FrøkenMG
Forumet er livet
Assistert-jentene
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Snøkrystallene2021❄️
Aprilspirene 2023
Takk!Ååååh gratulerer!!! Endelig! ❤❤ og bra jobba med setefødsel! Mektig imponerende!
Er ikke så reint lite imponert selv, sånn i ettertid. Fikk god hjelp og støtte av de som jobber her, og jeg er VELDIG glad for at mannen var der. Han hadde henden fri til å gjøre de små men viktige tingene, som å hente vann og smoothie, gi meg druesukkertabletter, og da jeg skulle presse ham ut hjalp han meg med å støtte hodet. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten!Takk!Gratulerer så mye!!
Vi koser oss masse på barsel. Enn så lenge sover lille mye på dagtid, men det er kanskje ikke så rart. Må være tøft å gå fra den mørke, beskyttende magen til en verden full av hardt lys og bare nye inntrykk.
Ja det må være slitsomt å bli fødtTakk!
Kos dere masse med å bli kjent med det nye lille familiemedlemmet 
Åå, gratulerer så mye
Kudos til deg altså! Godt jobba
Kudos til deg altså! Godt jobba
Imponerende med vaginal setefødsel på førstefødte. Du har all grunn til å være stolt over egen innsats. Kos deg masse med det lille nurketDen lille gutten vår kom til termin i går morges.
Vannet gikk tidlig på morgenen 27.12, og 26 timer senere var han ute. Vi fikk masse god hjelp av dyktige jordmødre og fødselsleger på sykehuset, tenk at vi har et slikt helsevesen som står parat.
Setefødsel er ingen søndagstur, men i ettertid er jeg glad for og stolt over egen innsats. Nå koser vi oss på barsel alle tre, og ser fram til å gå inn i 2021 som en ny og utvidet familie.
Åååå supergratulerer så masse med godt gjennomført fødsel
FrøkenMG
Forumet er livet
Assistert-jentene
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Snøkrystallene2021❄️
Aprilspirene 2023
Takk alle sammen!
Jeg bearbeider meg gjennom fødsel. Totalt sett vil jeg si jeg sitter igjen med en positiv opplevelse, helt fra jeg ringte føden første gang til vi reiste hjem som en familie på tre.
Som sagt gikk vannet tidlig på morgenen 27.12. Jeg våknet av at jeg måtte tisse, men stusset over at det kjentes ut som om jeg allerede var igang. Jeg reiste meg og gikk tre sted, og plutselig var soveromsgulvet fullt av vann. Jeg sto helt stille og vekket mannen med et «Mannen.. jeg tror vannet har gått!». Han spratt opp og var overraskende raskt parat. Jeg la meg igjen og ringte føden, og siden det var snakk om setefødsel ringte de etter ambulanse. Jeg måtte fraktes liggende til sykehuset med én gang. Jeg må bare si at det å skulle kle på seg, ta på bind, ta på linser og alt slikt liggende, og attpå til en dag før termin, er utrolig klønete! Mannen hjalp meg med å pakke en sekk med papirer og litt småtteri til observasjonsposten.
Etter en halvtimes tid kom ambulansen. Etter å ha sjekket med føden måtte jeg være liggende til enhver tid, jeg fikk ikke gå de 20 meterne ut i ambulansen selv. Vinkler i huset vårt gjorde at de ikke fikk båra inn, så jeg ble båret ut i seil. Været var skikkelig dritt, så jeg fikk jakka mi over overkropp og ansikt. Veldig merkelig følelse å bli båret ut av eget hus uten å se noen ting! En fin tur inn til sykehuset, personellet var veldig hyggelig. Så får jeg sjekket ut det av bucket listen min.
På sykehuset ble jeg tatt i mot av min favoritt-fødselslege. Det kjentes så trygt! Han sjekket meg inni og utenpå. Alt så fint ut, og jeg fikk lagt fram planen. Om fødsel ikke kom i gang av seg selv skulle jeg settes i gang neste morgen. «Du kommer ikke ut herfra før du har blitt mamma!»
