Lillegutt er en engel i barnehagen i forhold til her hjemme
hører på alt de sier, her hjemme kan til og med bleieskift være en kamp.
"Det skal jeg aaldri la mitt barn gjøre"
- Trådstarter Ugla95
- Opprettet
hører på alt de sier, her hjemme kan til og med bleieskift være en kamp.
Her fungerer det ikke på samme måte med minsten som med eldste, og det fungerer noenlunde å si "nei" hos andre og ta tingene. Men det er virkelig å løpe etter ørten tusen ganger om dagen, dag ut og dag inn. Og det har ikke jeg samvittighet til overfor søstra på 3,5Ja dette er jeg helt enig med deg i. Jeg har fortsatt til gode etter mange år i mange barnehager å finne et eneste barn som ikke innretter seg etter grensene vi setter. Har derimot mange eksempler på foreldre som sier at det ikke nytter, at de setter grenser men det hjelper ikke osv osv, men de samme foreldrene kan jeg observere i situasjoner der de tror de setter grenser og jeg skjønner hvorfor ting ikke går like bra hjemme for å si det sånn. Noen andre her nevnte den episke: nei,nei,nei, okey da, det er en gjenganger. En annen ting er de som bare konstant sier nei men det skjer aldri noe når barnet bare fortsetter, ingen konsekvenser.
Jeg forventer god oppførsel av alle til enhver tid. Trøtt, syk, sliten og lignende er forklaringer på dårlig oppførsel, men aldri en unnskyldning til at det er greit, og jeg aksepterer det ikke mer av den grunn.
Jeg er jevnt over ganske streng og konsekvent både privat og profesjonelt, til tider så streng at jeg sees på som både gammeldags og det som verre er. Men herlighet det funker bra da! Men her kommer jo den litt artige greia med det da, det hindrer jo ikke mine barn i å gå igjennom akkurat den samme grensetestingen som alle andre gjør. Vi "tar de kampene", og ting går ganske greit over. Det vil alltid være nye grenser som testes, men det er jo bare helt naturlig det.
F eks rundt 1.årsalderen skulle alt undersøkes, og når vi fikk barselgruppa på besøk fikk vi spørsmål om ikke vårt barn brukte å gjøre det. Fordi vi hadde blomster og pynt stående rundt i rekkevidde for ettåringen, så denne barselgruppa gikk jo amok der, og alle mødrene hadde plutselig ganske effektivt tømt stua mi for alt av blomster og lys og vaser, som nå sto stablet på hyller og benker. Men joda det ville vårt barn også gjøre, men siden alle besteforeldrene har hus fulle av skrot og nips overalt ville det være lite hensiktsmessig å la barnet tro at alt kan lekes med. Jeg syns ikke det er greit at barn styrer hjemmet på den måten. Nei og flytt barnet 1000 ganger eller så mange som må til, men jammen tok det ikke lang tid før det også gikk over. Skulle være hakket værre å måtte tømme alle hus vi hadde tenkt å oppholde oss i hele den perioden det pågår, for hvis man ikke gjør noe med det så kan det godt vare i noen år altså, hvis de får inntrykket av at alt kan lekes med så er det jo bare å kjøre på. (Skal sies at hvis jeg hadde en uerstattelig svindyr vase ville det vært dumt å ikke flytte den, for litt svinn må man nesten regne med) Nå er det barnet 2 år, og når det iblant er for fristende og en pynteting hentes frem, så sier jeg sett den på plass, og hvis det ikke skjer i løpet av noen sekunder så går jeg og tar den selv. Det er sjelden jeg trenger reise meg i slike situasjoner
Jeg merker godt på henne hvis minsten har fått det meste av oppmerksomhet
Hehe... lykketil... skallove deg att akuratt dette er ikke folkeskikk men kompromiss. Med barn må man bare inngå kompromiss til tider, både middag, spilltider osv....!
