Ønsket om en minsteskatt <3

Herregud, for en lege. Det er dessverre mange sånne. En burde ha tatt empatitest før en søker seg inn på legestudiet. Høy status på et studium er ikke synonymt med at trivelige folk søker seg dit... Håper alt går bra med deg og babyen og at han holder seg inne mye lenger. <3
 
En uke nærmere 22+0 :Heartblue :smiley-angelic001
IMG_8077.jpeg
 
Kinakål skrev:
Takk. :Heartred Han får bare ikke lov til å bli født i 2024!

Ganske rart at de som jobber så tett på mennesker i så utrolig sårbare situasjoner kan være så uempatiske, ja. Dessverre virker det som om en del synes det er enorm forskjell på senabort og prematur fødsel. Men for oss det gjelder spiller det jo ingen rolle.
Klikk for å utvide …
Håper og krysser alt jeg bare har for at han holder seg inne i magehuset i mange, mange uker ennå:smiley-angelic001:Heartred

Noen mennesker eier bare ikke empati, og burde aldri jobbet innenfor helse eller serviceyrke i første omgang. Snakk om menneskeverd og omtanke, huff❤️ selvfølgelig er det ingen forskjell, det er jo deres lille bebis uansett❤️❤️❤️
 
18+3:
I går var vi på samtale med jordmor på rådgivningstjenesten på sykehuset. Det var godt å få snakket ut, og stilt mange spørsmål. Pratet masse om gutten vår som vi mistet, og om alle redslene jeg har nå.
Jeg synes det er fint å snakke om gutten vår med de som jobber innen helse og særlig med gravide, sånn at de kanskje kan forstå at en senabort ikke bare er en senabort, men et mistet barn. At det ikke spiller noen rolle for sorgen at barnet var lite.
Jordmoren vi snakket med i går var veldig forståelsesfull og fin å snakke med.

På fredag skal vi på ny ultralyd. Håper alt fremdeles er stabilt. :smiley-angelic001 :Heartblue
 
Kinakål skrev:
18+3:
I går var vi på samtale med jordmor på rådgivningstjenesten på sykehuset. Det var godt å få snakket ut, og stilt mange spørsmål. Pratet masse om gutten vår som vi mistet, og om alle redslene jeg har nå.
Jeg synes det er fint å snakke om gutten vår med de som jobber innen helse og særlig med gravide, sånn at de kanskje kan forstå at en senabort ikke bare er en senabort, men et mistet barn. At det ikke spiller noen rolle for sorgen at barnet var lite.
Jordmoren vi snakket med i går var veldig forståelsesfull og fin å snakke med.

På fredag skal vi på ny ultralyd. Håper alt fremdeles er stabilt. :smiley-angelic001 :Heartblue
Klikk for å utvide …
Så fint at du blir møtt på det du føler på. Krysser fingrene for fredag!
 
18+6

Kontrollen gikk veldig bra! Livmorhalsen har holdt seg stabil siden forrige kontroll, lillegutt vokser fint, ingen blødninger fra morkaken, OG den har begynt å flytte seg fra åpningen, ser det ut til!
Jeg skal fortsette å ta det med ro og ta progesteron, men legen var veldig positiv. :Heartblue

Jeg ble veldig lettet og glad, samtidig som en del av meg vet hvor fort ting kan snu. Tar hver eneste dag som en seier. Nå kjenner jeg også mye bevegelser, og jeg er virkelig ubeskrivelig takknemlig for at han fortsatt er i magen min!

Han er så utrolig lik storebror, det er både rart og fint å se. :Heartblue
 

Vedlegg

  • IMG_8105.jpeg
    IMG_8105.jpeg
    920,8 KB · Visninger: 22
19+1, enda en uke nærmere målet.
Alt var fint på kontroll i dag. Lillebror vokser perfekt, morkaken ser fin ut og har flyttet seg enda lenger vekk fra fødselskanalen, så nå er det ingen tvil om at jeg kan føde vaginalt. Jeg er veldig lettet.

Han suttet på tommelen sin i dag, og tårene mine trillet gjennom hele undersøkelsen omtrent. Av takknemlighet, og mange ambivalente følelser.

IMG_8185.jpeg

I går var det allehelgensdag, vi var i kirken hvor lillestorebrors navn ble lest opp, mens de tente lys for ham. Det var også første gang jeg var inne i kirken etter begravelsen hans, det var tøft.
Vi var også innom graven hans med krans og flere lys. Jeg savner han så inderlig mye og skulle gitt alt for å få holde ham igjen. :Heartblue :crybaby2
 
Kinakål skrev:
19+1, enda en uke nærmere målet.
Alt var fint på kontroll i dag. Lillebror vokser perfekt, morkaken ser fin ut og har flyttet seg enda lenger vekk fra fødselskanalen, så nå er det ingen tvil om at jeg kan føde vaginalt. Jeg er veldig lettet.

Han suttet på tommelen sin i dag, og tårene mine trillet gjennom hele undersøkelsen omtrent. Av takknemlighet, og mange ambivalente følelser.