Så begynte ventingen. Jeg ble henvist til et observasjonsrom hvor jeg skulle holde til fram til jeg ble flyttet til fødestue. Jeg ble fulgt godt opp med flere ctg-er, blodtrykk og temperatur. Jeg hadde litt forhøyet temperatur, og de var nok litt redde for infeksjon i forbindelse med vannavgang. Lange og kjedelige timer, men etterhvert kom riene i gang. De siste par timene før jeg ble flyttet til fødestue følte jeg meg veldig alene. Å ha mannen der hadde hjulpet mye tror jeg.
Mannen på sin side pakket sammen sakene sine og kjørte etter ambulansen ikke så lenge etter at jeg dro. Siden vi ikke ante hvor lang tid dette kom til å ta bestemte vi oss for at han skulle ta inn på et lokalt hotell. Han fikk tilgang til rommet ganske lenge før ordinær innsjekk, så han hadde et sted å være så lenge, bare 10 minutter unna. Det var godt å vite at han var så nær når ting skulle gå igang.
Etter 13-14 timer på observasjon kunne jeg endelig flytte over på fødestua! Mannen kom akkurat i det jeg var på vei ut døra fra observasjonsrommet. På fødestua skulle vi tilbringe de neste 11-12 timene, og møte den lille gutten vår for første gang etter 9.
Ansvarlig jordmor var ei fantastisk dame som vi umiddelbart fikk god kjemi med. Jeg føler meg så heldig som fikk hatt henne der gjennom hele fødselen! Hun, mannen og jeg hadde en god tone hele veien, med mye humor fra alle kanter. Jeg ble koblet opp med ledninger både her og der, og fikk antibiotika for å forebygge eventuell infeksjon. Anestesilege kom for å sette epidural, og det gikk overraskende greit. Han var av en litt cocky type, så jeg kjeftet litt på ham for at han var i ALT for godt humør mens jeg hadde en ri. Han fikk også beskjed om når jeg var ferdig og det var ok å være forbøyd igjen.
Etter omtrent 3 timer ble jordmor avløst for å ha pause. Inn kom det en jordmor som jeg i ettertid har blitt fortalt at egentlig er pensjonist og av den «gamle skolen». Vi klaffet overhode ikke. Jeg vil ikke bruke så mye tid på å snakke om henne, men jeg tror denne opplevelsen preget mye av fødselen videre.
Så fulgte mange timer med smerte. Epiduralen fungerte ikke som den burde, og korsryggen kunne noen med fordel amputert vekk. På ett tidspunkt var fødselslege innom og konstaterte «fremdeles 8 cm åpning, vi sjekker igjen om en time». Det opplevde jeg som så demotiverende at jeg da angret som en hund for at jeg ikke hadde takket ja til keisersnitt. Jeg ville ikke mer, jeg ville avslutte, jeg ville segne om på gulvet og om noen hadde tatt livet av meg der og da hadde det vært helt greit. Jeg opplevde riene som ineffektive og uutholdelig smertefulle. Jeg hadde masse nedpress som jeg ikke fikk bruke til noe. Til nå hadde jeg brukt lystgassen til å puste meg gjennom riene, men jeg fikk ikke til å kombinere lystgass og nedpress. Jeg husker jeg tenkte at det er faen ikke rart folk får fødselsangst etter dette. Anestesilege ble kontaktet, og de fikk grønt lys for å gi meg maks dose epidural.
Men så, i femtiden, begynte det å komme folk inn på rommet. Fødselslege undersøkte meg, og sa at jeg hadde 9 cm åpning men var kjempemyk. Med litt felles innsats, hvor hun tøyde inni mens jeg fikk lov til å bruke pressetrangen til noe nyttig, sto vi der plutselig med full åpning! Lystgassen og motivasjonen var tilbake, og jeg fant et punkt i taket som jeg konsentrerte meg om mens jeg pustet gjennom lystgassen. En times tid senere fikk jeg virkelig begynne å trykke. Et helt team av folk hjalp meg. To fødselsleger sto parat til å ta i mot den lille, to jordmødre sto ved hvert mitt bein for å presse i mot, en jordmor hadde laget et tau av et laken som hun og jeg hadde tautrekking med, mannen min hjelp meg med nakken og en person til var håndtlanger.