Samsoving ble det frem til de ble ca 3 år. Og de har fortsatt lov å komme opp i senga om de er syke, lei seg eller våkner av mareritt/dårlig vær å er redde selv om de er 8 og 11 år.
Ammet i søvne og samsov med de da de var babyer. Skulle aldri det men søvn var gull...
Tenker nå att denne gangen skal jeg prøve å ikke samsove så mye med babyen da vi har bedsidecrib men tenker pipa låter litt anderledes i januar
Slurping og slafsing ved matbordet er nei nei (grøss) men det er uvane som fjernes med påminnelser.
Men jeg kan trygt love deg att «det skal aldri mitt barn gjøre» eller «kommer aldri til å kjøpe barnet mitt» tro meg... tiden kommer og det kommer fort
Men å si tusen takk, vær så snill osv er en selvfølge
de er høflige men de er også barn! 
Dette er jeg helt enig i. Jeg har sett at hos de minste fungerer å korrigere atferden aller best når den kan korrigeres med å gi et alternativ fremfor "nei" og "fy". Da forstår ikke babyen hva den kan gjøre annerledes og de er liksom alt for små til å forstå hvorfor ting er bare nei også. Derfor har vi feks planter fremme, for det kan jeg si "ikke røre, bare lukte" også lukter han på plantene i stedet
Telysholdere, de rydder jeg derimot vekk, for det er liksom Ingenting han kan gjøre med dem annet enn å ikke ta på dem, og det er jo såklart veldig fristende.
Har ikke så mange "skal ikke"-tanker. Trygt med struktur og at barna vet hva forventningene til dem er, klart det, og like viktig å se dem. Ønsker mest mulig gode minner fra denne tiden med små barn. Så kan jeg sitte og skratte på mine eldre dager fra da barna var små og gjorde hyss.
Ordet ikke kan lett forvirre barn, tror jeg. Ikke hopp i sofaen! Hva hører barnet? Hmmm, det er gøy å hoppe i sofaen, jeg vil mer! Se mammas fjes, jeg visste hun kom til å bli sint, jeg hadde rett!
Jeg forteller av og til små historier, kall det distrahering. Bruddstykker av et eventyr, for eksempel. Eller: Hørte du den lyden? Det er sokkene som roper at de vil på føttene dine! Barnet i voksne meg møter mine barn, en herlig følelse.
Ordet ikke kan lett forvirre barn, tror jeg. Ikke hopp i sofaen! Hva hører barnet? Hmmm, det er gøy å hoppe i sofaen, jeg vil mer! Se mammas fjes, jeg visste hun kom til å bli sint, jeg hadde rett!
Jeg forteller av og til små historier, kall det distrahering. Bruddstykker av et eventyr, for eksempel. Eller: Hørte du den lyden? Det er sokkene som roper at de vil på føttene dine! Barnet i voksne meg møter mine barn, en herlig følelse.
Som jeg skriver i det konkrete eksempelet handler det om situasjoner der jeg ser foreldrene når de tror de setter grenser og de åpenbart ikke er konsekvente og gir tydelige grenser. Da er det jo åpenbart hvorfor barna følger grensene som settes i bhg mens foreldrene sliter hjemme.
Selvfølgelig er det forskjell på de relasjonene, men jeg svarer ts på et direkte spørsmål om det ikke er mulig å lære barn å sitte pent med bordet uten å løpe rundt eller klatre på bordet, siden hun ikke ser slikt i bhg. Og jo det er mulig, men det er like mulig for foreldre også, uansett ulikhetene i relasjoner. Så lenge skal sette rtydwøige og konsekvente grenser.
