Må få ut litt frustrasjon.. I forhold til mange i samme situasjon skal jeg ikke klage, men være takknemlig for hvor bra det går med frøkna. Men starten ble jo ikke sånn det skulle bli, og totalt 9-12 uker på sykehus innen vi kommer oss hjem kan jo gå inn på de fleste uansett hvor lite hindre vi har og vil ha videre på NFI.
Fra dag 1 på Ullevål ble temaet avansert hjemmesykehus dratt på banen. Uke 34-35 skulle vi få dra hjem, vi som hadde en så stabil jente. Hun la på seg godt fra starten, ikke hatt pustestopp, få metningsfall, reduserte raskt på både CPAP og senere nesegrime/highflow, ivrig på puppen (tross umodenhet med tanke på å svelge), ingen merknader på alle undersøkelser. Så bra som det kunne ha blitt, i følge legene. Men informasjonen om veien videre har vært mager. Jeg har selv vært nødt til å mase meg frem til informasjon fra en haug med sykepleiere (godt det er mange av de så jeg kan mase litt på flere). Legene snakker derimot aldri med oss. Fikk litt ymse svar, men kort oppsummert:
- Kaffen må seponeres (koffeinsitrat), gjøres troooooolig i slutten av neste uke slik jeg har skjønt det
- De overvåker henne så i 2 døgn
- Etter dette taes all overvåkning av og vi får henne med på permisjon (opp på rommet, kanskje en trilletur om vi får lov)
- Neste steg må det bekreftes med AHUS at de har kapasitet til oss for å tilby hjemmesykehus
- Uke 35/36 (her sier de så mye forskjellig) drar vi hjem om kapasitet hos AHUS, hvis ikke må vi bli på Ullevål til uke 37-38
Så ja. Om vi må bli langt uti juli eller kanskje komme oss hjem om 2-3 uker vet vi med andre ord ikke før om en god stund. Og det syns jeg er ekstremt urettferdig og slemt gjort etter at de har psykisk forberedt oss på at vi faktisk FÅR hjemmesykehus i uke 35. Det har de sagt hele veien og det har vært eneste holdepunktet mitt de siste ukene.. Kjenner jeg bare blir matt av hele opplegget. Spesielt når frøkna er så sterk og stabil (og ikke minst stor) for alderen - føles da så feil å bli tvunget til å være her i flere ekstra uker når vi var lovet å komme oss hjem med sonden for spisetrening hjemme.
Og så kommer tankene om hva jeg mister: flyttingen inn i nytt hus, sommeren med stor mage, de første ukene i babyboblen hjemme, en god ammestart.. Og mye mye mer. Livet er så håpløst satt på vent. Kjenner jeg datt helt sammen etter at hjemreisen tydelig bare forskyves lengre og lengre bort