Jeg har aldri jobbet så hardt i hele mitt liv, jeg ante ikke at jeg hadde det i meg. På hver ri var hele teamet i gang med hver sin arbeidsoppgave. Jeg ble satt på fullt riestimulerende fordi jeg trengte hyppigere og kraftigere rier. Den store jobben var å rumpa til lille over symfysen og ut. Det tok en del tid, og var mye jobb. Men så fort den jobben var gjort gikk det raskt! Fødselslege gjorde et klipp for å få forløst skuldre og hode, og gjorde klart tang for å hjelpe ut hodet. På en ri var skuldrene ute, og kroppen fikk henge fritt før hodet skulle forløses. På neste ri kom hodet av seg selv, helt uten bruk at tang. Plutselig fikk jeg lempet noe opp på brystet mitt, og jeg trengte et øyeblikk for å forstå at det faktisk var den lille gutten vår! Han ble tørket av mens jeg hadde ham på brystet, og mannen fikk klippe navlesnoren.
De neste timene gikk fint og rolig for seg. Jeg hadde fått et klipp og en rift som måtte syes, og mens mannen og jeg fikk tilbringe tid med barnet vårt diskuterte vi også korssting, hardangersøm og bunadssøm. Vi fikk se på morkaka og fostersekken, et ganske fascinerende syn. Syingen gikk greit, og etter et par timers tid fikk mannen holde lille mens jeg ble koblet av alle apparater. Før vi skulle flyttes til barsel ville jordmor at jeg skulle på do en tur. Jeg reiste meg opp i senga og gjorde meg klar til å komme meg på beina. Jeg husker at jeg tenkte at jeg følte meg litt kvalm. Det neste jeg husker er at jeg ble lempet tilbake av sengen av jordmor. Jeg var rett og slett så utkjørt etter fødsel at jeg ikke hadde sjans til å sitte oppreist. Så i stedet for å rusle til barsel ble jeg kjørt over i seng, og jeg brukte noen timer før jeg klarte å stå på beina.
De neste par dagene brukte vi på å bli kjent med lille og lære masse. Vi er så takknemlige for alle de menneskene som jobber på sykehuset og den kompetansen de har. Vi fikk hatt en lenger samtale med jordmoren som var med under fødsel, og det var veldig fint. Ei nydelig dame som vi har stor respekt for.
Nå er vi straks igang med vår andre natt hjemme. Det er slitsomt og fint og sårbart. Jeg klarer ikke forstå at dette barnet er vårt, at det er så perfekt og fullkomment. Enn at vi har kommet hit etter så mange år, etter så næmye frustrasjon og kamp. Vi har allerede konkludert med at vi ønsker gjerne flere barn, men om det skulle bli dette ene er det mer enn greit. Og ja, jeg tar gjerne en vaginal fødsel igjen.
Jeg gråt meg inn i 2020 fordi jeg gikk inn i nok et år uten barn. Nå gråter jeg meg inn i 2021 fordi jeg har fått et.
Jeg bearbeider meg gjennom fødsel. Totalt sett vil jeg si jeg sitter igjen med en positiv opplevelse, helt fra jeg ringte føden første gang til vi reiste hjem som en familie på tre.
Som sagt gikk vannet tidlig på morgenen 27.12. Jeg våknet av at jeg måtte tisse, men stusset over at det kjentes ut som om jeg allerede var igang. Jeg reiste meg og gikk tre sted, og plutselig var soveromsgulvet fullt av vann. Jeg sto helt stille og vekket mannen med et «Mannen.. jeg tror vannet har gått!». Han spratt opp og var overraskende raskt parat. Jeg la meg igjen og ringte føden, og siden det var snakk om setefødsel ringte de etter ambulanse. Jeg måtte fraktes liggende til sykehuset med én gang. Jeg må bare si at det å skulle kle på seg, ta på bind, ta på linser og alt slikt liggende, og attpå til en dag før termin, er utrolig klønete! Mannen hjalp meg med å pakke en sekk med papirer og litt småtteri til observasjonsposten.
