Jeg vet jo at folk unner oss det, det er ikke det jeg mener.. Men etter å ha mistet selv har det vært så vondt å se gravide, nyfødte og barnevogner, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere tanken på at
jeg kanskje blir den gravide noen får vondt i magen av å se..
Jeg vet at disse tankene og følelsene ikke er fornuftige eller sunne, men så er de der allikevel. Kanskje det blir bedre etterhvert, jeg vet ikke. Det gnager mye nå. Det er heldigvis bare litt over en mnd til jeg skal til jordmor, og det er heldigvis den samme som jeg gikk til i det forrige svangerskapet. Har snakket med henne flere ganger etter at vi mistet, hun er så fin å snakke med.
Det er så uutholdelig vondt å vite at den fine gutten vår skulle vært her nå, frisk og levende. Det er en verkende smerte som aldri går vekk. Jeg savner sånn å holde han.
De søte små hendene og den lille nesen. Jeg er så takknemlig for de dagene vi fikk med han, for at jeg fikk holde han og synge for han.