Og btw, jo jeg mener absolutt at veldig mange av de som jobber i bhg er bedre på oppdragelse enn enkelte foreldre, det tror jeg faktisk man finner eksempler på i hver eneste bhg! Jeg blir faktisk skremt av hvordan tidene er nå, der man mange steder ser tegn på en ny bølge med fri oppdragelse
Ja og det er et så godt eksempel på hvor viktig det er å kjenne barnet, og bruke det som funker. Skjønner godt dette med samvittighet og oppmerksomhet i forhold til søsteren, der kommer den klassiske "pick your fights" inn. Så lenge familiedynamikken fungerer er jo alt braHer fungerer det ikke på samme måte med minsten som med eldste, og det fungerer noenlunde å si "nei" hos andre og ta tingene. Men det er virkelig å løpe etter ørten tusen ganger om dagen, dag ut og dag inn. Og det har ikke jeg samvittighet til overfor søstra på 3,5
Jeg merker godt på henne hvis minsten har fått det meste av oppmerksomhet
Dette er jeg helt enig i. Jeg har sett at hos de minste fungerer å korrigere atferden aller best når den kan korrigeres med å gi et alternativ fremfor "nei" og "fy". Da forstår ikke babyen hva den kan gjøre annerledes og de er liksom alt for små til å forstå hvorfor ting er bare nei også. Derfor har vi feks planter fremme, for det kan jeg si "ikke røre, bare lukte" også lukter han på plantene i stedet
Telysholdere, de rydder jeg derimot vekk, for det er liksom Ingenting han kan gjøre med dem annet enn å ikke ta på dem, og det er jo såklart veldig fristende.
Ja, ikke sant. Avledning kan være veldig effektivt, og ikke minst mye hyggeligere enn å hele tiden måtte si nei til noen som ikke forstår hvorfor noe er nei.
Jeg var et veldig aktivt barn og var ikke et sånt barn som bare aksepterte et nei eller forholdt meg til grunnløse regler, og sånn var jeg fra jeg kunne krabbe. Så er vel en liten sjans for at vi får en med sterk vilje vi også.
Hvorfor mener du at de som jobber i barnehage er bedre på oppdragelse enn andre?
Vi oppdrar jo barna våre ut fra kunnskap, men mye sitter i vår egen ryggrad fra egen oppvekst. Det er høy sannsynlighet at en som er vokst opp med autoritær oppdragelsesstil at den oppdrar likt, om den ikke har et særdeles bevisst forhold til hvordan man selv oppdrar egne barn. Det er beintøft å velge å gjøre om på oppdragelsesmønsteret du selv er oppvokst med, og det er ofte derfor det blir krasj i familier med foreldre som gjør ulike ting. Du kan være pedagog så mye du vil på jobb, men det er noe helt hjemme i eget hus hvor du ikke er like påkoblet hele tiden og hverdagen innhentet deg.
Agnete
Forumet er livet
De fleste pedagoger selv ser jo også dette, at pedagog på jobb, men mamma hjemme.
Og vet du det tror jeg også er sunt, for barna at de har en mor som ikke kun er pedagog Med hele følelsesspekteret, og er ett menneske på godt og vondt. Jeg blir svært skeptisk til de som jobber i barnehage og mener de er veldig mye bedre enn foreldrene rundt. Er de da gode pedagoger for mitt barn?
marno95
Betatt av forumet
Å gud jeg kjenner meg så godt igjen i denne tråden! Ingen barn enda, men med både nevøer/nieser og barn av venner og kjente rundt meg hele tiden har det blitt MANGE "mine barn skal aldri!!" Jeg har heldigvis klart å kun si det inni meg!
Jeg har måttet puste dypt noen ganger og gjenta for meg selv "det er ikke mine barn!" og jeg vet veldig godt at det er mange av mine egne ord jeg kommer til å måtte svelge dersom jeg skulle få egne barn!
Jeg nevner i fleng:
- mine barn skal aldri bli avhengige av IPad
- mine barn skal få lov å klatre i trær og leke fritt ute
- mine barn skal sitte pent med bordet
- mine barn skal bruke inne stemme
- mine barn skal iallefall få "lov til å være barn"
Og nei, jeg har ikke barn enda
Ja, jeg er klar over at jeg mest sannsynlig må svelge unna alle disse om jeg får egne
Ja, jeg er klar over at flere av disse motsier seg selv!
