Jeg skjønner hva du mener, men prøver da å minne meg selv litt om hva min svigerinne føler.
Hun har jo altså en far til sine barn, min bror. De blir gravid på første førsøk. Nesten før. Litt sånn "ok, begynner ikke på piller nå, for vi skal begynne å prøve om noen mnd, skulle det skje før er et jo greit nok" og vips, gravid igjen.
Hun sier at de rekker ikke føle på spenningen i å prøve, lure, teste og tenke. Det er bare... "åja, gravid". Hun er for all del glad for at de ikke sliter, men sånn prøve et par mnd hadde ikke skadet, mener hun.
Jeg klarer ikke helt sette meg inn i det, jeg har en forhistorie som ufrivillig barnløs, jeg har begynt infertilitetsutrednig og påvist utfordringer både hos meg og min mann, å lykkes "for fort" høres ut som et luksusproblem.
Men jeg skjønner litt hva hun mener også, det er i alle fall noe jeg setter pris på, det å dele denne hemmeligheten og gleden med min mann, det at vi prøver. (Ja, ikke like hemmelig nå etter en SA da, siden de nærmeste var informert om at jeg var gravid, og antar at vi prøver igjen.) Det gjør noe med oss, og knytter oss nærmere sammen, det at vi er sammen om å ønske oss et barn og prøve på det.