Kom plustelig på at jeg tror stemoren min sa at kusinen min har blitt gravid. Men var det bare noe jeg drømte i natt at hun sa? Tør ikke spørre... Er hjernen min så smålig at den drømmer på seg sjalusi om natten, liksom? Tror ikke jeg er så god til å unne andre å få til ting jeg ikke får til som jeg skulle ønske...
Kjenner på den samme «indre» sjalusien egentlig.. Hører jeg om andre venner, bekjente og kjendiser som er gravid så blir jeg sånn «åja fint for de da!!» og så faller jeg inn i et deppe-humør pga jeg ikke er det. Er vanskelig å godta at dette er utenfor vår kontroll og at «det skjer når det skjer» liksom. Trøster meg med tanken med at jeg føler jeg gjør det jeg kan for å legge forholdene til rette for best mulig sjanse og mer kan jeg ikke gjøre (dessverre)..