Jeg har måttet puste dypt noen ganger og gjenta for meg selv "det er ikke mine barn!" og jeg vet veldig godt at det er mange av mine egne ord jeg kommer til å måtte svelge dersom jeg skulle få egne barn!
Jeg nevner i fleng:
- mine barn skal aldri bli avhengige av IPad
- mine barn skal få lov å klatre i trær og leke fritt ute
- mine barn skal sitte pent med bordet
- mine barn skal bruke inne stemme
- mine barn skal iallefall få "lov til å være barn"
Og nei, jeg har ikke barn enda
Ja, jeg er klar over at jeg mest sannsynlig må svelge unna alle disse om jeg får egne
Ja, jeg er klar over at flere av disse motsier seg selv!
Å gud jeg kjenner meg så godt igjen i denne tråden! Ingen barn enda, men med både nevøer/nieser og barn av venner og kjente rundt meg hele tiden har det blitt MANGE "mine barn skal aldri!!" Jeg har heldigvis klart å kun si det inni meg!
Jeg har måttet puste dypt noen ganger og gjenta for meg selv "det er ikke mine barn!" og jeg vet veldig godt at det er mange av mine egne ord jeg kommer til å måtte svelge dersom jeg skulle få egne barn!
Jeg nevner i fleng:
- mine barn skal aldri bli avhengige av IPad
- mine barn skal få lov å klatre i trær og leke fritt ute
- mine barn skal sitte pent med bordet
- mine barn skal bruke inne stemme
- mine barn skal iallefall få "lov til å være barn"
Og nei, jeg har ikke barn enda
Ja, jeg er klar over at jeg mest sannsynlig må svelge unna alle disse om jeg får egne
Ja, jeg er klar over at flere av disse motsier seg selv!
Syns det så ut som en grei liste, jeg. Jeg følger alle disse og har to barn. Tingen er at det er en tid og et sted for alt.
Jeg skrev jo hvorfor, det står bokstavelig talt der du siterer meg. Fordi de ikke setter tydelige konsekvente grenser. En annen ting er at jeg skrev "mange av de som jobber i bhg er bedre på oppdragelse enn mange foreldre". Jeg skrev ikke alle. Følte du deg støtt siden du vrir på ordene mine? Det e isåfall unødvendig for jeg har ikke sagt noe som helst om deg eller hvordan du oppdrar dine barn. Jeg snakket om konkrete eksempler jeg kjenner til, som jeg ser og har innpå meg hver dag, der jeg tilbringer mer tid med barnet enn foreldrene gjør i løpet av hverdagene. Jeg forstår at du ikke jobber tett med barn, for da hadde du også forstått det mangfoldet av foreldre som finnes, og at mine eksempler gjelder de som faktisk heller mot manglende evne til å ivareta sine egne barn pga manglende grensesetting.
Jeg ser at du også reagerer på mitt forrige innlegg, men har du tenkt over at det kanskje ikke akkurat gjelder slike "helt vanlige foreldre", siden min kommentar var et konkret svar til noen andre? Hvis du leser svaret mitt rett over her så skjønner du kanskje hva jeg snakker om, ingen grunn til å tro at alle pedagoger ser ned på alle foreldre.
Jeg glemte å svare på resten av innlegget ditt.
Selvfølgelig er man ikke pedagog hjemme med egne barn. Men gjennom arbeid og utdanning som pedagog så får man med seg en del gode verktøy og erfaring som hjelper på i situasjonene man møter hjemme også. Hjemme kan vi ha andre regler enn i bhg. Men poenget mitt er at det er vi som foreldre som setter de reglene. Hvis jeg vil dusje barnet mitt fordi jeg anser det som nødvendig, så slipper det ikke unna bare fordi det ikke vil. Eller hvis jeg mener at det trenger så og så mye klær på seg i forhold til temperatur, så er det faktisk sånn det blir. Andre regler og grenser innad i huset setter vi etter hva vi prioriterer og syns er viktig. Vi velger også våre kamper, og noen ganger rå jeg gå i meg selv å tenke: hvorfor så jeg egentlig nei til det der, kan de ikke egentlig få lov? Og så kan jeg forklare barnet at jo det er faktisk greit, dette kan du gjøre, jeg var bare litt rask å si nei der uten å tenke meg om.
