Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hei! Tror kanskje jeg kommer inn hit jeg.

89-modell, gift, 2 barn fra før. Prøvd på nr 3 siden august.

Hadde en MA i januar, Hvor det hele startet i november når vi fant ut at vi ventet nr 3. pga litt bittesmå blødninger dro jeg til legen 2. Januar og ble sendt på ul. Fikk beskjed om der at baby var 2 uker for liten og at hjertet slo aaaalt for sakte så dette kom til å ende i en SA, og jeg kom til å begynne å blø ila noen dager. MEN dette kunne også gå bra, selv om sjansene var små. Jeg begynte ikke å blø så ei uke etterpå var jeg tilbake med ganske mye håp egentlig.

men der hadde hjertet til den lille stoppet å slå, og siden den ikke kom ut på egenhånd så måtte jeg ta en hjemmeabort. Jeg var da 9+6 uker på vei. Dette ble gjort og det var helt grusomt både psykisk og fysisk. så skulle blødningene bli mindre og mindre ila 2-4 uker, men jeg stoppet aldri å blø det økte. Så 1 mnd erter tok jeg oppfølgnings blodprøve for å sjekke at alt gravidhormon var ute av kroppen. Og gjett hva? Det var det ikke!! Så inn på ny ul hvor det var litt "rusk" i livmora. Mulig ny tablettkur. Tilkalte overlege, opp i stolen for enda en ul. Og her måtte det en utskrapning til!


Siden dette var på fredag, var jeg nødt til å bruke lørdagen på å ta utskrapning, og selvsagt ble jeg kjempe dårlig av narkosen så jeg måtte være over natta.

Jeg kom hjem på søndag ganske kvikk, men på den mandagen var ikke formen der den burde vært så mine kollegaer sendte meg på Gyn og etter undersøkelser så jeg har betennelse/infeksjon i livmora. så da ble jeg satt på en skikkelig "hestekur" for å bli kvitt dette og ikke bli steril. Det tok meg 1,5 mnd før formen kom seg igjen.

Så nå i juni:
Fant ut på 8 dpo at jeg var gravid. Testet så og si hver dag og på ikm hadde jeg sykt sterke smerter, men uten blødninger. To dager etter tok jeg en ny test som var omtrent negativ. Jeg tok kontakt med Gyn for å måle HCG, og den var på 21. De så noe bittelite i magen, så ny måling 2 dager etter (i dag, søndag 11.juni). Den var da på 6, så dette gikk jo til grunne tidlig. Men synes det var/er vondt fordet.

Håper spira sitter raskt neste gang, og at den blir ❤️
 
Har ei jente på 7 år, mistet i uke 7 + 6.
Bor i trønderland og er i 20-årene. :)
 
Hei, jeg er 37 år, gift, har vært prøvere i snart 2 år nå. PCOS. Vi har ingen barn fra før og har aldri testet positivt tidligere.

Testet positivt og oppdaget at jeg spottet omtrent samme dagen. Målte hCG 12. og 14. juni uten at det var stigning. Da var jeg ca. i uke 5+0. Spottet frem til skikkelig blødningen startet 21.6.

I dag 27.6 viser strimmeltest som måler 10 mlU/ml negativ for hCG så da regner jeg med at jeg har hatt en komplett SA. Den skjedde jo veldig tidlig. Ser frem til at blødning og spotting gir seg, har pågått nå i snart hele juni.

Har vært noen tunge uker. Vanskelig å konsentrere seg på jobb. Vi har ikke fortalt andre om at vi var gravid en liten stund. Det er for ferskt å snakke om enda.

Graviditeten var veldig velkommen og kom samtidig som et sjokk. Vi hadde i grunn forberedt oss på at vi ikke klarer å lage barn hjemme. Så satt vi der plutselig med positiv test. Det var helt uvirkelig.
 
Mistet en liten sønn desember 2015. Lille hadde åpen ryggmargsbrokk, og ble født i uke 21+2. Et umenneskelig valg å ta, men som måtte tas.
 
Vi mistet jenta vår brått og uventet 1 døgn etter fødsel (født 41+6) av en nfeksjon som først ble oppdaget på obduksjonen.
Vi har fått et hjerteplaster etterpå, og jeg er nå gravid igjen, om enn tidlig. Har også mistet i SA
 
