra. Har også opplevd unger som hyler av skrekk og roper at hunden bet dem, selv om hunden står langt unna og ikke har vært i nærheten av dem. Ungene er bare ikke vante og skvetter og slår ut med armene og kræsjer i ting og så sier de at det var hunden som hoppet på de, når det var de selv som ikke så hvor de løp.
Men ja, det er en litt annen sak. Her burde barn absolutt få bedre opplæring da. Man møter ikke hunder med å rope og peive med armene oppi ansiktet deres eller løpe rundt de i ring. Eller ved å jage etter de eller lugge de. Og å prøve å stappe fingrene i øynene deres osv. Hunder godtar mye, men plutselig er det nok. Mammaen min sin hund er nå aggressiv mot barn etter at en unge drev og kastet stein etter den når den stod bak gjerde i egen hage. Får lyst til å kaste stein tilbake på slike unger, altså.

 

[Zephyra]

Dette med hund er problematisk, merker jeg. Mange voksne som ikke er hundevante, og som enten ikke følger med på barn m hund eller gir komplett feil instrukser. Som for eksempel lar unger løpe bort og hilse på fremmede hunder. Uten å spørre først. Og så skal alltid ungene klappe oppå hodet, hunder liker ikke det!! Jeg er redd for at unger skal bli bitt fordi de oppfører seg idiotisk rundt hundene våre, selv om våre er meget behersket rundt barn. Men om de begynner å skal dra i halen eller kaste ting på hunden osv... og så tenker jeg at det automatisk blir hundens feil om den sier ifra. Har også opplevd unger som hyler av skrekk og roper at hunden bet dem, selv om hunden står langt unna og ikke har vært i nærheten av dem. Ungene er bare ikke vante og skvetter og slår ut med armene og kræsjer i ting og så sier de at det var hunden som hoppet på de, når det var de selv som ikke så hvor de løp.
Men ja, det er en litt annen sak. Her burde barn absolutt få bedre opplæring da. Man møter ikke hunder med å rope og peive med armene oppi ansiktet deres eller løpe rundt de i ring. Eller ved å jage etter de eller lugge de. Og å prøve å stappe fingrene i øynene deres osv. Hunder godtar mye, men plutselig er det nok. Mammaen min sin hund er nå aggressiv mot barn etter at en unge drev og kastet stein etter den når den stod bak gjerde i egen hage. Får lyst til å kaste stein tilbake på slike unger, altså.

Ja en hund vi hadde før hadde også blitt behandlet slik før vi overtok den, og den var ikke trygg på andre barn enn våre. Så i alle situasjoner der vi møtte barn måtte jeg holde barn unna så det ikke skulle oppstå en farlig situasjon. Men ja foreldre uten peiling er frustrerende, de burde lære ungene normal folkeskikk og bare la alle dyr være i fred liksom

 

[Lino]

Jeg har alltid vært veldig avslappet til det å få barn, også før jeg fikk det barnet jeg har. I motsetning til mange andre planla jeg samsoving som den mest selvfølgelige ting, jeg planla å bære mest mulig, jeg planla å amme i søvn og det er helt, helt utenkelig for meg å la barnet mitt ligge i senga og ha det kjipt alene om han ikke får sove. Det hender jeg ligger i senga med 9-åringen til han sovner - og det er virkelig helt uproblematisk. Jeg lå i senga til han sovnet frem til han var omtrent 1 år, da begynte han å ligge og pludre for seg selv med lekene sine, og det gjør han stort sett ennå. Som en annen sa over her; har ikke opplevd en enste våkenatt, omtrent. Det har faktisk bare skjedd to ganger, den ene gangen hadde han omgangssyke og den andre gangen hadde han lungebetennelse. Som 9-åring tar han selv ansvar for å legge seg når han er trøtt, og legger seg tidligere enn de fleste andre barn på hans alder. Det hender han sover med oss fremdeles, men stort sett velger han å sove i egen seng sammen med katten.

Det var to ting jeg sa jeg aldri skulle gjøre, det ene var at jeg ikke skal skrike til ham og true med helt meningsløse ting som ikke kan gjennomføres uansett, og det andre var at jeg ikke skulle la ham plage andre, f.eks. ved å sparke i setet foran på buss og liknende. Og begge deler har jeg holdt. At jeg noen ganger sover på sofaen mens han ser på barnetv, eller det blir litt mye skjermtid noen dager, eller at han går fra middagsbordet når han ikke lenger deltar i samtalen mannen og jeg har - det går faktisk helt fint. Han er uansett en morsom og klok unge med veldig mye empati og omsorg for de rundt seg, og det er det jeg ønsker at han skal være.

 

[Snurri]

Ja en hund vi hadde før hadde også blitt behandlet slik før vi overtok den, og den var ikke trygg på andre barn enn våre. Så i alle situasjoner der vi møtte barn måtte jeg holde barn unna så det ikke skulle oppstå en farlig situasjon. Men ja foreldre uten peiling er frustrerende, de burde lære ungene normal folkeskikk og bare la alle dyr være i fred liksom

Ungen til svigerinna mi driver og kaster sand på dyr i bur. Så om vi er i dyrehager eller lignende stoler jeg ikke på han. Når han er hjemme hos oss må jeg noen ganger putte hunden i bur fordi han ikke lar hunden være i fred, og selv da skal ham bort til buret og plage hunden. Moren hans påstår at han er redd for hunder! Men det er jo han som plager de, så kanskje han har blitt bitt eller noe pga denne oppførselen.

Vet ikke om det er manglende oppdragelse eller at noen barn bare er ufyselige mot dyr. Husker selv fra da jeg var barn at andre barn syntes det var spennende å spidde meitemark eller dra beina av insekter. Er noen barn rett og slett bare sadistiske? Stusser på hva man som foreldre kan gjøre for å øke empatien her.

 

[Zephyra]

Ungen til svigerinna mi driver og kaster sand på dyr i bur. Så om vi er i dyrehager eller lignende stoler jeg ikke på han. Når han er hjemme hos oss må jeg noen ganger putte hunden i bur fordi han ikke lar hunden være i fred, og selv da skal ham bort til buret og plage hunden. Moren hans påstår at han er redd for hunder! Men det er jo han som plager de, så kanskje han har blitt bitt eller noe pga denne oppførselen.

Vet ikke om det er manglende oppdragelse eller at noen barn bare er ufyselige mot dyr. Husker selv fra da jeg var barn at andre barn syntes det var spennende å spidde meitemark eller dra beina av insekter. Er noen barn rett og slett bare sadistiske? Stusser på hva man som foreldre kan gjøre for å øke empatien her.

Ja gaaad, det der er så så klisjé fra amerikanske filmer, sånn psykopat in the making liksom. Husker også slike barn fra jeg var lita, husker spesielt en som tok måseunger og rev av vingene og føttene og lot de ligge å enten sulte ihjel eller bli spist av kråka. Han endte opp som fengselsfugl