Som sagt er jeg streng, men det betyr ikke at jeg er kald og følelsesløs. Jeg kan også bli sint når lunta er brukt opp, det blir jeg ikke på jobb. Men jeg gir meg ikke på noe bare fordi barnet slår seg vrang. Jeg kan la barna mine gjøre masse som andre kanskje syns er rart, men vi har da tatt et bevisst valg om det.
Haha, hadde vel kanskje samme tanker som deg om det meste. Og har klart å holde mye av det, vi har ikke iPad i hus, og har aldri gitt 3 åringen vår telefon for at han skal underholdes av den, han skulle i utgangspunktet ikke se på tv mer enn ca. 30 min om dagen, dette har vi strammet inn nå, men i perioder har det nesten vært helt nødvendig å sette tv på for å overleve selv, men nå leker han veldig fint på egenhånd, og da holder vi tv til etter middag, ca. en halvtime før legging. Fra han var baby kunne vi nesten bare legge han i sengen så sovnet han, det siste året har det ikke vært mulig å legge han uten at vi sitter hos han, han er redd, og det er ikke bare sånn at det får han bare være, vokser det sikkert av seg, en dag regner jeg med at det går over, frem til da må vi sitte inne hos han.
Vi skulle være strenge med tanke på søtsaker, han har stort sett bare fått tørket frukt, eller frukt som godteri, nå får han litt potetgull og litt sjokolade på lørdagen, og han vil ikke ha noe annet enn vann å drikke, hender en sjelden gang han spør etter juice, får han tilbud om mer søtsaker for eksempel hos besteforeldre (som vi har fått så mye "kjeft" av for at vi er for strenge, at han ikke lærer å kose seg osv.) så forsyner han seg ikke mer enn det han pleier å få.
Han er en veldig høflig gutt, vi får mye skryt av familie, venner og barnehage, men han kan jo være en utfordring ut av en annen verden innimellom, og jeg hadde vel en tanke om at jeg alltid skulle ha tålmodighet og energi til å møte han der han er, og det prøver jeg virkelig, men for meg er ikke det fysisk mulig bestandig.
Føler meg dum som dømte småbarnsforeldre før jeg hadde barn selv, tror de fleste bare ønsker det beste for barna sine, men noen ganger er det bedre å slippe strikken litt, for å få noen rolige minutter rundt middagsbordet, eller en stille stund til å ta oppvasken/vaske klær el. Er ikke det at jeg ikke stusser på enkelte ting noen foreldre gjør, men tenker at det er vel det som funker for dem nå, og de stusser sikkert like mye på oss. Særlig ute blant folk så er det nok enklere å gi etter for å slippe å ta den kampen akkurat da, ungen blir ikke "bortskjemt" av det
Me&mini
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Himmelbarn
* Fra frø til Juliblomst 2015 *
Novemberlykke 2016
Desemberskatter 2016
*Aprilbaby 2018*
Jeg gikk inn i rollen med et åpent sinn, og hadde ikke så mange tanker om hva jeg skulle eller ikke skulle gjøre egentlig. Syns det er lettere å ta etterhvert som man blir kjent med barna også, for alle har forskjellige behov
Høflighet er en selvfølge for meg at jeg lærer barna, men det kan ta myyye lengre tid hos en enn en annen.
Jeg lærer de opp til å sitte ved bordet til alle barna er ferdig spist, men siden minste sitter en time og spiser så er jeg foreløpig ikke så streng på det. Men om vi er hos andre, så må det følges (ikke nødvendigvis vente på lillebror, men de andre som er litt større)
Hopping/løping/gåing i sofaen er ikke lov, men det betyr ikke at de ikke gjør det...