Jeg kommer inn til dere har jeg funnet ut [emoji14]
Er 23 og bor i en av storbyene i det flotte nord-norge. Vi skulle vente med å planlegge barn, men vi ville heller ikke forhindre det siden det hadde vist seg at det å slutte på prevensjon og bli gravid ikke var like lett som vi hadde blitt fortalt. Det er en historie for seg selv.
Et par mnd etterpå, januar 2016 satt jeg med testen i hånda og gråt, hva skulle jeg si til kjæresten? At jeg hadde blitt gravid og var livredd for hva vi hadde rotet oss opp i, kanskje han ville at jeg skulle ta det bort? Jeg ville ikke ta abort.
Han tok det på strak arm, det kom bare tidligere enn forventet, og var ikke uønsket.
Uke 5 tror jeg jeg begynte å ane ugler i mosen; hadde hørt at det var vanlig med spotting rundt da man ventet mens, Så det var jo greit, men jeg hadde voldsomme magesmerter og veldig lite symptomer i forhold til det jeg hadde hørt om. De digitale testene viste fortsatt 1-2.
Fikk da målt hcg hos legen, Det var dårlig stigning, men ikke uforenelig med liv, så hun bestilte ul for å berolige oss og for at vi skulle få se det lille livet i magen.
Ultralyd uke 6 sa gyn at her kunne det ikke være noe liv, slimhinnen var bare 13mm tykk og det var ingenting der. Hcg skulle måles på nytt og jeg skulle inn på ny ul "om noen uker".
Hcg steg enda dårligere enn sist, og jeg havnet to ganger på legevakten med ekstreme smerter i magen og det jeg trodde var forstoppelse. Avføringsmidler og smertestillende, sånn skulle man ikke ha det når man var gravid.
Ny ul hos en annen gyn som rett og slett fikk noia, hun husjet meg avgårde til sykehuset på nytt fordi "dette kan man dø av, du er ikke gravid i livmoren".
Lå fem dager på sykehuset mens gynekologene ikke fant foster og var uenig med hverandre. Cellegift skulle de gi meg, 21 år gammel, siden jeg ikke ville ta cellegift siden det hørtes så skummelt ut gjorde de niks og nada. Først samme dag som det gikk galt så de noe i den ene egglederen.
Jeg ble hasteoperert for sprukket eggleder og blod i buken bare timer før jeg skulle inn på den samme operasjonen, da planlagt.
Fikk aldri noe svar på hvorfor det satte seg i egglederen, men skal nå utredes for endometriose, som kan være årsak. Det hadde de da sett om det ikke var hasteoperasjon [emoji17]
Gubben ville også vente, men jeg presset på at jeg ville ikke vente. Så når vi først ble enige om å prøve var det en skikkelig vond cyste på samme side som der jeg fikk opperert ut egglederen som laget trøbbel.
Et og et halvt år senere, med prøvenekt fra sykehuset store deler av denne tiden pga operasjonen og cyster(her var jo løsningen prevensjon, selvfølgelig) så sitter vi her da. På vei inn i pp8 for 2017


Jeg feiget egentlig ut med dette innlegget da jeg av en eller annen teit grunn følte at det ikke passet inn, og det føltes litt som å rive opp sårene.. [emoji53]
 
Last edited:
Jeg er i ferd med å miste akkurat nå... jeg har jo ikke fått det bekreftet, men mammahjetet mitt bare vet det.

Skulle egentlig vært 9 uker i dag. Har blødd på og av siste 14 dager, for 6 dager siden var jeg på ultralyd og fant embryo med hjertefrekvens. Har siden det blødd mer og mer, og spottingen gir seg heller ikke. Alle symptomer er vekk, og på torsdag skal jeg på ultralyd Igjen for å bekrefte det jeg allerede vet..

Kanskje godt jeg ikke vet hva jeg skal igjennom. Da var det for godt til å være sant da... ble gravid spontant for første gang i livet. Har ei datter fra før som vi fikk via IVF. Heldigvis har vi henne [emoji173]️
 
Jeg er en grensegeriatrisk (80-modell) bergenser. Har to flotte gutter (-06 og -12), men skulle gjerne hatt en liten til. Gleden var stor da vi oppdaget full klaff på første forsøk. På ultralyd i uke 9 fikk jeg se en nydelig blinkende bolle og en tvilling som dessverre hadde gitt opp. Det tok jeg ikke noe på vei av, for den var bare en liten prikk, og jeg ønsker meg egentlig bare ett barn av gangen... Pga hyperemesis og innleggelse fikk jeg enda et glimt av bittelille i uke 10+1, fortsatt blinkende og vinkende. Lite ante jeg at det var farvelvinking. På organrettet ultralyd 11+5 var bittelille så altfor stille, og blinkingen slått av, sannsynligvis på ca 10+3. Dette ble bekreftet 12+1, og samme kveld fikk jeg gjort utskraping. Nå sitter jeg igjen med en tomhet dypere enn jeg trodde fantes. Klarer ikke slutte å telle uker, og ønsker meg en ny mageboer så snart som mulig. Men familien vil for all fremtid være et barn i minus. Flott at det finnes et eget forum hvor man kan lufte tanker som dukker opp etter hvert...
 