Etter en halvtimes tid kom ambulansen. Etter å ha sjekket med føden måtte jeg være liggende til enhver tid, jeg fikk ikke gå de 20 meterne ut i ambulansen selv. Vinkler i huset vårt gjorde at de ikke fikk båra inn, så jeg ble båret ut i seil. Været var skikkelig dritt, så jeg fikk jakka mi over overkropp og ansikt. Veldig merkelig følelse å bli båret ut av eget hus uten å se noen ting! En fin tur inn til sykehuset, personellet var veldig hyggelig. Så får jeg sjekket ut det av bucket listen min.
På sykehuset ble jeg tatt i mot av min favoritt-fødselslege. Det kjentes så trygt! Han sjekket meg inni og utenpå. Alt så fint ut, og jeg fikk lagt fram planen. Om fødsel ikke kom i gang av seg selv skulle jeg settes i gang neste morgen. «Du kommer ikke ut herfra før du har blitt mamma!»
Så begynte ventingen. Jeg ble henvist til et observasjonsrom hvor jeg skulle holde til fram til jeg ble flyttet til fødestue. Jeg ble fulgt godt opp med flere ctg-er, blodtrykk og temperatur. Jeg hadde litt forhøyet temperatur, og de var nok litt redde for infeksjon i forbindelse med vannavgang. Lange og kjedelige timer, men etterhvert kom riene i gang. De siste par timene før jeg ble flyttet til fødestue følte jeg meg veldig alene. Å ha mannen der hadde hjulpet mye tror jeg.
Mannen på sin side pakket sammen sakene sine og kjørte etter ambulansen ikke så lenge etter at jeg dro. Siden vi ikke ante hvor lang tid dette kom til å ta bestemte vi oss for at han skulle ta inn på et lokalt hotell. Han fikk tilgang til rommet ganske lenge før ordinær innsjekk, så han hadde et sted å være så lenge, bare 10 minutter unna. Det var godt å vite at han var så nær når ting skulle gå igang.
Etter 13-14 timer på observasjon kunne jeg endelig flytte over på fødestua! Mannen kom akkurat i det jeg var på vei ut døra fra observasjonsrommet. På fødestua skulle vi tilbringe de neste 11-12 timene, og møte den lille gutten vår for første gang etter 9.
Ansvarlig jordmor var ei fantastisk dame som vi umiddelbart fikk god kjemi med. Jeg føler meg så heldig som fikk hatt henne der gjennom hele fødselen! Hun, mannen og jeg hadde en god tone hele veien, med mye humor fra alle kanter. Jeg ble koblet opp med ledninger både her og der, og fikk antibiotika for å forebygge eventuell infeksjon. Anestesilege kom for å sette epidural, og det gikk overraskende greit. Han var av en litt cocky type, så jeg kjeftet litt på ham for at han var i ALT for godt humør mens jeg hadde en ri.
Han fikk også beskjed om når jeg var ferdig og det var ok å være forbøyd igjen.Etter omtrent 3 timer ble jordmor avløst for å ha pause. Inn kom det en jordmor som jeg i ettertid har blitt fortalt at egentlig er pensjonist og av den «gamle skolen». Vi klaffet overhode ikke. Jeg vil ikke bruke så mye tid på å snakke om henne, men jeg tror denne opplevelsen preget mye av fødselen videre.
Så fulgte mange timer med smerte. Epiduralen fungerte ikke som den burde, og korsryggen kunne noen med fordel amputert vekk. På ett tidspunkt var fødselslege innom og konstaterte «fremdeles 8 cm åpning, vi sjekker igjen om en time». Det opplevde jeg som så demotiverende at jeg da angret som en hund for at jeg ikke hadde takket ja til keisersnitt. Jeg ville ikke mer, jeg ville avslutte, jeg ville segne om på gulvet og om noen hadde tatt livet av meg der og da hadde det vært helt greit. Jeg opplevde riene som ineffektive og uutholdelig smertefulle. Jeg hadde masse nedpress som jeg ikke fikk bruke til noe. Til nå hadde jeg brukt lystgassen til å puste meg gjennom riene, men jeg fikk ikke til å kombinere lystgass og nedpress. Jeg husker jeg tenkte at det er faen ikke rart folk får fødselsangst etter dette. Anestesilege ble kontaktet, og de fikk grønt lys for å gi meg maks dose epidural.