Vis vedlegget 447413

I går var det allehelgensdag, vi var i kirken hvor lillestorebrors navn ble lest opp, mens de tente lys for ham. Det var også første gang jeg var inne i kirken etter begravelsen hans, det var tøft.
Vi var også innom graven hans med krans og flere lys. Jeg savner han så inderlig mye og skulle gitt alt for å få holde ham igjen. :Heartblue :crybaby2
Klikk for å utvide …
Så fint å se at alt fortsatt er bra i magen. Det var sikkert sterkt å få navnet på lillestorebror lest opp i kirka. :Heartred
 
19+3

Tenk at vi har kommet «så langt».
I det siste har det vært ganske rolig med kynnere og murringer, men i dag er det mye igjen. Jeg håper det snart gir seg igjen, det er helt umulig å ikke bli engstelig.

Nå kjenner jeg mye bevegelser fra lillebror, det er veldig fint, men også ganske sårt, på en måte. Jeg grugleder meg til samboeren min kan kjenne spark utenpå magen, for det fikk vi aldri oppleve med lillestorebror. Det gjør så vondt, det er hele tiden sånne ting som dukker opp i tankene mine.

Jeg føler fortsatt ikke at minstebror i magen er verken et hjerteplaster eller en regnbuebaby. Han er «bare» et nytt, lite barn. I begynnelsen av svangerskapet tenkte jeg at hvis jeg fikk valget ville jeg ha byttet minstebror ut med lillestorebror uten å tenke meg om to ganger, mens nå vil jeg ha de begge to.
Det er skummelt å føle seg knyttet til minstebror i magen.

IMG_8211.jpeg

Det har blitt en del bilder. Dette er bare de som er skrevet ut, vi har også veldig mange fra private ultralyder som er på telefonen.
 
Kinakål skrev:
19+3

Tenk at vi har kommet «så langt».
I det siste har det vært ganske rolig med kynnere og murringer, men i dag er det mye igjen. Jeg håper det snart gir seg igjen, det er helt umulig å ikke bli engstelig.

Nå kjenner jeg mye bevegelser fra lillebror, det er veldig fint, men også ganske sårt, på en måte. Jeg grugleder meg til samboeren min kan kjenne spark utenpå magen, for det fikk vi aldri oppleve med lillestorebror. Det gjør så vondt, det er hele tiden sånne ting som dukker opp i tankene mine.

Jeg føler fortsatt ikke at minstebror i magen er verken et hjerteplaster eller en regnbuebaby. Han er «bare» et nytt, lite barn. I begynnelsen av svangerskapet tenkte jeg at hvis jeg fikk valget ville jeg ha byttet minstebror ut med lillestorebror uten å tenke meg om to ganger, mens nå vil jeg ha de begge to.
Det er skummelt å føle seg knyttet til minstebror i magen.

Vis vedlegget 447674
Det har blitt en del bilder. Dette er bare de som er skrevet ut, vi har også veldig mange fra private ultralyder som er på telefonen.
Klikk for å utvide …
:Heartred :Heartred :Heartred
Rart hvor knyttet man blir:Heartred jeg også tenker jo nå at jeg bare vil ha han jeg mistet, men jeg aner jo ikke hvordan det føles å få en ny i magen etterpå. Og man blir jo såklart like glad i den:love017
 
Gravid skrev:
:Heartred :Heartred :Heartred
Rart hvor knyttet man blir:Heartred jeg også tenker jo nå at jeg bare vil ha han jeg mistet, men jeg aner jo ikke hvordan det føles å få en ny i magen etterpå. Og man blir jo såklart like glad i den:love017
Klikk for å utvide …
Ja, det er vondt og vanskelig. Kjenner på mye dårlig samvittighet for mye. :/
 
Vi har kommet oss over uke 20, jeg er så utrolig takknemlig! Lillebror er 50% ferdig «nedlastet» og vi er så nær første delmål på 22+0. :smiley-angelic001

Formen er ganske kjip, jeg sover veldig dårlig og har vondt i hodet hver dag. Skal til jordmor på fredag og håper veldig at hun har noen gode råd.

På søndag var det farsdag, det ble mange tårer. Lille gutten vår var samboers første barn, så det ble en spesiell farsdag. Men, vi feiret med kake og gave, for han er pappa. :Heartblue

IMG_8213.jpeg
 
Det er 3 dager igjen til 22+0, det aller første målet vårt. Det føles ut som om tiden har stoppet opp nå, som om uke 21 har vart en hel evighet. Jeg venter bare sånn på å nå den «magiske grensen» for når de vil slutte å se på ham som en potensiell senabort.
Det høres gjerne teit ut, men det betyr så enormt mye. Da vil de også gjøre tiltak for å stoppe en evt fødsel, og ingen kan noen sinne si igjen at han ikke er «levedyktig».

Vi hadde samtale med jordmor på rådgivningssenteret på sykehuset igjen i dag. Det er alltid både godt og vondt å snakke om lillestorebror. Etterpå skal vi på graven hans, og i morgen skal vi på et arrangement med lub. Det har vi ikke vært på før, så jeg grugleder meg og håper det blir fint.
 
Back
Topp