Krepsen89 skrev:
Jeg er i ferd med å miste akkurat nå... jeg har jo ikke fått det bekreftet, men mammahjetet mitt bare vet det.

Skulle egentlig vært 9 uker i dag. Har blødd på og av siste 14 dager, for 6 dager siden var jeg på ultralyd og fant embryo med hjertefrekvens. Har siden det blødd mer og mer, og spottingen gir seg heller ikke. Alle symptomer er vekk, og på torsdag skal jeg på ultralyd Igjen for å bekrefte det jeg allerede vet..

Kanskje godt jeg ikke vet hva jeg skal igjennom. Da var det for godt til å være sant da... ble gravid spontant for første gang i livet. Har ei datter fra før som vi fikk via IVF. Heldigvis har vi henne [emoji173]️
Klikk for å utvide …

Krysser fingrene for deg... og sender deg en stor klem i tilfelle det ikke går veien!
 
Krepsen89 skrev:
Jeg er i ferd med å miste akkurat nå... jeg har jo ikke fått det bekreftet, men mammahjetet mitt bare vet det.

Skulle egentlig vært 9 uker i dag. Har blødd på og av siste 14 dager, for 6 dager siden var jeg på ultralyd og fant embryo med hjertefrekvens. Har siden det blødd mer og mer, og spottingen gir seg heller ikke. Alle symptomer er vekk, og på torsdag skal jeg på ultralyd Igjen for å bekrefte det jeg allerede vet..

Kanskje godt jeg ikke vet hva jeg skal igjennom. Da var det for godt til å være sant da... ble gravid spontant for første gang i livet. Har ei datter fra før som vi fikk via IVF. Heldigvis har vi henne [emoji173]️
Klikk for å utvide …
Leit å høre. Skjønner du mister motet, men fortsetter å håpe litt til for deg.
 
krølle... skrev:
Jeg er en grensegeriatrisk (80-modell) bergenser. Har to flotte gutter (-06 og -12), men skulle gjerne hatt en liten til. Gleden var stor da vi oppdaget full klaff på første forsøk. På ultralyd i uke 9 fikk jeg se en nydelig blinkende bolle og en tvilling som dessverre hadde gitt opp. Det tok jeg ikke noe på vei av, for den var bare en liten prikk, og jeg ønsker meg egentlig bare ett barn av gangen... Pga hyperemesis og innleggelse fikk jeg enda et glimt av bittelille i uke 10+1, fortsatt blinkende og vinkende. Lite ante jeg at det var farvelvinking. På organrettet ultralyd 11+5 var bittelille så altfor stille, og blinkingen slått av, sannsynligvis på ca 10+3. Dette ble bekreftet 12+1, og samme kveld fikk jeg gjort utskraping. Nå sitter jeg igjen med en tomhet dypere enn jeg trodde fantes. Klarer ikke slutte å telle uker, og ønsker meg en ny mageboer så snart som mulig. Men familien vil for all fremtid være et barn i minus. Flott at det finnes et eget forum hvor man kan lufte tanker som dukker opp etter hvert...
Klikk for å utvide …
Ta vare på deg selv. Tøft å miste etter å ha sett at alt så bra ut.
 
Oppdaterer her inne (tidl. sørlandssnuppa, sletta brukeren min i mai og lagde ny, trengte en pause). Mista dessverre gutten vår i uke 21 i februar i år, har en gutt på fire år og bor sør i landet med samboeren min. Gutten vår hadde akrani og anencefali og kunne derfor ikke leve utenfor livmor.
 
snippsnappsnuppa skrev:
Oppdaterer her inne (tidl. sørlandssnuppa, sletta brukeren min i mai og lagde ny, trengte en pause). Mista dessverre gutten vår i uke 21 i februar i år, har en gutt på fire år og bor sør i landet med samboeren min. Gutten vår hadde akrani og anencefali og kunne derfor ikke leve utenfor livmor.
Klikk for å utvide …

Uke 21!!! Huff, det må være fælt. Stor klem til deg!
 
20år og samboer.
Var helt sikker på at jeg var 4+6 for 6 dager siden(torsdag). Begynte og blø mandagen før, med veldig sterke smerter.. Det fossblødde fra mandag til torsdag, med litt stopp på noen timer. Ringte da til gyn og fikk hastetime den torsdagen, han konkluderte da med at jeg hadde hatt en SA. Vi fant også ut da at jeg ikke bare var 4+6, men 8 uker. Dette er vår SA nr 2. Håper på at mensen kommer fort tilbake og normal syklus.
 