Men så, i femtiden, begynte det å komme folk inn på rommet. Fødselslege undersøkte meg, og sa at jeg hadde 9 cm åpning men var kjempemyk. Med litt felles innsats, hvor hun tøyde inni mens jeg fikk lov til å bruke pressetrangen til noe nyttig, sto vi der plutselig med full åpning! Lystgassen og motivasjonen var tilbake, og jeg fant et punkt i taket som jeg konsentrerte meg om mens jeg pustet gjennom lystgassen. En times tid senere fikk jeg virkelig begynne å trykke. Et helt team av folk hjalp meg. To fødselsleger sto parat til å ta i mot den lille, to jordmødre sto ved hvert mitt bein for å presse i mot, en jordmor hadde laget et tau av et laken som hun og jeg hadde tautrekking med, mannen min hjelp meg med nakken og en person til var håndtlanger.
Jeg har aldri jobbet så hardt i hele mitt liv, jeg ante ikke at jeg hadde det i meg. På hver ri var hele teamet i gang med hver sin arbeidsoppgave. Jeg ble satt på fullt riestimulerende fordi jeg trengte hyppigere og kraftigere rier. Den store jobben var å rumpa til lille over symfysen og ut. Det tok en del tid, og var mye jobb. Men så fort den jobben var gjort gikk det raskt! Fødselslege gjorde et klipp for å få forløst skuldre og hode, og gjorde klart tang for å hjelpe ut hodet. På en ri var skuldrene ute, og kroppen fikk henge fritt før hodet skulle forløses. På neste ri kom hodet av seg selv, helt uten bruk at tang. Plutselig fikk jeg lempet noe opp på brystet mitt, og jeg trengte et øyeblikk for å forstå at det faktisk var den lille gutten vår! Han ble tørket av mens jeg hadde ham på brystet, og mannen fikk klippe navlesnoren.
De neste timene gikk fint og rolig for seg. Jeg hadde fått et klipp og en rift som måtte syes, og mens mannen og jeg fikk tilbringe tid med barnet vårt diskuterte vi også korssting, hardangersøm og bunadssøm.
Vi fikk se på morkaka og fostersekken, et ganske fascinerende syn. Syingen gikk greit, og etter et par timers tid fikk mannen holde lille mens jeg ble koblet av alle apparater. Før vi skulle flyttes til barsel ville jordmor at jeg skulle på do en tur. Jeg reiste meg opp i senga og gjorde meg klar til å komme meg på beina. Jeg husker at jeg tenkte at jeg følte meg litt kvalm. Det neste jeg husker er at jeg ble lempet tilbake av sengen av jordmor. Jeg var rett og slett så utkjørt etter fødsel at jeg ikke hadde sjans til å sitte oppreist. Så i stedet for å rusle til barsel ble jeg kjørt over i seng, og jeg brukte noen timer før jeg klarte å stå på beina.De neste par dagene brukte vi på å bli kjent med lille og lære masse. Vi er så takknemlige for alle de menneskene som jobber på sykehuset og den kompetansen de har. Vi fikk hatt en lenger samtale med jordmoren som var med under fødsel, og det var veldig fint. Ei nydelig dame som vi har stor respekt for.
Nå er vi straks igang med vår andre natt hjemme. Det er slitsomt og fint og sårbart. Jeg klarer ikke forstå at dette barnet er vårt, at det er så perfekt og fullkomment. Enn at vi har kommet hit etter så mange år, etter så næmye frustrasjon og kamp. Vi har allerede konkludert med at vi ønsker gjerne flere barn, men om det skulle bli dette ene er det mer enn greit. Og ja, jeg tar gjerne en vaginal fødsel igjen.
Jeg gråt meg inn i 2020 fordi jeg gikk inn i nok et år uten barn. Nå gråter jeg meg inn i 2021 fordi jeg har fått et.
Last edited:
Så utrolig fint skrevet, gratulerer så mye
FrøkenMG
Forumet er livet
Assistert-jentene
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Snøkrystallene2021❄️
Aprilspirene 2023
Lille har blitt 8 dager gammel. Vi nyter dagene og har til dels frustrerende kvelder. Det vil si, det går veldig opp og ned. Noen kvelder og netter har han sovnet til ok tid og vært våken ca hver 3. time for mat. Andre kvelder har han vært urolig og ikke sovnet før utpå natten. Da har han til gjengjeld sovet i 6 timer i strekk.
Forrige uke var vi en tur på barselpol fordi jeg og han fant ammingen frustrerende. Vi gikk derfra med ammeskjold og nytt mot, og siden da har ammingen gått mer eller mindre som en drøm. Nå eksperimenterer jeg med å avslutte ammingen uten skjold, det fungerer til en viss grad på en denne puppen.
I helgen fikk jeg brått frostrier og feber, og kom fram til at det måtte være brystbetennelse. En av nettene skalv jeg helt ukontrollert, det har jeg aldri opplevd før. Jeg fant kjapt ut at her var det bare å la skjelving være skjelving, ta febernedsettende og betennelsesdempende og la det stå til. Etter MYE amming og pumping er puppen heldigvis blitt bedre. Har fortsatt litt feber på natten, men det går greit.
Jeg fikk elastisk bæresjal av mannen til jul, og det har jeg prøvd et par ganger nå. Må sikkert finslipe plassering og slikt, men lille ser ut til å like det. I kveld har han vært urolig (jeg tror det er fordi vi var på senteret for første gang, og jeg har aldri før tenkt på hvor mange inntrykk det er på sånne plasser), men etter å ha vært en stund i sjalet sover han nå. Håper bare ikke det kommer og biter oss i halen senere i kveld!
Senere denne uken skal vi ta nyfødtbilder. Det blir fint å ha, tror jeg. Jeg kan liksom ikke skjønne at denne lille bylten skal ende opp som en, forhåpentligvis, flott og selvstendig mann. Stans tiden, jeg vil bare ha ham sånn som nå. (Spør meg igjen senere, da er jeg sikkert fornøyd med at han etterhvert har blitt selvstendig).
Forrige uke var vi en tur på barselpol fordi jeg og han fant ammingen frustrerende. Vi gikk derfra med ammeskjold og nytt mot, og siden da har ammingen gått mer eller mindre som en drøm. Nå eksperimenterer jeg med å avslutte ammingen uten skjold, det fungerer til en viss grad på en denne puppen.
I helgen fikk jeg brått frostrier og feber, og kom fram til at det måtte være brystbetennelse. En av nettene skalv jeg helt ukontrollert, det har jeg aldri opplevd før. Jeg fant kjapt ut at her var det bare å la skjelving være skjelving, ta febernedsettende og betennelsesdempende og la det stå til. Etter MYE amming og pumping er puppen heldigvis blitt bedre. Har fortsatt litt feber på natten, men det går greit.
Jeg fikk elastisk bæresjal av mannen til jul, og det har jeg prøvd et par ganger nå. Må sikkert finslipe plassering og slikt, men lille ser ut til å like det. I kveld har han vært urolig (jeg tror det er fordi vi var på senteret for første gang, og jeg har aldri før tenkt på hvor mange inntrykk det er på sånne plasser), men etter å ha vært en stund i sjalet sover han nå. Håper bare ikke det kommer og biter oss i halen senere i kveld!
Senere denne uken skal vi ta nyfødtbilder. Det blir fint å ha, tror jeg. Jeg kan liksom ikke skjønne at denne lille bylten skal ende opp som en, forhåpentligvis, flott og selvstendig mann. Stans tiden, jeg vil bare ha ham sånn som nå. (Spør meg igjen senere, da er jeg sikkert fornøyd med at han etterhvert har blitt selvstendig).
Så fin oppdatering! Håper natten går fint 
FrøkenMG
Forumet er livet
Assistert-jentene
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Snøkrystallene2021❄️
Aprilspirene 2023
Nå nærmer lille seg snart tre uker, og pappaen er tilbake på jobb. Lille og jeg koser oss alene hjemme, og går tur når temperaturen tillater det. Så typisk at vi skulle havne midt i en kuldeperiode, men hva annet kan man forvente når man får barn midtvinters?
Vi har vært noen turer på helsestasjonen for å følge med på vekta til lille. Han hadde ikke tatt igjen fødselsvekten sin da vi var det forrige uke. Jeg antar at tidligere nevnte ammetrøbbel har skylda for det. Nå hadde han gått opp 200 gram på en ukes tid, og ligger nå litt over fødselsvekt. Lettende! Ny time neste uke bare for å sjekke at trenden vedvarer.
Lille ammer og står på. Mamman blir mer og mer lei skjoldet. Bare det at jeg føler at jeg MÅ ha det for å få i barnet mitt mat er et stort stressmoment. I tillegg gir det meg en del trøbbel med tette melkeganger. Hadde nok en runde med brystbetennelse i helgen, men kom heldigvis over kneika med mye amming og pumping. Ville inn til lege på mandag, ble nektet fordi hadde feber i helgen. Så da måtte jeg av gårde for å ta koronatest. Litt oppgitt over at det skal være så firkanta. Jeg har levd i isolasjon i barsel i to uker, hvor skulle jeg fått korona fra? Velvel, heldigvis gikk det over. MEN, nå er det igang igjen i samme pupp. Noe må gjøres, jeg orker ikke ha vondt ukentlig.
Ellers koser vi oss hjemme. Lille virker til å være en harmonisk type som tar livet med ro. Han sover en lengre periode på kvelden/natten før vi er oppe 2-3 ganger. En av våkenperiodene er han VÅKEN, gjerne i et par timer. Rolig og fornøyd, mett og god, men ja. Våken.
Nå er det straks på tide å krype ut av pysjen og finne fram puppen. Vi har sovet utpå i dag, og de siste tre timene har han ligget på brystet mitt i senga og sovet. Jeg har duppet av, kost masse og til og med katten, som er veldig skeptisk til denne lille bæsjeluktende og uforutsigbare greia, har kommet og lagt seg med oss. Så akkurat nå er alt rett og slett idyll!
Vi har vært noen turer på helsestasjonen for å følge med på vekta til lille. Han hadde ikke tatt igjen fødselsvekten sin da vi var det forrige uke. Jeg antar at tidligere nevnte ammetrøbbel har skylda for det. Nå hadde han gått opp 200 gram på en ukes tid, og ligger nå litt over fødselsvekt. Lettende! Ny time neste uke bare for å sjekke at trenden vedvarer.
Lille ammer og står på. Mamman blir mer og mer lei skjoldet. Bare det at jeg føler at jeg MÅ ha det for å få i barnet mitt mat er et stort stressmoment. I tillegg gir det meg en del trøbbel med tette melkeganger. Hadde nok en runde med brystbetennelse i helgen, men kom heldigvis over kneika med mye amming og pumping. Ville inn til lege på mandag, ble nektet fordi hadde feber i helgen. Så da måtte jeg av gårde for å ta koronatest. Litt oppgitt over at det skal være så firkanta. Jeg har levd i isolasjon i barsel i to uker, hvor skulle jeg fått korona fra? Velvel, heldigvis gikk det over. MEN, nå er det igang igjen i samme pupp. Noe må gjøres, jeg orker ikke ha vondt ukentlig.
Ellers koser vi oss hjemme. Lille virker til å være en harmonisk type som tar livet med ro. Han sover en lengre periode på kvelden/natten før vi er oppe 2-3 ganger. En av våkenperiodene er han VÅKEN, gjerne i et par timer. Rolig og fornøyd, mett og god, men ja. Våken.
Nå er det straks på tide å krype ut av pysjen og finne fram puppen. Vi har sovet utpå i dag, og de siste tre timene har han ligget på brystet mitt i senga og sovet. Jeg har duppet av, kost masse og til og med katten, som er veldig skeptisk til denne lille bæsjeluktende og uforutsigbare greia, har kommet og lagt seg med oss. Så akkurat nå er alt rett og slett idyll!