Eldste sov alene til hun var ca 3,nå vil hun absolutt ikke sove/sovne alene, så det med samsoving er ikke noe man venner de til. Og når hun kommer inn på natta så er jeg for trøtt til å gidde å være oppe en time for å få henne til å sovne, så da blit jeg med inn på hennes rom og vi sovner iløpet av et par minutter. Mer søvn, og mer fornøyde begge to
Minste sov med meg til han var 16 mnd, og sovner nå alene,men hvem vet hvordan han er om et år...
Høflighet er en selvfølge for meg at jeg lærer barna, men det kan ta myyye lengre tid hos en enn en annen.
Jeg lærer de opp til å sitte ved bordet til alle barna er ferdig spist, men siden minste sitter en time og spiser så er jeg foreløpig ikke så streng på det. Men om vi er hos andre, så må det følges (ikke nødvendigvis vente på lillebror, men de andre som er litt større)
Hopping/løping/gåing i sofaen er ikke lov, men det betyr ikke at de ikke gjør det...
Eldste sov alene til hun var ca 3,nå vil hun absolutt ikke sove/sovne alene, så det med samsoving er ikke noe man venner de til. Og når hun kommer inn på natta så er jeg for trøtt til å gidde å være oppe en time for å få henne til å sovne, så da blit jeg med inn på hennes rom og vi sovner iløpet av et par minutter. Mer søvn, og mer fornøyde begge to
Minste sov med meg til han var 16 mnd, og sovner nå alene,men hvem vet hvordan han er om et år...
Haha, minsten her kan også sitte en EVIGHET med maten. Så vi lar frøkna gå fra bordet før han er ferdigJeg gikk inn i rollen med et åpent sinn, og hadde ikke så mange tanker om hva jeg skulle eller ikke skulle gjøre egentlig. Syns det er lettere å ta etterhvert som man blir kjent med barna også, for alle har forskjellige behov
Høflighet er en selvfølge for meg at jeg lærer barna, men det kan ta myyye lengre tid hos en enn en annen.
Jeg lærer de opp til å sitte ved bordet til alle barna er ferdig spist, men siden minste sitter en time og spiser så er jeg foreløpig ikke så streng på det. Men om vi er hos andre, så må det følges (ikke nødvendigvis vente på lillebror, men de andre som er litt større)
Hopping/løping/gåing i sofaen er ikke lov, men det betyr ikke at de ikke gjør det...
Eldste sov alene til hun var ca 3,nå vil hun absolutt ikke sove/sovne alene, så det med samsoving er ikke noe man venner de til. Og når hun kommer inn på natta så er jeg for trøtt til å gidde å være oppe en time for å få henne til å sovne, så da blit jeg med inn på hennes rom og vi sovner iløpet av et par minutter. Mer søvn, og mer fornøyde begge to
Minste sov med meg til han var 16 mnd, og sovner nå alene,men hvem vet hvordan han er om et år...
Jeg vrir ikke på det du skriver, jeg spør deg om hvorfor du mener det du gjør, fordi jeg ikke forstår hvordan du kan mene dette oppriktig.
Jeg er ei heller støtt, jeg prøver å vise deg at det finnes mer med oppdragelse av barn en noen pedagogiske virkemidler du har, men det er tydelig at du ikke tar høyde for dette når du svarer. Jeg svarer ut fra familieperspektiv og dynamikken som oppstår i familien.
Nei, du har helt rett, jeg jobber ikke direkte med selve barna. Jeg jobber med noe så fæncy som foreldrene som skal oppdra barna, og veileder de i hvordan de kan bli best mulig foreldre for sine barn. Det betyr at jeg bruker mye tid på forståelsen av hvorfor foreldre reagerer slik som de gjør, lærer de å forstå barnet sitt og hva som skjer når de agerer slik de gjør. DERFOR blir jeg overrasket når du mener at pedagoger er bedre foreldre, for det er overhodet ikke min oppfattelse. Alle foreldre går på smeller, hvem som helst! Utdanning spiller da ingen rolle!