Jente på 23 som mistet i uke 9 i slutten av 2015, det var ikke planlagt graviditet men nå er vi klare for å prøve igjen :)
1 pp nå med samboer igjennom 7 år og forlovet i 1 år. Har IKM i uke 38.
Vet det er veldig tvilsomt at vi klarer det den første måneden ( selv om forloveden mener han har supermann svømmere;)), - vi har ihvertfall begynt så det er spennende å endelig ha begynt på et nytt kapittel.
 
Jeg har mistet fem (eller strengt tatt seks) ganger etter hhv. to uplanlagte graviditeter og tre prøverørsforsøk. Det hele endte i ex.u., SA, senabort (x2), kjemisk og BO.

Det aller verste var de to senabortene (eller dødfødsel som det stod på sykemeldingen) av tvillingene mine i uke 21+3 og 21+5. Begge levde til de ble født, så helt friske ut og var akkurat så store som de skulle være for alderen (ble bekreftet av obduksjonen). Årsak til prematur fødsel: Livmorhalssvikt med forkortet livmorhals, tidlig åpning, fostervannslekkasje, bulende fostervannssekk og småblødning (ble oppdaget i uke 20+3) med påfølgende akutt morkakeinfeksjon og blodforgiftning.

I dag er det akkurat ett år siden den nydelige tvillingjenta mi døde, og på mandag er det ett år siden den tapre gutten min måtte gi tapt. De har fått sin egen grav og ble gjenforent i samme kiste <3<3

Jeg kommer aldri til å glemme dem, og det siste året har jeg vært nærmest helt lammet av sjokk og sorg. I går kveld fikk jeg vite at jeg er gravid igjen (4+1 i dag) med foreløpig termin 7. mai <3 Den som venter på noe godt, venter (forhåpentligvis) ikke forgjeves :-)
 
DenSomVenterPåNoeGodt skrev:
Jeg har mistet fem (eller strengt tatt seks) ganger etter hhv. to uplanlagte graviditeter og tre prøverørsforsøk. Det hele endte i ex.u., SA, senabort (x2), kjemisk og BO.

Det aller verste var de to senabortene (eller dødfødsel som det stod på sykemeldingen) av tvillingene mine i uke 21+3 og 21+5. Begge levde til de ble født, så helt friske ut og var akkurat så store som de skulle være for alderen (ble bekreftet av obduksjonen). Årsak til prematur fødsel: Livmorhalssvikt med forkortet livmorhals, tidlig åpning, fostervannslekkasje, bulende fostervannssekk og småblødning (ble oppdaget i uke 20+3) med påfølgende akutt morkakeinfeksjon og blodforgiftning.

I dag er det akkurat ett år siden den nydelige tvillingjenta mi døde, og på mandag er det ett år siden den tapre gutten min måtte gi tapt. De har fått sin egen grav og ble gjenforent i samme kiste <3<3

Jeg kommer aldri til å glemme dem, og det siste året har jeg vært nærmest helt lammet av sjokk og sorg. I går kveld fikk jeg vite at jeg er gravid igjen (4+1 i dag) med foreløpig termin 7. mai <3 Den som venter på noe godt, venter (forhåpentligvis) ikke forgjeves :)
Klikk for å utvide …


Det var utrolig sårt å lese :( Mine tanker går til deg og dere og ønsker dere virkelig en frisk graviditet og friskt barn!
 
DenSomVenterPåNoeGodt skrev:
Jeg har mistet fem (eller strengt tatt seks) ganger etter hhv. to uplanlagte graviditeter og tre prøverørsforsøk. Det hele endte i ex.u., SA, senabort (x2), kjemisk og BO.

Det aller verste var de to senabortene (eller dødfødsel som det stod på sykemeldingen) av tvillingene mine i uke 21+3 og 21+5. Begge levde til de ble født, så helt friske ut og var akkurat så store som de skulle være for alderen (ble bekreftet av obduksjonen). Årsak til prematur fødsel: Livmorhalssvikt med forkortet livmorhals, tidlig åpning, fostervannslekkasje, bulende fostervannssekk og småblødning (ble oppdaget i uke 20+3) med påfølgende akutt morkakeinfeksjon og blodforgiftning.

I dag er det akkurat ett år siden den nydelige tvillingjenta mi døde, og på mandag er det ett år siden den tapre gutten min måtte gi tapt. De har fått sin egen grav og ble gjenforent i samme kiste <3<3

Jeg kommer aldri til å glemme dem, og det siste året har jeg vært nærmest helt lammet av sjokk og sorg. I går kveld fikk jeg vite at jeg er gravid igjen (4+1 i dag) med foreløpig termin 7. mai <3 Den som venter på noe godt, venter (forhåpentligvis) ikke forgjeves :)
Klikk for å utvide …


Det var utrolig sårt å lese :( Mine tanker går til deg og dere og ønsker dere virkelig en frisk graviditet og friskt barn!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp